Karen Anna Nilsen (90) er døende. I resepsjonen på Diakonhjemmet sykehus i Oslo står hennes fortvilte datter.
– Dere må da vite hvor mamma er! roper datteren.
– Vi har ingen med det navnet, sier resepsjonisten.
– Kan hun ha reist hjem?
Berit Nilsen (59) blir redd. Hennes gamle mor er altfor syk til å bli sendt hjem.
Har moren sovnet inn uten at familien har fått beskjed?
Kun timer og døgn før de dør, flyttes pasienter mellom ulike nivåer i helsevesenet. Karen Anna Nilsen (90) ble flyttet tre ganger på 26 timer.

Den siste reisen

DET SKJER daglig: Pasienter skrives ut av sykehus for å få omsorg på et annet nivå i helsevesenet – og for å frigjøre kapasitet til andre pasienter.

Noen av disse pasientene er dødssyke.

Det siste de opplever, er å bli flyttet mellom sykehus og sykehjem.

VG har fått innsyn i flere titalls avviksmeldinger som helsearbeidere skrev i fjor – etter å ha opplevd hva denne skytteltrafikken kan føre til:

→ Ved Sykehuset Østfold ble en døende pasient med svært komplisert sykdomsbilde sendt tilbake til kommunen. «Uverdig overflytting», skrev helsearbeideren som meldte avvik. Under et døgn senere døde pasienten, uten noen plan for smertelindring.

→ I Vestre Viken ble en pasient skrevet ut etter et langt sykehusopphold – og innlagt igjen to døgn senere. Pasienten døde kort tid etter ankomst på sykehuset. I avviksmeldingen stilles det spørsmål ved om den svært syke pasienten faktisk var utskrivningsklar fra sykehuset.

→ Ved Sykehuset Innlandet ble en døende pasient skrevet ut fra sykehus og sendt tilbake til kommunehelsetjenesten. Kort tid etter ankomst døde pasienten.

Samhandlingsreformen fra 2012 skulle gi bedre samarbeid i helsevesenet. Pasientene skulle få kortere opphold på sykehusene, og i stedet ivaretas av kommunene.

Det var dette systemet Karen Anna Nilsen møtte da hun ble dødssyk høsten 2017.

Hvor hardt skal pasientene presses i kampen for å frigjøre senger til andre?

FIRE DAGER etter nyttår i 2017 fylte Karen Anna Nilsen 90 år. Til selskapet pyntet hun seg i sin fineste kjole.

Hun hadde så mye å glede seg over. Tre barn, fire barnebarn og seks oldebarn.

Blomsterbukettene fylte stuen hjemme i Bogstadveien i Oslo.

Folk brydde seg om Karen Anna. Og Karen Anna brydde seg om folk.

VITAL: Karen Anna Nilsen fotografert halvannet år før 90-årsdagen, sammen med datteren Berit. Formen er fortsatt god. FOTO: PRIVAT
VITAL: Karen Anna Nilsen fotografert halvannet år før 90-årsdagen, sammen med datteren Berit. Formen er fortsatt god. FOTO: PRIVAT

– Hun var en klok, intelligent dame. Moderne og samfunnsengasjert, sier datteren Berit.

Se videoen: Slik var Karen Annas siste reise:

Sommeren 2017 fester sykdommen grepet. Selv om hun aldri har røkt, har Karen Anna fått lungesykdommen emfysem og blodpropp i lungene.

Hun som likte så godt å gå med rullatoren opp til eldresenteret, blir sliten av all aktivitet. Når hun strever med pusten, gjør det vondt.

Denne sommeren snakker Karen Anna med barna om slutten. Hun vil ikke holdes i live for enhver pris.

I juni 2017 legges Karen Anna inn på Diakonhjemmet sykehus. To uker senere skrives hun ut til Ullern helsehus i Oslo.

I august flytter hun hjem til Bogstadveien. De neste ukene legges hun inn igjen på sykehus, flyttes hjem igjen, før hun legges inn for tredje gang søndag 17. september.

Hjertet er svakere. Berit ser at moren er underernært og mager. Karen Anna klarer ikke å spise nok.

