Hovedinnhold

Grattis, Sverige – farvel, Buffon

<p>SØRGELIG SLUTT: Gianluigi Buffon fikk ikke avslutte med et sjette VM, og etterpå gråt han sine bitre tårer. Foto: AP</p>

SØRGELIG SLUTT: Gianluigi Buffon fikk ikke avslutte med et sjette VM, og etterpå gråt han sine bitre tårer. Foto: AP

MILANO (VG) (Italia - Sverige 0-0, 0-1 sammenlagt) Det er over en halvtime siden dommeren blåste av. San Siro er tom, bortsett fra én seksjon.

Helt øverst står det et par-tre tusen svensker, dunker på trommer, synger igjen og igjen om at «vi skal til VM» og at de er «svenska fans allihopa».

Italienerne lå strødd, en av få som ikke la seg fortvilet ned var keeper Gianluigi Buffon. Plutselig var landslagseventyret hans over, etter 20 år og 175 kamper, og slik skulle det jo ikke slutte. Det så ut som om han ikke helt skjønte hva som hadde skjedd. 

Et lite øyeblikk virket det som Buffon var på vei i garderoben, men så snudde han, gråt sine tårer, delte ut sine klemmer; til dommere, til assisterende dommere, til medspillere og etter hvert var alle de svenske spillerne borte hos den italienske keeperveteranen. 

Midt i en italiensk fotballtragedie beholdt han sin storhet.

Slik var kampen: Sverige til VM etter «Mirakelet i Milano»

Italienerne forsvant i garderoben, svenskene satte seg i en sirkel ute på San Siro, som for å suge inn litt ekstra av det de akkurat hadde utrettet. De feiret med fansen, som endelig hadde overtatt showet på San Siro.

Underveis var det nesten ikke mulig å høre dem.

For som San Siro leverte! Det åpnet med et lydnivå av de helt sjeldne, nærmest unikt i landslagssammenheng. Den svenske nasjonalsangen var det ikke mulig å oppfatte, og man kan selvsagt si at akkurat det ikke var vakkert fra hjemmesupporterne.

– Beklager pipekonserten, sa min sidemann, og en rekke journalister gjorde som Buffon og de italienske spillerne, applauderte intenst under «Du gamla, du fria», for å vise Sverige respekt. 

Les også: Kampen som gjorde at 0-0 i Milano holdt for svenskene

Men på en slik kveld var ikke San Siro-publikumet interessert i høflighet. Alle midler var tillatt. Det var krig, det sto om en VM-plass, det sto om nasjonens fotballstolthet og det var en vegg av lyd, eller fire vegger, som overfalt svenskene. 

De italienske spillerne var ikke i nærheten av å følge opp. Vel hadde de ballen nesten hele tiden, men det var for unøyaktig, det var for lett å lese, det var for idéløst, det var for rotete og litt paradoksalt er det jo at den italienske VM-fadesen skjer uken etter at Andrea Pirlo annonserte at han gir seg. 

Tenk om han hadde vært utpå der . . .

«Medel-Svensson» sto i veien for alt, anført av klippen i midtforsvaret, kaptein Andreas Granqvist. Italia skapte selvsagt noen muligheter, men bare et par ganger føltes det veldig farlig. Kanskje burde de fått en straffe tidlig, kanskje skulle de hatt en etter pause også, men Sverige ropte også på et par etter italienske «hands»-situasjoner. 

Uansett; de som fryktet at den voldsomt tilstedeværende Antonio Mateu Lahoz skulle være hjemmedommer, kunne glemme det ganske tidlig. Isteden endte spanjolen heller som en liten svensk yndling, han brydde seg fint lite om San Siros trykkbølger.

Hvor stort er dette, i svensk sammenheng? Veldig, veldig stort, rent sportslig nesten like imponerende som VM-bronsen i 1994. 

<p>I MILANO: Trond Johannessen, journalist, internasjonal fotball.</p>

I MILANO: Trond Johannessen, journalist, internasjonal fotball.

Den gangen hadde Sverige bedre spillere, slo ut et svakt Russland og et elendig Kamerun i gruppespillet, møtte deretter Sauda-Arabia i 8-delsfinalen, slo Romania på straffer og i bronsefinalen «bakfulle» bulgarere. Janne Anderssons lag var det ingen som trodde på, men nå har de altså fjernet Nederland og Italia (og slått Frankrike), og det uten sin superstjerne. Det er en moderne svensk idrettsbragd, de burde få «Bragdgullet» som fotballspillere nesten aldri tildeles etter mirakelet i Milano.

Hvor ille er dette, i italiensk sammenheng? Veldig, veldig ille, historisk sett en av de aller svarteste dagene i Italias fotballhistorie.

Landslagssjef Gian Piero Ventura trakk seg ikke rett etter 0-0-nederlaget, men kan selvsagt glemme å fortsette, det vil ikke være mulig, når han som førstemann på 60 år mislykkes med å få Italia til VM. Men det er også ganske gamle spillere som har båret Italia i den siste tiden, og det er på ingen måte gitt at det hjelper å bytte ut en hardt kritisert landslagssjef.

Nå kommer sikkert forklaringer om at det ikke var så overraskende at Italia tapte, at dette ikke var et stort italiensk lag, og så videre. Nei, det var ikke det, men det er ikke så lenge siden de presset Tyskland til straffer i EM-kvartfinalen i fjor sommer. 

Og vi har jo sett det mange ganger før, italienske utgaver som surrer og roter og knoter, men karer seg videre likevel. Det har sjelden vært veldig vakkert, men ingen har vært bedre enn dem til å gjøre jobben.

Det er liksom det som er Italia, nasjonen som elsker det dramatiske, som elsker å gjøre det dramatisk og som er så stappfull av følelser. De gråter når de vinner, de gråter når de taper, de snakker fort og med store ord og nå kommer det til å bli enorme tragedietitler i Gazzetta, Corriere og alle de andre i uker fremover.

– Taxi til San Siro? Nei, det går ikke. Ingen taxier kjører til San Siro i kveld. Sverige skal jo slå oss ut av VM før VM har begynt, sa en fotballgal hotellresepsjonist da jeg skulle dra til stadion. Kanskje han såvidt husker den eneste gangen Italia ikke har kvalifisert seg, i 1958.

Han vil aldri glemme Sverige.

Kommentarer Antall kommentarer på artikkelen

Har du en mening om denne artikkelen? Du må bruke ditt eget navn hvis du skal delta i debatten. Respekter andres meninger og husk at mange kan se hva du skriver. Brudd på reglene kan føre til utestengelse.

VGs journalister og moderatorer overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Klikk for å se kommentarene

Siste saker fra Fotball

Se neste 5 fra Fotball