26. februar 2020

Laster inn artikkelen

Ett år med Corona

Av: og (foto)

Digital presentasjon: og

Publisert:

Ingen ante hva som skulle komme.

Død, liv, fortvilelse og håp: Ti norske skjebner om hvordan pandemien endret alt.

Skituristene

L ørdag 7. mars kommer Christian Andresen og Terje Baakind hjem fra hver sin skiferie i utlandet. Begge smittet med coronaviruset. Ingen av dem har underliggende sykdommer. Den ene kommer ikke til å merke noe på formen. For den andre skal det gå fryktelig galt.

To dager etter at han har landet på Gardermoen etter kompisturen til Italia, kjenner Terje Baakind (56) at det klemmer til i brystkassen. Uken som kommer, husker han svært lite av.

– Jeg var så sløv at jeg bare var glad for å komme et sted jeg ble godt tatt vare på.

Ett år senere rusler Terje langs Akerselva i Oslo. Utallige ganger har han gått den samme runden der han trente seg opp i sommer. Han titter opp trappene ved fossen.

– Jeg husker jeg gruet meg hver gang vi kom hit. Det er ikke så langt opp, men for meg var det det da. 102 trinn.

Tre dager etter turen får Terje påvist coronasmitte. Formen blir stadig dårligere. Til slutt må han legges i kunstig koma og på respirator. I nesten fem uker blir han liggende på Lovisenberg sykehus. Alt er veldig usikkert, formen går opp og ned.

– Barna mine satt utenfor sykehuset og gråt. De sendte meg masse meldinger om at jeg måtte stå på og klare dette. Det er veldig rørende.

Terje flyttes til Rikshospitalet. Etter nesten fem uker våkner han opp. Han får en iPad på sengen, så han kan se familien igjen.

– Det var utrolig fint å se dem. Men jeg klarte ikke prate da.

Vanligvis er Terje i normalt god form. Men nå er kroppen ikke til å kjenne igjen.

– Det var ufattelig rart å skulle være så nedkjørt. Bare å skulle ligge der og miste alt du hadde.

Han var bekymret. Lurte på hvordan dette skulle gå.

Nærmere 20 kilo lettere trilles han inn på Catosenteret i Son – i rullestol.

Han jobber knallhardt. Seks uker senere går han ut igjen på egne ben.

Men kan han gå turer igjen? Tanken plager ham. Gjennom sommeren er pusten tung når han kjemper mot trappene ved Akerselva.

– Noen hevder at dette ikke er farlig i det hele tatt. Det er det dummeste jeg hører. Jeg blir forbannet.

I dag er pusten bedre. Terje håper å være tilbake i full jobb igjen i mars. Fortsatt blir han fort sliten. Men han velger ikke å tenke så mye på hvordan det kunne ha gått, eller hva han har mistet.

– Jeg kunne ha dødd, men jeg gjorde ikke det. Jeg er jo her fortsatt. Det er det som teller.

Terje Baakind Fem uker på respirator

Christian Andresen Merket ingenting

Samme dag som Terje, på en annen gate på Gardermoen, kommer Christian Andresen (49) hjem etter sin skiferie i Østerrike.

Hjemme i Son føler han seg helt fin i formen. Mandag er han klar for å dra på jobb.

– Vi visste jo så lite om viruset. Egentlig ikke annet enn at det var en type influensa og at det stort sett var de over 70 som lå på sykehus. Jeg tenkte at det ikke fikk noen konsekvenser annet enn for eldre.

Etter to dager får en av de andre i turfølget påvist corona. Alle drar for å teste seg. Ni av de 11 som har reist sammen, viser seg å være smittet.

– Jeg var bare litt rusten i halsen. Men en uke på ski i over 2000 meter, med afterski, tar jo litt på stemmen.

Christian får sjokk da han får høre at en av kompisene er lagt på respirator.

– Det opptrer så tilfeldig. Noen har vært superheldig som meg og ikke merket noe, mens andre blir så dårlige og får ettervirkninger i lang tid.

