50 år siden

Reisen til månen

    Måne­ferden
    og de dramatiske øyeblikkene

    20. juli var det 50 år siden mennesket landet på månen for første gang. Scroll deg gjennom den spektakulære og historiske ferden.

    Tredje rakettrinn
    Apollo 11
    Trinn
    1
    Trinn
    2
    Trinn
    3
    Apollo
    11

    For å overvinne tyngdekraften trenger NASA en bærerakett som er hundre ganger kraftigere enn fartøyet som sendte den første amerikanske astronauten i bane rundt jorden i 1961.

    Svaret blir Saturn V – en rakett høyere, tyngre og kraftigere enn noe tidligere. Dette er giganten som skal skyte de tre astronautene mot månen.

    Giganten er en såkalt trinn-rakett, der hvert av trinnene er montert på toppen av hverandre og har sin egen motor og eget drivstoff.

    I tur og orden skal trinnene fyres av og skyte mannskapet mot månen

    Helt på toppen av trinnene sitter romfartøyet Apollo 11, med de tre astronautene om bord:

    Neil Armstrong (38)
    Buzz Aldrin (39)
    Michael Collins (38)

    16. juli 1969, kl 13:32 (GMT)

    Åtte sekunder før utskytningstid blir den første av de fem motorene tent. Et øyeblikk lyser flammene opp området, før støttearmene på utskytningstårnet blir svingt vekk.

    På sekundet etter planen letter Apollo 11 fra rampe 39A på Cape Kennedy, Florida.

    2 minutter, 41 sekunder

    Det første utbrente rakett-trinnet med motorer og tomme brennstofftanker kastes av.

    Andre rakett-trinn tennes. Apollo 11 går inn i bane rundt jorden.

    9 minutter, 15 sekunder

    Det andre utbrente rakett-trinnet fjernes og det tredje rakett-trinn tennes – og sender Apollo 11 en gang rundt jorden før romfartøyet går i retning månen. Hastigheten er kommet opp i 38 600 km/t.

    De tre astronautene befinner seg helt på toppen: i kommandoseksjonen.

    Eagle
    Service­seksjon
    Kommando­seksjon
    3. rakett-trinn

    3 timer, 24 minutter

    Nå skal det foretas en kritisk manøver: En «piruett» i rommet

    Først fjernes dekslene rundt månelandingsfartøyet «Eagle».

    Kommando- og serviceseksjonen kjøres ca. 30 meter frem.

    Deretter roteres den 180 grader …

    … og vender tilbake til «Eagle» for sammenkobling

    Til slutt koples «Eagle» av det tredje rakett-trinnet.

    Service- og kommandoseksjonen og «Eagle» fortsetter mot månen alene. En reise på 380 000 kilometer over tre dager gjennom verdensrommet.

    95 timer, 20 minutter

    Armstrong og Aldrin klatrer inn til månelandingsfartøyet «Eagle». Collins skal bli værende i kommandoseksjonen.

    100 timer, 12 minutter

    «Eagle» med Armstrong og Aldrin ombord skilles fra kommando- og serviceseksjonene – og begynner nedstigningen mot månen.

    102 timer, 38 minutter

    Fire minutter inn i landingssekvensen går alarmen.

    Skjerm og tastatur ligner en gigantisk kalkulator. Informasjon vises i tallkombinasjoner.

    «1202» leser først Aldrin, så Armstrong.

    Ingen i kontrollsenteret forstår hva som skjer. Etter noen kaotiske sekunder gjentar Armstrong:

    – Gi oss en forklaring på alarmen!

    Normalt er han iskald. Ingen har hørt stemmen hans så intenst inntrengende som nå.

    Så gjenkjenner en av operatørene 1202-alarmen fra en simulering flere uker tidligere:

    Koden forteller at computeren var overbelastet, men trolig i stand til å utføre oppgavene.

    Kontrollsenteret kommer til at det er like risikabelt å avbryte landingen som å fortsette.

    De har et nytt problem. De er ikke der hvor de skal være.

    Autopiloten fører dem mot et månekrater fylt av kampesteiner, der det skulle vært en slette. De er flere kilometer ute av kurs i Stillhetens hav.

    Armstrong tar manuell kontroll. Pulsen hans stiger fra 77 til 156 slag i minuttet.

    De flyr for livet.

    Aldrin leser data om høyden og prøver å se ut de små vinduene. Rakettmotoren virvler opp støv, slik at det blir vanskelig å se ut og bedømme hastigheten.

    Ut av støvskyen stikker store steiner. Armstrong fokuserer på dem under nedstigningen, slik at han kan beregne farten.

    102 timer, 44 minutter

    Mens Armstrong prøver å finne et flatt landingssted, slår Houston alarm. Astronautene har 60 sekunder med drivstoff igjen.

    Men «Eagle» befinner seg fremdeles 30 meter over månens overflate.

    Så er det 30 sekunder med drivstoff igjen. Månelandingsfartøyet er tre meter over bakken.

    Et nervepirrende øyeblikk etter tar en av de 170 cm. lange peilestavene som henger ned fra landingsføttene bakken.

    102 timer, 45 minutter

    20. juli kl. 20:17 (GMT) gjør «Eagle» en perfekt myk landing. Armstrong stenger motoren og melder knapt og konsist til Houston:

    «The Eagle has landed»

    Drivstoff­slange blokkert

    Minutter senere oppdager operatørene i Houston at trykket stiger i en drivstoffslange. En isplugg blokkerer ledningen. Den kan smelte eller utløse en katastrofal eksplosjon.

    Mens operatørene i Houston diskuterer om de skal varsle astronautene eller ta av med det samme, smelter isen i varmen fra motorene.

    Operatørene trekker et lettelsens sukk, mens astronautene fortsetter å krysse av sjekklistene sine.

    Strever med luken

    Astronautene er for oppspilte til å sove. Armstrong anbefaler at de fremskynder utstigningen til månens overflate. Houston godkjenner forslaget.

    I det astronautene skal ta seg ut av «Eagle», oppdager de at de ikke har fått all luften ut av landingsfartøyet. De åpner ventilen, ser oksygenmåleren vise null, men klarer ikke åpne luken. Fremdeles er trykket for høyt på innsiden.

    Sjekk ut månelandingsfartøyet med utvidet virkelighet (AR)

    Til sist klarer Aldrin å få løsnet en flik av et hjørne, slik at resten av kabinatmosfæren strømmer ut i vakuumet på månen.

    Armstrong manøvrerer mot utgangen.

    I det han snur seg iført den omfangsrike og klumpete romdrakten, knekker ryggpakningen en spak som skal sette motoren i startposisjon når de skal ta av.

    Når de forbereder avgang 21 timer senere, bruker Armstrong en kulepenn til å vippe den brukne spaken på plass.

    Der og da oppdager de ikke uhellet. Armstrong åler seg ut av den trange luken med beina først. Sakte går han ned til det nederste av de ni trinnene på stigen.

    Han aktiviserer et tv-kamera på utsiden av «Eagle», slik at 600 millioner tv-seere får med seg det historiske øyeblikket i svart-hvitt.

    Først avduker Armstrong en plakett på stigen. Mellom tegninger av jordens halvkuler og signaturene til president Nixon og astronautene står det:

    «Her satte menn fra planeten Jorden først sine ben på månen i juli 1969. Vi kom i fred på vegne av hele menneskeheten.»

    109 timer, 24 minutter

    Han forteller tv-seerne at overflatestøvet var svært finkornet, nesten som pulver, før han planter føttene på bakken kl. 02:56 og uttaler de udødelige ordene:

    «That’s one small step for man, one giant leap for mankind».

    Et lite steg for et menneske, et gigantisk sprang for menneskeheten.

    Etter to og en halv times månevandring går astronautenes tilmålte tid mot slutten. Armstrong og Aldrin er tilbake i «Eagle». De avlegger rapporter og får beskjed om å sove.

    124 timer, 22 minutter

    Rakettmotoren tennes. Ved å bruke månelandingsfartøyets nedre del som utskytningsrampe tar astronautene av fra månen.

    Med seg har de 21,5 kg stein, sand og månestøv og flere tusen fotografier og filmopptak.

    128 timer, 3 minutter

    Etter 27 timer og 51 minutter fra hverandre kobler «Eagle» seg sammen med «Columbia» igjen.

    Armstrong og Aldrin flytter seg over til Collins, som hadde sirklet alene rundt månen i kommandoseksjonen.

    «Eagle» kobles fra og forlates i månens bane

    Nå gjelder det at serviceseksjonens rakettmotor, som skal få dem ut av månens gravitasjonsfelt, starter.

    Systemet må virke: De har ingen backup.

    Verst av alt er at rakettmotoren må starte mens «Columbia» befinner seg på baksiden av månen, ute av radiokontakt med jorden.

    Operatørene vil huske minuttene med radiostillhet som de lengste under måneferden.

    Rakettmotoren starter og Apollo 11 forlater månens favntak.

    En radioantenne på NASAs sporingsstasjon på øya Guam i Stillehavet feiler, noe som kan ødelegge kommunikasjonen i den siste fasen av tilbakekomsten til jorden.

    Det er ikke tid til reparasjon, men stasjonens direktør ber sin ti år gamle sønn om å stikke sine små hender inn et lite hull og gni smørefett rundt antennedelen som sviktet. Det virker.

    194 timer, 49 minutter

    Når de nærmer seg jordens atmosfære, kvitter de seg med serviceseksjonen.

    Samtidig raser kommandoseksjonen med de tre astronautene mot jorden. Vinkelen når fartøyet bryter atmosfæren, er kritisk.

    Når et større objekt kommer inn i luftlaget rundt jorden med en fart på 38 000 km/t, oppstår en flammekule 120 km over jordens overflate.

    Er vinkelen for bratt, vil heten bli for sterk og modulen kan brenne opp. Kommer de inn for flatt, vil de bli slynget ut i rommet igjen.

    Etter tre minutters åndeløs radiotaushet signaliserer Armstrong at de hadde lykkes.

    Da var allerede landingsfeltet endret, som følge av en uværsfront som bygget seg opp. Dårlig sikt er en trussel mot sikten, når helikoptrene skal lokalisere «Columbia».

    Den nye flightplanen bringer «Columbia» til et havområde 400 km fra det opprinnelige.

    195 timer, 18 minutter

    «Columbia» lander i Stillehavet, 1500 km sørvest for Honolulu på Hawaii.

    En halvtime senere er helikopteret fra marinefartøyet «Hornet» fremme. Astronautene forlater Apollo iført isoleringsdrakter og blir desinfisert mot mulige mikrober fra månen.

    Vel fremme på dekket på «Hornet» blir de tre astronautene satt i en isolasjonstank, hvor de må bli i tre døgn.

    Slik ender menneskets første reise til månen, etter 195 timer, 18 minutter og 35 sekunder.