Først forgrep pappa seg på «Liv». Så ble hun fritt vilt i bygda.

For tre år siden avslørte VG den omfattende overgrepskulturen i Tysfjord kommune i Nordland.

«Liv» (39) var blant kvinnene som delte hva hun hadde båret på – og rystet Norge.

Nå står hun for første gang frem med ansikt, for å ta et oppgjør med det hun fortsatt vil til livs: Taushet om seksuelle overgrep mot barn.

– Som liten jente trodde jeg at jeg var den eneste som opplevde overgrep. Ingen snakket om det. Først som voksen forsto jeg hvor mange rundt meg som opplevde akkurat det samme, sier hun til VG.

I en ny bok, Den mørke hemmeligheten i Tysfjord, skrevet av Anne Britt Harsem, deler Liv hele sin historie. Hun bruker det samme fingerte navnet som i VGs reportasjer, for å beskytte seg og familien mot netthat.

Vi møter Liv hjemme i Karasjok. Her bor hun sammen med sine to døtre på 17 og 20 år.

Det er mange tegn på at noe plager den lille jenta med den mørke panneluggen. Flere i Tysfjord virker bekymret. De første skoleårene er hun arbeidsom og tillitsfull. Så forandrer hun seg, fremgår det av skolens notater. Hun er oppfarende, aggressiv og oppmerksomhetskrevende. Hun kan briste i gråt for bagateller. Jenta skriver et brev til en lærer og forteller at faren har skutt valpen hennes.

«Hva ville du ha gjort hvist for eksempel din pappa har skutt lassie, sån som jeg?» spør hun.

VGs reportasjer i 2016, som ble prisbelønnet av Fritt Ord, utløste en rekke rettssaker og et stort endringsprosjekt i Tysfjord kommune.

Politiets etterforskning avdekket 151 mulige overgrepssaker i tilknytning til kommunen.

De seksuelle overgrepene skal hovedsakelig være begått mot jenter i alderen fire til 16 år, ifølge politiet. Så langt er to personer domfelt for en rekke forhold. En skal møte i tingretten i mars og flere saker er sendt, eller vil bli sendt, statsadvokaten for vurdering, opplyser politiadvokat Øyvind Rengård i Nordland politidistrikt. Over 100 saker er henlagt, de fleste fordi de er foreldet.

Nærmere 70 prosent av de mistenkte og fornærmede tilhører det lulesamiske miljøet i Tysfjord, ifølge politiet. Mange av dem har tilknytning til den læstadianske menigheten.

Liv opplever det første seksuelle overgrepet da hun er ni år, forteller hun til VG. Hun tør ikke si det til noen. Brevet på det lyseblå papiret begynner med «Hei mamma», men hun gir det aldri til moren. Liv bretter sammen arket og gjemmer det i lommeboken.

Hun fortsetter å skrive, ofte små dikt. De handler om at livet er fælt. Liv gir dem til lærerne sine.

Hun skriver også at katten hennes er blitt kvalt med et tau utenfor hjemmet.

VG har sett denne lappen og Livs tegning av hvordan katten ble pint til døde.

I samtale med en barnevernkonsulent sier rektor at det virker som om faren til Liv har psykopatiske trekk, ifølge et referat fra Barnevernet med overskriften «Bekymringsbarn».

Som 12-åring vasker Liv seg så mye at hun utvikler blødende eksem på hendene. Hun har stadige urinveisinfeksjoner, opplyser helsesøster i skolens journaler. En av lærerne overhører Liv si følgende til en venninne som hun skal bli med henne hjem etter skolen: «Det er ok hvis pappa får klå på deg», ifølge skolens journaler.

En av Livs venninner opplever at faren trekker henne opp på fanget og beføler henne over brystene og i skrittet. En annen merker hendene hans i skrittet da han løfter henne. Disse handlingene skal han bli dømt for i retten flere år senere. Men foreløpig skjer det ingenting, bortsett fra at enkelte foreldre vegrer seg for å la barna sine besøke Liv.

I et samtalenotat fra skolen står det at Liv viser tegn som kan tyde på seksuelt misbruk. Men læreren antyder at det neppe dreier seg om noe alvorlig.

«Kanskje han bare erta henne? Ho er ikke redd for å vise kroppen sin, skulka ikke gym, slik vi leser at jenter som har vært utsatt for overgrep gjør», står det i notatet fra læreren.

Likevel blusser mistankene opp året etter. Da blir faren til Liv mistenkt for et seksuelt overgrep mot en åtte år gammel jente. En psykolog kommer til skolen for å snakke med Liv og broren, men faren nekter ham å treffe dem. Det får rektoren til å stusse.

