Johannes Høsflot Klæbo og skiforbundet sliter med å enes om en ny avtale. Foto: Bjørn S. Delebekk

Kommentar

Maktkampen mellom forbund og utøvere: Den evige hodepinen

Norges Skiforbund fant en praktisk løsning med Henrik Kristoffersen og klarer sikkert å enes med Klæbo-leiren til slutt. Men det underliggende prinsippspørsmålet forblir kronisk betent.

Det er noen klare forskjeller på konflikten forbundet hadde med den største slalåmstjernen og uenigheten som nå foreligger med gullkalven på bortoverski.

Likevel er det også et grunnleggende fellestrekk, som føyer seg inn i en rekke som neppe kommer til å bli avsluttet med det første. Det handler om maktforholdet mellom forbund og utøvere på ulike plan.

les også

Ingen Klæbo-avtale innen fristen

At Norges Skiforbund skal sitte med all formell kontroll overfor utøverne sine, der startlisensen er maktmiddelet, vil nemlig føre til kroniske interessekonflikter.

Hvorfor skal utøverne, som har noen år av livet på å maksimalisere utbyttet av karrieren, finne seg i å bli hensatt til ledernes definisjonsmakt?

Johannes Høsflot Klæbo har ikke signert avtalen innen den opprinnelige fristen. Her må det på et punkt oppnås enighet hvis det skal bli action til vinteren, men hvor mye skal han og familien få innflytelse over innholdet?

les også

Nå blir Tour de Ski mer lik den «ekte» Touren

Et av stridstemaene nå er sosiale medier.

Spørsmålet er hvor mye rom man skal ha for eget opplegg med påfølgende inntekter, versus at skiforbundet skal ha den kommersielle kontrollen også her.

Er du forbundets mann eller kvinne døgnet rundt?

Det interessante her er at vi nå ser en bevegelse, som skiller seg fra Northug utfordret systemet på egen hånd. Ifølge NRK har også tillitsmann Martin Johnsrud Sundby lignende oppfatninger som Klæbo, og det er et tiltagende problem om forbundet havner i for stor utakt med egne utøvere.

Det løser seg sikkert praktisk sett denne gangen også, men det store prinsipielle spørsmålet handler om maktrelasjonen og om den praktiseres utilbørlig eller ei.

les også

Kristoffersen dropper anke – trener med eget team utenfor landslaget

Her kommer Kristoffersen-saken inn igjen.

På den ene siden er det all grunn til å rose begge parter for å ha utvist klok pragmatisme, og alt tyder på at forholdet vil bli langt mindre anstrengt fremover.

Det skyldes at forbundet klokt har valgt å fire litt på kravene, og gir Kristoffersen et individualisert opplegg innenfor de formelle landslagsrammene.

Hvor godt det vil funke gjenstår å se, men i dette enkelttilfellet er det prisverdig å se at forbundet til slutt innså at det ikke alltid passer like godt å spille diktatorkortet.

Johannes Høsflot Klæbo drøyer med å signere utøverkontrakten. Foto: Bjørn S. Delebekk

Med tanke på dette er det litt synd at den rettslige belysningen stoppes ved at Kristoffersen-saken ikke ankes. Oslo tingrett valgte nemlig å hoppe bukk over å problematisere konkurransereglene i europeisk rett skikkelig.

Dermed blir det opp til andre eventuelt å ta slike spørsmål videre, og det dukker internasjonalt opp stadige nye varianter av utfordring av idrettsforbunds maktdominans.

Inntil videre klarer toppene å tviholde på systemet, der de i teorien kan si «take it or leave it» til utøverne.

Forbundet kan fortsette med å kjøpe seg pusterom ved en grad av pragmatisme i enkeltsaker. Men selve strukturen begynner å knirke i sammenføyningene, og det er et åpent spørsmål hvor lenge utøvere vil finne seg i å bukke og neie ettersom det passer makthaverne.

Og den dagen en stjerne som Johannes Høsflot Klæbo finner ut at han selv vil styre egne valg, og er villig til å ta konsekvensene av dette, har Norges Skiforbund virkelig fått et problem i fanget.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder