Hør

Tanja Arntsen (46) ble voldtatt.

I tre år sloss hun mot skam og frykt.

Dette er Tanjas kamp for å bli trodd – og overleve.

På tribunen på Aspmyra stadion i Bodø står en kvinne med blåmerker skjult under klærne. Bare Tanja Arntsen (46) vet at merkene er der, på hoftene og rumpa. Også i ansiktet har hun noen, skjult bak sminken og solbrillene.

Bodø/Glimt har utklasset IK Start 5-1. Tanja forsøker å delta. Stenger ute det indre kaoset, later som hun feirer. Sønnen og venninnen hopper og klapper, slik de pleier.

Men for Tanja er ingenting slik det pleier.

Foto: Kent Even Grundstad / Digitalsport

Alt går i slow motion, pulsen slår i tinningen. Kroppen går på autopilot. Hun smiler, fordi hun må. Men hodet er fylt av minnene fra natten og morgenen før.

Senere spør venninnen hvorfor hun er så stille. Hvorfor hun gikk på toalettet så mange ganger under kampen. Tanja klarer ikke fortelle. I stedet sier hun: «Jeg har vært på date».

– Åh, så spennende! Var han hyggelig? spør venninnen.

– Nei, sier Tanja.

– Jeg skal aldri møte ham igjen.

Dette er historien om Tanja Arntsen (46). En alenemor fra Bodø, med stålkontroll på matpakker og lekser. Utadvendt, sprudlende og sterk.

Natt til 9. august 2015 ble hun voldtatt.

Det gjorde Tanja til en redd og innesluttet mamma, med voldsalarmen som eneste trygghet.

VG har fulgt Tanja i to år. Denne reportasjen beskriver hennes møte med systemet slik hun opplevde det og har beskrevet det i avhør. Klokkeslettene er satt til tidspunktene hun mener hendelsene fant sted. Tiltalte ble dømt i tingretten 9. januar 2018. Dommen er ikke rettskraftig. Dommen ble opphevet av Hålogaland lagmannsrett 7. september 2018, som følge av at tiltalte døde. Erstatningskravet fra tingretten ble ikke opphevet.

I tre år har Tanja kjempet for å gjenvinne sin egen styrke – og for å bli trodd.

Var det verdt det?

Tre dager før voldtekten

Torsdag 5. august 2015: Ute regner det. De to barna på tolv og ni år er hos faren sin. Tanja kjeder seg. Hun bestemmer seg for å laste ned sjekkeappen «Happn».

Venninnene har lenge sagt at Tanja må «komme seg ut litt». Møte nye mennesker.

«Hvorfor ikke?» tenker hun.

På appen kommer hun i snakk med en mann som bor i samme by. Han virker hyggelig og reflektert. Mannen ringer henne, og de snakker til langt på natt.

Tanja sier ja til å treffes. De skal møtes hos ham. Før stevnemøtet gjør hun alt for å finne ut hvem han er. Men gjentatte nettsøk bringer ikke opp noe som skremmer henne.

– Mange vil nok kritisere meg for å reise hjem til ham. Men jeg ville ikke møtes på et offentlig sted. Dette er en liten by, hvor alle kjenner alle, sier Tanja senere.

Kapittel 1

Voldtekten

Tanja kniper igjen øynene. Gråten presser i halsen. Hun vil bare at han skal bli ferdig.

Hør kapittel 1
Dag 1
Lørdag 8. august 2015, klokken 20:00

Et hvitt hus med singel på gårdsplassen. Mannen smiler, og henger opp jakken hennes. I stuen har han bilder av barna sine.

Mannen sier Tanja er pen og byr på noe å drikke. Hun får en åpen boks Tuborg, drikker litt, mens han røyker under kjøkkenvifta. En halvtime senere føler hun seg rar. Omgivelsene er blitt bomullsaktige. Har han puttet noe i ølen hennes? Hodet er til stede og varsler at hun bør komme seg ut, men kroppen reagerer ikke.

Det neste Tanja husker, er taket i soverommet. Hun er påkledd, mens han står naken over henne. Tanja skriker da han drar i klærne. Hun tenker at han er sprø. Tårene renner. Tanja sier nei, men det tar tid før han stopper.

Hun kommer seg fra soverommet, inn på badet. Ringer venninnen og sier hun vil hjem. Venninnen kaster seg i bilen. Ti minutter senere står hun utenfor. Tanja setter seg i bilen, sier hei til venninnen.

Venninnen stusser. Plutselig er frykten i Tanjas stemme borte. Hun virker fjern, nærmest passiv.

Mannen kommer etter ut i bilen, setter seg bak. Han har med seg en vinkartong. Venninnen blir usikker. At han skal være med, har de ikke avtalt. Tanja føler seg sløv. «Smil og lat som alt er normalt,» sier hun til venninnen.

– Jeg har spurt meg selv igjen og igjen hvorfor han ble med i bilen hjem til meg. Sannheten er at jeg ikke har noe godt svar på det, annet enn at jeg må ha blitt dopet, sier Tanja i dag.

Advokat Finn Ove Smith, som senere skal forsvare mannen, poengterer det samme:

– En ting han aldri har fått til å stemme, er hvorfor hun tok ham med hjem til seg den natten, hvis hun mener at han var voldelig og dominant allerede hjemme hos ham. Hvorfor dro hun ikke bare fra ham?

Både Tanja og mannen forklarer senere i avhør at det er venninnen som kjører dem hjem til Tanja den natten. Der spiller de høy musikk. Etter en stund beordrer mannen henne inn på soverommet.

Aller best husker hun kommandoene, slagene og spyttingen. Og hvordan tårer, hikst og trygling preller av.

Dette antrekket hadde Tanja på seg da hun reiste til mannen før voldtekten

Tiltalebeslutning, 5. mai 2017

«Natt til søndag 9. august og tidlig samme morgen gjennomførte han vaginalt (…) samleie med Tanja Arntsen, alt mens hun etter evne motsatte seg handlingene og/eller forholdt seg passiv av frykt for ytterligere voldsanvendelse. Han slo og spyttet på henne, rev henne i håret, samt kom med verbale utbrudd, blant annet om at hun var en hore, at det var han som bestemte, og han kommanderte henne blant annet til å si at hun likte det hun ble utsatt for».

Klokken 5.25 ser Tanja på mobilen. Klokkeslettet brenner seg fast i minnet. Hun får en følelse av å «forlate» kroppen. Det eneste som betyr noe, er å overleve. Hun bestemmer seg for å samarbeide med mannen, orker ikke kjempe imot lenger. Derfor adlyder hun da han beordrer henne opp på alle fire og ber henne svaie ryggen.

Sollyset har for lengst trengt gjennom sprekken mellom gardinene i soverommet da hun hører ham hviske:

«Jeg skal alltid passe på deg».

Tanja ligger i fosterstilling og rister.

I tilfelle du ikke får lest hele artikkelen nå, settes det automatisk et bokmerke når du forlater historien, slik at du kan fortsette fra samme sted neste gang du kommer inn.

Dag 2
Søndag 9. august 2015

Tanja vet ikke når mannen sovner. De neste timene er et sammensurium av lange minutter. Han puster tungt, og hun tør ikke snu seg.

Rundt klokken 11.00 står han opp. Sier han må dusje. Han kler på seg, og tar en røyk på verandaen. Tanja sitter i sofaen, med beina trukket opp foran kroppen. Mannen ber henne skru på TVen, hun lystrer. Han vil ha frokost, og hun varmer rundstykker til ham.

Hele tiden vandrer han rundt i huset, kommenterer møblene og ser på henne.

Tanja går i dusjen. Mannen kommer inn da hun står med et håndkle rundt seg. Hun vet hva som kommer, og kniper igjen øynene. Er livredd for slagene og kommandoene.

Gråten presser i halsen. Hun vil bare at han skal bli ferdig.

Etterpå sier mannen at han vil pusse tennene. Han får en ubrukt tannbørste. Kler på seg, for å gå.

Som avskjed gir han Tanja en klem. Hun kjenner at den gjør vondt.

Senere skal Tanja forklare til politiet at hun følte seg hjelpeløs den morgenen. Som om hun ikke lenger «hadde egen vilje». Hvis hun ikke samarbeidet, ville han drepe henne, trodde Tanja.

VG har fått innsyn i etterforskningsdokumentene og har lest avhøret av henne.

Bildene fra etterforskningsmaterialet viser en ugjenkjennelig kvinne med blåmerker i ansiktet. Og soverommet slik det så ut da Tanja ble voldtatt.

Det blir stille i huset. Utenfor leker noen barn i veikanten. Det har sluttet å regne, men asfalten er fuktig. Tanja går inn på badet, snur og går ut igjen. Klarer ikke å se seg selv i speilet. Det svir i ansiktet. Hun ser merkene på rumpa og hoftene, men makter ikke ta volden inn over seg.

