Publisert 24. mars 2020
Holder Norge i gang

Store deler av Norge er stengt ned. VG har snakket med noen av dem vi ikke klarer oss uten.

SVEIP OPPog les hva de forteller om sin nye hverdag:

Tenker på barna

Aleksander Vogt-Andersen (30), vaktmester

På vei opp desinfiserer jeg alltid gelenderet.

I tillegg går jeg over ringetablåene, ytterdører og heiser.

Vanligvis er det alltid en eller annen som tar kontakt når vi er ute i borettslagene og hjelper til. En skravlesyk eldre dame som vil prate litt med vaktmesteren, liksom. Nå er det tomt.

Jeg prøver å holde meg mest mulig i fellesarealene. Holde avstand, tenke på hygiene.

Om noen trenger hjelp inne i leiligheten, må jeg dessverre avslå.

Men hvis varmeanlegget var nede, ville det ikke blitt så populært om ingen kom og fikset det igjen.

Det er ikke meg selv jeg er bekymret for, men jeg tenker mye på barna mine.

SVEIP↓

Omsorg på avstand

Therese Sæther Løfvald (37), miljøterapeut i barnevernet

Når jeg ser at en ungdom har det vondt, ​setter jeg ord på at jeg gjerne skulle gitt en klem.

Vanligvis har vi dem litt i armkroken, stryker dem litt, holder rundt dem. Det går ikke nå.

Rundt bordet sitter vi med en meters avstand. Vi prøver å forklare hvorfor det må være sånn, at reglene er annerledes enn de pleier.

En ungdom skulle ønske han kunne gå på skolen som vanlig. Han synes det er litt ensomt, han savner det sosiale.

Nå har vi hentet inn en som trener på å bo alene i hybel. Da slipper han å være alene hele tiden.

Dette er ungdommenes hjem. ​Vi kan ikke stenge ned, men vi kan jo heller ikke gå på jobb om vi er syke. Omsorgspersonene deres kan ikke forsvinne én etter én.

SVEIP↓

Mer isolasjon

Preben Semshaug Klausen (47), fengselsbetjent i Bergen

Mange innsatte har fått innskrenket bevegelsesfriheten sin. Fengselet er stengt for besøk.

De innsatte viser forståelse for tiltakene som er igangsatt.

Vi er spent på hva som skjer de neste ukene, dersom det blir nødvendig med flere innskrenkninger og mer isolasjon.

Hittil har ingen i fengselet fått påvist viruset. Det lover bra.

Vi ansatte er like redde for å bli smittet som alle andre i samfunnet. Noen av oss har barn med dårlig immunforsvar, og noen har foreldre med dårlig immunforsvar.

Jeg den eneste potensielle smittekilden i familien nå. De som er hjemme, er bekymret. Men de skjønner at jeg har en jobb som ingen andre kan overta.

SVEIP↓

Mat for Norge

Bodhild Fjelltveit (36), bonde, Kalandseidet i Bergen

Snart kommer det 300 lam til verden her. Hvem skal hoppe inn og ta seg av driften hvis vi blir syke?

Corona-epidemien viser hvor sårbare vi er. Samtidig har den vist hvor flinke vi er til å snu oss rundt, og ta grep på vegne av dem som er mest utsatt.

For meg som driver med matproduksjon, har det som skjer vært en bekreftelse på hvor viktig det er at vi produserer vår egen mat.

Det er krevende å drive gård samtidig som tre barn i barneskolealder år skal ha hjemmeundervisning.

I dag satt det en ørn i et tre utenfor husene her. Det er mye læring i en slik observasjon. Det er også mye man kan lære i fjøset.

SVEIP↓

Lyspunkt i kassa

Bård Hoem (40), Narvesen-kjøpmann på Nordlandssykehuset

Jeg har en følelse i kroppen jeg knapt har kjent på hittil i livet.

Jeg tenker ikke bare på min egen fremtid og lommebok, men på hele landet.

I butikken har jeg hengt opp et skilt der det står at jeg må justere vareutvalget. Det er bare sykepleiere, leger og de som jobber på sykehuset som kjøper av meg nå.

Alle mine syv ansatte er permittert. Her om dagen leste jeg at de får full lønn de første dagene. Det gjorde meg godt.

Bak kassen lukter det nesten som et vinmonopol. Jeg spriter hendene hele tiden.

En kjøpmann må være et lyspunkt. Vi må fleipe, slenge litt med leppa. Fremkalle smil hos dem som står på for de syke. De trenger et lite pusterom.