Igjen flyttes hun hjem. Berit passer på henne. Hjemmesykepleien kommer fire ganger i døgnet.

23. september svikter lungene. Karen Anna strever med pusten. En lege fra Oslo legevakt tilkalles, han vil legge henne inn på sykehus.

Sent på kvelden forlater den gamle, syke kvinnen sitt eget hjem på båre. På vei til en sykehusseng, for fjerde gang på mindre enn tre måneder.
Kommer hun hjem igjen?
Karen Anna Nilsens dramatiske oppvekst – les her

Da livet startet, ble Karen Anna båret ut i vinterkulden. Den nyfødte jenta lå i morens armer, inntullet i et tøystykke.

I nattemørket, et par hundre meter fra der Saltstraumen driver forbi, gjorde moren det utenkelige.

Hun la bylten i snøen og skyndte seg inn.

Bare ingen har sett meg, kan moren ha tenkt.

Karen Anna Nilsen er barnet som ikke skulle vært født.

Moren er 26 år. Den 16 år gamle faren reiser etter kort tid til Canada. Et forhold med en ti år eldre kvinne er ikke greit i 1927.

Vinterkulda får ikke ordentlig tak i den nyfødte kroppen som er lagt i snøen.

Det er morens far som oppdager barnet. Han hører lyder, tror det er reven. Han går etter lyden. Utenfor huset finner han bylten og redder barnebarnet sitt.

Bestefar sender bud på jordmor. Bare noen dager gammel blir Karen Anna fosterbarn hos Ingeborg og Harald. Fire år gammel får hun en «lillesøster», Berit. Karen Anna har det trygt og godt i fosterfamilien.

Men det skal ikke vare. Mor og fostermor dør av hjertesykdom. Karen Anna er nå syv år. Lillesøsteren er tre. Tapet er dramatisk for de to små jentene.

I to år lever de med sorg og savn, før et nytt sjokk rammer. En dag kommer en kvinne til gården. Karen Anna må bli med henne. Hun sier hun er hennes mor. *Kvinnen som la henne ut i snøen, tar niåringen vekk fra det trygge livet på Ripnes ved Saltstraumen.

Det blir Karen Annas store sorg i livet.

KILDE: Datteren Berit Nilsen og en nekrolog i avisa Nordland, signert Saltstraumen museum og Saltstraumen historielag

BLID JENTE: Toåringen Karen Anna hadde det godt hos fosterforeldrene. Et par år senere ble hun storesøster til Berit. FOTO: PRIVAT
BLID JENTE: Toåringen Karen Anna hadde det godt hos fosterforeldrene. Et par år senere ble hun storesøster til Berit. FOTO: PRIVAT

KAREN ANNA fra Saltstraumen er bare 15 år gammel da hun flytter fra Nordland til Oslo, for å bli hushjelp i en legefamilie.

23 år gammel gifter hun seg med Trygve Eugen Nilsen, som er rørlegger. De får to sønner og en datter og bosetter seg i en stor leilighet i Schweigaards gate.

Karen Anna jobber hele livet, de siste tyve årene på et seniorsenter på Frogner.

Hun formaner datteren: Du må bruke evnene dine. Få deg en utdannelse.

Berit blir sykepleier og senere leder. Selv hadde Karen Anna bare syv års folkeskole.

– Mamma pleide å si at de aller viktigste nyvinningene for jenter var p-pillene og vaskemaskinen. Hun var feminist, sier Berit.

Som pensjonist er Karen Anna en nett, aldrende dame med pelskrage på kåpen – og leilighet i Bogstadveien, en av Oslos paradegater.

KJØKKENDUO: Karen Anna Nilsen på jobb på Seniorsenteret på Frogner, sammen med venninnen Ragnhild. FOTO: PRIVAT
KJØKKENDUO: Karen Anna Nilsen på jobb på Seniorsenteret på Frogner, sammen med venninnen Ragnhild. FOTO: PRIVAT

PÅ DIAKONHJEMMET, innlagt for fjerde gang, har Karen Anna gjort det klart at hun ikke lenger ønsker intensiv behandling eller gjenopplivning.

Hun ønsker lindring og smertestillende, men ikke livsforlengelse, står det i et notat sykehuset har fått fra henne og hennes pårørende.

VG har fått innsyn i dokumenter og journal fra tiden før Karen Anna døde, samt familiens klage til pasientombudet i Oslo og Akershus.

Livet nærmer seg slutten. Det forstår både Karen Anna og hennes nærmeste.

Etter fem dager på sykehuset er hun litt bedre. Hun er «utskrivningsklar» igjen.

Det er sykehuset som bestemmer når en pasient kan skrives ut. Da skal kommunen etablere et tilbud i løpet av få timer.

Klarer ikke kommunen å ta imot pasienten, må den betale dagbøter.

Ordningen kom med samhandlingsreformen, og var riset bak speilet som skulle få kommunene til å ta over ansvar fra sykehusene.

TORSDAG 28. september 2017 fraktes Karen Anna i ambulanse fra Diakonhjemmet sykehus til Ullern helsehus.

Ved 20.30-tiden ringer Diakonhjemmet til Berit. Ambulansen med Karen Anna har forlatt sykehuset.

Da lar jeg mor få fred i kveld og besøker henne før jeg drar på jobb i morgen, tenker Berit.

Splitter nye Ullern helsehus har bare korttids- og rehabiliteringsplasser. Det drives av Norlandia, som det eneste private av de fire helsehusene i Oslo kommune.

Helsehusene er en «mellomstasjon» som har høyere helsefaglig bemanning enn en vanlig sykehjemsavdeling. Hit kommer gamle, multisyke pasienter som er for dårlige til å bli ivaretatt av hjemmetjenesten eller på ordinært sykehjem.

Beboerne skal komme seg så mye at de kan flytte hjem og følges opp av hjemmetjenesten.

Utenfor helsehuset blir det hektisk. Karen Anna trenger pustehjelp.

Sykepleieren som tar imot henne, oppdager at den 90 år gamle damen ikke har fått med seg forstøverapparat. Hun er helt avhengig av apparatet. Det omdanner væske til damp, og gjør det lettere å puste inn medisinene som hun trenger.

De kan ikke ta imot Karen Anna, bestemmer sykepleieren. Helsehuset har ikke et slikt apparat. Det vil være uforsvarlig å ta imot pasienten, mener sykepleieren.

VG har fått innsyn i en transkribert versjon av lydloggen mellom AMK, Ullern helsehus, KAD Aker og Diakonhjemmet sykehus fra denne kvelden.

Sykepleieren ber ambulansearbeiderne kjøre Karen Anna tilbake til Diakonhjemmet. Hun ber dem gi sykehuset beskjed om å ringe pårørende når den gamle kvinnen er lagt inn på avdeling.

Diakonhjemmet tar ikke imot Karen Anna. Hun er ferdigbehandlet, mener sykehuset.

Ambulansen sendes i stedet direkte til Oslo kommunes KAD-avdeling på Aker sykehus.

Forkortelsen står for Kommunal Akutt Døgnplass. Også det er et produkt av samhandlingsreformen.

Typiske KAD-pasienter er syke eldre som bor hjemme, men som i en periode trenger avansert helsehjelp under sykehusnivå.

Det er en billigere løsning enn sykehus.

Torsdag 28. september, like før midnatt, legges Karen Anna inn på KAD Aker, landets største avdeling av denne typen.

Hvor er mamma?
Det er blitt fredag morgen. Berit står i resepsjonen på Ullern helsehus.
Det hun har fått vite, er at moren ble sendt hit fra Diakonhjemmet sykehus litt over klokken 20 kvelden før.
– Hvilket rom ligger mamma på?

Resepsjonisten leter i listene. Hun finner ingen Karen Anna Nilsen.

Sykepleieren som jobbet kvelden før, vet hva som har skjedd. Karen Anna var for syk til å legges inn på Ullern helsehus, forteller hun Berit. Moren ble returnert med ambulansen.

– Hvorfor er ikke jeg som nærmeste pårørende informert? spør Berit.

Det var for sent på kvelden, får hun til svar.

– Jeg synes ikke 20.30 er for sent i en slik situasjon, sier Berit.

Nå reiser hun til Diakonhjemmet sykehus.

Minutter senere står Berit i resepsjonen på Diakonhjemmet. Hun «jager» på personalet.

Berit vet at moren er veldig syk. Helsehuset har altså nektet å ta imot Karen Anna – og sendt henne tilbake hit til sykehuset. Da er det alvorlig, vet Berit.

Men heller ikke her er mamma. Hun er borte!

– Hva er det dere driver med? spør hun. Det må da finnes en oversikt over pasientene? Hvor er hun?

Berit kjenner panikken komme snikende. Hun ringer brødrene. De har ikke fått noen beskjed.

Tenk om hun er død, tenk om hun har sovnet inn uten de nærmeste rundt seg.

Tenk om hun ligger et eller annet sted og er redd!

Bak skranken scroller resepsjonisten intenst gjennom pasiententoversikten. Men nei, det finnes ingen Karen Anna Nilsen på lokalsykehuset.

– Det er ikke mulig! Dere må jo vite hvor hun er. Hvem sitter på denne oversikten? Dere ringte meg i går og sa at hun var på vei til helsehuset. Og de sier hun ble returnert hit!

Hvor er hun? Dette er en dårlig historie for Diakonhjemmet, sier Berit.

Flyttet før de døde - les flere historier

• I Bergen ble en pasient sendt fra sykehus til sykehjem i svært dårlig forfatning. Pasienten ble raskt dårligere og engstelig. Det var ikke mulig å gi mat eller medisiner. I avviksmeldingen beskrives situasjonen som uavklart og «meget uverdig for pasient og pårørende». Det var ikke lege på sykehjemmet på kveldstid denne fredagen. Lørdag morgen døde pasienten.

• Ved Sykehuset Østfold ble en pasient meldt klar for overføring til sykehjem, men holdt tilbake for å sikre at tilstanden var stabil før flytting. Dette skjedde fordi sykehjemmet «i den senere tid har tatt i mot flere pasienter som har hatt mindre enn ett døgn i kommunen før de døde», ifølge avviksmeldingen. Etter ett døgn ble pasienten sendt. Tilstanden var da svært dårlig. Behandlingen var stanset, det ble kun gitt lindrende medisiner. Ved ankomst til sykehjemmet fikk ikke pleierne kontakt med pasienten, som døde åtte timer senere.

• Fra Sykehuset Østfold ble en pasient overført til kommunal rehabiliteringsavdelingen fredag kveld. Pasienten ble meldt å ha «opptreningspotensial» før hjemreise, men døde på avdelingen tolv timer etter ankomst. Pasienten skulle ha smertelindring, såkalt palliativ behandling, står det i epikrisen. Dette ble ikke formidlet til sykehjemmet, ifølge avviksmeldingen

• Fra Sykehuset Østfold ble en multisyk pasient transportert til et sykehjem klokken 22. Underveis måtte transporten stoppe, fordi pasienten var så urolig. I avviksmeldingen skrives det senere at det var en feilvurdering å flytte pasienten så sent, på grunn av sykehistorien, samt lav bemanning på natt. Etter to døgn døde pasienten.

• Fra Sykehuset Innlandet ble en alvorlig syk pasient flyttet til sykehjem. Pasienten var døende ved ankomst, og gikk bort få timer senere. Sykehjemmet skriver i avviksmeldingen at det er langt fra etisk riktig å overflytte terminale pasienter, i stedet for å la dem få en rolig og verdig avslutning på livet. Konsekvensene av flyttingen ble unødvendig støy ved et dødsleie som burde ha vært fredelig for pasient og pårørende.

• I Tromsø døde en kreftssyk pasient cirka 16 timer etter overføring fra Universitetssykehuset Nord Norge til kommunens lindrende avdeling. Det var da blitt stilt spørsmål ved om det var etisk riktig å flytte en døende pasient som ble beskrevet som angstfylt og urolig. Overflyttingen opplevdes som en helt feil beslutning, da pasienten hadde trengt trygge omgivelser og burde fått bli på sykehuset, står det i avviket.

