SAMMEN FOR PORTUGAL: Cristiano Ronaldo og Luis Felipe Scolari i godt humør på Portugal-trening. Ronaldos fremtid er fortsatt uviss, men i dag ble sjefens videre trenerfremitd avklart. Foto: Reuters

Europa venter på ny fotballkonge

Zinedine Zidane er historie, Europa venter på en ny fotballkonge, og snart får vi svaret på om han finnes. Men på leting etter fotballens neste store, må vi også ha en følelse for hvem som vil prege EM i Østerrike og Sveits. Det er ikke blitt lettere siden sist. Og da vant Hellas.

ARTIKKELEN ER OVER 11 ÅR GAMMEL

Av Truls Dæhli, VGs sportskommentator

Det er likevel fristende å tippe Italia-Tyskland i EM-finalen, med Italia som vinner, når spilleprogrammet og tradisjonell favorittrangering sannsynliggjør et slikt utfall.

For Italia handler det mest om å komme videre fra mesterskapets tøffeste gruppe, for Tyskland ser veien fram ganske finalevennlig ut, og utfallet handler ofte litt om hvilken side av spilleskjemaet lagene havner på etter at innledende kampene er over.

VG-KOMMENTATOR: Truls Dæhli. Foto: Tom-Egil Jensen Foto: Foto:

Og tar du slike hensyn, er Italia-Tyskland et ganske logisk tips.

Når jeg likevel har problemer med å stå fast på finaletipset, og ikke anbefaler noen å sette penger på det, er det fordi jeg har vanskelig for å tro at mesterskapet vil følge et logisk mønster. Danmark vant EM i 1992. Hellas vant EM i 2004. Hvem tippet det? Ingen. Absolutt ingen.

Og vi kan fort ende opp ned en slik vinner igjen.

For der VM alltid ender opp i en finale mellom to av de store favorittene, har EM hatt en åpning for sensasjonene. Det skyldes ikke bare at forskjellen mellom lagene er mindre i EM, men sannsynligvis også at EM betyr mindre å vinne. Spør hvem som helst på de store lagene, og du får det samme svaret. EM er stort, men det er VM som gjelder. Det betyr litt mindre prestisje, og litt større muligheter for gode årganger fra nivået under de aller beste.

Når tendensen også forteller at forskjellene i europeisk fotball blir mindre, fordi landslagene ikke kan kjøpe seg til forskjeller slik de store klubbene kan, sier det seg selv at EM 2008 blir en marginal affære.

Zinedine Zidane som stanger ned Marco Materazzi er bildet som henger igjen etter det siste store fotballmesterskapet, det forsvinner ikke ut av hodet uansett hvor mye jeg prøver, men EM kan kanskje hjelpe til med å viske det ut skrekkbildet fra VM i 2006. Et mesterskap uten Zidane er uansett et veiskille, fordi det betyr at kongeplassen er ledig, og slik blir EM spennende også på et individuelt plan. Får vi se en ny Zidane vokse fram, slik Zidane pirret oss med glimt av storhet i EM i 1996? Og finnes det noen som har denne storheten i seg?

Ja da, de finnes, og Cristiano Ronaldo er naturligvis det første navnet som dukker opp. Han var ung og urutinert i 2004, nå kommer han til mesterskapet med et stempel som verdens beste, og det betyr at han er i posisjon til å havne i kategori med Zidane, Maradona og de andre store.

Men en plass på det nivået betinger at Ronaldo løfter Portugal og svarer opp til forventningene, og jeg tror mange er usikre på om han klarer det. Jeg er det selv. Zidane var hjerte og hjerne, som Maradona var det, og Ronaldo som spillertype er litt mer stæsj og pynt, forbilledlig integrert i et strålende klubblag, men jeg er spent på om han kan gi Portugal den samme touchen av magi som han tidvis gjør i United.

Da er det kanskje lettere å tro på Cesc Fabregas, Arsenals spanske midtbanesjef, som allerede ligner en strateg med potensial til noe mer. Men det betinger også at du tror på Spania i dette mesterskapet, og det er ikke like lett. Ingen annen nasjon har produsert så mange gode fotballspillere uten å få noe igjen for det i mesterskap.

Jeg skal ikke hevde å vite hvorfor det er slik, jeg bare konstaterer at miksen av Real Madrid og Barcelona ikke har skapt et vinnerlag på 44 år, og det er vanskelig å forstå hvordan så mye talent kan renne ut i ingenting. Så hvorfor tro på Fabregas og Spania nå?

Fordi laget, på papiret, naturligvis ser aldeles praktfullt ut.

Jeg vil for eksempel hevde at ingen kommer til EM med et mer spennende spisspar enn Fernando Torres og David Villa. Og hvem kan matche en midtbane med kandidater som Cesc Fabregas, Andres Iniesta, Xavi, Xabi Alonso og Marcos Senna?

Dessuten er Sergio Ramos verdensklasse i forsvar, enten han spiller på kant eller i midten.

Og Iker Casillas i mål tåler sammenligning med hvem som helst.

En begredelig mesterskapshistorie er ikke nok til å diskvalifisere et slikt mannskap, og Cesc Fabregas kan bli den nye store om Spania endelig får suksess. Nå er han ikke tenåring lenger.

Om vi utvider begrepet litt, og heller ser på spillere som kan vinne scenen uten nødvendigvis å bli den nye kongen, er Fernando Torres et opplagt navn. Også han er avhengig av at Spania lykkes bedre enn de pleier, men Torres har ikke bare det lille ekstra, han har mye av det, og han har evnen til å få det brutalt effektive til å se vakkert ut.

Det begynner å bli sent for Michael Ballack, men tyskerne håper på «tidenes Ballack» i dette mesterskapet, og de kan meget vel få det. Han styrer det tyske spillet, han kan score vinnermålene, men han sjarmerer ingen. Ballack er for skjønnere, ikke romantikere.

Det samme gjelder for Portugals Deco, hvis evne til å løse kompliserte midtbanefloker er basert på en spilleintelligens og teknikk som fotballkulturelt ensporede lett kan miste av syne, men som gir assosiasjoner til de største når han er som best. Men Deco er lunefull og impulsiv, og sin egen verste fiende om det ikke går som han vil.

Og svenske Zlatan? Ikke akkurat en spiller å bli glad i, men han har ferdigheter og arroganse nok til å ta rampelyset vekk fra alle andre.

Italienske Luca Toni er den tunge avslutteren, et godt tips som EMs toppscorer, og spilleren som scorer de fleste målene blir alltid stor. Jeg tar også med Nederlands Wesley Sneijder, Frankrikes Karim Benzema og Franck Ribery, og Russlands Andrej Arsjavin, selv om sistnevnte mister de to første EM-kampene og derfor kan miste sin mulighet til å markere seg.

Så får det nesten bli opp til hver og en å plukke sitt overraskelseslag, for jeg er ganske sikker på at overraskelsen dukker opp. Det blir ikke Østerrike, som skiller seg ut som mesterskapets klart svakeste, men det kan bli Sveits. Eller Kroatia. Eller Polen. Eller Romania. Eller Sverige. Eller Hellas enda en gang. Og russisk fotball er i kraftig utvikling, så se ikke bort fra at kombinasjonen Guus Hiddink og Russland kommer langt av gårde.

I det øvrige fraråder jeg mer dyptgående forsøk på å gradere EM-lagenes sjanser.

Du risikerer hodepine.

For dette er jevnt.

Og så åpent at tilfeldigheter vil spille en stor rolle.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder