PST-sjef Hans Sverre Sjøvold ville kvitte seg med tre skytevåpen.
Dette er historien om mannen som nektet å ta dem imot.
Millionavtalen
Foran sin egen fagforening bryter familiefaren ut i gråt.
I hittil ukjente politidokumenter beskriver den politiansatte hvordan han ble presset og truet av kollegaer og ledere som ville få ham til å ta i mot Sjøvolds våpen.
I avhør har mannen fortalt om en voldshendelse på Politihuset i Oslo:
Han gikk forbi et kontor da han hørte en dør bli åpnet bak seg. Lyden av fottrinn kom nærmere. Så ble han sparket hardt i leggen og ropt til:
«Du veit faen ikke hvem du har kødda med nå. Du aner ikke hvor gæern jeg blir, du.»
I dag er familiefaren 100 prosent ufør.
I all hemmelighet fikk han i august i fjor utbetalt nærmere 1.2 millioner kroner fra Oslo politidistrikt, mot at han sa opp jobben.
Historien om saksbehandleren som nektet å ta i mot daværende politimester Hans Sverre Sjøvolds våpen, har til nå vært ukjent.
Mannen kan ikke svare på spørsmål fra VG. For med pengene fulgte en forpliktelse:
Saksbehandleren måtte skrive under på at han ikke kan snakke om avtalens innhold med noen.
På et møterom i Nydalen skyver sjefen for Politiets sikkerhetstjeneste (PST) stolen inntil et bord. Hans Sverre Sjøvold begynner å lese en utskrift av saken du nå leser. Det blir stille i rommet:
– Jeg tror jeg må summe meg litt. Det er en ganske sterk historie, dette her.
VG kan i dag avsløre konflikten som pågikk bak lukkede dører før en av Norges mektigste politiledere ble etterforsket og fikk et forelegg på 50.000 kroner for ulovlig besittelse og oppbevaring av tre skytevåpen sommeren 2020.
Historien er basert på innsyn i tidligere hemmeligholdte avhør av Sjøvold og flere ansatte ved Oslo politidistrikt.
Saksbehandleren ved våpenkontoret ble avhørt i to timer og 17 minutter av Spesialenheten for politisaker.
VG velger å kalle ham «C», for dette er navnet han har fått i avhørsdokumentene som Spesialenheten har gitt VG innsyn i.
I avhørene har C fortalt om da han første gang fikk høre om Sjøvolds våpen:
Det skjedde da en kollega kom inn på våpenkontoret og sa oppglødd, nesten sprekkeferdig:
«Å fy faaaen, nå har vi fått oppdraget!»
C opplevde ham så gira at han nesten ikke klarte å få ut ordene:
«Dette er top secret fra øverste hold… Det gjelder en av de største sjefene.»
C fikk høre at det gjaldt politimester Hans Sverre Sjøvold, og våpen de måtte bli kvitt utenom den vanlige prosedyren.
Han forteller Spesialenheten at han fikk «helt sjokk».
– Tuller du med meg?
– Nei.
Ifølge avhøret fikk C beskjed om ikke å fortelle det til noen.
Historien om Sjøvold og våpnene starter i en kirke i Holmestrand i november 2008. En losjebror er død, og Hans Sverre Sjøvold bærer kisten.
Etter begravelsen gir enken ham en liten eske med våpen i, forteller datteren til Spesialenheten.
Hennes mann og Sjøvold var venner og medlemmer av Odd Fellow Ordenen.
Den nåværende sjefen for Politiets sikkerhetstjeneste har til og med vært øverste leder for losje 117 i Tønsberg og båret tittelen «overmester».
Losjemedlemmene kaller seg edsvorne brødre. Og med kameratskapet følger en forventning om å hjelpe hverandre.
– Det er en forpliktelse, sier Sjøvold til Spesialenheten.
Enken spør Sjøvold om han kan overta våpnene, for de lå bare og støvet i et låst skap.
Til VG har datteren fortalt at hun trodde de ville bli destruert. Likevel beholder Sjøvold dem i syv år uten noen gang å registrere dem på seg selv, slik loven krever.
Hver gang han bytter jobb, følger våpnene med. Fra stillingen som rektor på Politihøgskolen, via lederjobb i justisdepartementet til jobben som politimester i Oslo i 2012.