• I Østfold var en pasient som var innlagt ved en lindrende enhet i en kommune, sendt til Sykehuset Østfold med sterke smerter. Pasienten var døende ved innkomst. Flyttingen beskrives som et uverdig og unødvendig tiltak for en godt voksen, meget syk og smertepåvirket pasient i livets siste fase. Pasienten sovnet stille inn i akuttmottaket cirka en time etter ankomst.

Sørlandet sykehus sendte en pasient til et korttidsopphold på et sykehjem. Ved ankomst mente sykehjemmet at pasienten var døende. Sykehjemmet kontaktet sykehuset for å få mer informasjon om pasientens tilstand ved utskrivning og forløpet under sykehusoppholdet. I avviket beskrives pasienten som lite kontaktbar og terminal. Samtalen med sykehuset tok fem minutter. Pasienten var død da sykepleier returnerte etter telefonsamtalen.

• På Sørlandet var en pasient på en kommunal institusjon alvorlig syk. Det var avklart at vedkommende ikke skulle gjenopplives eller legges i respirator. Pasienten ble likevel kjørt til sykehus i komatøs tilstand, uten at lege hadde vurdert tilstanden på forhånd, skriver sykehuset i avviksmeldingen. Pasienten døde i akuttmottaket kort tid etter ankomst. Sykehuset mener kommunen håndterte situasjonen på en uverdig måte.

• På Sørlandet ankom en pasient et sykehjem fredag etter at legen hadde gått for dagen. Neste dag døde pasienten. Det var ikke bemerket i epikrise eller utreiserapport hvor dårlig pasienten var, ifølge avviksmeldingen. Situasjonen kunne blitt håndtert annerledes dersom dette hadde vært kjent, ifølge melderen.

• I Telemark ble en gammel, hjertesyk pasient sendt fra sykehjem til legevakt, og videre innlagt på Sykehuset Telemark, hvor pasienten døde neste dag. Sykehuset mente at pasienten aldri burde vært lagt innlagt på grunn av belastningen det medførte. (Pasienten) var så alvorlig syk ved ankomst at selv om (pasienten) fikk optimal behandling, ville (pasienten) gått bort innen kort tid, ifølge avviksmeldingen.

Sykehuset Vestfold skrev avviksmelding etter at en pasient døde på sykehuset, samtidig som det ble jobbet med å melde vedkommende utskrivningsklar til kommunen.

Alle helseforetakene som er omtalt i avviksmeldingene i denne reportasjen, har fått mulighet til å kommentere hver enkelt hendelse. To av foretakene har valgt å svare:

Per Engstrand, fagdirektør i Sørlandet sykehus HF: – Vi bestreber at syke døende pasienter skal få dø i sine egne omgivelser, enten hjemme eller på institusjon der de bor. Det forekommer dessverre tilfeller der dette ikke skjer, fordi rutiner ikke har vært fulgt eller at informasjonen mellom eksempelvis sykehjem og sykehus ikke har vært god nok. Vi ønsker å bli enda bedre og lære av slike uønskede hendelser som beskrevet her.

Grete Lill Hjartnes, seksjonsleder for samhandling i Helse Bergen: – Det er beklagelig når samarbeidet mellom sykehus og kommune ikke er godt nok. Tilstrekkelig informasjon rundt overføring av pasienter er avgjørende for at de skal få best mulig behandling på rett sted. Denne samhandlingen med kommunene er noe vi hele tiden jobber for å forbedre, sier Hjartnes.

Senere på formiddagen finner Berit endelig moren sin – på KAD-avdelingen på Aker.

Hun virker liten og avmagret, der hun ligger i sengen.
Den gamle kvinnen aner ikke hvor hun befinner seg.
– Hvorfor er jeg her? Her har jeg aldri vært før. Ingen kjenner meg, sier hun.

Berit har ikke noe å utsette på pleien moren får. Men samhandlingen og informasjonen til pårørende er under enhver kritikk, sier hun til sykepleieren, og varsler et etterspill.

Karen Anna lytter og blunker til datteren. Hun er fortsatt helt til stede.