I stedet rydder hun. Kaster sengetøy og håndklær. Vasker soverommet med skjelvende hender. Vil bare ha ham ut. Det eneste hun tar vare på, er tannbørsten han brukte og sine egne klær. Hun legger alt i en plastpose.

Etterpå skrubber hun huden til den er øm og rød.

Tanja setter seg i sofaen, i trusa og en lilla hettegenser. Etter en stund kommer sønnen brasende inn gjennom inngangsdøren. Det er søndag, og de skal på fotballkamp.

«Har du glemt det, mamma?» spør han.

«Du må kle på deg».

– Jeg dro på kamp i den lilla hettejakken, noe jeg ellers aldri ville gått i på fotballkamp. Jeg glemte drakten. Jeg var helt ute av meg. I sjokk, sier Tanja i dag.

Den natten hersker marerittene. Tanja klarer ikke å sove i sengen hvor mannen lå sammen med henne kvelden før. Hun slumrer mellom virkelighet, mareritt og vonde minner.

Dagbok, 17. september 2015

«Et øyeblikk kan forandre kursen på livet ditt.

Merka for livet».

Lyd
Dag 3
Mandag 10. august 2015

Kvelden etter ringer Tanja en kompis som jobber i politiet i en annen by. Han anbefaler henne å søke hjelp, i hvert fall snakke med en lege.

Tanja er overbevist om at mannen dopet henne. Kompisen sier at blodprøver kanskje kan gi svar. Derfor kjører hun til legevakten sammen med bestevenninnen.

– Legen sier at jeg kommer for sent. Det er ikke noe poeng å ta blodprøver. Dopet har for lengst forsvunnet ut av blodet. Jeg viser legen blåmerkene, og han loggfører. Jeg husker ikke om de anbefalte meg å ta kontakt med voldtektsmottaket, men det tok ikke lang tid før jeg fikk gå, sier Tanja.

Dag 4
Tirsdag 11. august 2015

Tanja kjenner ikke igjen sitt eget speilbilde. Øynene er tomme, huden blek. Vil hun noen gang bli seg selv igjen?

72 timer etter hendelsen reiser hun på jobb som vanlig. Hun er SFO-leder på en barneskole i Bodø. I en fellessamling får hun panikk og løper ut. Hun klarer ikke lyder eller mennesker. Skvetter når noen snakker til henne.

Bare én tanke opptar Tanja: Hun må forsikre seg om at kroppen ikke bærer spor av ham.

Hun oppsøker sin faste gynekolog. Har han «ødelagt» henne der nede?

Gynekologen, en godt voksen mann på 70 år, småprater om vær og vind. Det tar noen minutter før han ser at Tanja skjelver. Først da forteller hun om hendelsen. Om hvorfor hun trengte en time akkurat i dag.

Legen blir stille. Han gråter.

– Han sier «vi skal ta den jævelen», sier Tanja.

Gynekologen reagerte mer følelsesmessig enn han pleier, forklarer han da VG møter ham.

– Jeg husker ikke akkurat hva jeg sa, men jeg uttalte meg sterkt.

– Hvorfor?

– Jeg har kjent Tanja nesten like lenge som jeg har drevet min egen praksis, siden 1991. Jeg opplever henne som en ressurssterk, oppegående og troverdig pasient. Hun ville aldri diktet opp en slik historie, sier gynekologen.

– Jeg reagerte med vantro.

Er det gynekologen som får Tanja til å forstå alvoret? Hun ringer tilbake til legevakten. Det haster, sier hun. Sykepleieren ber henne komme med en gang. Bestevenninnen blir med henne.

Fra legevakten blir Tanja tatt med til overgrepsmottaket i samme bygning. En lege og en sykepleier møter henne. Det skal alltid være to til stede når en voldtektsutsatt person undersøkes, ifølge reglene.

Tanja har nesten ikke sovet siden hendelsen. Hun føler seg paranoid og ser mannen overalt.

– Det første jeg sier til legen, er at han ikke kan anmelde, for da kommer mannen og tar meg. Han svarer at det er greit, men jeg tror ham ikke. Jeg gjentar spørsmålet flere ganger, og opplever at han blir irritert.

Til slutt mister han tålmodigheten, lener seg over bordet og nesten roper:

«Hvis du ikke skal anmelde, hvorfor er du her da?»

Hun faller sammen med hendene over hodet i fanget til bestevenninnen. Tanja tror legen blir skremt, for han trekker seg unna.

– Han spør om vi kan begynne på nytt. Jeg svarer at jeg ikke orker at han skal rope til meg, sier hun.

Legen beklager. Tanja opplever sykepleieren i rommet som kald og ufølsom. Hun lar dem fotografere blåmerkene og ta blodprøver, så går hun.

Senere skal Tanja be politiet om å få se ett bilde spesifikt. Det er bilde hvor hun ser rett i kameraet:

For Tanja blir dette bildet en bekreftelse på det mannen gjorde mot henne.

Sykepleieren sier hun skal ringe dagen etter. Likevel går det fire dager før de tar kontakt.

– Hvis hun opplevde det slik, er det bare å beklage. Jeg tror ikke intensjonen til sykepleieren og legen var at hun skulle føle seg ille til mote, sier assisterende daglig leder for overgrepsmottaket, Anne-Mette Finsrud, til VG.

Hun har gått gjennom saken. Legen som undersøkte Tanja, kan ikke møte oss. Men VG ringer ham og forteller om opplevelsen Tanja hadde.

– Jeg har lest rapporten og husker kvinnen. Alle pasienter er forskjellige, men jeg har aldri ropt til en pasient. Det stemmer ikke.

– Hvorfor opplevde hun at du var sint på henne, tror du?

– Jeg er en direkte person med høy stemme, men jeg prøver å møte pasientene med rolig stemme. Samtidig vil jeg ikke skylde på henne. En akutt situasjon kan forandre alt. Jeg husker henne som en rolig person. Vi hadde øyekontakt, men hun beveget blikket mye. Litt som når man er i sjokk. Jeg prøver alltid å få pasienten til å smile. Jeg tror ikke jeg klarte det med henne. Men undersøkelsene ble gjort, sier legen.

Anne-Mette Finsrud mener at Tanja må ha misforstått at sykepleieren lovet å ta kontakt dagen etter. Prøvesvarene ville ikke ha vært klare på så kort tid.

Tanja føler ikke behov for mer kontakt med overgrepsmottaket. Hun bestemmer seg for å glemme hele saken.

– Hvis legen kan bli så sint, hvor sinte kommer ikke politiet til å bli? Jeg var sikker på at alt var min skyld, sier hun.

Dagbok, 14. august 2015

«Skyld. Skam. Bitterhet. Mareritt.

Store sår på innsia.

Ingen kan se dem, ingen kan reparere dem».

Lyd

Om sitt første møte med systemet sier Tanja:

– Det var en forferdelig opplevelse. Møtet med overgrepsmottaket gjorde at jeg valgte ikke å anmelde.

Dag 29
Søndag 6. september 2015

I første konsultasjon hos psykiateren blir Tanja rådet til å skrive dagbok. Slik kan hun huske og sortere viktige hendelser, sier han.

Høsten 2015 er dagboksidene et mylder av usammenhengende ord og setninger. Senere skal minnene og tankene bli stadig mer sammenhengende.

Dag 55-67
Torsdag 1. oktober - tirsdag 13. oktober 2015

Tanja orker ikke at noen tar på henne. Kommer noen for nær, trekker hun seg unna. Sønnen behøver ikke så mye kos lenger. Men datteren trenger mamma. Når barnet kryper inntil henne, gjør det nesten vondt.

– Ungene mine har fått en annen mamma, sier Tanja.

Barna spør om voldsalarmen. Den hun har fått av politiet, i tilfelle mannen skulle oppsøke henne.

Voldsalarmen blir Tanjas eneste trygghet. Hun bærer den med seg konstant. Til barna bortforklarer hun den med jobb. Likevel merker de at ting er annerledes. Inngangsdøren skal låses med sikkerhetslenke. Barna får ikke snakke med fremmede.

Hvis en ukjent person ringer og spør etter mamma, er det bare å legge på.

– Noen ganger tenker jeg at det er tøft for dem at jeg ikke er den samme, sier Tanja.

November nærmer seg, bladene henger ikke lenger trygt på trærne. Tanja er i full jobb og trener nesten hver dag. Hun har begynt å overspise for å døyve følelsene. Kan dytte nedpå med mat og søtsaker til hun får brekninger. Samtidig skriker kroppen etter oppmerksomhet. Hun får bihulebetennelse og influensa. Svelger antibiotika og paracetamol, men fortsetter som normalt.