Liv og død

Torsdag 12. mars dør de to første av covid-19 i Norge. En av dem er John Hartvik Andersen (89). Noen dager senere blir Mikkel (1) født på isolat, som en av de første under pandemien.

Dagen da Norge stenger ned, sitter Stian Letnes Andersen (36) ved farfarens side på Ellingsrudhjemmet i Oslo, helt til han trekker pusten for siste gang.

John Hartvik Andersen (89) blir et av pandemiens første dødsofre i Norge.

– Det var jo ganske spesielt. Det er alltid spesielt å være med noen som skal dø. De siste timene da de forlater denne planeten. Og å se hvordan han slet med å puste, sier Stian.

På rommet har både han og helsepersonellet på seg smittevernutstyr. Det er usikkert om farfaren er smittet. Resultatet av testen er ikke klart ennå.

– Jeg var lei meg på hans vegne. De få gangene han tittet opp, så han bare smittevernutstyret, i stedet for tryggheten i ansiktet mitt.

Noen ganger blir farfaren grepet av panikk. Stian prøver å gå et stykke unna sengen og ta av munnbindet, så farfaren kan føle seg trygg.

Om kvelden sovner John Hartvik Andersen inn, 89 år gammel.

– Det rant en tåre nedover kinnet hans. Det var utrolig sterkt å se, sier Stian.

To dager senere viser testen at farfar var coronasmittet.

– Han hadde mange underliggende sykdommer. Men det er fortsatt spesielt, når det er så lite smitte i landet som det var i den perioden.

Begravelsen blir annerledes, med et svært begrenset antall gjester. Dagene blir hektiske for Stian. Leger og journalister ringer døgnet rundt. De vil vite mer om et av landets første coronadødsfall.

– Samtidig synes jeg det var fint at så mange fikk vite at han gikk bort. Jeg føler at takket være hans dødsfall fikk Ellingsrudhjemmet første vaksine i landet.

– Han ble en slags helt. Jeg trøster meg med det.

Stian Letnes Andersen Mistet farfaren

Kaja Sørbotten Nodeland Fikk sønnen Mikkel

Noen dager senere, 16. mars, kommer et nytt liv til verden.

Gravide Kaja Sørbotten Nodeland (30) er mistenkt coronasmittet. Isolatet gjøres klart på Sørlandet sykehus.

– Jeg fikk ikke epidural. Det var så travelt. Og de ville ikke risikere at anestesilegen måtte i karantene.

I starten av fødselen har Kaja på seg munnbind. De kraftige riene gjør henne kvalm. Hun kaster opp.

– Det munnbindet røk ganske fort. Hele situasjonen bar preg av at vi var i starten av pandemien og at de var ekstra forsiktige. Det var likevel en fin, men intens fødsel.

Mannen er vitne til at sønnen på 3350 gram kommer til verden. Mer besøk blir det ikke.

– Litt ensomt var det. Man er jo vant med at det renner inn familie første dagen.

Hjemme har familien fått godt med tid sammen med Mikkel, som snart er ett år gammel.

– Vi har kost oss veldig, sier Kaja.

Tap og vinning

Med stengte grenser er det blitt helt tomt for utenlandske fisketurister hos Tor-Erik Lind (47). Samtidig får Kolonial-gründer Karl Munthe-Kaas (37) et voldsomt oppsving med sine matkasser.

Før fiskesesongen 2020 har sauebonden Tor-Erik Lind investert i tre nye utleiehytter.

Men året blir alt annet enn han hadde sett for seg.

– Da nedstengingen kom, var det dramatisk. Jeg sov ikke så godt om natten, sier Tor-Erik.

På gården hans i Lavangen i Troms og Finnmark står fiskebåtene på land. Alle utleiehyttene er tomme. Fjorden ligger blikkstille.

I 17 år på rad har tyskere og svensker dratt hit for å fiske. Nå kommer de ikke inn i landet.

– Vi har tapt over 3,5 millioner kroner. Vi fikk overført de fleste bookingene til neste sesong. Men det blir jo ikke penger av det, sier han.

