Den jævla bommen

I Oslo viser Britt sitt raseri.

I Meland ser Morten på bommene som bygdemurer.

I Sandnes demonstrerte Alexandra mot politikereliten – og fikk politiet i hagen.

Utenfor Stortinget synger Cecilie og Britt at «nok er nok».

Møt ni mennesker på innsiden av det nye folkeopprøret. De snakker om et Norge i nød.

Britt Fossum

Make up-artist, 62 år,
Nordstrand i Oslo

Plutselig føyk flammene opp fra min egen kropp, og hele meg sto i brann.

I all hast ble jeg fløyet til Haukeland sykehus, der jeg lå to uker i koma. Sykehuspresten var innom og fortalte de tre barna mine at risikoen for å dø var stor.

Jeg husker alt som om det var i går. Jeg satt helt uskyldig på et møte da biopeisen eksploderte rett foran meg. Sønnen min dynket klærne sine i vann og la over meg. Jeg løftet armen, som var helt svart. Det brant, alt som var.

Traumet ved å bli brent levende og kjenne på smertene var så stort at jeg utviklet posttraumatisk stressyndrom. Jeg har akkurat de samme symptomene som soldater i krig.

Jeg har fått veldig problemer med å kjøre trikk og buss. Det gir sterk angst. Derfor ble jeg avhengig av bil.

Sånn begynte bompenge-engasjementet mitt.

Jeg jobber som moderator i Facebook-gruppen «JA til miljø, NEI til bompenger». Hver dag får jeg et tyvetalls meldinger fra folk som sliter skikkelig, spesielt på østkanten.

Byen er blitt inndelt i klasser, vet du. Du har de rike på vestkanten, som nå har veiene for seg selv. På østkanten har du håndverkerne, som lider aller mest.

Og så har du miljøhipsterne på Grünerløkka, som drikker caffè latte og vil ha mest mulig bommer og går og klemmer bommene.

Jeg blir altså så sint. Jeg har byttet til elbil, og det koster bare fire kroner pr. passering.

Men jeg viser fingeren til bommen, hver eneste gang.

Anita Beate Larsen

Økonomikonsulent, 56 år,
Lambertseter i Oslo

Jeg savner å kjøre gjennom stripa, parkere på Karl Johan og kjøpe en iskrem. Oslo er ikke lenger min by.

Jeg har en Pontiac 1968-modell av merke Catalina, med 255 hestekrefter. Det er en deilig følelse å kjenne at to tonn flytter på seg, selv i oppoverbakke.

Vi som har bensindrevne amerikanere og motorsykler som lidenskap, frykter at hobbyen vår skal bli uglesett, som å gå med pelskåpe eller å røyke.

Er det ikke noe i de norske lovene som sier at alle skal kunne ferdes fritt?

Da var det hyggeligere med de gamle bomstasjonene, der det satt en mann inne i bua og alle pengene vi betalte gikk til vei.

Rundt juletider serverte han alltid kaffe og pepperkaker.

Morten Klementsen

Reklamemann, 54 år,
Frekhaug i Meland

Trump vil bygge en mur mot Mexico, men her ute skal vi ha fem murer!

Jeg ser på det som isolering av lokalsamfunnet. Kall det bygdemurer. Her er det nemlig umulig å komme frem uten bil, for bussen går bare én gang i døgnet.

Det er ikke tilfeldig at bompengeoppgjøret i Norge startet nettopp i Meland kommune. Dette er en bastion, som har sagt nei i flere omganger.

Vi er striler. «Strie striler», er det noe som heter. Vi er et stolt folkeslag. Vi kan virke litt trauste og innesluttet, og det tar lang tid for oss å bli sinte.

Men når vi blir sinte, blir vi virkelig sinte.

Strilekrigen i 1765 er forbausende lik opprøret vi har i dag. Den gang handlet det om at bøndene i Nordhordland og Midthordland rodde fisk, bær, kjøtt og juletrær inn til Bergen og plutselig ble ilagt en ekstraskatt for å få lov til det. Det skapte et kjemperaseri mot futen.

Nå maner vi til ny strilekrig.

Mye av krigen foregår herfra. Sånn det er inni hodet mitt, sånn ser det ut på kontorpulten. Kaos.

Jeg skriver leserinnlegg og ting på Facebook om bompenger og bil. Jeg har eid 70 biler så langt i livet.

Den første fikk jeg da jeg var 13 år, da jeg lærte meg å kjøre. En av dem kjøpte jeg på auksjon og solgte videre til en kamerat to timer etterpå. Jeg tjente 2.000 kroner.

Jeg er utdannet innen reklame, så du kan si at jeg nesten driver et lokalt reklamebyrå for bompengepartiet. Målet er å engasjere og være populistisk, men i ordets rette forstand: Ta avstand fra eliten og støtte folket.

Jeg er partiets ordførerkandidat i nye Alver kommune. Uansett hvordan det går, har vi vunnet, for vi har skremt vannet av politikerne.

Jeg bærer et lite kors i halsen, men er ingen fast kirkegjenger. Jeg har i stedet direkte kontakt med Gud.

Hver kveld ber jeg aftenbønn. Det gir meg litt ro.

Alexandra
Eva Lind

Bartender, 26 år,
Hommersåk i Sandnes

Sivilt politi krøp rundt i hagen vår og spanet på meg. Politiets sikkerhetstjeneste var koblet inn.

Noen hadde satt fyr på fem bompengestasjoner i Stavanger, og jeg kom i søkelyset. Det var så vilt.

Oppå det hele ble det startet en greie på nettet, med en sånn «bombe-klokke» som telte ned dager og sekunder: 30 dager, 29 dager, 28 dager, med budskapet «nok er nok.» I tillegg, med stor skrift: «Vi kommer!»

Det ble full baluba i politiet. På politiske møter ble jeg kroppsvisitert. De trodde jeg sto bak denne bomben, men jeg ante ikke hvem det var.

Engasjementet mitt begynte da jeg ble invitert inn i Facebook-gruppen «Bomfritt Jæren» i juli i fjor.

Over natta ble det hele livet mitt.

Tusenvis av mennesker skrev historiene sine på facebooksiden. Folk som ikke lenger klarte å betale regningene. Jeg fikk også telefoner fra to mødre som ville ta livet sitt. Dette var bomber som traff meg. Bombe etter bombe – rett i ansiktet.

Jeg ble fysisk dårlig av det.

Jeg har hverken bil eller sertifikat, og betaler ikke en krone i bompenger. Men bompengene er bare et symptom på en politikerelite som har mistet kontakten med folket sitt.

Jeg begynte å dele ut flyers i Sandnes. Så fikk jeg tilgang til et trykkeri og gikk rundt til tusenvis av postkasser og hengte opp budskapet på lyktestolper. Snart ble jeg aksjonsleder og fikk ansvaret for alle demonstrasjonene.

Ideen om å bruke gule refleksvester er vår, og det er jeg så stolt av. De begynte å bruke det i Frankrike et halvt år etterpå, med den samme visjonen som oss, nemlig å vise at landet er i nød.

På den tiden var jeg veldig innelåst. Jeg slet med angst, men nå ble jeg tvunget ut med flyer’ne mine eller snakke med NRK eller Rogalands Avis.

I dag har jeg vært på til sammen 43 aksjoner. Det var meg journalistene tok tak i hver gang vi var ute på noe, for jeg gikk i front. Jeg ble jenta med roperten. «Rebellen». Folk dukket opp på demonstrasjoner, med t-trøyer med bilde av meg på.

En gang fikk vi bot på 30.000 kroner for å brutt inn i et bystyremøte. Vi svarte med å gå inn i Stavanger rådhus iført håndjern, strips og munnkurv.

Før bompengeopprøret hadde jeg egentlig gitt opp litt. Livet var så vanskelig. Jeg tenkte at jeg bare måtte ta vare på de to barna mine og rømme, finne en hytte et sted, helt øde og bare melde oss ut, for vi har hatt det så tøft økonomisk.

Det som er litt sårt i dag, er at jeg ikke har vært så til stede for datteren min det første leveåret, fordi jeg har vært så opptatt av bompengesaken.

For ikke lenge siden ville bompengepartiet ha meg med over til dem. I begynnelsen var jeg skeptisk, men så møttes vi og fant kjemien. Nå står jeg på annenplass på lista deres i Sandnes og på annenplass på fylkeslista i Rogaland.