Sjøvold sier han legger våpnene inn i låste skap og skuffer på de ulike kontorene sine.
– Det var ute av syne og sinn, det ble bare liggende, sier Sjøvold i avhør.
Hva vil du gjøre, hvis en kollega ber deg løse et problem for firmaets øverste sjef?
Blir du nervøs? Eller føler deg smigret og sett?
24. november 2015 får C høre fra kollegaen på våpenkontoret at han trenger hjelp med å kvitte seg med våpnene til politimesteren.
C nekter.
I avhøret hos Spesialenheten forteller han at kollegaen var blitt tatt til side av Hans Sverre Sjøvold i kantinen.
De to tilhører en liten frokostklubb som pleier å drikke kaffe sammen på morgenen.
– Vi satt ofte og spiste lunsj, utdyper Sjøvold overfor Spesialenheten.
C forteller i avhør hva kollegaen fortalte om samtalen med politimesteren:
«Sjøvold sa at han hadde en litt kjedelig sak, ved at han satt på noen våpen han ikke burde.»
I avhøret forteller C at kollegaen skal ha sett Sjøvold «dypt inn i øynene»:
«Ikke tenk på dette, det fikser jeg.»
C har ikke tenkt til å ta i mot noe som helst fra politimesteren.
Det er nemlig han som tre år tidligere laget nye instrukser og rutiner for våpenkontoret, så de skulle være i tråd med våpenlovens bestemmelser.
Dette forteller han Spesialenheten.
Andre ledere ved våpenkontoret sier i avhør at reglene er mer fleksible enn C mener: Det viktigste er å få våpen bort fra gata.
Alle er enige om at C har ansvaret for å motta og registrere våpen ved Politihuset i Oslo, mens kollegaen bistår.
Nå diskuterer de Sjøvolds våpen.
– Det kan aldri skade at politimesteren i Oslo skylder deg en tjeneste, sier kollegaen, ifølge avhøret av C.
Han forteller Spesialenheten at kollegaen kommer med et forslag:
«Kan vi demontere våpnene i små deler og legge det i kurven sammen med løse haner, fjærer og magasiner som ikke er registreringspliktige?»
C tror ikke det han hører.
– Jeg klarte ikke tenke klart lenger.
Alle våpen skal innleveres med våpenkort, fullmakt, skifteattest og utfylt innleveringsskjema med underskrift, ifølge arbeidsinstruksen til C.
Han sier i avhør at kollegaen kommer med et nytt forslag:
«Kanskje vi skal kaste det i sjøen?»
C synes situasjonen blir enda mer absurd da han får høre at deres nærmeste sjef på våpenkontoret allerede har sagt at de skal ta i mot våpnene.
Hvorfor kommer ikke Sjøvold ned med dem selv, som alle andre? spør C seg.
Da kollegaen går ut døren, synker han sammen.
Hva skal han gjøre?
Han vurderer å varsle sjefen for Utlendings- og forvaltningsseksjonen i Oslo politidistrikt, politiinspektør Audun Kristiansen.
Samtidig forstår han at det innebærer risiko, for Kristiansen er høyt på strå i politiet.
C vet godt hva slags konsekvenser det kan få å tyste på mellomledere, i tillegg til en jovial og godt likt kollega på våpenkontoret – en mann som har venner med «striper og stjerner i politiet».
Nå står C overfor et avgjørende valg.
Han bestemmer seg for å sende e-post til Kristiansen.
Utsettes C for press?
Spesialenheten etterforsker om Sjøvold misbruker stillingen sin når han ber underordnede om hjelp med våpnene.
I avhør sier C at han følte seg presset til å fravike rutinene, fordi det gjaldt politimesteren.
– Ble rutiner og praksis endret, fordi det var deg? spør etterforskeren.
– Nei, det oppfattet jeg ikke, svarer Sjøvold.
Er det vanlig praksis ved Oslo politidistrikt å involvere øverste leder for våpenforvaltningen når våpen skal innleveres?
– Vanligvis var jeg ikke direkte involvert i slike saker, sier Audun Kristiansen til Spesialenheten.
En januardag i 2016 ser C at kollegaen er tilbake på våpenkontoret. Han har gruet seg lenge. Julen ble ikke spesielt hyggelig, sier han i avhøret.
Kollegaen legger Sjøvolds våpen inn i skapet og låser.
Nå er de igjen ute av syne og sinn.
To små håndvåpen har datteren til Sjøvolds losjebror fortalt Spesialenheten at familien ga fra seg. I våpenskapet ligger det nå tre våpen.
Hvorfor tre?
Til Spesialenheten har Sjøvold sagt at han ikke husker sikkert om det var to eller tre. Han husker at han kontrollerte at våpnene ikke var ladd, men ikke antallet.
– Du åpnet og kontrollerte våpnene, men har ikke noe minne om hvert enkelt?
– Nei, overhodet ikke.
To av våpnene stemmer overens med det vedlagte våpenkortet til den avdøde eieren. Våpen nummer tre er uregistrert: En revolver kaliber 38 med kort pipe, beregnet for å bæres skjult på kroppen.
Hvorfor hadde den avdøde et uregistrert våpen?
Uansett hvilke registre og systemer C søker i, finner han ikke spor av det.
Han begynner å mistenke at Sjøvold selv har lagt til det tredje våpenet, forteller han i avhør.
– Er du klar over at ett av våpnene er ulovlig? spør C sin nærmeste sjef.
Slike våpen skal undersøkes. En jurist skal avgjøre om det skal opprettes etterforskning for brudd på våpenloven.
Ifølge avhøret av C svarer sjefen at dette gjelder politimesteren, og at det nok er best å ta i mot våpnene.
C sender da en ny e-post til Audun Kristiansen. I avhøret sier han at Kristiansen kommer ned på kontoret og spør:
«Kan du ikke bare gjøre jobben din?»
C nekter.
Nå føler han seg helt alene. Han har varslet flere, men uansett hva han gjør, stanger han hodet i veggen.
– Jeg ble desperat, sier C i avhøret.
Han forstår at han blir oppfattet som en petimeter på våpenbehandling. Han er til og med kjent for det, forteller han Spesialenheten.
Samtidig må loven være lik for alle, sier han også.
Det er da han kommer til å tenke på en kvinnelig avdelingsleder. Riktignok er hun under Kristiansen i rang, men C vil at hun også skal få vite hva som skjer.
Han setter ytterligere to sjefer på kopi på e-posten.
I avhøret forteller han hva han håper den kvinnelige lederen vil gjøre etter å ha lest e-posten:
«Nå går vi sammen opp til politimesteren og forteller at slik jobber vi ikke.»
Det blir ikke som han håpet.
Hun reagerer kraftig på e-posten.
I avhøret av C fremkommer det at hun mener e-posten inneholder en rekke påstander. Hun kaller umiddelbart inn til et oppklaringsmøte.
«Da skjønte C at hans siste håp gikk ut av vinduet.»
Hva gjør et menneske uten håp?
C ringer Oslo politiforening og ber om umiddelbar bistand.
I dette øyeblikket forstår han at han går inn i en krig, forteller han i avhøret.
Foran fagforeningen begynner familiefaren å gråte, for han har fått tanker om at han kan miste jobben.
Tilbake på kontoret forteller han sin nærmeste sjef på våpenkontoret at fagforeningen skal være med på møtet.
– Da kan du bare glemme hele møtet, svarer sjefen, ifølge avhøret av C.
– Det er ikke et alternativ, svarer C.
10 minutter senere hører han tunge skritt i gangen. Døren røskes opp.
Det er slik han formulerer seg overfor Spesialenheten. I døråpningen står Audun Kristiansen i full uniform:
«Du må ta deg sammen. Du har bare å pelle deg inn på møtet uten noen fagforening, med en gang.»
Kristiansen fremstår «høy og mørk» mens han snakker, ifølge avhøret til C:
«Hvis det er sånn at du skal ha med deg fagforeningen hver gang du skal snakke med dine egne ledere, har du ikke noe her å gjøre. Sånne folk kan jeg ikke ha til å jobbe for meg.»
I avhør sier C at Kristiansen på nytt ber ham ta i mot Sjøvolds våpen.
Han nekter.
– Hvor står det nedskrevet at du ikke kan det? spør Kristiansen.
C peker da på et laminert ark bak pulten sin. Der står det at våpenansvarlig ikke har anledning til å ta i mot våpen som mangler dokumentasjon.
I avhøret beskriver han at Kristiansen kommer tett på ham. C blir redd og reiser seg.
C sier at han går i beredskap, fordi han føler at «det var like før det smalt».
– Skal du true meg til dette her? spør han høyt.
Da gir Kristiansen beskjed om at han aldri mer skal sende ham en e-post eller kontakte ham igjen.
Han formidler en ny beskjed, ifølge avhøret:
«Du trenger heller ikke nevne denne samtalen for fagforeningen.»
Deretter ønsker han C god helg. Og går.
Møtet finner sted om morgenen, innerst i en gang. På veien dit går C forbi et kontor. Derfra hører han lyder.
Til Spesialenheten forteller han at det er stemmen til kollegaen fra våpenkontoret:
«Den jævla forbanna idioten. Hvordan i helvete…»
C fortsetter å gå. Døren går fort opp bak ham, han hører skritt som kommer nærmere. Så blir han sparket hardt, forteller han i avhør.
Kollegaens fot treffer ham i leggen.
I avhøret oppgir C at han blir lammet, men klarer å holde seg oppreist.
Kollegaen kommer da opp i ansiktet hans, og C forteller at kollegaen sier:
«Du veit faen ikke hvem du har kødda med nå, du aner ikke hvor gæern jeg blir du. Nå har du driti deg ut. Veit du hvor gæern jeg kan bli eller?»
I avhør sier C at hvis han fremdeles hadde jobbet som dørvakt, skulle han «pakket» kollegaen sammen.
Han får øye på representanten for fagforeningen, som kommer gående mot dem:
– Så du hva som akkurat skjedde? Jeg ble sparket og truet, sier C perpleks.
Han forteller i avhøret hva fagforeningsmannen svarer:
– Å ja.
Fagforeningsmannen sier til VG at han ikke kan huske hendelsen.
De to mennenes nærmeste sjef på våpenkontoret skriver i en tekstmelding til VG at han var til stede denne morgenen, «men har ikke observert det som beskrives.»
Får Sjøvold vite om det C sier skal ha skjedd?
Da VG intervjuer ham i oktober 2019, beskriver han oppbevaringen av våpnene i syv år som en ren vennetjeneste.
Han gir inntrykk av at innleveringen fulgte lovverket. Men «det kan godt hende det er gjort noen mindre formalfeil».
– Det er vel sånn som glipper i den store sammenhengen, sier Sjøvold til VG.
– Oppbevarte du våpnene i et godkjent våpenskap etter våpenforskriften?
– Jeg har oppbevart våpnene i godkjent skap, ja. Det har ikke vært noen ulovligheter her.
Senere fastslår Spesialenheten at våpnene ble oppbevart ulovlig.
I dagene og ukene etter VGs avsløring blir C, Sjøvold og flere politiansatte avhørt.
– Sjøvolds forklaring stemmer ikke overens med virkeligheten, sier C til Spesialenheten.
«De andre kommer også til å lyve, fordi de beskytter hverandre.»
Han forteller at det ikke kom noe ut av møtet med ledelsen. Ingen kom innom kontoret hans lenger. Ingen sa unnskyld. Da han skulle på ferie, fikk han ikke lenger avløsning og arbeidsoppgavene hopet seg opp.
Han begynte å føle seg ubetydelig, forteller han etterforskeren.
Hver dag han kom på jobb, så han på de tre våpnene. De lå i hans skap. Mot hans vilje. Men han turde ikke si noe lenger.
«Jeg var helt knekt.»
Fra juni 2017 til februar 2019 var han sykmeldt. Da satte kollegaen seg i stolen hans på våpenkontoret.
Mannen C sier sparket ham i leggen og drakk kaffe med politimesteren i kantinen, overtok jobben hans.
C begynte å arbeide på et våpenkontor utenfor byen, men fikk det ikke til. Etter fem måneder ble han sykmeldt på nytt.
Hvor grundig etterforsker Spesialenheten presset C følte?
I avhørene VG har fått innsyn i, får hverken Sjøvold eller noen andre spørsmål om trusler, press eller voldsepisoden som C fortalte om.
Likevel mener Spesialenheten at «bevisene i saken med særlig styrke taler mot at Sjøvold har begått en straffbar handling overfor ansatte i politidistriktet», står det i påtalevedtaket.
Spesialenheten peker på at Sjøvold aldri var i direkte kontakt med C på våpenkontoret. Men kan ikke Sjøvold ha utøvd press likevel?
Politiinspektør Audun Kristiansen innrømmer overfor Spesialenheten at saksbehandlingen av Sjøvolds våpen ikke fulgte vanlige rutiner og praksis.
«Den kan ha blitt litt enkel», sier han i avhøret.
– Når politimesteren spør, så skal det mye til å si «nei, det vil jeg ikke».
C blir sykere og sykere. 25. august i fjor sender Oslo politidistrikt en kryptert e-post til C's advokat, Per Zimmer.
Den inneholder et tilbud om nærmere 1.2 millioner kroner, i tillegg til advokatutgifter.
«NN vil akseptere dette og samtidig si opp sin stilling», skriver Zimmer tilbake.
Begge parter skriver under på at avtalens innhold ikke skal videreformidles.
I tillegg får C en uforbeholden unnskyldning.
Fire uker etter at Spesialenheten har avsluttet sin etterforskning av Sjøvold, skriver ledelsen ved Oslo politidistrikt et brev til C.
I brevet beskriver tidligere visepolitimester Sveinung Sponheim at C er en varsler som har gjort alt rett.
Saksbehandleren ble bedt om å ta i mot Sjøvolds våpen og «overholdt sin varslingsplikt til sine overordnede», står det i brevet.
Ledelsen i Oslo-politiet bekrefter at C ble satt under press:
«Ansattes varslingsplikt (ble) satt opp mot lojalitetsbindinger til en leder av virksomheten».
Sponheim skriver at flere ansattes lojalitet til en leders antatte straffbare handlemåte ble satt på prøve.
I en e-post til VG formidler nåværende politimester Beate Gangås:
– Det er beklagelig at en tidligere medarbeider har opplevd en utfordrende arbeidssituasjon og at det har fått slike følger.
Politidistriktet har erkjent at han ikke er blitt behandlet korrekt.
Onsdag, forrige uke: På et møterom i Nydalen ser PST-sjefen ned på arkene med teksten du nå leser.
Kledd i dress og slips skyver han stolen nærmere bordet, der kommunikasjonsdirektør Trond Hugubakken plasserer en kaffekopp.
Uttrykksløs og stille leser han gjennom. Så begynner han å lese en gang til. Saktere denne gangen, mens han noterer små streker med en kulepenn. Til slutt legger han den ene håndflaten over arkene og sier:
«Jeg tror jeg må summe meg litt. Det er en ganske sterk historie dette her.»
Han sier ikke mer, begynner å bla i arkene.
– Var du klar over at saksbehandleren på våpenkontoret ble ufør?
– Jeg visste ikke det. Jeg visste ikke om den erstatningssaken heller.
Deretter ber han VG om å sende spørsmål på e-post, for han trenger å tenke gjennom hva mer han skal si.
«Det med hans situasjon … Det er jo forferdelig, må jeg si.»
Neste morgen reiser VG til et tettsted nord for Oslo for å møte C's kollega fra våpenkontoret.
Han har parkert ved en bensinstasjon. Han rekker frem hånden, like blid og jovial som C har beskrevet til Spesialenheten.
I dag er han pensjonert fra jobben i politiet, men savner den ikke så mye. Nesten alle fra frokostklubben har dessuten sluttet eller er i nye jobber.
C har han heller ingen kontakt med.
– Jeg så på ham som en god kollega og kompis nesten, sier mannen.
Han begynner å lese hva C har fortalt Spesialenheten om våpeninnleveringen:
«Kanskje vi skal kaste våpnene i sjøen?»
– Det er jo helt fullstendig feil. Det jeg sa, var at det måtte gjøres skikkelig og etterrettelig, så det ikke ble noe tull i ettertid.
– Var han en sånn type som løy?
– Kunne aldri tenke meg at han løy. Jeg har aldri tatt ham i noe løgn. Det er derfor jeg blir så overrasket.