Berit får forsikringer om at moren skal få ro. Det er ingen planer om flytting de neste par dagene.

Det holder bare i noen timer. Om kvelden blir Karen Anna sykere. Det er lungene denne gangen også. Hun kjemper for å få i seg luft.

90-åringen må over på båre og inn i ambulansen.

Nok en gang må hun til sykehus, for tredje gang på et drøyt døgn.

Valgomat: Er eldreomsorg viktig for deg i valgkampen?

SENT FREDAG kveld er Karen Anna tilbake på Diakonhjemmet sykehus. Familien samles. Berit er der, hennes to brødre kommer.

Moren faller til ro i sykehussengen. Smertene lindres godt. Hun får oksygen gjennom nesen og strever ikke lenger med pusten. Tilstanden er stabil.

Ved 03.30-tiden reiser de nærmeste hjem for å sove.

Lørdag er det samling rundt sykesengen. Karen Anna er helt klar. Men utover søndagen blir det vanskeligere for henne å snakke.

– Jeg kan snakke. Du trenger ikke svare. Du kan nikke, sier Berit til moren.

De spiller musikken hun liker. Ser på bilder. Karen Anna er glad i musikeren Terje Nilsens sanger. De spiller «Mjelle», favorittsangen. Det er en sang fra «hjemme». Vakre Mjelle er ikke langt fra Saltstraumen. Karen Anna er sterkt knyttet til stedet.

– Du må se det for å forstå, har hun sagt mange ganger.

Hun skal begraves med Nordlandskofta på. Det har hun selv bestemt.

UNG KVINNE: Karen Anna hos fotograf, 22-23 år gammel. FOTO: PRIVAT
UNG KVINNE: Karen Anna hos fotograf, 22-23 år gammel. FOTO: PRIVAT

Alle de tre institusjonene som var involvert, beklager det som skjedde i det dramatiske døgnet få dager før Karen Anna døde.

– Pasienter i livets siste fase skal ikke flyttes rundt i systemet. De skal få en verdig avslutning sammen med sine nærmeste pårørende i rolige omgivelser. Jeg beklager at det ikke skjedde med Karen Anna Nilsen, sier Lars Erik Hansen til VG, som var assisterende seksjonsoverlege på KAD Aker da Karen Anna ble lagt inn.

• Heller ikke Diakonhjemmet sykehus forsvarer flyttingen:

– Kommunikasjonen mellom sykehjem og sykehus har ikke vært god nok. Det oppsto en misforståelse rundt hvilken behandling som kunne gis på helsehuset. Begge institusjoner mistet litt fokus på det primære, nemlig pasientens ønske om trygghet og stabilitet i siste fase i livet. Det beklager vi, sier avdelingssjef Arild Hagesveen ved sykehusets medisinske avdeling.

• Ullern helsehus har systematisk forbedret rutinene for å hindre at noe lignende skal skje igjen, oppgir institusjonen til VG:

– Dette er en trist sak, og dette skulle aldri ha skjedd. Vi vil igjen sterkt beklage at våre rutiner for informasjon til pårørende sviktet her, sier daglig leder Elin Haug Nygård.

• Bydel Frogner ønsker ikke å uttale seg til VG.

• Helseminister Bent Høie: – Det er beklagelig at dette skjer

 Foto: Privat
Foto: Privat

PÅ SYKEHUSET opplever familien at Karen Anna blir godt smertelindret. Lege og sykepleier er innom ofte. Det er ro rundt sykesengen.

– De siste tre timene av livet var mamma helt borte. Hun var sterkt medisinert, vi fikk ingen respons. Hun som var så alene da hun ble født, sovnet stille inn med de menneskene rundt seg som var viktigst for henne, sier Berit.

Helt på slutten kjenner familien på takknemlighet for at Karen Anna fikk et langt og godt liv.

– For oss pårørende er det likevel snakk om verdig behandling ved livets slutt. Og et sterkt ønske om at ikke flere skal være nødt til å oppleve det samme, sier Berit.

Publisert: 24. august 2019
Tips oss herKryptert tips

Kommentarer

Siste nytt

ANNONSE