SVEIP↓

Vask, vask, vask

Ytbarek Kidanemaryam (31), renholder i VG-huset

Vi bruker mange flere kluter nå enn vi pleier.

Jeg vasker dørhåndtak hele tiden, skifter hansker mange ganger hver dag og bruker antibac overalt.

Det er viktig at jeg ikke smitter andre, jeg er forsiktig. Vi passer på VG.

Når skiftet er ferdig, drar jeg rett hjem. Jeg ringer vennene mine. Vi snakker sammen om hva man skal gjøre med coronaviruset. Så ser jeg på nyhetene om coronaviruset.

Selv om det er en dårlig situasjon, er jeg glad for å være på jobb. Hvis jeg ikke jobber, blir det sykdommer her.

Når dette er over, gleder jeg meg til å se fotballkamper igjen. Jeg håper det snart kommer medisiner mot viruset, så det blir mindre corona i verden.

SVEIP↓

Bekymret mann

Olav Ervik (65), fastlege ved Eidsvåg legekontor i Bergen:

Med to ansatte i karantene og to hjemme med luftsveissymptomer er situasjonen utfordrende for oss. 

Vi klarer å takle det akutte, men problemet nå er å dekke den gruppen vi betjener til daglig. De eldre og de kronisk syke. 

Mange er bekymret, og det er veldig mange som har spørsmål. 

En eldre pasientfortalte meg at hun ville avbestille hjemmesykepleietjenesten, fordi hun ikke ville ha noen inn i huset. Det er bekymringsfullt, for i denne gruppen er det mange som vil kunne dø av viruset. De trenger noen som ser til dem.

Da svineinfluensaen kom i 2009, hadde vi en vaksine. Nå har ikke noe å hjelpe oss med.

Vi har heller ikke den flokkimmuniteten som mange av oss har i forhold til vanlig sesonginfluensa.

SVEIP↓

Streamet seremoni

Kristin Lian (53), gravferdskonsulent i Oslo

Når vi møtes nå, tar vi oss til hjertet og gir et lite nikk.

Det er en fin måte å hilse på, men det er veldig uvant. Det er rart at jeg ikke kan gi den sørgende et godt håndtrykk eller en klem.

Vi prøver å streame seremonien for dem som ikke får møtt opp. Minnesamvær blir utsatt til senere, når de etterlatte igjen kan samles.

Min verste frykt er at vi som jobber her, skal bli syke. Men på et eller annet tidspunkt blir vi nok smittet.

Jeg gruer meg til den dagen vi ikke kan følge de etterlatte hele veien, men overlate gjennomføringen til et annet byrå.

Det siste farvel er så viktig for sorgarbeidet som kommer i ettertid.

SVEIP↓

Ingen bønn


Marit Engeseth (58), bussjåfør i Skyss, Bergen:

Jeg blir litt provosert over alt fokuset på de som jobber hjemmefra.

Det skrives om brakkesyke, og psykologer gir råd til de som sitter hjemme for at de skal få en bedre hverdag.

Men noen kan ikke sitte hjemme. Vi som kjører buss, kan ikke det. Heller ikke de som jobber i matbutikker og i apotek. Vi er de lavtlønte folk tar for gitt.

Passasjerene er litt mer reserverte nå. Jeg føler meg trygg, og jeg tror vi skal klare å holde dette gående.

Jeg vil gi en honnør til alle de som jobber dag og natt med å rengjøre bussene.

Det har aldri vært så rent i bussene som nå. Og det tekniske personalet som reparerer feil og skader. De er også helt uunnværlige.

SVEIP↓

Nye metoder

Dag Berg Svendsen (44), lærer på Greåker videregående skole

Da regjeringen la frem tiltakene sine forrige torsdag, tenkte jeg: Nå må vi kaste oss rundt.

Jeg var ganske forberedt på at skolene ville stenge, så jeg hadde allerede begynt å tenke alternativ undervisning. Fredag klokken halv ni var jeg klar for første digitale undervisningsøkt.

Jeg tror ikke elevene har så mye frykt for på egne vegne, men heller for familiemedlemmer og besteforeldre.

Ellers tenker jeg på dem som ikke har det bra hjemme. Vanligvis tilbringer elever mye av hverdagen på skolen der det er trygt og godt.

Vi lærere diskuterer hvordan vi skal avvikle prøver fremover. Kanskje vi kommer ut av dette som enda bedre enn vi var før.

