FORTELLER: Espen Baardsen forteller VG om hvorfor han la opp som fotballspiller allerede 25 år gammel.
FORTELLER: Espen Baardsen forteller VG om hvorfor han la opp som fotballspiller allerede 25 år gammel. Foto: Nina E. Rangøy

Norges nye keeperstjerne la opp mens han sto i butikken

FOTBALL

LONDON (VG) Espen Baardsen (40) levde drømmen om Premier League. Men plutselig en dag var det nok. Av alle steder, ble avgjørelsen om å gi seg, 25 år gammel, tatt på en Tesco-butikk i Sheffield.

Betalt innhold
Publisert:

Dette er historien om en annerledes nordmann. Kanskje er han annerledes enn oss fordi han vokste opp i USA, ikke i Norge, selv om begge foreldrene hans er norske.

Espen Baardsen hoppet ikke av Premier League-karusellen fordi han ble skadet eller ikke fikk spille fotball. Han gikk rett og slett lei, lei av den engelske fotballkulturen. Den ga ham til slutt ingenting.

Vi sitter på Gails Bakery i Fulham, sørvest i London. Det er her Espen Baardsen, den tidligere Tottenham-keeperen, som også fikk fire A-landskamper for Norge, bor. Finanser har vært hans liv siden han kom hjem fra en «jorden rundt»-tur i 2003–04.

– Foreldrene mine flyttet til USA på 1960-tallet. Så jeg vokste opp rett ved San Francisco, og vi snakket ikke så mye norsk hjemme, så det tok tid før jeg lærte meg språket, forteller Espen Baardsen på sitt sjarmerende, litt gebrokne norsk med noen innlagte engelske ord.

Han er blid, i hvit skjorte. Vi aner at han synes det er gøy å fortelle sin litt merkelige historie fra Premier League.

Som 16-åring

Første gang undertegnede møtte den allerede da 195 centimeter svære keeperen, var i januar 1994. 16 år gammel hadde Espen Baardsen fått lov å trene med det norske A-landslaget, som var på treningsleir i San Diego og Phoenix på det tidspunktet.

Det vi ikke visste, var hvordan avtalen var blitt til.

For her kommer skjebnen inn i bildet. Espen Baardsens mor hadde gått på skole med landslagssjef Egil Olsen i Fredrikstad. Så fru Baardsen gikk bort til Drillo på flyplassen i Phoenix og spurte om sønnen hennes, en lovende keeper, kunne få trene med landslaget. Drillo, som den ganske laid-back typen han er, sa selvsagt ja.

Etter at moren hadde spurt Drillo, så sa han på ekte Fredrikstad dialekt. «Har’n med sæ no’n støvlær a?» Drillo ble nok overrasket da fru Baardsen svarte «ja».

– Jeg fikk bare beskjed fra Drillo: «Ta med hansker og fotballsko». Så ble det trening med Frode Grodås og Erik Thorstvedt, takket være mor og Drillo, smiler Espen Baardsen.

Fire år senere tok Drillo med Baardsen i sin siste landslagstropp - til fotball-VM i Frankrike i 1998.

Men da hadde dette keepertalentet allerede rukket det meste: Debutere i Premier League som 19-åring, bli kåret til U-EMs beste keeper og skapt seg et keepernavn som mange kjente til.

Startet som et eventyr

Espen Baardsen, det var fremtiden.

Trodde de fleste.

Bortsett fra én mann, Espen Baardsen selv.

Men det kommer vi til senere.

For det startet som et eventyr: En engelsk trener i San Francisco-området så noe i denne gutten og ville at han skulle satse som keeper. Da var Espen Baardsen bare ni-ti år gammel.

– Allerede som 14-åring var jeg over og trente med Tottenham. Det var en utrolig opplevelse. Så fikk jeg komme tilbake året etter, og da var jeg bedre forberedt, forteller Baardsen.

15 år gammel fikk han spille reservelagkamp for Tottenham, mot Crawley Town. Det var høsten 1993. Ting var i ferd med å skje. 16 år gammel trente han med det norske A-landslaget, og 18 år gammel fikk han kontrakt med Tottenham.

Hjelp av mamma

– Jeg husker moren min var med meg for å finne leilighet i London, etter at jeg hadde blitt plassert på et rom som som var så lite at jeg knapt nok hadde plass til sengen, forteller Espen Baardsen.