En dag får hun en kraftig øyeinfeksjon og kan ikke kjøre bil.

Hun blir hjemme fra jobb, for første gang siden voldtekten.

Dagbok, 13. oktober 2015

«Mat demper uro.

Æ spiser følelsa.».

Dagbok, 13. oktober 2015

«Han sa æ hadde fin kropp. Nå spiser æ mæ tjukk».

Hun føler seg ødelagt og utslitt. Tanja ligger under et ullpledd, med lukkede øyne. Hele kroppen gjør opprør. Rommet er stille, men noe skriker inni henne. Sakte rakner fasaden.

– Jeg skjønte at slik kan jeg ikke leve. Jeg måtte si fra, sier Tanja.

Den natten får hun ikke sove. Hun ligger i sengen og tenker på bevisene hun ødela dagen etter voldtekten.

Sengetøyet er kastet, og sporene vasket av kroppen, tenker Tanja.

Alt mannen trenger å gjøre, er å nekte. Si at hun lyver.

Hvorfor skal politiet tro henne?

Kapittel 2

Anmeldelsen

Hele tiden knuger hun voldsalarmen. Har den med seg i dusjen og på do. Sover med den i hånden om natten.

Hør kapittel 2
Dag 67
Tirsdag 13. oktober 2015

På politistasjonen i Bodø forteller Tanja om sjekkeappen og hvordan hun møtte mannen. Politibetjent Ørjan Stenseth er klar på at hun bør anmelde, men Tanja er redd. Hun frykter at mannen skal komme etter henne.

Politibetjenten gir henne tid til å tenke. Det er fremdeles noen uker til overgrepsmottaket kaster blodprøver og spor, som oppbevares i tre måneder.

Dagbok, 02. november 2015

«Det føles som om du har dødd, og ingen dukker opp i begravelsen din, fordi de ikke vet at du e død.».

I bilen på vei hjem fra trening en uke senere husker Tanja et radioprogram hun hørte noen dager tidligere. Kvinnen som ble intervjuet, hadde vært utsatt for voldtekt. Hun hadde det fremdeles vanskelig, åtte år etter overgrepet.

– Jeg hørte på stemmen hennes at dette ikke blir okay. At en slik opplevelse ikke går over, eller blir borte av seg selv. Jeg bestemte meg for å anmelde, sier Tanja.

23. oktober leverer hun anmeldelsen. En uke senere blir Tanja formelt avhørt. Forklaringen hennes har vært den samme fra første stund, uansett hvem hun har snakket med. Det styrker hennes troverdighet, skal bistandsadvokat Kristin F. Hammervik senere poengtere.

– Hun har klart og tydelig, til alle hun har snakket med, forklart at hun er utsatt for skremmende opptreden, vold, dominans, trakassering og ufrivillig seksuell omgang.

Dagbok, 27. oktober 2015

«Frykten er krevende og den indre smerten ubeskrivelig.

Men æ skal klare det.

Æ klore mæ fast i hverdagen.

Æ går på jobb, selv om æ ikke orka.

Ungan treng mæ, og æ treng dem.»

Lyd

Tanja har stort sett god erfaring med politiet. Hun trekker spesielt frem etterforsker Ørjan Stenseth i Nordland politidistrikt. Fornærmede i voldtektssaker har rett på en tillitsperson i politiet. En person som kan kontaktes ved behov. Ørjan har vært en trygghet for henne.

Men politiet svikter i starten av etterforskningen, mener hun.

Fra Tanja avgir forklaring går det seks uker til politiet tar mannen inn til avhør. Det viser etterforskningsdokumenter VG har fått innsyn i.

Ventetiden er vanskelig. Hun vil helst gjemme seg, men må stå oppreist på jobb og være til stede for barna. Lage middag og hjelpe til med lekser. Samtidig er kroppen i helspenn.

Hele tiden knuger hun voldsalarmen, som hun fikk da hun anmeldte saken. Hun har den med seg i dusjen og på do. Sover med den i hånden om natten.

Alarmen ser ut som en gammel Nokia-telefon. Det er bare å trykke på en knapp, så blir politiet varslet, har etterforsker Ørjan Stenseth forklart henne.

I over tre år skal hun bære den med seg.

Dagbok, 16. november 2015

«Han kjør forbi i lyskrysset og æ vet at det e sant.

Det føles som om æ går i millioner av bita.

Som æ blir avkledd, naken, uten hår, og motstand.

Æ slutta å pust, å tenke. Herregud, det har han gjort. Mot mæ. Det e sant..»

Lyd

– Tiden gikk, uten at han visste om anmeldelsen. Jeg opplevde at min sak ble skjøvet på hele tiden. Samtidig møtte jeg ham i bil på vei til jobb. Jeg måtte gjøre flere grep for å styre unna ham. Det tæret på meg psykisk.

Etterforskningsleder i Bodø, Knut Waldemar Solli, vedgår at politiet har brukt lang tid på etterforskningen.

– Det er beklagelig fra politiets side. Generelt tar det for lang tid å etterforske disse sakene, sier han til VG.

Dag 69
Torsdag 15. oktober 2015

I dagboken beskriver Tanja en vanskelig uke i etterforskningen. Hun takker Ørjan Stenseth, politietterforskeren, for god oppfølging.

Tirsdag er hun hos kiropraktoren for behandling. Etter voldtekten har hun ikke følelser i kroppen. Det er en vanlig reaksjon hos traumepasienter, skal kiropraktoren senere fortelle henne.

Dag 124
Onsdag 9. desember 2015

Mannen siktes og pågripes i sitt eget hjem. Han nekter for å ha voldtatt Tanja, men bekrefter overfor politiet at han tenner på dominerende sex.

– Han mente at anmeldelsen var uriktig. Han bestrider ikke at de har hatt sex, men mener historien hennes ikke er riktig, skal forsvarer Finn Ove Smith senere fortelle.

Denne forklaringen skal mannen gjenta flere ganger.

– Det styrker hans troverdighet, sier Smith.

Han settes i varetekt over natten, mens politiet sikrer spor. Politikontakt Ørjan Stenseth ringer Tanja og sier at de vil slippe ham fredag morgen, og lover å varsle når det skjer. For første gang kjenner Tanja seg trygg.

Allerede samme kveld, klokken 22.18, får Tanja en telefon fra advokat Espen Strøm, som representerte henne den første perioden. Mannen er fri, forteller han.

Politiets løfte er brutt.

– Jeg ble så redd. Jeg ringte politiet, som ikke forsto hvorfor. Jeg fikk høre at jeg kunne bruke voldsalarmen eller ringe 112, hvis han kom etter meg. Hvordan kan de si noe sånt?

Langs den norske kysten kan vinden blåse opp til full storm, kaste søppelbøtter over veien og rive i hustak. Denne torsdagskvelden er en sånn kveld. Det er tøft der ute.

Barna er hjemme, de sover på hvert sitt rom. Alle vinduer og dører er låst. Tanja har slukket lyset, slik at det skal se ut som om ingen er hjemme.

I kjelleren, på soverommet, er det mørkt.

– Alt jeg klarte å tenke var at han kommer.

Om natten får hun ikke sove. Tusen spørsmål kverner i hodet hennes. I sengen der han var sammen med henne den natten, ligger hun og rister.

Politiet har sviktet henne.

Hvordan kunne de la ham gå?

Skjønner de ikke hva det har kostet å anmelde mannen?

Dagen etter skal hun konfrontere dem, tenker Tanja.

Kapittel 3

Etter­forskningen

Tidligere drømte Tanja om å finne kjærlighet på nytt. Nå håper hun å klare berøringen fra et annet menneske.

Hør kapittel 3
Dag 126
Fredag 11. desember 2015

Bilen som svinger inn foran politihuset, har høy fart. Sklir litt på den islagte parkeringsplassen, men gjenvinner kontroll. Tanja parkerer og stiger ut. Hun er iført kåpe og høye støvletter.

Inne i oppgangen på politistasjonen i Bodø henvender hun seg til vakten. Hun krever å få snakke med politiadvokat Linda Gade Thronæs, som er ansvarlig for saken. På utsiden fremstår hun kontrollert. På innsiden raser en krig.

Thronæs tar henne imot på kontoret sitt. Der klarer ikke Tanja lenger å holde masken.

– Hva mener du med at det var en glipp? Hvordan kunne dere slippe ham fra varetekt uten å gi meg beskjed?

Politiadvokaten beklager flere ganger. Tanja er spesielt opptatt av å få sagt én ting: Politiet må aldri la dette skje med noen andre.

I dag sier politietterforsker Ørjan Stenseth, på vegne av politiet i Bodø:

– Vi gjorde feil. Vi varslet ikke fornærmede da han ble sluppet ut fra varetekt, det var en glipp i våre rutiner, som vi legger oss flate for, sier Stenseth.