Forholdene i bygda er små. Alle kjenner alle. Mange er i slekt. Lojaliteten mellom de voksne er sterk, noe som kommer tydelig frem i helsesøsters notater etter samtale med åtteåringens mor. Hun synes det er vanskelig å anmelde Livs far for noe så fælt som seksuelt misbruk.

Moren tror på datteren, står det i notatene, men «synes det er for jævlig (mors uttrykk) overfor xxxxx».

Det blir ikke reist tiltale mot Livs far. Bevisene er ikke sterke nok.

Omtrent på denne tiden innser Liv at ingen kommer til å hjelpe henne. Hun er 13 år.

Tysfjord kommune i Nordland er delt i to av Tysfjorden. Åtte fjordarmer omkranses av blankskurte, nesten loddrette fjell. Mange av innbyggerne her er etterkommere av nomader som i sin tid vandret med reinsdyrflokker fra Sverige, slo seg ned langs Tysfjorden og levde av fiske og gårdsdrift. De er lulesamer, også kalt sjøsamer.

Liv vokser opp i et hus ved sjøen, sammen med mor, far og storebror. Boforholdene må ha bekymret kommunen. Etter et hjemmebesøk i 1992 skriver kommunelegen i Hamarøy at han kjenner mugglukt og registrerer lekkasje fra taket. Men det er her Liv tilbringer mesteparten av barndommen sin. Familien på fire sover i en køyeseng. Broren øverst, mens faren, moren og Liv deler den noe bredere underkøya.

Slik beskriver hun hverdagen overfor VG og i boken.

Flere netter ble hun og broren dratt ut av sengen av faren – full og rasende. Han dyttet dem inn i bilen og skrek at de skulle forlate Tysfjord for alltid. Men etter noen redselsfulle timer i baksetet, i vill fart på veiene, vendte de alltid tilbake i det lille huset.

En morgen fant Liv moren sittende i sofaen med haken på brystet, slått til blods.

Hun fikk en valp av faren for å holde munn. Det offentlige, eller øvrigheta, som foreldrene kalte det, skulle holdes unna. Liv var redd barnevernet. Hvis de tok henne, fikk hun høre, ville hun aldri få se familien sin igjen.

På skolen fortalte Liv og broren læreren og rektoren om at de var blitt slått av sin far, viser en sosial/pedagogisk rapport som er lagt frem i retten.

I hånden holder han et turkist håndhåndkle. Liv husker hvordan faren dytter henne over på siden og legger håndkleet under rumpa hennes. Hun prøver å skyve ham bort, men han blir sint og roper at hun skal slutte å være umulig. Så legger han seg over henne og presser seg inn i henne. Liv husker lukten av munnen hans da han vil kysse henne, stram og sur av kaffe og tobakk.

Senere, da moren kommer hjem, har Liv hengt håndkleet til tørk over ovnen på kjøkkenet. Hun vil at moren skal se og kanskje forstå hva som har skjedd.

«Spør pappa», sier hun da moren spør.

Men moren spør ham aldri, ifølge dommen mot faren.

Først flere år senere skal retten finne faren skyldig i utuktig omgang med datteren. Men nå, som 12-åring, vil ikke Liv fortelle hva hun er blitt utsatt for. Ikke til noen.

Faren er den tredje i bygda som forgriper seg på henne. De to første sa: Dette snakker du ikke om. Faren er mer konkret, forteller Liv til VG:

Hvis du sier noe, får du aldri se mamma igjen.

VG har forelagt Livs far alle anklager og opplysninger om ham i denne reportasjen, både pådømte og ikke pådømte forhold.

Han ønsker ikke å kommentere noen av opplysningene.

Liv husker ikke moren som en klar person i oppveksten, sier hun. Hun er mer som en skygge. Tidlig i forholdet blir faren dømt i Ofoten herredsrett for grov vold mot moren. Men hun går ikke fra ham.

– Jeg skjønte tidlig at jeg ikke kunne vente meg hjelp fra mamma, sier Liv.

I stedet prøver hun å gjøre seg usynlig for menns blikk. Hun går med typiske gutteklær og klipper håret kort.

De andre jentene begynner å sminke seg, men ikke Liv. Overgriperne lar henne likevel ikke være i fred.

«Jeg bestemte meg for å være ulydig, slik at faren min skulle skade meg alvorlig – eller kanskje drepe meg. Jeg var forberedt på å dø».

Men faren har andre metoder for å straffe, ifølge Livs vitnemål i retten:

En tidlig morgen roper faren på henne. Fordi moren ikke er hjemme, innser Liv hva som skal skje. Hun ser ham sitte i den røde veloursofaen: Naken nedentil, med en slitt, rutete flanellskjorte. Hun ser at han tar på seg selv, gjør seg klar. «Jeg må på do først!» sier Liv. Så løper hun ut.

Hun kommer ikke tilbake før det er blitt kveld. Da sitter foreldrene sammen med broren i sofaen og spiser pizza. Faren ser ikke på henne. Han ber henne gå ut på trappa. «Der ligger det noe til deg», sier han.

Det er en plastpose. Da Liv åpner den, ser hun at det er Snuppi, den hvite, nydelige katten hennes. Nå ligger den i en rar, stiv positur. Kvalt, fremdeles med tauet rundt halsen.

Slik skulle Liv forstå at det ikke nyttet å gjøre motstand, oppfattet hun.

10. juni 1993 har 14 år gamle Liv låst seg inne på skolens do. Hun er sint og redd. Tidligere den dagen har venninnene hennes røpet hemmeligheten til en ung lærer fra Østlandet som de stoler på: Livs far har sex med henne.

Læreren varsler rektor, som igjen varsler politiet. Et halvt år senere blir faren dømt i Hålogaland lagmannsrett for seksuelle overgrep mot Liv og en venninne, samt utuktige handlinger mot tre av hennes venninner.

Faren blir dømt til fire og et halvt års fengselsstraff.

Men dette er ikke slutten.

Paradoksalt nok har faren holdt andre overgripere unna. Nå blir hun fritt vilt i bygda, sier Liv til VG. Og de nye overgriperne er mer brutale.

Liv husker menn som kommer for å besøke moren, men som sniker seg inn på soverommet hennes når hun sover. Andre utgir seg for å være snille og sier at de vil hjelpe henne. Men når tilliten er bygget opp, voldtar de henne, sier hun.

Heller ikke disse overgrepene forteller Liv om – før VG mange år senere avdekker overgrepskulturen i Tysfjord. Først da makter hun å forklare seg for politiet.

Men da er de fleste hendelsene foreldet.

Ett av forsamlingshusene i kommunen blir som et fristed for 15 år gamle Liv. Hver søndag møtes læstadianerne til gudstjeneste. Helt foran sitter predikantene og forkynner Guds ord. Det blir lest fra Bibelen og sunget salmer. Samlingen kan vare i flere timer og blir avsluttet med nattverd og syndsforlatelse.

Liv beskriver ritualet slik: Menn og kvinner som roper som i ekstase. Noen gråter, andre går som i transe frem til predikanten. De bekjenner sine synder – og får tilgivelse.

En søndag ser Liv en av overgriperne. Han omfavner predikanten. Etterpå kommer mannen bort til henne og sier:«Nå har Gud tilgitt meg, så da må du også gjøre det».

Liv husker ham som den mest brutale av alle mennene som forgrep seg på henne.

Mannen ble senere anmeldt, men saken ble henlagt som foreldet.

Fra stuen i Karasjok har Liv utsikt til elven Karasjohka. Ute skinner solen, men gradestokken viser nærmere 30 minus. På veggene inne henger små, hvite keramikkhjerter med varmende ord, som døtrene til Liv har gitt henne. «Ingen er som du. Du gir så mye til alle. Du er en SPESIELL PERSON med et hjerte av gull», står det med lilla løkkeskrift.

Liv sier det viktigste for henne er å være en god og trygg mamma. Til våren blir hun også mormor, eller Àhkku, som det heter på samisk.

Selv føler Liv seg sviktet av sin egen mor – men aller mest av Tysfjords kommune. Hun mener mange av traumene hun sliter med i dag kunne vært unngått, dersom barnevernet hadde overtatt omsorgen for henne etter at faren ble fengslet.

16 dager etter at faren blir hentet med politibåten, er Liv tilbake på skolen. Hun flytter til besteforeldrene, sammen med moren og broren.

Et halvt år senere skriver læreren følgende i karakterkortet: «Stort fravær (....) og urimelig belastning har krevd mye av Livs energi. Hun viser positiv interesse for ulike emne nå, så med god innsats neste økt vil Liv styrke karakterene. God jul!»

Men Liv sitter ikke hjemme og gjør lekser på kveldstid. Hun er ute og leter etter moren. VG har sett flere bekymringsmeldinger folk ringer inn til lensmannen og barnevernet.