I en måling fikk vi 14 prosent, så nå har folk sagt til meg at jeg skal forberede meg på bli fulltidspolitiker de neste fire årene.

Politiet i Stavanger ønsker ikke å kommentere Alexandra Eva Linds uttalelser.

Paal Martin Sharman

Arbeidssøkende, 54 år, Asker

Jeg har dessverre ikke hatt fast jobb på over tre år, selv om jeg har søkt flere hundre jobber.

Det gjør vondt, for jeg er en sosial fyr som liker å bety noe for andre. Og når man ikke kan bidra, føler man seg litt lite verdt. Hva skal jeg stå opp til? I perioder har jeg sittet og sett på dårlig TV utover natten, til jeg ble lettere deprimert.

Jeg liker å ta lange turer med Toyotaen og kjøre mot Bergen eller Sverige og kanskje besøke noen jeg kjenner, eller se nye områder, få opplevelser.

Nå passerer den 300.000 kilometer. Kanskje jeg skal åpne en champagneflaske?

Det er en befriende følelse å bare kjøre av gårde, bortsett fra når jeg passerer disse bomstasjonene. Da får jeg en kvalmende fornemmelse og sure oppstøt.

Det som også gir meg mye, er å være administrator og moderator på en Facebook-gruppe for bompengemotstandere.

Bompenger skiller ikke mellom fattig og rik. Sånn sett er det klassekamp. Det er folket mot eliten. Vi har politikere som tar friheten vår. Men nå har vi fått styresmaktene til å våkne.

Jeg kan ikke huske sist det har skjedd i Norge, og det føles godt å være med på.

Cecilie Lyngby

Tidligere næringslivsleder, 48 år,
Røa i Oslo

Jeg hadde akkurat mistet jobben og blitt skilt. Det skjedde helt ut av det blå. Jeg følte at hele grunnmuren i livet mitt ble røsket vekk.

På den tiden satt jeg mye på Internett, der jeg leste at det skulle komme ny rushavgift for å kjøre inn til Oslo. 59 kroner for en dieselbil!

Jeg spurte meg selv: Er det bare jeg som er rar, eller er det flere som reagerer?

I mai 2017 startet jeg Facebook-gruppen «JA til miljø, NEI til bompenger.» Over natten var vi 4.000 medlemmer. Jeg godkjente nye medlemmer døgnet rundt. Og bare måneder senere var vi 53.000.

Jeg har fått senebetennelse i begge hendene, og det er ikke tull en gang.

Jeg hadde aldri vært opptatt av politikk, men interessen ble mer og mer vekket.

Mainstream-mediene skrev ikke noe om bompenger. Dette skapte enda mer frustrasjon, for masse parkeringsplasser ble fjernet og erstattet med sykkelstier. Det ble innført beboerparkering, og når det snødde, måket ikke kommunen.

Hele pakka gjorde at folk ble veldig sinna. Da kom en mistillit mot politikerne på en måte vi ikke har sett i Norge før.

På nettet leste jeg om Trine Skei Grande, som hadde sex i åkeren, og Trond Giske og Metoo. Det var så mye rart at jeg faktisk fikk déjàvu til Monaco på 80-tallet, med partyprinsessen Stephanie.

Folk oppdaget at politikk bare er et sirkus. Men bompengene var dråpen som fikk det til å renne over.

Den første appellen holdt jeg i november 2017. Jeg sto med en bitte liten ropert utenfor Rådhuset og visste ikke hva jeg skulle si, for jeg var så nervøs. Samtidig var jeg gira nok til å fortsette.

Selvbildet mitt har av og til vært dårlig. På gymnaset satt jeg noen ganger inne i friminuttene, fordi jeg ikke følte meg kul nok, selv om det kanskje er noe mange føler i ungdomstiden.

Da jeg var 40 år, fikk jeg tilbud om å bli med i TV-serien Ungkaren, men jeg turde ikke og trakk meg. Det skyldtes en dyp redsel for å stikke meg frem.

På Rådhuset kom plutselig politikere ut, og jeg ble helt satt ut. Det var masse politi og 4.000 fremmøtte. Mange var sinna. Nesten ingen hørte meg. Det eneste jeg klarte å få sagt i roperten, var egentlig: «Nok er nok» og «Vi må kjempe imot».

