Den store kvinne-revolusjonen!

ALPINT

PYEONGCHANG (VG) Hva er den perfekte måten å nå målet om 30 norske medaljer på? Å sprenge helt nye grenser.

kommentar
Publisert: Oppdatert: 21.02.18 18:56

I serien over alt det norske samfunnet har grunn til å slå seg på brystet over, er stor grad av likestilling mellom menn og kvinner noe av det aller fineste.

Men det er ikke på alle områder at 50-50 har vært normen.

I en del idrettsgrener har dessverre mannsdominansen lenge vært så altfor, altfor stor.

Alpint har så til de grader vært blant disse, men det har heldigvis Ragnhild Mowinckel virkelig bestemt seg for å gjøre noe med.

25-åringen fikk en 6. plass i kombinasjonen i Sotsji, og fire år senere viser hun hvilke steg hun har tatt.

Det var allerede en milepæl da Mowinckel vant sølv i storslalåm.

Å gjenta bragden i utfor er intet mindre enn en regelrett revolusjon!

Dette er en øvelse som har vært på OL-programmet i 70 år, og hvor antallet norske medaljer har vært null.

Helt frem til nå.

Og det sier litt, da, at en superstjerne som Lindsey Vonn måtte se en 25 år gammel moldenser foran seg på resultatlisten.

Det var ikke mer enn ni hundredeler opp til gullvinner Sofia Goggia, men det stoppet selvsagt ikke Mowinckel fra å vise frem den norske troppens kanskje bredeste smil.

Så herlig, og så fortjent dette sølvet er!

Ekstra imponerende er det at hun klarer å gjøre dette med et annet utgangspunkt enn det motstykket på herresiden har.

Selv om hun selvsagt ikke står alene, er det jo en forskjell på hvordan en bred og seiersvant herretropp kan jobbe sammen og pushe hverandre millimeter for millimeter, og hvordan hverdagen er for Mowinckel.

På den mer prinsipielle siden, viser det vi nå ser i Pyeongchang hvor viktig det er å fortsette og videreutvikle satsingen på idrettsutøvere av begge kjønn.

Det er nemlig ingen grunn til at kvinnene skal henge etter i noen gren.

Det har vært ting på gang i alpint tidligere, som da Astrid Lødemel tok VM-sølv i Morioka i 1993, og Nina Haver-Løseth har slalåm- og storslalåm-resultater i verdenscupen.

Men på den aller største scenen har det ikke lykkes før nå.

Det er det grunn til å angripe på tre måter samtidig:

1. Det er litt flaut at det ikke har skjedd før.

2. Det er så herlig at det skjer nå.

3. Det er nødt til å bli en inspirasjon til et enda bedre opplegg fremover.

For Ragnhild Mowinckels del har veien mot OL-suksess selvsagt handlet mye om det skitekniske, men også den mentale veien har vært usedvanlig viktig. Og her har hun tatt store steg hva gjelder å få “rennhodet” på plass - å virkelig våge å gi alt når det teller, i en margin-idrett som foregår i så høy hastighet.

Selv om det er supert at norske idrettskvinner nå virkelig tar steg, er det ingen grunn til å lene seg tilbake og si seg fornøyd.

Det er vakkert med gull i hopp og dobbelt sølv i alpint, men mye er ennå ugjort.

Skal Olympiatoppen lete etter ytterligere potensial, også når det er OL om sommeren, er det for eksempel upløyd medaljemark i flere idrettsgrener der norske menn har tradisjon for å forsyne seg.

Om vinteren er det også nye ting på gang, da det jobbes med å få kombinert for kvinner inn på OL-programmet.

Det er neppe verdens mest kommersielle kombinasjon, men det får et rikt skiforbund ta seg råd til å satse skikkelig på.

Både fordi det ligger medaljer å hente der, og fordi norske kvinner som har lyst og talent til å markere seg, fortjener å få muligheten til det.

I alpint har svenskene Frrda Hansdotters slalåm-gull å juble for, og de har tidligre hatt storheter som Pernilla Wiberg og Anja Pärson.

Nå kan vi rope høyt om Ragnhild Mowinckel, som altså tar sølv i OL den første gangen hun er på pallen i utfor.

Hun er en stolt representant for et land der man er like viktige, uansett om man er skapt sånn eller slik.

Og få ting smaker bedre enn at kvinner i mindre grad blir det svake kjønn på medaljestatistikken...

Her kan du lese mer om