AVGJØRELSEN: Tore André Flo (til venstre) og Ronny Johnsen løper til for å feire scoringen til matchvinner Kjetil Rekdal mot Brasil. Foto: Tore Berntsen

Scoringen jeg aldri så

Det er gjort mange forsøk på å beskrive mirakelet i Marseille for 20 år siden. Jeg var der. Men Rekdals vinnermål? Det så jeg aldri.

  • Knut Espen Svegaarden (kommentar)

Artikkelen er over ett år gammel

Iblant tar følelsene over. Det skal ikke gjøre det for en journalist, men hvis du har en liten porsjon medmenneskelighet og logiske tanker, så skjønner du at det kan skje.

23. juni startet som hvilken som helst annen dag. Jeg husker at at vi slappet av ved poolen på hotellet i Marseille på formiddagen.

De fleste tenkte at det var siste dagen vår der, at vi skulle hjem dagen etter. Norge hadde spilt to ganske skuffende og uavgjorte kamper, mot Skottland og Marokko. Lite hadde fungert, vi hadde hatt en liten skandale i La Baule, med bytur for Henning Berg og Erik Mykland. Diskusjonen gikk mer på om de skulle sendes hjem - før resten av gutta ble utslått, av Brasil.

Det som var klart, det var at Norge måtte vinne. Etter kampen husker jeg Stig Inge Bjørnebye fortalte at Drillo, før kampen, hadde pekt på midtstreken og sagt: «Hit, men ikke lenger ...» Brasil skulle presses da de nærmet seg midten. Det fungerte sånn halvveis.

Så scoret Bebeto. Det var 12 minutter igjen. Brasil, som ikke hadde tapt en gruppespill-kamp i VM siden 1966, var i ledelsen. Jeg husker jeg begynte å skrive, på nekrologen. Norge var ute. Og det var egentlig like greit. Det hadde vært et nytt, skuffende VM. Norge skulle, endelig bytte inn Jostein Flo. Det som viste seg i ettertid var at det var Egil Østenstad som skulle inn, og at det var Ståle Solbakken, også reserve i kampen, som hadde fått endret spillerbyttet ved å rope: «Nå må vi ha inn Jostein!»

JUBELDAG: Drillo, med litt hjelp, satte inn Jostein Flo (til høyre) - og Norge slo Brasil. I VM. Foto: Sigurdsøn, Bjørn / NTB PLUSS

Nils Johan Semb, Drillos assistent, var enig. Og han sa det videre til Drillo. Som også var enig. En forfjamset Egil Østenstad satte seg igjen, mens Jostein Flo ... han lette etter drakten sin. Etter kampen sa han: - Jeg fikk nummer to, men den kunne jeg ikke bruke. Hadde de ikke funnet min (nummer 16) drakt med en gang da, så måtte vi byttet inn en annen spiller ...

Mens jeg var i mine egne tanker, og langt nede i tastaturet, hørte jeg et brøl. Jostein Flo hadde skapt et helvete ved sin tilstedeværelse. Den svære mannen brukte alle midler, og han fikk med seg lagkameratene. Jeg kikket opp fra bokstavene mine. Og der så jeg lillebror, Tore André Flo, skyte ballen - i mål. Sju minutter igjen å spille, 1–1 på Stade Velodrome i Marseille.

Hva f ... var dette?

Jeg ble sittende, litt apatisk. Drillo hadde vært veldig på spillerne før kampen, det var ganske uvanlig at han var så aktiv under oppvarmingen. Det virket nesten som han var den eneste som trodde på dette. Jeg kikket bort på den norske benken. Ingen klarte å sitte i ro der - heller.

VELDIG PÅ: Drillo før kampen. Foto: Delebekk, Bjørn Steinar

Jeg fikk en følelse av at her kunne det skje mer. Plutselig så Norge ut som et Drillo-lag, med høyt press, lange, gode baller, vinne retur-ballene - og etablere et spill.

Der kom ballen inn til Tore André Flo igjen. Jeg husker jeg så på klokka. Den hadde passert 87 minutter. Flo hadde en brasilianer i ryggen.

Så blåste dommeren.

Straffespark?

Det ble en voldsom summing på tribunen. Han hadde da dømt straffe, denne amerikanske Esfandiar Baharmast fra Iran? (I ettertid viste det seg at Baharmast hadde rett, Flos drakt sto rett ut, det viste bildene til en fotograf fra Sverige, av alle steder).

Jada.

Da ble det for mye for en enkel gutt fra Lillehammer. Kjetil Rekdal, med gule sko og en selvtillit fra en annen verden, var Norges straffeskytter. Han var heldigvis fortsatt på banen. I mål: Taffarel, for en gangs skyld en god brasiliansk keeper.

Jeg tenkte: «Men i h ... , dette er ikke mulig? Får Norge straffe i VM, mot Brasil, med to minutter igjen å spille?»

Dette var et lag jeg hadde fulgt, som journalist, på hver kamp, i mer enn 10 år. Nå kom det dramatiske klimakset, og det klikket omtrent for meg.

KOMMENTERER: VGs Knut Espen Svegaarden. Foto: Hallgeir Vågenes

Dette klarte jeg ikke å se på. Skrivingen fikk vente. Jeg holdt pusten mens Rekdal la ballen til rette, jeg lukket øynene mens han tok fart - og jeg la hodet på pulten, med øynene hardt igjen da han skjøt.

Så hørte jeg et brøl, kikket opp - og så Rekdal løpe mot den norske benken med armene i været. På tavlen kom det opp «Norway 2, Brazil 1 og «Rekdal penalty 88».

Jeg husker jeg smilte, fikk en tåre i øyekroken, så bare glade mennesker rundt meg, så norske ledere, trenere og spillere i en haug ute ved den norske benken.

Så trakk jeg pusten, gned meg i hendene og så på tastaturet mitt igjen.

Dette skulle bli en morsom sak å skrive - selv om jeg aldri så seiersmålet.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder