Slik styres Norge

Av: og

Publisert:

I stortingsvalget er du med på å velge hvem som sitter på Stortinget.

Stortinget vedtar lover og bestemmer hvordan statens penger skal brukes.

Stortinget bestemmer også hvem som skal sitte i regjering.

Regjeringens jobb er å utføre det som Stortinget bestemmer. Regjeringen er altså sjefen for den daglige driften av Norge.

Hvorfor er dette delt i to, egentlig?

Hvorfor velger vi ikke bare én sjef som er sjefen over alle sjefer?

Skru klokken omtrent 2400 år tilbake!

Den greske filosofen Platon og hans elev Aristoteles er de første vi kjenner som formulerte statens tre forskjellige roller:

Lovgivende
Utøvende
Dømmende

Den franske filosofen Montesquieu (1689–1755) dro det et hakk videre, og formulerte en streng regel om at disse tre funksjonene måtte være adskilt.

«Den som har makt, er tilbøyelig til å misbruke den»

Montesquieu

Derfor kan ikke all makten være samlet ett sted.

De tre funksjonene måtte være uavhengige av hverandre, og de måtte balansere hverandre slik at ikke én av dem fikk overtaket, mente Montesquieu.

De som skrev den norske Grunnloven i 1814, var opptatt av prinsippene til Montesquieu.

De bestemte at Stortinget skulle vedta lover og bevilge penger.

Kongen og hans råd – altså regjeringen – skulle styre landet etter det budsjettet og de reglene Stortinget bestemte.

Domstolene skulle avgjøre i enkeltsaker om lovene var brutt.

Fungerte det? Fikk vi det bedre av å dele opp makten?

Ja! De fleste er enige om det.

Alle moderne demokratier har en eller annen form for maktdeling.

De landene som har all makten samlet på én hånd, regnes vanligvis ikke som så gode land å bo i.

I våre dager er maktfordelingen likevel litt annerledes enn Montesquieu så for seg.

Egentlig skulle Stortinget og regjeringen være helt uavhengige av hverandre, ifølge den norske Grunnloven fra 1814.

I begynnelsen møttes Stortinget bare hvert tredje år.

Regjeringen, som var plukket ut av Kongen selv, styrte landet i mellomtiden.

Etter hvert ble Stortinget lei av at regjeringen ikke gjorde som de ville.

Konflikten toppet seg i 1884, da regjeringen ble stilt for riksrett og tvunget til å gå av.

Etter det har systemet i Norge vært at regjeringen går av hvis den får Stortinget mot seg.

På en måte er stortingsvalget også en folkeavstemning om regjeringen skal få fortsette eller ikke.

Én ting henger igjen fra Montesquieus maktfordeling: De som sitter i regjeringen, kan ikke samtidig sitte på Stortinget.

Erna Solberg er egentlig innvalgt på Stortinget. Men så lenge hun er sjef for regjeringen, må hun overlate plassen på Stortinget til en vararepresentant som ingen har hørt om.

Når Erna Solberg taler fra Stortingets talerstol, er hun bare på besøk.

Dommere i Høyesterett kan heller ikke velges til Stortinget.

Så hvem har egentlig mest makt? Stortinget eller regjeringen?

Det spørs!

Fra januar 2019 til januar 2020 besto Erna Solbergs regjering av fire partier. Disse fire partiene hadde til sammen flertall på Stortinget.

Når disse fire partiene ble enige seg imellom, kunne de altså være sikre på at Stortinget ville vedta det de ville.

Da var det regjeringen som hadde mest makt.

Men å bli enige fire partier er ikke lett.

I januar 2020 gikk Fremskrittspartiet ut av regjeringen. Nå har ikke regjeringen lenger et flertall bak seg i Stortinget.

Nå må regjeringen få støtte fra ett eller flere av de andre partiene på Stortinget for å få gjennomført forslagene sine.

Så nå er mye av makten flyttet tilbake til Stortinget igjen.

De andre partiene kan når som helst slå seg sammen og bestemme at regjeringen skal gå av ...

... eller mindre dramatisk: De kan kreve at regjeringen gjennomfører noe den egentlig er imot.

I januar tvang for eksempel Stortinget regjeringen til å oppheve forbudet mot alkoholservering.

Hvilke partier havner i regjering etter valget? Og hvor mye makt får de?

Det avgjør… DU!

… og de andre 3 876 199 velgerne

Godt valg!

Usikker på hva du skal stemme? Prøv VGs valgomat!