Barna som bor isolert

FØRST bor du uten mamma og pappa, fordi barnevernet har overtatt den daglige omsorgen for deg.

Så blir det bestemt at du også må bo isolert fra andre barn – i en hytte, en bolig eller en institusjon.

De eneste som bor sammen med deg, hele døgnet, er voksne ansatte i turnus.

På fagspråket kalles dette enetiltak. Det regnes som et av de mest inngripende tiltakene i barnevernet.

Barn som bor på denne måten, føler seg isolerte og kontrollerte, viser en ny undersøkelse. Flere går ikke på skole.

I 2016 fikk barnevernsmyndighetene kritikk for bruken av enetiltak. Myndighetene svarte da at praksisen skulle strammes inn.

Likevel fortsatte bruken av enetiltak å øke, kan VG nå avdekke.

Det øverste ansvaret for plasseringen av disse barna har den statlige Barne-, ungdoms- og familieetaten (Bufetat).

Etaten har ikke kunnet svare på hvor mange barn som i løpet av de siste fem årene har bodd på denne måten – eller hvor lenge dette har vart.

Etter en omfattende kartlegging i alle landets kommuner kan VG avsløre at antallet barn som bor i enetiltak eller alene i institusjon mer enn fordoblet seg fra 2014 til og med 2018.

Minst 333 barn har bodd isolert i løpet av disse årene.

De yngste barna er under syv år.

ENETILTAKENE er barnevernets dyreste form for omsorg.

I fjor kjøpte Staten plass for disse barna hos private aktører for mer enn 650 millioner kroner, viser tall fra Bufetat som VG har fått innsyn i.

Å ta vare på ett barn i enetiltak koster i gjennomsnitt 18.700 kroner i døgnet.

Det tilsvarer en gjennomsnittlig årspris på 6,8 millioner kroner.

Barneombud Inga Bejer Engh mener det er alvorlig at bruken av et så inngripende tiltak har økt – uten at loven beskytter disse barna.

– Det finnes ingen regulering i lovverket for bruk av enetiltak, selv om tiltaket har klare likhetstrekk med isolasjon, sier Bejer Engh.

Nå ber hun myndighetene stoppe opp og gjøre noe med det.

– Det kan ikke vente, det gjelder barn som lever slik akkurat nå, sier barneombudet.

INNE PÅ HYTTA våkner Karoline før det lysner. Hun klarer å rømme. Uten jakke løper hun gjennom tykk snø. Uggs-skoene og kosebuksa blir våte, stive og føles iskalde mot huden.

Inn til sentrum er det over to mil. Hun er redd det er for langt, at kroppen ikke vil klare det i 15 minusgrader.

Men hun stopper ikke, hun må bort.

Kort tid senere tar personalet henne igjen, og bringer henne tilbake.

Dette skjer den første morgenen hun er plassert på hytta.

Karoline er en omsorgsfull, forsiktig og tålmodig jente, beskriver familien. Hun elsker katten sin og tar vare på mennesker.

Den første meldingen til barnevernet kommer i 2016. Skolen er bekymret for Karolines psykiske helse.

Barnevernet vurderer at hun har behov utover det normale for oppfølging, stabilitet og forutsigbarhet rundt seg – og overtar omsorgen for Karoline da hun er 16 år.

I dag sier Karoline, som nå har fylt 18 år, at hverken hun eller familien var enige i dette.

Karoline er ikke den som snakker mest eller høyest, men hun synes det er viktig at noen får høre hennes historie.

For det må ikke skje igjen, sier hun.

Barn i barnevernet er kommunenes ansvar. Men når barnet skal få et nytt sted å bo, skjer denne plasseringen gjennom Bufetat.

Barnevernledere i kommunene er bekymret for barna som bor isolert, oppgir de til VG:

«En ungdom som plasseres i enetiltak blir etter min mening isolert i for stor grad. Å bo sammen med voksne på denne måten er for langt unna normaliteten. Hvordan lære seg samspill med andre ungdommer?», skriver Asle Johnsen, barnevernleder i Grimstad kommune.

«Steinkjer barneverntjeneste mener at enetiltak og isolasjon ikke er hensiktsmessig for barn som har levd i omsorgssvikt», skriver Monika Finstad, barnevernleder i Steinkjer kommune.

«Vi prøver så langt det lar seg gjøre å unngå denne type plassering», skriver Monica Gressberg, barnevernleder i Eidskog kommune.

KAROLINE ble flyttet til hytta på Årnes 28. februar 2018.

Inntil da hadde hun bodd på Stiftelsen Milepælen ungdomshjem, sammen med flere andre ungdommer.

Milepælen er en privat aktør. Ifølge regnskapene har stiftelsen solgt institusjonsplasser for 179 millioner kroner de siste fem årene.

