GODT EKSEMPEL: Terje Scrøder og Erlend Bratland (t.v.) frontet Pride-opptoget på Nadderud i 2016, i forkant av Eliteseriekampen mellom Stabæk og Sarpsborg 08.
GODT EKSEMPEL: Terje Scrøder og Erlend Bratland (t.v.) frontet Pride-opptoget på Nadderud i 2016, i forkant av Eliteseriekampen mellom Stabæk og Sarpsborg 08. Foto: Berit Roald / NTB scanpix

Homokampen er endelig på ballen!

FOTBALL

Vi er milevis unna å kunne flagge for at kampen mot homofobi i fotballen er vunnet. Men nå er det omsider konkret bevegelse i positiv retning.

kommentar
Publisert: Oppdatert: 09.06.18 02:46

Ikke én eneste mannlig spiller i fotballens øverste divisjon har stått frem som åpent homofil. Det har både logikken og statistikken mot seg å tro at det skyldes at kun menn som foretrekker kvinner finner veien til Eliteserien.

Det innebærer at det både har fantes, og etter all sannsynlighet finnes, spillere som av en eller annen grunn velger å skjule hvem de egentlig er. Nå er det ikke sånn at man trenger å stå på hvert gatehjørne og rope høyt om egen seksuelle legning. Men siden det åpenbart er elementer i fotballkulturen som gjør at homofile opplever det som manglende rom for åpenhet, så har hele fotballfamilien et gigantisk problem.

Morten Thorsby fortalte nylig om hvor skremmende holdninger han har sett i Nederland, og problemet med regelrett homofobi er trolig større i andre land enn i Norge. Men vi har så til de grader vårt å slite med også her.

For det burde virkelig ikke være noen grunn til at en toppidrettsutøver føler grunn til å skjule noe. Trolig hadde mottagelsen for førstemann som kom ut av skapet blitt langt mer positiv enn mange kanskje frykter, men det er ikke lett å skulle være den som sprenger glasstaket.

Så er spørsmålet hva det er rimelig å vente at blir gjort for å skape det rommet som åpenbart bør være der for at alle skal få være den de er, også i fotballen.

Her er svaret at det må gjøres så usannsynlig mye mer enn det vi over år har sett fra Norges Fotballforbund og klubbene. Nettopp derfor er det så gledelig at det nå er i ferd med å skje noe. Det innebærer ikke at det finnes en «quick fix», og at vi nå kan krysse av for at homokampen er unnagjort, men gjennom målrettet og systematisk holdningsarbeid er det mulig å oppnå bevegelse i et krevende landskap.

Stabæk var tidlig ute med et prisverdig initiativ, og nå skal Brann for første gang delta i Pride-paraden, med det tydelige signalet dette sender.

Og det er ekstra gledelig at moderniseringen av Norges Fotballforbund, og den endringsviljen som nå heldigvis ser ut til å være på vei, også omfatter dette feltet. NFF har vært usedvanlig trege i sessen, og til og med direkte bakstreverske i perioden da de for eksempel forbød regnbueflagg.

Men nå er tonen veldig annerledes, og initiativet de har tatt for mangfold og inkludering fremstår genuint og konkret, og langt unna den tåken vi dessverre for ofte ser i andre deler av idrettsbegevelsen.

Nei, du løser ikke alt gjennom paradedeltagelse, miniseminar, kursing i kretsene, lederopplæring, regnbuekapteinsbind eller foredrag. I sum kan tiltak som dette, forutsatt at det følges opp og utvides over tid, faktisk være til god hjelp.

Her er det jo ikke ett enkelt virkemiddel som løser floken, men en problemstilling som må angripes fra mange hold samtidig. Og da er nok kulturen i garderoben og på tribunene de viktigste nøklene fremover.

I garderoben påligger det klubbene et stort ansvar ved å ha dette langt fremme, mens det blant fotballtilhengere har sammenheng med hvordan forbilder i miljøene oppfører seg. Hvor går grensen for hva som er greit og ikke? Her har heldigvis utviklingen vært positiv, og du ser normalt ikke nedsettende homorop på norske arenaner lenger.

Men vi skal ikke lenger enn noen uker tilbake før en gruppering med Lillestrøm-fans taktfast sang homohetsende strofer da de besøkte Bærum, både på Nadderud og mens de gikk på gaten på Bekkestua. Her trengs det en betydelig internjustis, for slik skal vi bare ikke ha det.

I motsatt ende av skalaen har Brann-supporteren Gjert Moldestad gjort en utmerket jobb med å fronte hvor naturlig det er å både elske fotball og være homofil, og han holdt nylig foredrag for U21-landslaget om temaet.

Det er umulig å måle hva som hjelper, og de siste stegene er nødt til å komme fra innsiden. Men nå bygges det endelig stein på stein i et forsøk på å gjøre norsk fotball til en naturlig møteplass for alle, uavhengig av hvem man elsker.

Akkurat det går det an å bli litt oppløftet av. Selv om det er fryktelig langt til mål.