Kommunikasjonssjef Espen Graff i Norges Skiforbund har måttet håndtere krevende konflikter med Henrik Kristoffersen og Petter Northug. Nå er det ro på en ene fronten, men steile fronter på den andre.
Kommunikasjonssjef Espen Graff i Norges Skiforbund har måttet håndtere krevende konflikter med Henrik Kristoffersen og Petter Northug. Nå er det ro på en ene fronten, men steile fronter på den andre. Foto: BJØRN S. DELEBEKK/TERJE BRINGEDAL

Skiforbundet ville ha rettssak rett før VM: Arroganse. Igjen!

ALPINT

Mens Norges Skiforbund slipper nye runder i ringen med Petter Northug, er det forbausende hvor arrogante valg som tas i Henrik Kristoffersen-saken.

kommentar
Publisert: Oppdatert: 16.10.18 16:17

På kort tid kunne to av de mest betente temaene skiledelsen har å hanskes med, igjen skapt brudulje i det offentlige rom.

Nå kan vi konstatere at forbundet får ro i den ene, men på ingen måte i den andre.

Petter Northugs selvbiografi, «Min historie», forteller mye om stjernens liv.

Her kan du selv se Northug snakke om veien tilbake etter motgangen:

Han er nådeløst ærlig om vanskelige perioder, som for eksempel fyllekjøringen, samt den sosiale angsten han opplevde da stjernestatusen eksploderte, etter at han lenge hadde følt seg isolert som toppidrettsutøver.

I boken får tidligere NIF-generalsekretær Inge Andersen det glatte lag, med Red Bull-konflikten som bakteppe.

Men ellers velger Northug å legge liten vekt på stridighetene med ledere i ulike organer.

Hverken de tilbakevendende kampene med Vidar Løfshus, eller alt bråket rundt hans egen Coop-avtale, er blitt de sentrale temaene i boken som de kunne ha blitt.

Det kan være et tegn på at Northug, nå som han er tilbake i landslaget og hardt forsøker å reise seg etter tunge perioder, ikke ser seg tjent med å helle mer bensin på akkurat det bålet.

Og akkurat det oppleves nok lettende på forbundskontoret, i en tid der oppkjøring til sesongstarten er der man ønsker å bruke energien.

Men en annen brann har Norges Skiforbund selv sørget for å bidra til ytterligere oppblussing rundt, etter at det igjen velges en kommunikasjonslinje som bare ikke er til å forstå.

Slalåmstjernen Henrik Kristoffersen har som kjent saksøkt sitt eget forbund, med bakgrunn i en strid om grensegangen mellom privat og kollektiv sponsing.

Nå var temaet når rettssaken skulle berammes, et tema Aftenposten kunne avdekke (ekstern lenke).

Norges Skiforbunds forslag: En gang i perioden 21. januar til 1. februar 2019.

Det er altså i en helt avgjørende del av sesongen.

Alpinistenes verdensmesterskap finner sted i svenske Åre, i perioden 5.-17. februar.

Hvordan i alle dager kunne skiforbundet komme til at dette var en lur timing? Selv om de er i strid om hvilken logo som skal kunne stå på en hjelm, ønsker de vel at Kristoffersen skal vinne i vinter?

Når man leser videre i skiforbundets innstilling, dukker dessverre den renspikkede arrogansen opp.

“...skulle uke 4 eller 5 ikke passe for retten eller medføre store praktiske/sportslige utfordringer for saksøker, så aksepterer Norges Skifirbund at det avventes til etter sesongslutt”.

Er det praktiske eller sportslige utfordringer for Kristoffersen å skulle håndtere rettssaken rett før han skal prestere i VM?

Selvsagt er det tilfellet, og det vet forbundet inderlig vel.

Derfor er det umulig å lese at dette overhodet ble foreslått annerledes enn muskelfleksende hersking, og det retoriske forsvaret som har fulgt, er det ikke lett å få tak i.

Forbundet har understreket behovet for en rask avklaring, og at det har tatt tid å få en uttalelse fra EFTA på plass.

Men i en sak som har trukket ut over år, er det da ikke noe i dette som er presserende nok til at noen uker fra eller til i vinter spiller avgjørende rolle?

Nå ble heldigvis rettssaken utsatt, men av hensyn til seg selv bør en del skiledere tenke litt gjennom hvordan de fremstår utad i kontroversielle saker.

At det ville bli reaksjoner på å foreslå å legge rettssaken rett før VM, er svært påregnelig. Og velger man å foreslå noe sånt, må det følge et holdbart resonnement med avgjørelsen.

Nå begynner det å bli litt for mange ganger at ordet «arroganse» bringes på banen, til at det alltid kan være motparten det er noe galt med.

Her kan du lese mer om