Han fikk ingen hjelp fra klubben den gangen i 1996, som alle spillerne får i dag. Her måtte alle klare seg selv, i hvert fall midt på sommeren da alle hadde ferie. Baardsen fikk kun kontakt med en fysioterapeut, som lurte på om den unge keeperen hadde skaffet seg et rom ennå ...

– Kontrakten min var på 24 000 pund i 1996. Jeg klarte å skaffe meg en 1989-modell Ford, sånn at jeg kunne komme meg til og fra treningsfeltet, forteller Baardsen.

Han var med på pre-season med A-laget, og plutselig var han i troppen til en ligakamp. Men det var såvidt han kom forbi vaktene.

– Gerry Francis var manager, og han hadde store tropper på kampene. Jeg fikk beskjed om å møte opp, men da jeg kom til vakten på parkeringsplassen på White Hart Lane, hadde han verken hørt om meg eller bilen min.

Debut på Anfield

«Hvem er du og hvorfor er du her?» spurte vakten.

– Så her måtte jeg, før jeg skulle være med i Tottenhams A-lagstropp på en Premier League-kamp, sitte i bilen i et kvarter mens vakten sjekket med klubben hvem denne unge gutten i Ford’n var ...

Det gikk seg til, og da Ian Walker slet på keeperplassen og Erik Thorstvedt hadde lagt opp, begynte det kanskje å åpne seg for den unge norskamerikanske keeperen.

Debuten kom på Anfield i Liverpool, 3. mai 1997, da Ian Walker ble skadet. Tottenham tapte 2–1, men Baardsen slapp ikke inn mål. Han fikk én kamp til den sesongen, før det bar tilbake på benken. Han spilte noen kamper vinteren og våren 1998, men fortsatt var Walker nummer en.

Men høsten 1998 skjedde det noe. Baardsen hadde snakket endel med Tottenham-eier Alan Sugar, siden begge var opptatt av aksjer. Nå var det Christian Gross som var manager, men likevel var det Sugar som signaliserte noe til den unge nordmannen:

– Vær på plass på lørdag, sønn, sa Sugar til Baardsen.

Den lørdagen spilte Espen Baardsen. Han hadde en god sesong, både i Tottenham, og ikke minst på U-landslaget, som hadde kvalifisert seg til EM, der Norge ble nummer tre og Baardsen kåret til turneringens beste keeper. Belønningen var VM-plass og tur til Frankrike, på Drillos siste reise.

– 1998 ble året jeg «peaket», smiler Baardsen. Han var bare 20 år, men hadde allerede opplevd og oppnådd mer enn de fleste. Det tok også på.

– I 1997 og 1998 tror jeg ikke jeg hadde mer enn tolv dagers ferie totalt. Jeg var sliten, men det gikk bra ut 1998, sier Baardsen.

For utålmodig

Da hadde han spilt i tre ligacupkamper, og selv om han ikke spilte finalen i februar 1999, så kan han kalle seg ligacupmester. Det kom på toppen av VM, EM, A-landslagsdebut høsten 1998 - og den delvis suksessfylte Tottenham-perioden fra 1997–98. Men i 1999-2000 spilte han ikke en eneste kamp, og da en mulighet kom i Championship-klubben Watford, slo Baardsen til.

I ettertid ser han at han aldri skulle gjort det. Han var bare 22 år og for utålmodig. Baardsen ser at han burde blitt i Tottenham og kjempet for plassen sin, men klubben mente han måtte spille A-lagskamper, det samme presset var landslagssjef Nils Johan Semb under. Men Watford ble en nedtur på mange måter, og det var der interessen for spillet, fotballen og alt rundt begynte å irritere og plage ham.

– Jeg fant etter hvert ut at jeg ikke likte fotballmiljøet. Jeg husker at da jeg var 18 år og sa jeg skulle lære meg å seile, så lo alle. Det var noe med miljøet jeg ikke syntes så mye om, og da det begynte å gå dårlig sportslig så kom dette tydeligere frem, innrømmer Espen Baardsen.

Han studerte ved siden av, og dealet med aksjer mens han fortsatt var fotballspiller. Han hadde en god kontrakt med Watford og investerte pengene sine smart, brukte nesten ingen ting og gjorde ting mange andre fotballspillere ikke var interessert i.

Ikke i toppform

– Jeg husker jeg tenkte: Vil jeg være happy med å gjøre dette de femten neste årene? Hadde jeg vært i Premier League, spilt fast, ja, helt sikkert at jeg hadde tenkt annerledes da. Men nå? Jeg satt på benken hos et Championship-lag. Fotballinteressen var i ferd med å forsvinne, innrømmer Espen Baardsen.

Han spilte sin siste fotballkamp i England for Everton - mot Tottenham. 12. januar 2003, under seks år etter debuten for Tottenham i samme by. Baardsen slapp inn fire mål, Everton tapte 4–3, og selv om 25-åringen ikke gjorde noen direkte tabber, så var heller ikke spillet hans all verden.

– Jeg var ikke helt i toppform heller. Jeg prøvde vel å spise meg ut av helvetet, smiler den svære mannen.

Men Baardsen hadde fortsatt ikke bestemt seg. Det var bare like før.

– En agent ringte meg og ville ha meg på en seksukerskontrakt i Sheffield United. Jeg møtte Neil Warnock, manageren, jeg likte ham ikke, og han tilbød meg ti prosent av det jeg tjente i Watford for å spille for Sheffield United. Så sa han:

«Men du får en seiersbonus på 500 pund pr kamp - hvis du er på benken.» Så la Warnock til: «Men jeg har aldri keepere på benken.»

– Hvorfor sa han det da? Det var helt latterlig. Jeg bare ristet på hodet og gikk min vei, og jeg husker jeg var inne på Tesco (engelsk dagligvarekjede), da jeg tenkte:

«Her har jeg bodd i California og i London, og så vil de ha meg til Sheffield for å sitte på tribunen?»

– Der og da var det nok, jeg var deprimert og jeg tok bestemmelsen. Jeg slutter med fotball. Jeg var ferdig. For godt.

Angrer ikke

25 år, en måned og fem dager var Espen Baardsen da han spilte sin siste kamp i engelsk fotball.

– Jeg bare stoppet, hodet mitt var allerede langt inne i finansverden. Men jeg måtte ha en pause fra alt, så jeg reiste verden rundt i et år, var i Argentina, Chile, Kina og Thailand. Så kjørte jeg USA på kryss og tvers. Da var jeg klar for det nye livet mitt - som finansmann i London, forteller Espen Baardsen.

Interessen for fotball er fortsatt ikke den helt store. Han ser noen kamper, men ikke så mange. Han var på den siste hjemmekampen før Tottenham flyttet fra White Hart Lane, spiste middag med sin tidligere mentor, Erik Thorstvedt.

Foreldrene hans har flyttet hjem til Norge nå, bor i Fredrikstad, og Baardsen tar med sønnen på to år dit så ofte han kan. Når det gjelder jobb vil han ikke si så mye, bortsett fra at han «investerer sine egne penger akkurat nå», etter å ha vært partner i et finansfirma i ti år.

Har Espen Baardsen så noen ting han angrer på, eller kanskje skulle gjort annerledes?

– Jeg angrer ingenting, men jeg ser én ting som burde vært annerledes: Hvis Tottenham hadde jobbet med fotarbeidet mitt, som hadde blitt mer og mer viktig etter at tilbakespillsregelen kom, så kanskje jeg hadde vært en bedre keeper. Da hadde jeg kanskje ikke gitt meg så tidlig. 20 minutter hver dag, samme med hvem. Men det var ingen som gjorde det.

Dessverre.

Sier Espen Baardsen, sier farvel til VG, sine tanker om karrieren han hadde - og går tilbake til sitt «ikke-fotball-liv» i Fulham-området av London.

Minnene hans ligger faktisk i Frankrike, i sommerhuset han har der. I et gymrom i kjelleren har norskamerikaneren samlet på trøyer, både sine egne og andres.

Så litt stolt av fotballkarrieren sin er han da fortsatt.

Gi oss tilbakemelding på denne artikkelen.Gi tilbakemelding!Gi tilbakemelding!

Vinn Gull i VG+

Dagens kode: GULL525

Send SMS med koden til 2424. Tjenesten koster 1 kr.

Ved å delta i konkurransen samtykker du til at vi kan kontakte deg på SMS med relevant informasjon om konkurransen «Finn Gull i VG». Les mer om konkurransen her »

Her kan du lese mer om