– Jeg forstår hvor redd hun må ha vært den kvelden. Og det er et tungt ansvar å ha. Det er klart det går innpå oss når sånne ting skjer.

Tanja beskriver «glippen» fra politiet som en voldsom påkjenning. Å få vite at mannen visste om anmeldelsen og gikk fri, kjentes som et nytt overgrep.

– Alt politiarbeidet har ikke vært optimalt. De skjønner ikke at det som for dem er en jobb, er livet mitt, sier Tanja.

Dag 116-145
Tirsdag 1. desember - onsdag 30 desember 2015

Kroppen kan sammenlignes med en maskin på autopilot. Nervesystemet sender signaler, blod pumpes gjennom. Hjertet slår. Slik drives maskineriet fremover, selv når viljen svikter.

Tanja må tviholde på hverdagen, sier psykiateren som behandler henne. Gjøre det hun tidligere elsket. Trene, gå på fotballkamp og være med venner. Overvinne frykten, selv når det koster alt.

Men hun som pleide å være midtpunktet, vil helst være alene.

Dagbok, November 2015

«Livet går videre og her sitt æ ensom. Rart.

Det har æ aldri vært før.»

Lyd
Dagbok, November 2015

«Æ orka ikke mennesker og æ orka ikke være aleine.»

Tidligere drømte Tanja om å finne kjærlighet på nytt. Nå håper hun å klare berøringen fra et annet menneske.

Forventningene om at livet noen gang kan bli normalt igjen, er knust. Hun føler seg skitten. Skyldfølelsen gnager. Orker ikke tanken på kroppskontakt. Kjenner ikke livsglede, bare frykt.

– Det er vanskelig å forklare, men jeg føler meg ødelagt.

Dag 136-140
Mandag 21. desember - fredag 25. desember 2015

Den første julen. Tanja kjenner ikke glede. Konsentrasjonen svikter. Hun surrer med innpakning og navn på pakkelapper. Samtidig opplever hun en enorm støtte fra sine nærmeste venner. De gir henne troen på at livet kan bli bedre.

Dag 147-291
Fredag 1. januar 2016 - 24. mai 2016

Etterforskning, vitner, avhør, venting. Tiden bruker Tanja til å trene kampsport og pusse opp huset. Hun orker ikke føle seg utrygg lenger, og vil ta hjemmet tilbake. Badet først. Totalrenovert. Så trappen, som byttes ut med en helt ny.

Kjøkkenet river hun sammen med tanten. Tanja hamrer løs på flisene, til de smuldrer opp rundt henne. Til sammen vil prosjektet koste henne en halv million kroner.

– Opplevelsen var så traumatisk at jeg fremdeles ikke klarer å ta det innover meg, derfor må jeg ha noe å gjøre. Kroppen sitter fast i 8. august 2015. Psykiateren mener jeg må kjenne på sorgen. Men jeg klarer ikke gråte, sier Tanja.

Dagbok, 16. november 2015

«Æ har prøvd å få tak i etterforskeren siden torsdag.

Det e vanskelig, æ e redd de ikke tar dette på alvor.

Æ vil trekk saken.

Æ e så sliten og kommer ingen vei.

Æ orka ikke mer.»

Lyd

Totalt avhører politiet 13 vitner fra desember 2015 til mars 2016, blant dem flere av Tanjas venner.

Leieboeren hennes, som bor vegg i vegg med soverommet, innkalles til avhør i desember. Hun blir spurt om hun husker lyder fra en natt i august. Det gjør hun ikke, men hun husker høy musikk.

– Politiet brukte altfor lang tid på å innkalle vitner. Jeg forstår ikke hva de somlet med?

Dagbok, 16. desember 2015

«Treng noen å lene mæ mot.

Skulle ønske noen tok tak rundt mæ, klæmte hardt og lova at alt blir bra igjen».

Lyd

Vinter går mot vår. Tanja blir ikke avhørt på nytt før i mars 2016, tre måneder etter avhøret av mannen. Først da kan hun svare på påstandene hans.

I avhør har mannen fortalt at de var to voksne som hadde «dårlig, normal sex». Han hevdet at han aldri var voldelig.

Som i de fleste voldtektssaker finnes det få tekniske bevis. Og fordi mannen erkjenner å ha vært hos Tanja, trenger ikke politiet bevise dette. I stedet baseres etterforskningen på hans og hennes gjenfortellinger av hendelsene. Det er ord mot ord.

– Jeg skjønner ikke hvordan de kan si at det ikke finnes bevis. Hele jeg er beviset på det han har gjort, sier Tanja.

Dagbok, 8. februar 2016

«Halvt år siden voldtekten.

Æ syns det e så uvirkelig – æ vet det skjedde, men æ orka snart ikke mere av hele saken.

Æ e så sliten av dette.

Hele tida må det rippes opp i på nytt.

Politiet jobba sakte og æ får ikke gått videre i livet mitt».

Flere ganger får Tanja beskjeder som «vi må utsette til neste uke». Det oppleves som at hennes sak ikke er viktig. Nedprioritert.

– Det er min jobb å bevise at han lyver. Han kan lene seg tilbake, for han vet at politiet mangler bevis. Jeg føler ikke at jeg har rettssikkerhet. Han blir passet på, mens jeg er idioten som lot ham gjøre dette mot meg.

Etterforskningstiden for voldtektssaker skal ikke overstige 130 dager, fastslo Riksadvokaten i et rundskriv til politiet i 2001. Målet blir fremdeles ikke nådd. I 2018 lå gjennomsnittstiden på 207 dager.

I åtte måneder venter Tanja på at politiet skal fullføre etterforskningen. Høst blir vinter, vinter blir vår. Hele tiden har hun telefonen i nærheten, i tilfelle politiet eller advokaten ringer.

Ventetiden er den verste Tanja har opplevd. Ukentlig går hun til behandling hos traumeterapeut og psykiater, men hun blir ikke bedre. Kommer ikke videre i behandling, før saken er avsluttet.

Etter 252 dager konkluderer politijuristen i Bodø med at bevisene ikke er gode nok til å ta ut tiltale mot mannen.

– Politiet brukte langt over et halvt år på å etterforske saken, mens politiadvokaten brukte ett minutt på å foreslå saken henlagt. Det var i hvert fall slik det føltes, sier Tanja.

«At det er påvist noen merker på fornærmedes hofter/lår og ansikt kan skyldes merker etter frivillig seksuell aktivitet, slik siktede hevder», står det i innstillingen.

Politijurist Charlotte Marie Ringkjøb, som nå har sluttet i politiet, har ikke ønsket å kommentere saken overfor VG.

Saken blir sendt over til Statsadvokaten i Nordland, som skal ta den endelige beslutningen om tiltale.

Dagbok, 15. november 2015

«Gud æ e så sliten, vil bare sove.

Hodet hviler aldri, ikke om natta heller.

Mareritt hele tia. Ka ska æ gjør med dette?

Skrike, glemme eller ka?

Æ pines og plages – og klarer ikke ta det inn over mæ.»

Lyd
Dagbok, 15. november 2015

«Kor e æ? Æ savna mæ.»

– Jeg ville blitt fortere frisk hvis jeg ikke anmeldte, men nå er prosessen snart over, sier Tanja våren 2016.

Lite vet hun om at saken skal trekke ut i to år til. At andre vil stå frem med sine historier.

Snart vil hun sitte ansikt til ansikt med mannen på nytt.

Kapittel 4

Ventetiden

Hun får vite at også en annen kvinne har anmeldt ham. Finnes det likevel et håp?

Hør kapittel 4
Dag 238-291
Fredag 1. april - tirsdag 24. mai 2016

To stoler, en pult og et vindu ut mot veien. Nakne, hvite vegger. Langs den ene siden av rommet står en behandlingsbenk, dekket av et grått pledd i pene folder.

– Vil du at jeg skal sitte på den stolen ved vinduet? Eller den ved døren? spør terapeuten Tanja.

Hun er psykomotorisk fysioterapeut og har etterutdannet seg innen traumeterapi. Hun er en av to behandlere Tanja får hjelp av. Den andre er en psykiater som tidligere har jobbet med traumepasienter ved et sykehus i Nord-Norge.

Tanja velger stolen ved vinduet. Å få bestemme selv, gir henne en følelse av kontroll. Fysioterapeuten setter seg ytterst på stolen, vendt mot Tanja.

På utsiden av døren henger en gul lapp:

Når et menneske går gjennom et traume, er det som om tryggheten blir revet bort, sier terapeuten:

– Alt blir farlig. Selv om hjernen vet at en situasjon ikke er skummel, sier instinktene noe annet. Derfor er det viktig å gjenskape tryggheten.

Dagbok, 17. november 2015

«Det kan aldri gjøres ugjort det som skjedde.

Det e som å møte en trailer i en tunnel om og om igjen hver dag og overleve – hver gang»

Lyd

I begynnelsen gned Tanja hånden i ansiktet konstant.

Da traumeterapeuten spurte hvorfor, svarte Tanja at hun følte seg skitten.

«Han spyttet på meg», sa hun.

Terapeuten ga Tanja en varm klut og ba henne vaske ansiktet. Vaske bort spyttet hans.

– Først senere forsto jeg hvor viktig det var, sier Tanja.

Et traume. Slik beskrives voldtekt på fagspråket. En traumatisk situasjon kan påvirke mennesker forskjellig. Noen flykter, noen kjemper, mens andre blir handlingslammet – såkalt «frysmodus». Mekanismene i kroppen trues og sanseapparatet skjerpes. Hjernen tenker «flukt» eller «kamp». Hvis ingen av disse alternativene funker, går kroppen i frys.

Da Tanja ikke kom seg unna mannen den natten, var det slik hun reagerte, sier terapeuten.

– Mange av dem som opplever et traume, går i frys. Det er den minst kjente reaksjonen, forklarer hun.

«Frys» kan vare lenge. Kroppen går i overlevelsesmodus og kommer ikke «til seg selv». Derfor opplever Tanja fremdeles hverdagslige situasjoner som truende, sier terapeuten. Tanja har posttraumatisk stress-syndrom. Hun hører ikke ordentlig og ser ting i uskarpe konturer. Kjenner ikke følelser. Spiser lite, sover dårlig og unngår folk.

Tanja er dissosiert, forteller terapeuten. Dissosiasjon betyr å «koble fra», og er et vanlig symptom i etterkant av et overgrep. Ved å koble fra, blir det mulig å fungere. Det blir som en slags innebygd bedøvelse. Hjernen skaper en avstand mellom den vanskelige hendelsen og kroppen. Nesten som om personligheten er splittet i to.

Men det har en pris. Dissosierte personer kan slite med å kjenne seg selv igjen i speilet, miste kontakten med enkelte kroppsdeler og få problemer med hukommelsen.

Dagbok, Januar 2016

«Æ som lærte mæ å gå før æ ble ett år, må lære å gå på nytt.»

Dagbok, Januar 2016

«Beina tok mæ ikke vekk den natta, de ble lamma av skrekk og æ kan ikke stole på beina mine».

Tanja er kritisk til at hennes psykiske forandring ikke blir vektlagt under etterforskningen. I en rapport til bistandsadvokaten, datert 23. september 2015, forklarer hennes kiropraktor at han ser «tydelig tegn på at fornærmede er seksuelt traumatisert». Observasjonene han gjorde i etterkant av voldtekten, hadde han aldri sett hos henne tidligere. Også Tanjas fysioterapeut beskriver «en tydelig traumatisert kvinne» i sin rapport. Begge rapportene er oversendt politiet.

– Han har tatt fra meg følelsene, gleden, engasjementet, gløden. Jeg er blitt fortalt at det kommer tilbake.

Men det å se meg selv i speilet og ikke vite hvem jeg er, er skremmende, sier Tanja.

Et dilemma ved å behandle en person som har vært utsatt for overgrep, er at politiet og rettsapparatet forventer en person som er tydelig preget, sier Tanjas psykiater.

– På den ene siden skal du få folk friske, på den andre siden skal de fremstå som offer. Dette er særlig et problem i saker der det tar tid før rettssaken kommer opp.

Tanja har vært hos psykiateren to ganger i uken siden voldtekten. Han har lang fartstid i egen praksis og har jobbet som rettspsykiater.

«Markant annerledes». Slik beskriver han Tanjas forandring overfor politiet. «Adferd som ikke har vært eksisterende tidligere». Og «et ikke ukjent mønster etter seksuelt overgrep».

– Jeg opplever at rettsapparatet ikke skjønner intuitivt hvorfor hun ikke kjempet imot. Rettsapparatet forstår heller ikke hvordan hun kan se frisk ut.

Han sikter til at hun fremstår ressurssterk, med full jobb og to barn som hun forsørger. Og at Tanja har begynt på selvforsvarskurs, såkalt «Krav maga», for å gjenvinne styrke og selvkontroll:

– Har du vært gjennom noe så grusomt som en voldtekt, skal du se knust ut, sier psykiateren.

– Vil det si at det er positivt å se ut som om du ikke henger sammen? At du sliter?

– Ja, det kan være det, hvis du skal få retten og andre til å ta deg på alvor. Problemet er at mange ønsker å se ordentlige og samlet ut, selv om de kan føle seg smadret på innsiden.

Psykiateren får støtte fra traumeterapeuten:

– De kroppslige reaksjonene hennes forteller tydeligere enn ord at det har skjedd noe. De reaksjonene klarer ingen å fabrikkere. Derfor synes jeg det er forferdelig at slike reaksjoner ikke teller som bevis.

Dag 291
Tirsdag 24. mai 2016

En kvinne med lyst hår sitter i avhørsrommet hos politiet. Vi kaller henne «Ida». Hun var tidligere gift med mannen som etterforskes for å ha voldtatt Tanja. De har et barn sammen.

Ida anmelder eksmannen for to voldtekter. Hun har hørt om Tanjas anmeldelse; vil si i fra.

I avhør forteller hun om systematisk vold og trakassering hjemme. Og om en mann som kunne spytte, slå og bruke nedverdigende ord i fylla. Som har slått henne i ansiktet, holdt hardt rundt halsen hennes og kalt henne hore.

– Grunnen til at jeg anmeldte nå, og ikke tidligere, er at jeg ikke klarte å holde det inne lenger. Begeret rant over, skal Ida senere fortelle VG.

Bistandsadvokat Hammervik informerer Tanja om anmeldelsen. Hun tar over Tanjas sak etter at bistandsadvokat Espen Strøm, som representerte Tanja tidlig i etterforskningen, bytter jobb. Flere kvinner har fortalt at de er blitt utsatt for det samme, får hun vite. Kanskje kommer det også flere anmeldelser, tror Hammervik.

– Etter flere måneder med venting har jeg fått nytt håp. Jeg har tenkt at det ikke var verdt å anmelde, men kanskje det var riktig likevel? sier Tanja.

– Jeg håper anmeldelsen vil få betydning for saken min. At det vil bevise for politiet hvordan han er. At han har gjort det før, og kan gjøre det igjen.

Hun har fulgt med på saker som den i Tysfjord, hvor det ble avdekket 151 seksuelle overgrep i en liten kommune i Nordland, og rettssaken mot serieovergriper Julio Kopseng, som ble dømt til 21 års forvaring for voldtekt av 18 kvinner. Tanja skjønner at flere anmeldelser og mange fornærmede betyr høyere troverdighet.

Vil politiet tro dem nå?

Kapittel 5

Henleggelsen

Ordet treffer Tanja som et slag i ansiktet. Henlagt. Mener statsadvokaten at mannen skal gå fri?

Hør kapittel 5
Dag 476
Fredag 25. november 2016

Tanja sitter overfor statsadvokat Geir Fornebo på hans kontor i Bodø sentrum. Ved siden av henne sitter bistandsadvokat Kristin F. Hammervik. Også politietterforsker Ørjan Stenseth er til stede.

På sine 23 år som advokat har Hammervik aldri opplevd at en statsadvokat ønsker et eget møte med en fornærmet i en voldtektssak før han tar stilling til tiltalespørsmålet. Det kan bare bety én ting, tror hun. At han er i tvil.

Statsadvokaten har flere spørsmål til Tanja. Han har aldri vært borti en lignende sak, sier han. Hvorfor stakk hun ikke bare av?

– Han retraumatiserte meg, sier Tanja.

Statsadvokaten stiller spørsmål om Tanjas ekskjærester. Han lurer på hvorfor hun ikke bare rømte den natten. Plutselig spør han:

«Når visste du at du ble voldtatt?»

Hun orker ikke mer. Med gråten i halsen forlater hun kontoret. Finner et tomt rom, et kjøkken. Der blir hun sittende på gulvet og hulke med hendene rundt knærne. Ingen kommer.

– Da jeg kom tilbake, spurte statsadvokaten om jeg ville klare å stå i en rettssak. Jeg svarte at hvis jeg kan stå gjennom dette, skal jeg klare det meste. Det statsadvokaten gjorde mot meg, var umenneskelig.

Statsadvokaten lover en rask avgjørelse. Tanja skal få svar innen én uke, sier han. Men det går fire uker. Mens hun gjør ungene klare for julefeiring med familien på hytta, kommer svaret: Saken er henlagt på bevisets stilling.

Ordet treffer Tanja som et slag i ansiktet. Henlagt. Statsadvokaten mener mannen hun har anmeldt for voldtekt, skal gå fri.

De har ikke hørt etter, tenker hun. De tror ikke på det hun har sagt.

«Henleggelsen innebærer ikke at fornærmedes forklaring – så langt den rekker – settes til side som uriktig. Når det likevel ikke anses å foreligge tilstrekkelig bevisgrunnlag for en alvorlig tiltale, skyldes dette at det er uklart hvordan den seksuelle aktiviteten hjemme hos den fornærmede begynte, enten dette skjedde frivillig eller ved tvang»..

Statsadvokaten i sin begrunnelse for henleggelse, 16. desember 2016

– Ved å henlegge saken føler jeg statsadvokaten sier at det er min skyld. Han gir meg ikke muligheten til å prøve saken rettslig. Det er grusomt, sier Tanja.

Dag 532
Fredag 20. januar 2017

Tanja anker kjennelsen til Riksadvokaten.

– Jeg ble frustrert over henleggelsen. Bevissituasjonen i saken er god nok til å ta ut tiltale. Statsadvokaten tar feil, sier Tanjas bistandsadvokat, Kristin F. Hammervik.

«Statsadvokatens beslutning om henleggelse er ikke tuftet på en forsvarlig vurdering av det totale bevisbildet i saken. Både fornærmedes detaljerte og konsistente politiforklaringer, tidsnære forklaringer til behandlere og andre vitner som hadde kontakt med fornærmede umiddelbart etter overgrepene, samt siktedes modus, tilsier etter en samlet vurdering at det er grunnlag for tiltale».

Klage til Riksadvokaten, 20. januar 2017

I en seks sider lang klage peker Hammervik på flere opplysninger politiet unnlot å etterforske. For eksempel at mannen ved første kontakt med Tanja fortalte at han var dominant. Det mangler også et avhør med sykepleieren, som møtte Tanja på legevakten to dager etter hendelsen, skriver Hammervik.

«Hvorfor har ikke politiet avhørt fornærmedes tidligere samboer eller andre seksualpartnere for å kartlegge om fornærmede overhodet har slike preferanser? Det ville gitt ytterligere styrke til fornærmedes uttalelser om seksuell preferanse og følgelig styrket det statsadvokaten formoder».

Klage til Riksadvokaten, 20. januar 2017

Hammervik skriver i klagen at hun er skeptisk til måten statsadvokat Geir Fornebo behandlet Tanja på i møtet i forkant av henleggelsen.

«Det ble stilt flere og nokså inngående spørsmål knyttet til hendelsesforløpet. Fornærmede var ikke forberedt på at hun skulle i avhør og det kan ikke utelukkes at den overrumplingen hun opplevde kan ha påvirket henne på en måte som senere ble utslagsgivende for statsadvokatens endelige vurdering».

Klage til Riksadvokaten, 20. januar 2017

– En slik utspørring er i praksis å anse som et avhør, sier Hammervik til VG.

– Men det kom aldri noe referat fra møtet.

Statsadvokat Geir Fornebo benekter at møtet var ment som et avhør. Det hadde ingen bevisverdi, sier han.

– Noen ganger har jeg behov for å møte fornærmede og danne meg et inntrykk, som et supplement til saksdokumentene. Disse sakene handler om mennesker som skal møte i retten – med det de har å fremstå med. Derfor kan det være viktig å danne seg et inntrykk av den fornærmede.

– Var møtet et resultat av at du var usikker på om saken skulle henlegges?

– Hadde jeg vært sikker etter å ha lest saksdokumentene, hadde jeg ikke bedt om et møte.

Ifølge Fornebo fikk ingen av de ansatte på jobb med seg at Tanja «satt og gråt på kjøkkenet».

– Hun gir uttrykk for at hun nærmest er blitt forlatt i hjelpeløs tilstand på statsadvokatkontoret. Det tar jeg sterk avstand fra. Jeg sier ikke at hun tar feil, men jeg kjenner meg ikke igjen i måten hun hevder å ha bli møtt på, sier statsadvokaten.

Etter møtet med statsadvokaten innser Tanja at hun er alene. Hun må ta ansvar for sin egen sak.

På bistandsadvokatens kontor går Tanja gjennom alle saksdokumentene, for å se om det er noe som mangler.

Flere av innspillene hennes blir brukt i klagen til Riksadvokaten.

– Å etterforske min egen sak er det smarteste jeg har gjort. Bruk muligheten, ikke stol blindt på systemet, sier Tanja i dag.

Behandlingstiden hos Riksadvokaten i en voldtektssak kan variere fra én uke til to måneder, forteller bistandsadvokaten. Tanja tar en dag av gangen. Før hendelsen var hun den som snakket høyest. Kjapp i replikken, ivrig på å diskutere. Nå er hver samtale krevende.

– Jeg er blitt et introvert menneske. Venninnene mine synes det er vanskelig. De savner den jeg var. Før elsket jeg å være ute sammen med mennesker, fotografere og gå i fjellet. Nå sitter jeg helst hjemme.

Destruert og ødelagt, som silhuetten av et menneske. Enkelte dager føles det sånn.

Dagbok, 23. januar 2016

«Gud kor æ ønske at det va som som han sa: Normal dårlig sex i fylla.

Æ hadde gjort ka som helst for at det skulle være sant.»

Lyd

På jobben blir det vanskelig å unngå spørsmål. Tanja har personalansvar. Nå klarer hun ikke se sine ansatte i øynene.

– Jeg måtte fortelle dem hva som har skjedd. Det er ikke enkelt for dem å jobbe med meg, men de vil ha meg der og legger til rette for meg. Jeg vil ikke bli uføretrygdet, har ikke råd til å gå ned i lønn eller miste huset. Da vinner han, sier Tanja.

Likevel bestemmer legen seg for å sykmelde Tanja 100 prosent fra november 2016, etter samtale med psykiateren. Hun skal gradvis komme seg tilbake til full jobb i løpet av det neste året.

Dagbok, 23. september 2016

«Æ tok et valg den natten. Et valg om å overleve, for ungan.

Kvar dag etterpå tenker æ på det valget.

Æ vælg å overlev.»

Lyd

Barna og familien er grunnen til at hun klarer å stå opp om morgenen. Vennene årsaken til at hun kommer seg gjennom dagen.

– Det som før gikk på automatikk, bruker hun voldsomme mengder energi på, sier Tanjas tante.

De har alltid hatt en nær relasjon. Nå merker hun at Tanja er forandret.

– Det er vanskelig for henne med nærhet, som et klapp på skulderen eller en klem, sier tanten.

– Verden ser fremdeles en blid, energisk person, men jeg ser at hun er forandret. Det er veldig tydelig for oss som kjenner henne godt, hvor mye energi hun bruker på å få hverdagen til å fungere.

Dag 553
Fredag 10. februar 2017

Bildene på kjøleskapsdøren viser en gutt og en jente som leker, feirer bursdag og er på ferie. Gardinene er hvite og matcher de nye kjøkkenskapene.

Bordet er dekket til seks personer. Venninnene kommer snart på besøk, og Tanja har laget tapas.

Samme hjem, nytt kjøkken. Samme vertinne, ny versjon.

– Jeg har brukt lang tid på å godta at jeg aldri kommer til å bli den samme som jeg var. Jeg må finne en ny versjon av meg selv. Hvem vet, kanskje denne versjonen blir bedre?

Dagbok, 11. februar 2016

«Æ pusta meir og meir.

Han e overalt, men ikke lenger på kjøkkenet».

Lyd

Ringeklokken bryter stillheten. Tross kulden har venninnene på seg kjoler og tynne strømper. De klemmer Tanja. En av dem har med gave. Fruktgodteri fra Nestlé, egentlig ment for barn.

– I perioden da jeg hadde det som verst, var dette det eneste jeg klarte å spise, smiler Tanja.

Rundt bordet skåles det i prosecco og rødvin. Venninnene skravler om jobb, barn og venner. Tanja reiser seg. Det blir stille.

– Før vi spiser, har jeg lyst til å si noe til dere, begynner hun.

Ordene på det røde arket er nøye utvalgt. Tanja har øvd på dette.

– Jeg vil si takk. Takk for at dere har løftet meg frem, og vært der for meg, selv når jeg ikke har villet. Selv når jeg har vært vanskelig å ha med å gjøre, eller når jeg ikke har villet snakke. Det betyr alt for meg. Dere er mine beste venner, men også min familie. Familien jeg har valgt.

Servietter fulle av mascaraflekker. En venninne kremter og løfter glasset mot Tanja.

– For familien. Og for deg, sier hun.

Dag 588-590
Fredag 17.mars - søndag 19. mars 2017

Riksadvokaten lover Tanja en avgjørelse denne fredagen. Hun venter på at telefonen skal ringe. Men da klokken bikker fire, kan ikke bistandsadvokaten si annet enn at svaret vil komme mandag.