SVEIP↓

Vokter grensen

Håvard Gaustad (40), vaktleder i Tolletaten:

God vareflyt over Svinesund er helt essensielt for å holde samfunnet i gang.

Vi har også fokus på smugling, men nå har beslagene falt. Det har jo sammenheng med at trafikken er veldig lav.

Jeg vil si at stemningen er god, omstendighetene til tross.

Situasjonen er surrealistisk. Men jeg synes våre folk takler det på en god måte. Alle står sammen.

Trailersjåførene er også flinke. De fleste bruker munnbind og holder avstand.

Jeg håper vi snart kan gå over til normalen. Men nå er vi i en dugnad som alle må være med på.

SVEIP↓

Sprit i nevene

Ronald Johansen (57), fotograf i iTromsø

Når jeg kjører til jobb, er det ikke andre biler på vei ut av garasjene

På veiene møter jeg nesten ingen. Før var ni av ti av dem jeg møtte i sentrum turister. De få jeg møter nå, er Tromsø-folk.

Jeg gjør jobben min som normalt, bortsett fra at jeg spriter nevene hele tiden og holder meg på avstand. Håndhilsing er det helt slutt på.

Når jeg tar bilder av folk som sitter i karantene, kommer de kanskje ut i døråpningen.

Jeg kjenner mer på smittefrykten når vi tar bilder på sykehuset.

Jeg håper ikke at det blir så ille at vi i mediene må begynne å permittere.

Det er utrolig viktig at folk kan få lese hva som skjer i nærområdene sine.

SVEIP↓

Polar post

Anne Elisabeth Nielsen (56). Postmedarbeider, Longyearbyen

Jeg har verdens flotteste postrute. Det er det ingen tvil om.

Vi som jobber på postkontoret, har snakket mye om hvor viktig det er at vi er et positivt tilskudd i lokalsamfunnet. Mitt viktigste mål er å gi et smil til dem hver dag.

Det er klart vi tar innover oss alvoret. Noen sitter i karantene, utenlandske turister er sendt bort fra øya. Besøkende blir satt i hjemmekarantene.

Selv er jeg veldig eksponert. Men jobben vår er samfunnsnyttig. Mange venter på post, på det de har bestilt.

Verden som sådan er skremmende. Jeg tenker på hvor utbruddet startet, og så sitter vi her, nesten på nordpolen og er rammet av det samme.

Det er det verdt å reflektere over.

SVEIP↓

Ubudne gjester

Leif Arne Lyngset Nilsen (42), sysselmannsførstebetjent på Svalbard

Situasjonen er krevende. Vi lever i et lite og tett samfunn der mange blir sterkt rammet.

Sykehuset her er ikke dimensjonert for at mange turister og fastboende skal bli syke på én gang. Samtidig er reiseliv en viktig del av næringslivet, og nå er mange permittert fra jobbene sine.

Det oppleves som meningsfylt å bidra i en situasjon hvor det er viktig at folk føler seg så trygge som mulig.

Dette gjelder jo ikke bare oppgaver knyttet til koronasituasjonen. Vi har for eksempel nettopp måttet takle en situasjon der en isbjørn kom for nær bebyggelsen i Longyearbyen.

Det er viktig at vi fortsetter å sørge for at folk kan føle seg trygge. Det er også viktig at folk tar vare på hverandre.

SVEIP↓

Behold roen

Johnny Soriano (30), fagutviklingssykepleier på Bekkestua Omsorgsboliger.

Jeg jobber i en risikogruppe. Derfor vil jeg ikke smitte noen eller være syk nå.

De som bor her, trenger oss. En av dem er veldig bekymret for å bli smittet. Hun er ikke redd på egne vegne, fordi hun vet hun vil klare det, men hun vil ikke at andre på institusjonen skal bli syke.

Noen har panikk og er redde. Da må i hvert fall vi som jobber her, bevare roen, for de andres del.

Andre skjønner ikke hva som skjer på grunn av sykdommen sin. Vi prøver å forklare dem hvorfor de ikke kan ta imot besøk. De kjeder seg, men vi prøver å få litt tid sammen til å snakke.

Personalet ønsker å jobbe. Alle her stiller opp for hverandre.

SVEIP↓

  • TEKST: Ane Muladal og Frank Haugsbø.
  • Foto: Annemor Larsen, Jørgen Braastad, Helge Skodvin, Guro Skjelderup, Gisle Oddstad, David Engmo og Frank Lande / iTromsø.