Etterpå har jeg holdt seks demonstrasjoner.

En av dem var en kjør-sakte-aksjon på motorveien inn til Oslo.

Det ble litt kaos, så politiet stoppet meg og tok fra meg sertifikatet i noen timer.

BBC radio i London og USA har intervjuet meg. Også svensk TV, en dansk avis og fransk nettavis.

Dette er ikke noe jeg gjør for meg selv, men for folket som jeg føler et stort ansvar for.

Hele livet har jeg vært opptatt av å hjelpe andre mennesker, enten som frivillig for Kirkens Bymisjon, eller med å få prostituerte og narkomane vekk fra gaten.

Før jul i 2017 ringte partilederen for Folkeaksjonen nei til mer bompenger meg, Frode Myrhol. Jeg svarte: «Nei, nei! Politiker? Meg? Nei da.» Etterpå har jeg hatt jevnlig kontakt med ham, og nå er jeg er annenkandidat på Oslo-lista.

Waheed A. Khan

Sykmeldt, 54 år,
Sagene i Oslo

Jeg er så forbanna! Jeg skulle ønske at det kom franske tilstander til Norge. Da tenker jeg ikke på giljotinen, men på gule vester-bevegelsen.

Oslo er blitt en spøkelsesby. Det er bare enveiskjøringer igjen, alle parkeringsplasser er fjernet og blitt til sykkelstier.

Jeg kjører rundt og rundt i gatene, men kommer ikke fremover. På veien må jeg passere under de nye bomstasjonene, som ser ut som galger og er stygge som juling. Fengsel, tenker jeg.

Hvis jeg skal besøke datteren min Sandra på Lambertseter, må jeg passere fire sånne stasjoner. Der har jeg en time på meg til å returnere, hvis det skal bli billigst mulig.

Men du besøker ikke barnet ditt for å sitte og se på klokka. Det gjør at det er blitt mindre og mindre besøk.

Før kunne jeg bare plukke henne opp og så dro vi på tur sammen. Nå tenker begge: «Ikke kom i dag, for da sparer du penger.»

Datteren min er blitt litt deppa av det. Hun savner meg, og jeg savner henne.

Jeg har vært til stede for henne hundre prosent, hele livet. Og hjulpet til med alt.

«Pappa, kan du komme og hjelpe meg å bore et hull i veggen?» Men pappa må tenke på bompengene.

Christin Gerner-Mathisen

Prosjektdirektør, 52 år,
Snarøya

Jeg har ansvaret for det strategiske arbeidet til bompartiet i nye Viken fylkeskommune.

Bakgrunnen min er at jeg kom rett fra skolebenken og ble høyrearmen til direktøren på Oslo Plaza, mens det fortsatt var et byggeprosjekt. Han bodde rett ved meg på Snarøya, så vi kjente til hverandre. Jeg havnet rett i ledergruppen, og da var jeg bare 20 eller 21 år.

Dette var der jeg startet min yrkeskarriere, så det var jo en flying start.

Jeg fikk mye inn i pappen tidlig.

Hver gang jeg har begynt i en ny jobb, tar det meg mellom tre og seks måneder å komme inn i det.

I dag er jeg styreleder i Viken og står på annenplass på fylkeslista.

Jeg har 22.000 følgere på Facebook-plattformen min. Nesten alle i hele partiet i Norge er innom min side hver dag, for den er blitt et tyngdepunkt i kampen mot politikerne som robber lommebøkene til hele det norske folket.

Frode Myrhol

Ordførerkandidat i Stavanger, 47 år.
Startet Folkeaksjonen
nei til mer bompenger.

Miljøkampen er blitt en industri.

Frode Myrhol startet partiet Folkeaksjonen nei til mer bompenger i 2014. Ordførerkandidaten i Stavanger er fortsatt i tvil om den globale oppvarmingen er menneskeskapt.

– Er dere et parti for Norges rikeste mennesker?

– Det tror jeg absolutt ikke.

– Ifølge rapporten «Fordelingsvirkninger av køprising» kjørte de fattigste hustandene 15.000 kilometer i året, mens de rikeste 27.000 kilometer i året. Hva tenker du om det?