Denne helgen skulle Tanja og bestevenninnen feire at prosessen er over. At avgjørelsen er kommet, livet kan gå videre. Slik blir det ikke.

– Vi tenker ikke mer på det nå. Vi skal kose oss, sier bestevenninnen bestemt.

Og det gjør de. Venninnene reiser til Ørnes, hører på trønderrock, går tur i fjæra og flirer av gamledager. Langt borte fra hjembyen kan Tanja slappe av.

– Jeg vil ikke hjem, men må tilbake til virkeligheten.

Søndag er huset stille. Barna er hos faren. Frykten i magen, som Tanja har ignorert hele helgen, kommer snikende. Henleggelse eller tiltale. Det finnes bare to muligheter. Det er ytterst sjelden at Riksadvokaten omgjør en avgjørelse fra statsadvokaten, vet hun.

– Jeg har visualisert hvordan det vil være å få nei, sier Tanja.

Den natten sover hun dårlig. Tunge vindkast river i huset og skyggene lager spøkelser på veggene.

Mandag morgen våkner hun med en klump i magen.

Kapittel 6

Tiltalen

Hun forsøker å kjenne på gleden og lettelsen over å bli trodd. Men det går ikke.

Hør kapittel 6
Dag 591
Mandag 20. mars 2017

Klokken 13.30. Telefonen ringer i et personalmøte. Tanja reiser seg så stolen faller bakover. Med raske skritt forsvinner hun nedover gangen, inn på et tomt rom. Bistandsadvokaten er opprømt i stemmen.

– Jeg har gode nyheter, sier hun.

– Riksadvokaten har beordret tiltale.

Sønnen er på fotballtrening, datteren hos en venninne. Sittende i sofaen forsøker Tanja å kjenne på gleden. På lettelsen over at Riksadvokaten tror på henne og har tatt ut tiltale mot mannen hun har anmeldt.

Men det går ikke.

– Jeg føler ingenting. Jeg var så mentalt forberedt på henleggelse. Vi har jobbet knallhardt mot det, psykiateren og jeg. Forstå meg riktig: Jeg vil at han skal i fengsel. Men det har gått opp for meg at jeg må stå gjennom en rettssak. Det kjennes uoverkommelig, sier Tanja til VG.

Dagbok, 20. mars 2017

«Alle skal klemme og gratulere.

Orka ikke flere klæmma til slutt.

Alt e mørkt og tungt».

Lyd

– Advokaten sier det er sjelden at Riksadvokaten beordrer tiltale i denne type saker. Jeg tror henne, men det går ikke inn. Alt føles rart, sier Tanja.

Han blir også senere tiltalt for å ha voldtatt sin eks-kone «Ida», og for å ha utsatt henne for vold og tvang.

Mannen opplever tiltalen som dypt urettferdig, forteller hans forsvarer Finn Ove Smith.

– Han sendte meg mange meldinger i denne perioden, sier Smith

Den tiltalte satte spørsmålstegn ved om han hadde vært uheldig med kvinnene han møtte. Han tenkte kanskje at de overdrev, og var ute etter å ta ham, ifølge advokaten.

– Han følte tiltalen som en feilaktig avgjørelse. Han er overbevist om at dersom ikke hans tidligere ektefelle hadde anmeldt, så ville det aldri blitt reist straffesak mot ham, sier Smith.

Dag 605
Mandag 3. april 2017

På stranden Mjelle utenfor Bodø lager Tanja og barna snøengler. Luften er fortsatt kald, de har kledd seg i boblejakker og luer.

Sønnen har nylig fått vite om voldtekten. Han har tusen spørsmål. Mest av alt lurer han på om mamma er trygg. Om politiet passer på henne, så mannen ikke kan skade henne igjen.

Hverdagen distraherer Tanjas tanker. Det er kort vei fra én ytterkant til en annen. I stillheten tar klumpen i halsen overhånd. Tanja får lyst til å skrike når hun tenker på at hun må gjennom én rettssak, kanskje to. At hun må kjempe mot systemet i månedsvis. I stedet maler hun soverommet.

Dagbok, 20. april 2017

«Frustrert og sint, æ burde vær glad.

Han e stoppa nu.

Mange år med dette, e det verdt det?

Herregud kor lenge de ska pine mæ.

Æ har nok med å reis mæ og ta livet tilbake».

Lyd

To uker er gått siden Tanja fikk vite at det blir rettssak. I tiltalen legges det vekt på at mannen skal ha spyttet på ofrene. Både Tanja og «Ida», den andre som har anmeldt, har fortalt dette i avhør. Han er en såkalt moduskandidat – en person som har spesielle særtrekk ved sine kriminelle handlinger.

Det er tingretten som skal behandle saken. Dommerne har mye å gjøre. Derfor kan rettssaken drøye til november eller desember, tror bistandsadvokaten.

– Jeg føler meg mer fanget enn noen gang. Som om jeg har rykket tilbake til start, sier Tanja.

– Og nå skal jeg tynes enda lenger.

Dag 694-724
Lørdag 1. juli - mandag 31. juli 2017

Alkohol, ekskjærester og one night-stands. Alt dette vil bli tema i retten, tror Tanja.

– Hva hadde du på deg, hvor mye drakk du, drikker du ofte, har du vært full, har du hatt sex med tilfeldige menn? Alt sånt kommer de til å spørre om. Forsvareren kommer til å trekke inn alle mulige vitner som kan så tvil om min person, sier hun.

Bistandsadvokaten prøver å berolige henne. De skal bruke god tid til å forberede rettssaken, sier hun. Men Tanja har mest lyst til å kaste opp. Hun har gått fra overspising til ingen spising. Fra nesten 80 kilo til godt under 65. Hun som pleide å lese flere bøker i uken, klarer ikke én setning.

På ferie på Rhodos ser hun mannen overalt. Noen ganger er han i huset hennes, i sengen hennes. Andre ganger sitter han på tiltalebenken og ser på henne.

Dagbok, 12. juni 2017

«I natt våkna æ av lukta fra hannes parfyme.

Han e her med hele sæ og de onde øyan.

Kordan kan livet mitt bli okey igjen?

Æ ser mørkt på fortsettelsen, og det e ondt.»

Lyd

– Jeg vet ikke hvordan jeg kommer til å reagere når jeg møter ham. Den natten kontrollerte han meg, tok fra meg livet mitt og meningene mine, sier Tanja.

Psykiateren bruker begrepet «stockholmsyndrom» for å forklare reaksjonen hennes. Det betyr at du identifiserer deg med overgriperen. At du overgir deg helt og holdent til en annen person, kanskje i et forsøk på å berge livet. Tanjas kropp opplevde fare i mange timer. Til slutt overga hun seg.

– Jeg var så nær ved å gi opp den natten. Men jeg tenkte på barna mine, som ville vokse opp uten en mamma. Jeg overga meg for å overleve, sier Tanja mens hun forbereder seg til rettssaken.

– Hva om jeg får panikk når jeg møter ham i retten? Det er jeg livredd for.

Et offer defineres som en som er svak, knust eller ødelagt. Et offer er en som gir opp, gir avkall på noe, er passiv, som ikke slåss, ikke tar til motmæle og underordner seg. I terapirommet prøver psykologspesialist Elin Mæhle å motarbeide denne rollen.

– Det er viktig at kvinner som har vært voldtatt, utfordrer ideen om å være et offer. De trenger å få hjelp til å kjenne at de har krefter å slåss med, og til å stå opp for seg selv med. Slik kan de unngå å forbli et offer i fremtiden, sier Mæhle til VG.

Hun er ikke Tanjas behandler, og uttaler seg på generelt grunnlag.

Tanja opplever at retten forventer et offer. Psykiateren har tidligere sagt at det gjør behandlingen vanskelig. Det er ikke en fordel at hun fremstår sterk, samtidig må hun stå oppreist i hverdagen. Kanskje kan det at hun er i full jobb og forsørger to barn, bli brukt mot henne under rettssaken? Slik er forventningene i systemet, tror hun.

– Jeg føler at jeg ikke kan komme i retten og være meg selv – ressurssterk og samlet utenpå, sier Tanja.

Bistandsadvokat Kristin F. Hammervik forstår at fornærmede i voldtektssaker kan ha en slik oppfatning av systemet:

– Men jeg har aldri bedt henne om å være et offer. Det viktigste for troverdigheten er at den fornærmede reagerer naturlig. Hvordan en fornærmet fremstår i retten, er også et bevis. Hva en dommer påvirkes av, varierer fra sak til sak, sier hun.

Psykologspesialist Mæhle får ofte spørsmål fra sine pasienter om det er en fordel å fremstå som et offer i retten.