Tor-Erik driver enkeltmannsforetak og har fått økt tap etter investeringen i nye hytter. Derfor faller han litt mellom kompensasjonsordningene.

Heldigvis har banken fryst lånet. Han har også fått støtte fra Innovasjon Norge og kommunen.

Nå prøver han å drive et lunsjtilbud på gården for å holde hjulene i gang.

Snart er det april og ny sesongstart. Han er veldig spent på om han snart kan klargjøre båtene sine.

– Jeg håper jo det. Jeg tror ikke vi klarer å overleve en sesong til uten gjester.

De første ombookingene til 2022 har allerede tikket inn.

– Da tenkte jeg at nå må det jaggu stoppe det her. Men vi ser positivt på fremtiden. Man må bare tenke nytt.

Tor-Erik Lind Tapte 3,5 millioner

Karl Munthe-Kaas Doblet omsetningen

På Stovner i Oslo leverer Kolonials sjåfør nok en matkasse på nok en dør.

Etterspørselen har eksplodert det siste året.

Nedstengningen utløste en flodbølge, husker Karl Munthe-Kaas (37), gründer og daglig leder i Kolonial:

– Det kom dobbelt så mange bestillinger.

De første ukene vokser Kolonial 130 prosent på privatmarkedet. Først ved påsketider i fjor klarer bedriften å ta igjen eksplosjonen i mars.

Etterspørselen holder seg stabil også etter at samfunnet er åpnet mer opp.

– Folk hadde ikke lyst å gå på butikken. De ble oppfordret til å holde seg hjemme, og da er det mye lettere å få maten på døren.

Bedriften trenger mer kapasitet. Kolonial begynner å ringe rundt til bransjer hvor folk permitteres. Flere hundre rekrutteres på et par uker, blant annet fra hotellbransjen.

– Det har vært utrolig gøy, men også mye press og vanvittig mye å gjøre.

– Det føles også veldig godt å bidra til at folk ikke blir smittet.

Arbeidsliv

I et kollektiv med tre andre studenter er Vegard Fjellestad (25) permittert fra to jobber. I et stort hus få kilometer unna har Mona Opsahl (40) og mannen fått mer tid til familielivet – med hvert sitt hjemmekontor.

Fra naboen i underetasjen dunker en tung bass.

– De er greie, de skrur ned om man sier fra, sier Vegard Fjellestad (25).

I studentkollektivet i Trondheim sentrum står pulten hans i et hjørne. Bare ett emne gjenstår før han har en bachelorgrad i filosofi.

– Emnet er seminarbasert. Hele poenget er at vi skal sitte sammen i et rom og diskutere teksten. Det er veldig vanskelig å få til på digital plattform. I dag ble seminaret utsatt en uke, sier Vegard.

Kollektivet funker, mener han. Verre er det med jobbene hans på Dokkhuset og Litteraturhuset.

– Etter nyttår ble det så strengt. Det var ikke nok jobb på disse stedene til at jeg kan leve av det. Da måtte jeg rett og slett be om permittering.

Han har ingen fast stillingsprosent. Dermed er det vanskelig å søke penger fra NAV uten å være permittert.

– Jeg har litt å gå på, men om to eller tre måneder må jeg begynne å ta av BSU-kontoen. Det er ikke helt bra. Foreldrene mine hjelper meg om jeg trenger det. Men man vil jo helst slippe det.

Nå er han på utkikk etter en midlertidig jobb med levbar inntekt.

– Man kan ikke være så kravstor i en sånn situasjon. Så har jeg troen på at jeg får tilbake jobbene mine igjen.

Vegard Fjellestad Er permittert

Mona Opsahl Elsker hjemmekontor

Senioringeniør Mona Opsahl i Bane NOR har jobbet hjemmefra siden mars. Hun trives svært godt med den nye arbeidshverdagen.

Med barn på fem og ti år blir livet fort hektisk. Men hjemmekontor gir en helt annen ro.

– Vi slipper å bruke tid på å forflytte oss til og fra jobb. Det er blitt mindre stress, sier Mona.