«Skjerming» kalte institusjonen Karolines nye bosituasjon.

Hytta hun ble skjermet på, var en godkjent del av institusjonen – og har vært i bruk i over 15 år. Institusjonen vet ikke hvor mange barn som er blitt skjermet der.

Private institusjoner kan bestemme at et barn skal tas ut av fellesskapet med de andre barna, dersom de vurderer det som nødvendig.

Hensikten i Karolines tilfelle var å «beskytte jenta mot negative konsekvenser av hennes bruk av sosiale medier».

Blant annet hadde hun lagt ut informasjon om institusjonen og ungdommene som bodde der. Det skapte sterke reaksjoner blant de andre beboerne.

I dag sier Karoline at hun gjorde det for å fortelle hvordan hun hadde det.

«Rømningsfaren er stor», fastslo Milepælen i sitt vedtak.

Karoline ble også fratatt mobil og PC.

«For at Karoline ikke skulle utsette seg selv eller andre for fare, så vi ingen annen utvei, der og da, enn å gjennomføre tiltaket», skriver daglig leder ved Milepælen, Kjell Ivar Lund, i en e-post til VG.

Lund presiserer at flyttingen var nødvendig for å ivareta omsorgen for henne, og skjedde i tett dialog med barnevernet.

– De ansatte sa: Du må bare flytte opp på hytta i noen dager. Og jeg gikk hele tiden med forhåpninger om at jeg snart skulle få reise derfra, sier Karoline.

Hun fikk en dato for når hun skulle flytte vekk fra hytta. Så ble den utsatt.

DEN FØRSTE halvannen måneden rømte Karoline gang på gang.

Hun nektet å bli med tilbake, står det i institusjonens dokumenter.

Etter 17 dager klaget Karoline til Fylkesmannen på at hun var blitt fratatt PC og mobil.

I et dokument VG har fått innsyn i, gjengir Fylkesmannen klagen hennes slik:

«Milepælen har flyttet deg til en avdeling langt inni skogen. Det blir derfor verre for deg siden du ikke har tilgang til telefon og Mac».

«Du får vondt inni deg, og du skriver at ingen ungdommer skal ha det sånn. Du føler at Milepælen tror alle problemer løses med å sende deg langt inn i skogen».

Karolines klage ble ikke behandlet av Fylkesmannen før etter nesten tre måneder.

Hun hadde da flyttet ut av hytta.

I SITT SVAR til VG forsvarer Milepælens daglige leder flyttingen til hytta, som han omtaler som Bjørknes.

«Om Karoline sier at hun ikke ville være der oppe frivillig, så er det det hun sier. Jeg kommer ikke til å kommentere mer på det, men det ble aldri brukt tvang for å få henne opp til Bjørknes. Vi observerte at jenta hadde sin beste utvikling og vekst i perioden på Bjørknes. Om det faktisk var slik Karoline oppfattet det, er en annen sak», skriver Kjell Ivar Lund.

Karoline kjenner seg ikke igjen i disse beskrivelsene:

– Jeg rømte jo hele tiden, og følte meg tvunget til å være der.

Karoline «har i denne perioden ikke hatt egentid», skriver institusjonen i dokumentene fra den første måneden. Hun gikk heller ikke på skolen.

Det var ikke mulig å gå ut av døren uten at en ansatt fulgte etter, forteller Karoline.

Nå hever hun stemmen:

– Jeg ble helt gæren av å være der.

HVORFOR må noen barnevernsbarn bo isolert fra andre barn?

Barna i enetiltak er noen av de mest sårbare og syke i barnevernet, forklarer regiondirektør i Bufetat Øst, Ingrid Pelin Berg. Hun uttaler seg på vegne av de fem Bufetat-regionene.

Mange av barna har en lang og komplisert historie i barnevernet, og en rekke flyttinger bak seg. Bufetat beskriver enetiltak som «siste utvei» for barn som ikke fungerer i en gruppe.

– Det er i noen tilfeller helt nødvendig for det enkelte barns omsorg, sikkerhet og trygghet. Det er altså ofte en kombinasjon av massiv omsorgssvikt og barns egen mangel på utvikling som er årsaken til at noen barn bor alene, forklarer Pelin Berg.

Konfrontert med VGs avsløring om at antallet enetiltak og barn som bor alene på institusjon, er mer enn fordoblet på fem år, svarer hun:

– Det har vært en uheldig økning.

Etaten har vært redd for å gjøre feil, oppgir Pelin Berg:

– Etter flere alvorlige saker ble det skjerpede krav til kvaliteten i tilbudet av institusjoner. Det har nok påvirket både kommunene og Bufetat i retning av flere enetiltak. Vi har ønsket å sikre riktig tilbud til det enkelte barn.

Bufetat har nå skjerpet kravene til seg selv, og jobber aktivt for å få ned bruken av enetiltak.

Hittil i år er det kun opprettet fire nye enetiltak, i stor kontrast til tidligere år, oppgir Pelin Berg.

– Har da barn bodd alene med ansatte i enetiltak uten at det har vært nødvendig for barnet?

– Ja, det kan selvsagt være tilfelle, når man ser på det i ettertid.

– Vurderingene der og da ble lagt til grunn for valg av tiltak. Men det er langt fra slik at disse barna har fått et dårlig tilbud, sier Pelin Berg.

– Vil Bufetat be om unnskyldning til disse barna?

– Vi har gitt barn og unge tilpassede tiltak når det er vurdert at det har vært behov for det. Vi prøver alltid å finne tiltak som kan hjelpe ungdommene, det gjør vi fremdeles, det er vårt ansvar. Hvis det kommer nye opplysninger om barn som ikke har vært kjent, vil vi gå gjennom disse. Vi vil alltid være åpne for å ta lærdom.

I 2017 begynte Bufetat å føre samlet oversikt over antall barn i enetiltak.

Men etaten fører ikke en tilsvarende oversikt over hvor mange barn som bor alene på institusjoner som er ment for flere barn – eller hvor mange som blir skjermet, slik Karoline ble.

– Burde dere hatt den oversikten?

– Nei, og jeg vet heller ikke om det er vårt ansvar. Vårt ansvar er å sørge for at barn og unge som er plassert i dag har et godt og tilstrekkelig tilbud, sier Ingrid Pelin Berg.

TENK DEG at hjemmet ditt er en institusjon.

Hver dag skal voksne ansatte fylle ut ut rapporter – om hva du gjør, hva du har sagt og hvordan du har det.

Du er aldri hjemme alene.

Hvor lenge må barn bo på denne måten?

På VGs spørsmål har kommunene oppgitt varigheten for 271 tiltak der barn bor alene med ansatte.

Barna i 163 av disse tiltakene bodde slik i over ett år.

43 barn bodde isolert i tre år eller lenger. Noen av dem i over seks år, viser VGs kartlegging.

Barneombudet reagerer kraftig:

– Ingen lovverk regulerer hvor lenge barn skal være i slike tiltak, hvem som skal være der eller hvorfor. Da blir det umulig å ha kontroll. Det sikrer ikke barn slik de trenger å sikres, sier Inga Bejer Engh.

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) har ikke sett behovet for en regulering i loven, fordi det allerede er strenge reguleringer av barnevernsinstitusjoner.

– Vi er mest opptatt av hvordan barn på institusjon skal ivaretas generelt, uavhengig av om de bor alene eller med andre barn. Vi vil se nærmere på behovet for faglige retningslinjer eller lovendringer når kunnskapsgrunnlaget er bedre, sier Bufdir-direktør Mari Trommald.

Mangelen på oversikt over hvor ofte og hvor lenge barn bor isolert, bekymrer Mogens Albæk, psykologspesialist og tidligere spesialrådgiver i Bufetat.

– Det reiser mistanke om at mange av disse tiltakene hverken er planlagte eller ønsket. Enetiltak, da spesielt over tid, kan jeg ikke se at det er mulig å forsvare faglig.

Å dempe problematferd med kontroll og isolasjon er et faglig feilspor, mener han.

– Det blir som å behandle lungekreft med hostemedisin.

Har du tips? Kontakt oss her!

VINTEREN 2019 er Karoline tilbake på hytta sammen med VG. Gresset er gult under snøen. Ett år er gått siden hun bodde her.

Hun tråkker på en sigarettsneip i grusen. Her satt de ansatte og røyket i pausene, minnes Karoline.

Hun fikk ingen besøk av venner, forteller hun. Dokumentene viser heller ikke noe om besøk. Men hun fikk noen ganger dra på kjøpesenteret, kino eller trening – sammen med en ansatt.

«Så å si hver dag var jenta på aktiviteter. Det hun ikke hadde mulighet til, var å være med de andre ungdommene», skriver Milepælen i en e-post til VG.

Mot slutten av oppholdet ble Karoline praktikant i en barnehage noen dager i uka.

Til de voksne sa Karoline tydelig ifra, viser et dokument fra institusjonen: Hun ville hjem, fordi hun trengte foreldre som var sammen med henne fordi de var glad i henne, ikke fordi det var jobben deres.

– Jeg ble veldig ensom når jeg ikke hadde noen å snakke med ... sånn ordentlig.