Ingenting av det C har fortalt Spesialenheten om ham, vedkjenner han seg.
– Det er rett og slett mange usannheter om meg.
Han nekter for å ha sparket kollegaen hardt i leggen:
– Alt det der er reinspikka løgn, sier han og forteller sin versjon av hendelsen:
– Jeg kom ut av kontoret… Vi hadde alltid en veldig spøkefull tone. Jeg møtte ham ute i gangen og så prøvde jeg å spøke og så sa han: «Jeg er ikke i humør til det nå». «Fair enough», sa jeg. Så gikk jeg inn på mitt kontor.
Han ser forundret ut:
– Sparka? Det er jo en straffbar handling. Alle på passkontoret satt bortover den gangen der, og så skulle jeg gå og sparke en kollega? Det gjør skikkelig vondt å lese.
Han prøver å huske mer fra hendelsen:
– Det var et eller annet jeg sa til ham, som fikk ham til å si: «Vær så snill, ikke tull nå, jeg orker ikke».
– Kan du ha undervurdert hva slags belastning disse våpnene ble for ham?
– Det kan jeg ha gjort, men jeg tenkte liksom ikke i de baner, sier mannen.
– Jeg synes det er vondt å høre at han er blitt sykmeldt av det her. Jeg kjenner det i magen. Han var en likandes, kjempegrei kar. Han var veldig dyktig og etterrettelig, i hvert fall på det som gjaldt våpen. Men dette andre som står i artikkelen, føler jeg er veldig fri fortelling og utbrodering.
Ingen ledere i Oslo politidistrikt vil svare på spørsmål om den påståtte voldsepisoden. Til VG sier tidligere visepolitimester Sveinung Sponheim:
– Saksbehandleren gjorde ingenting galt. Han gjorde bare jobben sin.
I brevet han skrev til C står det at han har utført arbeidet sitt på «en faglig og samvittighetsfull god måte».
Advokat Per Zimmer ønsker å formidle en kommentar fra C. På sitt kontor åpner han PCen og leser høyt:
– For min klient er ikke erstatningen noe annet enn et plaster på et dypt sår som ikke vil gro.
Fredag forrige uke kommer en e-post fra kommunikasjonsdirektør Trond Hugubakken i PST:
«VG kan sitere Sjøvold på følgende:
Det er meget trist å høre at en av mine tidligere medarbeidere er blitt uføretrygdet, noe jeg for øvrig ikke var klar over.
Jeg har gitt grundige og detaljerte forklaringer til Spesialenheten under etterforskningen av denne saken, som nå er avsluttet. Det er derfor ikke naturlig for meg å gi noen ytterligere kommentarer til spørsmålene VG stiller».
Sjøvold vil ikke svare på om han er enig med ledelsen i Oslo politidistrikt om at ansatte ble satt i en lojalitetskonflikt.
Heller ikke påstanden om at han ble forskjellsbehandlet.
Forstår du at ansatte på gulvet føler press når de får beskjed av sine ledere om å gjøre noe for politimesteren?
Sjøvold velger å la spørsmålet stå ubesvart.
Audun Kristiansen ønsker ikke å stille til intervju med VG. I en e-post formidler politiinspektøren at han ikke kjenner seg igjen i Cs påstander:
«Det er selvfølgelig leit at dette har vært en belastning for vår tidligere medarbeider.
Jeg har forklart meg for Spesialenheten, og har ikke ytterligere kommentarer. Utover det fremkommer det mange påstander i saken som jeg ikke kjenner meg igjen i».
Cs nærmeste sjef ved Våpenkontoret formidler dette:
«Jeg har forklart meg til Spesialenheten, og ønsker ikke å kommentere utover det jeg har gitt av informasjon der. For øvrig kjenner jeg meg ikke igjen i påstander slik jeg får de fremstilt.
Jeg synes det er leit at dette har vært en belastning for ham».
Ingen av dem spesifiserer hvilke påstander de ikke kjenner seg igjen i.
Tips
VG er avhengig av gode tips fra våre lesere. Kontakt oss på e-post eller på kryptert melding via Signal eller WhatsApp til +4792088655.
Du kan også tipse oss anonymt via VGs Securedrop