Livs mor ruser seg, sier de. Dessuten forsvinner hun i lengre perioder. Barnevernet får også besøk av to unggutter, som varsler om at Liv reiser rundt i kommunen på let etter moren. De forteller at Liv hadde forsøkt å ta sitt eget liv.

Barnevernet ber Liv om å komme på møter, men ofte dukker hun ikke opp. Ett år senere er Liv så fortvilet at hun sender dem et brev som avsluttes slik:

Barnevernet spør om hun vil omplasseres. Men hun svarer nei. Liv er redd. Hele livet er hun blitt skremt med barnevernet.

Dessuten føler hun ansvar for moren. Hvis Liv forsvinner – hvem skal ta seg av moren da?

VG har informert Livs mor om anklagene mot henne i denne reportasjen. Hun bekrefter at hun hadde et alkoholproblem og at hun kunne forsvinne fra hjemmet i lengre perioder da Liv var 14–15 år gammel.

– Jeg forstår at hun føler seg sviktet av meg, sier hun. Utover det ønsker hun ikke å kommentere saken.

Liv og moren har i dag sporadisk kontakt.

Rett før hun fyller 17 år henlegger barnevernet Livs sak.

«Det er lite vi kan gjøre når hun ikke vil selv, det er ikke noe grunn for å begynne med tvang overfor henne. Med dette henlegger jeg saken, så får hun heller ta kontakt hvis hun ønsker noe mere kontakt eller hjelp ifra oss», står det i et notat fra et hjemmebesøk.

– Jeg forstår ikke at de kunne gi meg opp på den måten. Jeg var et barn. Jeg var redd, og lojaliteten min lå hos mamma. Men det var ingen voksne som tok vare på meg. Jeg var helt alene, sier Liv.

Hun mener Tysfjord kommune aldri burde latt henne vokse opp i sitt eget barndomshjem. Derfor saksøkte hun kommunen. Men i 2017 konkluderte Ofoten tingrett med at det ikke var ført bevis for at kommunen hadde handlet uforsvarlig. Liv anket, men lagmannsretten forkastet anken. Dermed blir tingrettens dom, som frikjenner kommunen, stående.

– Det føltes som å få hjertet sitt revet ut av brystet, sier hun.

Til tross for høyt fravær klarte Liv å fullføre ungdomsskolen. Hun har jobbet som renholder for Tysfjord kommune, vasket i barnehage og på rådhuset, vært hjemmehjelp, jobbet som stuepike og hatt deltidsjobb på SFO. Men senskadene etter overgrepene har gjort det vanskelig i yrkeslivet. Hun har fått diagnosen posttraumatisk stress. Flere ganger har hun prøvd å ta livet sitt. Først i voksen alder har hun fått hjelp til å behandle traumene hos psykolog. I dag sier Liv at hun føler seg sterkere.

Hver kveld, når hun legger seg tenker hun over hva hun er takknemlig for i livet. Ofte er det små ting, som en telefon fra en venninne eller en sang på radioen. Kanskje tenker Liv på de gule post it-lappene fra døtrene som henger på korktavlen på kjøkkenet:

«Du e en fantastisk mamma og æ elsker dæ» og «You are the best. I love you mamma».

I sengen ligger Bamse. En lysebrun tøyhund Liv fikk da hun var to år. Den er kost flat. Et øye er skiftet ut med en knapp. Halen er revet av og sydd på flere ganger.

– Det virker sikkert rart at en voksen dame er så avhengig av et kosedyr. Men uten Bamse hadde jeg aldri overlevd, sier Liv.

Hun stopper, så sier hun.

– Bamse er det eneste pappa ikke tok fra meg.

Liv har brutt all kontakt med faren. For om lag ti år siden oppsøkte hun ham en siste gang, for å få en unnskyldning. Hun fikk aldri det. Men Liv hadde trosset sin verste frykt: Å stå ansikt til ansikt med faren.

Liv håper hun slipper å se faren sin igjen.

Kilder: Dommen i straffesaken i Hålogalands lagmannsrett fra desember 1993 og dokumenter knyttet til denne. Dokumentene knyttet til erstatningssaken mot Tysfjord kommune. I disse dokumentene er det blant annet notater fra barnevernet, BUP, samtalenotater fra skolen, helsesøster, utskrift av karakterkort og dokumenter fra sosialkontoret. Brev og tegninger fra Liv. Dokumentarboken «Den mørke hemmeligheten i Tysfjord» av Anne-Britt Harsem (Cappelen Damm)