BARN SOM BOR i enetiltak, blir «svært einsame og gjev også sterkt uttrykk for det», fastslo Fylkesmannen i Møre og Romsdal etter å ha gjennomført flere tilsyn i 2015.

Barna manglet sosial kontakt, aktiviteter og skolegang.

Boende kun med ansatte opplever barna en «følelse av isolasjon», påpeker Barne- og familieetaten i Oslo kommune i en undersøkelse fra i sommer.

Etter samtaler med 17 barn i enetiltak kom det frem at barna opplevde å «føle seg i mindretall, styrt og kontrollert av voksne som kan fremstå som kalde eller følelsesløse».

Det finnes ingen forskning som kan si noe sikkert om hvordan det går med disse barna, bekrefter både Bufetat og Bufdir.

– Jeg føler ikke at vi har nok kunnskap om institusjonstiltak generelt. Vi etterspør slik forskning, sier avdelingsdirektør i Bufetat, Ingrid Pelin Berg.

Barnevernadvokat Grethe Gilstad er urolig:

– Kan man gjøre et så sterkt inngrep i barns liv – og bruke enorme ressurser – uten å ha kontroll på effekten? Skader man mer enn man hjelper disse ungdommene?

DEN ELDRE mannen som leide ut hytta til Milepælen, sier ja til at Karoline kan få komme inn igjen høsten 2019.

Institusjonen har nå sluttet å bruke hytta. I en e-post til VG oppgir Milepælen at stedet har vært viktig i arbeidet med ungdom, men: «Når vi har fått tilbakemeldinger på at avdelingen ligger vanskelig til, har vi likevel valgt å avvikle forholdet».

Mange av møblene er borte. Men Karoline kjenner igjen sprekkene i veggene.

Hytta var godkjent for bruk i maks én måned av gangen. Bruken måtte være «forsvarlig, kortsiktig og et frivillig tiltak fra ungdommens side», ifølge Bufetat.

Likevel bodde Karoline der i tre måneder, viser institusjonens dokumenter, som VG har fått innsyn i.

Karoline reagerer kraftig på opplysningene fra Bufetat. Hun ville ikke være på hytta:

– Ingen vil være der frivillig. Barnevernet og institusjonen har gjort en stor feil.

I løpet av Karolines tre måneder på hytta kom Fylkesmannen på tilsyn én gang.

Fylkesmannen hadde da ingen bemerkninger om lovbrudd, og mener at Karoline ikke ga beskjed om at hun mistrivdes.

– Dersom hun hadde sagt ifra klart og tydelig at hun ikke ville være der, ville vi tatt opp dette med institusjonen. Men vi hadde ikke signaler om at hun ikke trivdes. Vi er avhengig av at barna sier ifra til oss, sier Bente Rygg, avdelingsdirektør i Fylkesmannen i Oslo og Viken.

I dag fastslår likevel Fylkesmannen overfor VG at Karolines opphold der – utover den første måneden – var ulovlig.

«Vi har, etter vår oppfatning, alltid hatt en svært god dialog med fylkesmannen. Vi regner med at om fylkesmannen mener at vi har brutt loven, så vil de kontakte oss», skriver daglig leder i Milepælen, Kjell Ivar Lund.

Karoline har fått god omsorg, mener Bufetat, som godkjente hytta for kortere opphold.

Etaten har ikke fastslått at det var en ulovlig praksis – men det var en risiko for det.

– I en barnevernssak er det vanskelig med absolutter. Den plikten institusjonen har for å sørge for ungdommens beste, er det viktigste i denne situasjonen, sier Pelin Berg i Bufetat.

– Men hytta var bare godkjent for bruk i én måned?

– Av og til må barnevernsinstitusjoner gjøre vurderinger som innebærer et avvik fra noen deler av regelverket rundt barnevern. Her har institusjonen handlet i kraft av sin plikt til å ivareta omsorgen for den enkelte beboer. God omsorg innebærer at institusjonen gir beboeren vern og beskyttelse, slik at ungdommen ikke utsetter seg selv eller andre for fare.

– Hytta skal, ifølge Bufetats godkjenning, bare benyttes til frivillig bruk. I Karolines sak rømmer hun gjentatte ganger, og nekter å være med tilbake. Er det da frivillig?

– Opphold skal være basert på informert samtykke. Det er likevel slik at institusjonen og barnevernet må ta de nødvendige grep for å gi ungdommen god omsorg og beskyttelse.

Hensynene er nøye vurdert, godt dokumentert og informert tilsynsmyndigheten, oppgir etaten.

– Hva tenker dere om at hytta var plassert langt inn i skogen?

– Det er en godt og fullt utrustet enebolig. Det er et bevisst valg fra institusjonen at den er i landlige og idylliske omgivelser, sier Berg.