Familien rekker å spise middag før datteren skal på en tidlig fritidsaktivitet. Det har de aldri gjort før.

På hjemmekontoret i andre etasje har Mona god kontorstol og heve- og senkepult. Det samme har mannen på sitt kontor i kjelleren, hvor han sitter bak tre store skjermer.

– Vi ser hverandre ikke så ofte. Det går i ett med møter, sier Torbjørn Kjørlaug, også han sivilingeniør.

Ved siden av kontoret hans har de innredet et treningsrom.

Det er avgjørende at de har hvert sitt kontor, mener Mona.

– Det er veldig deilig å kunne sette en strek for når man er på jobb og ikke. Jeg ser at det er mange som har verre kontorfasiliteter enn oss.

Mona er veldig fornøyd med hvordan jobben har tilrettelagt det siste året. Hun rekker til og med en skitur midt i arbeidsdagen.

Etter pandemien kan hun tenke seg å være på hjemmekontor tre eller fire dager i uken.

– Det betyr så mye i denne delen av livet. Med to barn og mye oppfølging. Men det er klart jeg har lyst til å være litt på kontoret også.

Åpning av samfunnet

Hele Norge står og tripper og venter på at livet snart skal bli normalt igjen. May Kristine Kolstad (32) gruer seg.

Foran matbutikken i Hvittingfoss i Kongsberg sitter en kvinne i bilen sin. May Kristine pleier å vente litt før hun går inn. Få litt kontroll på omgivelsene og pusten.

Gjennom livet har hun hatt flere angstdiagnoser. En handletur koster henne mye.

– Jeg kan slite veldig med å gå inn på butikken, om det er kjente der som stopper meg. Jeg klarer ikke å småprate.

I pandemien har May Kristine fått en liten pustepause. Folk maser ikke like mye.

– Nå holder folk avstand og man går videre litt kjapt. Det er veldig deilig.

For May Kristine har det bare vært positivt å begrense den sosiale kontakten.

– Det mest tydelige for meg er at det har vært greit å være hjemme. Ingen trenger å se deg hver dag. Jeg synes det er så deilig ikke å ha det maset.

Vanligvis opplever hun mye press om at hun må komme seg ut, «for det har hun så godt av».

– Det er helt feil. Jeg blir dårlig av det. Folk må alltid ha en forklaring. Jeg blir så lei av å forklare. Jeg blir irritert og litt såret over at folk ikke kan skjønne at jeg bare er sånn.

Fra butikken kjører May Kristine i knappe to minutter for å komme tilbake til huset sitt. Hun kunne gått, men bilen er en trygg utkikkspost.

Hun gruer seg til samfunnet åpner igjen.

– Jeg tenker det kanskje blir enda verre når alle skal ut og kose seg. Da føler jeg det blir en sånn eksplosjon av at alle skal klemme og være sosiale. Jeg synes det er veldig behagelig og trygt nå.

May Kristine Kolstad Gruer seg til normalen

Sander Lægreid Johansen Kan nesten ikke vente

11 år gamle Sander Lægreid Johansen fra Fredrikstad lengter etter at hverdagen skal bli normal.

Han spiller på Gresvik IF og drømmer om å bli fotballspiller. Men alt av seriespill og cuper har vært avlyst siden nedstengingen i mars.

– Det er ganske kjedelig, og mange som er veldig lei, sier Sander.

Før jul gledet Gresvik-guttene seg til å få være med på uttak til bylaget på Fredrikstad stadion.

Så ble alt satt på vent.

– Hvis man kommer med på bylaget kan man for eksempel dra til Sverige og spille cuper, sier han.

De vanlige treningene hans kommer og går litt, i takt med at tiltakene løsnes opp eller strammes inn.

– Trenerne er veldig ivrige på å holde meteren. Det har vært mye pasninger og skudd. Så løper vi en gang i uken.

Seriespillet skal egentlig begynne i april, men det er usikkert hva som skjer.

– Vi skal egentlig begynne med nierfotball, som vi kanskje ikke får. Man får bare være tålmodig, sier Sander.

Han gleder seg veldig.