Hæ? Vant vi ikke?

kommentar
Publisert: Oppdatert: 22.02.18 07:37
ALPINT

PYEONGCHANG (VG) Vi er så bortskjemte med OL-suksess at det nesten føltes naturlig da Henrik Kristoffersen fikk tidenes gull-mulighet servert av erkerivalen. Men en eller annen gang måtte jo flyten ta slutt.

Hvis dette hadde vært volleyball, kunne vi snakket om et perfekt opplegg til smash.

Marcel Hirscher gjorde plutselig gjorde det han aldri har for vane: Å kjøre ut.

Matchballen var norsk, ny OL-rekord med 14 gull så til de grader innen rekkevidde.

Skulle også herrenes slalåm bli norsk, i den tilsynelatende uendelige medalje-bonanzaen i Pyeongchang?

Alt som gjenstod for Henrik Kristoffersen var å følge opp det han gjorde i første omgang, og det var nesten så man hadde begynt å smånynne litt på nasjonalsangen.

Men så skjedde det uvirkelige.

En oppleveles stikk i strid med dramaturgien vi er blitt så vant til her i Sør-Korea.

Smashen satt ikke i det hele tatt, rett ut med Kristoffersen - og svensk gull!

Kong Carl Gustaf fikk dermed endelig se det han har reist helt  til Sør-Korea for.

Veteranen André Myhrer har OL-bronse fra Vancouver, sølv og bronse i VM, og denne vinteren har han plasseringer på alle pallens tre trinn å vise til.

Men det var likevel ikke en blågul fest som var  ventet her i Yongpoing-anlegget.

Alt tydet på rødt og hvitt, ettersom østerrikske Hirscher har vært helt suveren denne sesongen. Østerrikeren har vunnet slalåmen Schladming, Wengen, Adelboden, Zagreb, Madonna di Campiglio og Val d’Isere, og hadde før OL-slalåmen kommet til mål hver gang i to år.

Men da sjokket inntraff, og han plutselig kjørte ut i første omgang, var det naturlig å vente at en blåfarge ville slutte seg til paletten, da Kristoffersen umiddelbart tok over et stort favorittstempel.

23-åringen fra Rælingen har nemlig vært nesten like stabil nest best, som Hirscher har plassert seg aller øverst, med seieren i Kitzbühel som unntaket som bekrefter regelen, i det som har vært en resultatmessig forutsigbar gren denne vinteren.


Henrik Kristoffersen leverte da også varene i første omgang, og hadde alt i egne hender da han stod alene igjen på toppen.

Men så sviktet det allerede etter få finaleporter.

Et lite øyeblikk tråkket han litt oppover og så ut som han skulle prøve å komme til mål for syns skyld, men det slo han raskt fra seg.


Drømmen om OL-gull i slalåm er satt på vent i ytterligere fire år, mens et sølv i storslalåm blir med hjem i kofferten.

Ved forrige olympiske korsvei begynte det trått, men da kjørte Kristoffersen seg opp til medalje etter en helt vanvittig andre omgang i Sotsji.

Denne gangen fikk dessverre opplevelsen en helt motsatt valør.

Heldigvis er han fortsatt så ung, og talentet så uomtvistelig, at det er flere muligheter til å kopiere det Finn Christian Jagge klarte i Albertville, og som Hans Petter Buraas gjentok i Nagano, et renn som for øvrig huskes like mye for hårfargen som kjøringen.

Dette er uansett et OL som vil huskes for en vidunderlig norsk medgangsbølge,

Vi har vunnet gull med ett hundredels margin.

Da får det være til å leve med at det ikke alltid sitter i grener, der små feil gir store utslag, selv om skuffelsen må være enorm for Henrik Kristoffersen akkurat nå.

Her kan du lese mer om