– 27.000 kilometer? Det var fryktelig mye. Det kan være at de rikeste familiene har to biler, mens de fattige bare en? Det er uansett dem som har det aller vanskeligst, vi kjemper for.

– Hva har folkeopprøret til felles med Trumpbevegelsen i USA?

– Jeg håper det ikke er mye. Men det ligger kanskje et opprør mot eliten eller autoritetene i begge bevegelsene. I hvert fall møter jeg folk som er frustrerte og føler avmakt. Men det går ikke an å sette en merkelapp på oss. Her er alt fra overleger til uføretrygdede, studenter og pensjonister, DJ-er og bartendere.

– I fjor hentet bompengene inn 11 milliarder kroner til statskassen. Hvor vil dere kutte for å ta inn inntektsbortfallet?

– Det er flere måter å omdisponere på innenfor statsbudsjettet, men jeg vil ikke forskuttere hva partiet ønsker å gjøre nasjonalt nå. Partiet har ennå ikke vedtatt et nasjonalt program.

– Planlegger dere å øke skattene betraktelig?

– Jeg tenker ikke på det, nei. Jeg tror statsbudsjettet er på over 1.200 milliarder kroner, så det skal vi få til. Og finner vi ikke nok penger der, kan man selvfølgelig spe på budsjettet

med litt penger fra oljefondet.

– Økt bruk av oljepenger er noe mange advarer mot?

– Jo da, men hva er størrelsen på oljefondet? 9.400 milliarder. Om vi trenger å spe på med fem milliarder i året, er jo det en halv promille. Det er ikke mer enn fondet kan stige eller synke på en dag eller to, med helt normale svingninger. Det er helt uproblematisk.

– Fremskrittspartiet lovte å sette opp skilt med «gratis» på alle bommene, bare de kom i regjering først. Hvorfor skal det gå annerledes for dere?

– Vi lover ingenting. Vi sier i programmet vårt at «vi vil jobbe for». Vi går ikke i den fella at vi lover ting vi ikke kan garantere.

– Er bompenger et godt virkemiddel for å redusere klimautslipp, gi renere luft og mindre køer?

– Biler skaper lokal forurensing, selvfølgelig. Men mye av forurensningen oppstår når det er kø. Da jeg var i Oslo sist, måtte jeg kjøre lange omveier for å komme dit jeg skulle. Det er blitt enveiskjøringer over alt. Før trengte jeg kanskje å kjøre en strekning på 200 meter for å komme fra A til B. Nå må jeg kjøre halve Oslo rundt, med ditto ekstra forurensing.

– Tror du den globale oppvarmingen er menneskeskapt?

– Hoff. Det er faktisk vanskelig å si. Temperatursvingninger har vel forekommet gjennom hele klodens historie. Menneskene har helt sikkert påvirket, men i hvor stor grad, eller om det er naturlige svingninger, vil jeg ikke si noe om. Jeg vil i hvert fall ikke komme med fasit på det.

– Er ikke forskere unisont enige om at det er menneskeskapt?

– Jo, mange mener det. Andre forskere mener motsatt. Det er vanskelig for en person som meg å si hvem som har rett. I tillegg er miljøkampen blitt en industri. Av natur er jeg skeptisk til noe folk tjener mye penger på, før jeg ser håndfaste bevis.

– At Europa koker og Grønlandsisen smelter i rekordfart er vel bevist?

– Men det har ingenting med bilbruken i norske byer å gjøre, det er jeg helt overbevist om. Og at Europa koker? Altså, det er også omstridt, tenker jeg.

– At det har vært ekstremvarme i Europa i sommer, er et faktum?

– Ja, og her i Stavanger har vi hatt en uke med fint vær. Selv om det var en uke med 28 grader, er jeg ikke overbevist. I morges var det 15 grader.

– Er det dumt at dere oppleves som et ensaksparti?

– Det er en styrke og en utfordring. At vi har en konkret og tydelig sak, gjør at velgerne har fått øynene opp for oss. Men vi har et fullstendig program. Her i Stavanger mener jeg faktisk at vi har det mest helhetlige programmet av alle politiske partier.

– Hvorfor advarer alle andre partier mot dere?

– Fordi de er redde for posisjonene sine.