– Jeg svarer at selv om du var et offer da voldtekten skjedde, skal du ikke være et offer videre i livet. Et offer står ikke opp for seg selv, men det er nettopp det du gjør i møte med retten.

Etter voldtekten har Tanja slitt med å være sosial. Psykiateren sier hun må utfordre seg selv. Derfor reiser hun på konserter og fjellturer, selv om hun helst vil være alene.

Hvert år siden voldtekten har hun reist på Parkenfestivalen i Bodø, sammen med bestevenninnen Benedicte Tuflåt Jelstad.

Det gjør de også i 2017, i matchende, lyserøde regnjakker:

Dag 754
Onsdag 30. august 2017

Tunge skritt opp en bratt bakke. Beina holder på å svikte, men Tanja tvinger dem fremover.

Fjelltoppen virket fjernere for en time siden. Nordavinden rusker i håret, og Tanja drar lua godt nedover ørene. På toppen er det kaldt, selv i august. Under genseren renner svetten.

Fjellet, havet og naturen er viktig for Tanja. Men etter voldtekten mistet hun fotfeste. På steder hvor hun følte seg fri, kjenner hun seg nå klaustrofobisk og utrygg. Derfor satte hun seg et mål, høsten 2015: Hun skulle tilbake på den høyeste fjelltoppen på Sandhornet. 993 meter over havet.

– Etter voldtekten spurte terapeuten meg: Hvor føler du deg trygg? Svaret kom automatisk: På Sandhornet. Helt øverst på toppen. Jeg har ligget på sofaen hjemme og sett på fjellet. Jobbet beinhardt med å komme meg hit, og tenkt at jeg aldri ville klare det, sier Tanja.

Nøyaktig to år senere sitter hun der, med utsikt mot fjorden.

Dagbok, -

«Her kan han ikke ta meg»

Dagbok, 30. august 2017

«Toppen. Målet nådd.

Tanja? Kor e ho nå?

Ho e borte, men æ klara ikke glemme den æ va.»

Med «Gabriellas sång» på ørene ser Tanja mot havet: «Jag har aldrig glömt vem jag var. Jag har bara låtit det sova.»

Beina rister, så sliten er hun. Tårene spruter i alle retninger. Tanja folder hendene, selv om hun aldri har vært spesielt religiøs.

«Kjære Gud, takk for at jeg overlevde den natten. Jeg skal ta livet tilbake. Det lover jeg».

Dag 756-785
Fredag 1. september - lørdag 30. september 2017

Tanjas rettssak skal opp i Rana tingrett i begynnelsen av desember, blir hun fortalt. Tanja ordner med barnevakt og flybilletter. Men så blir saken flyttet. Plutselig er den berammet to uker senere. Følelsen av å miste kontrollen lammer henne. En kasteball i systemet. Slik oppleves det. Barnevakten må melde avbud. I stedet får Tanja moren til å komme med fly fra Oslo for å passe barna.

Dagbok, 17. september 2017

«Æ e så redd for rettssaken.

Æ må puste i samme rom som han, se han, hør stemmen hannes, hør navnet hannes.

HELT ALEINE må æ takle det, forferdelig langt borte fra ungan.»

Lyd

Bistandsadvokaten har hun lite kontakt med i denne perioden. Bare én time blir satt av til å gå gjennom saken før hun skal forklare seg i retten. Tanja sover dårlig, fungerer ikke på jobb og spiser for å glemme. Kiloene hun trente bort, er tilbake. Hun må bestille hotell, transport og ordne det praktiske selv.

– Jeg skulle ønske jeg fikk hjelp, men klarte alt alene, sier Tanja.

For en bistandsadvokat er det mest jobb i forkant av rettssaken, forklarer Kristin F. Hammervik. Spesielt under etterforskningsfasen, før saken blir henlagt eller det tas ut tiltale. Dersom det blir tatt ut tiltale, er kontakten mellom bistandsadvokat og fornærmede noe mindre i ventetiden før rettssaken. Da er ofte psykolog eller annen oppfølging viktigere, sier hun.

Hun og Tanja har vært gjennom de vanlige forberedelsene til rettssaken, sier Hammervik. Advokaten har svart på spørsmål, og drøftet om Tanja skal ta med krav om erstatning i straffesaken.

– Om Tanja føler at det har vært lite kontakt, så har jeg vært der når hun har trengt meg – som for alle fornærmede. Men i noen perioder er det fornærmedes behov som avgjør. Det går også en grense for hvilke oppgaver en bistandsadvokat kan ta, sier Hammervik.

Så langt i prosessen har Tanja hatt noe å holde fast ved, noe som har holdt henne oppe. Barna, vennene eller politiet. Men ikke nå. Motløsheten lammer. En dag sitter hun på badet og gråter da barna kommer hjem.

De spør hva som er galt. Hun klarer ikke svare.

Dagbok, 28. september 2017

«Æ vil ikke mer. Orka ikke. Virkelig ikke.

De må hent mæ og tving mæ dit, for æ kommer ikke.

Æ bryr mæ ikke lenger.

Æ har jobba så hardt, men nå raser heile byggverket mitt.»

Lyd

En måned før rettssaken tar Tanja et valg. På telefonen til bestevenninnen hikster hun:

– Det er ikke verdt det. Jeg vil ikke dra.

Kapittel 7

Rettssaken

Tanja vil se ham i øynene. Stirre, til han viker med blikket.

Hør kapittel 7
Dag 856
Søndag 10. desember 2017

Hjertet dundrer i brystet, beina skjelver ukontrollert. Panikken sitrer i kroppen. Tanja synker sammen, klamrer seg til stolen.

– Der er han, hvisker hun til VG.

Tanja sitter i avgangshallen på Bodø lufthavn. Flyplassen er underlig stille denne søndagen, nesten folketom. Hun er på vei til rettssaken som kanskje kan få mannen i den andre enden av rommet dømt for voldtekt.

Han har hatt besøksforbud mot henne siden hun anmeldte.

Hun har ikke sett ham på to år. Nå skal de på samme fly.

I Norge behandles straffesaker vanligvis i den fornærmedes hjemby. Hvis en av partene må reise til retten, skal det være den tiltalte. Men slik er det ikke i Tanjas sak. Hele rettssaken må flyttes på grunn av habilitetshensyn. Saken flyttes til Mo i Rana, 250 kilometer unna.

– Jeg ba om at han ikke måtte være på samme fly, men ingen tok hensyn.

Klokken er rundt åtte på kvelden, søndag 10. desember. Mannen rusler gjennom flyplassen sammen med sin forsvarer, advokat Finn Ove Smith. Kroppen hennes sanser fare. Uten forvarsel er den der. Angsten. Sort og kolossal.

Hun slår nummeret til en kamerat som jobber i Widerøe. Hendene skjelver. Om hun forlater flyplassen nå, kommer hun seg aldri til rettssaken, vet Tanja.

Det er bare én vei fremover: Ombord på flyet.

Kameraten ordner så Tanja kan sitte i cockpiten. Han hjelper henne på beina. «Pust,» sier han. «Mannen får ikke gjøre deg noe».

Inne på flyet forklarer et crewmedlem Tanja hvordan hun skal spenne seg fast til setet i cockpiten.

Bak i flyet sitter mannen som er tiltalt for å ha voldtatt henne, sammen med sin forsvarer.

Først da døren mellom henne og den tiltalte er lukket og låst, kan Tanja puste.

– Jeg var ikke forberedt på å møte ham så tidlig. Jeg ringte politiet, som fortalte at han har lov til å reise på samme fly. Hva er poenget med besøksforbudet da? spør Tanja.

Dagbok, 11. desember 2017

«Så redd at det e vanskelig å være konsentrert.

Kroppen vil ikke dra.

Grusomt å treff han.

Kroppen rista, skalv, slutta å puste.

Redd, ufattelig redd, redd, redd.»

Tanja mener flyturen var planlagt fra den tiltaltes side. Det benekter advokat Finn Ove Smith:

– Jeg er gjort kjent med at fornærmede har fremsatt en påstand om at jeg sammen med min klient skulle reise til Mo i Rana med samme fly i den hensikt å «sette henne ut av spill». En slik beskyldning fremsettes uten rot i virkeligheten, sier Smith.

Politiet hadde varslet advokat Smith om Tanjas reiserute. Men e-posten havnet i forsvarerens søppelpost, bekrefter han senere til VG.

Rettssaken varte i åtte dager, med en inneklemt helg. Tanja måtte reise med samme fly som den tiltalte fire ganger.

– På flyplassen på vei hjem fra rettssaken den første uken, kom Smith bort til meg og spurte om det var greit at mannen reiste på samme fly, for han måtte hjem til barna sine. Jeg ble opprørt og livredd. Jeg visste ikke hva annet jeg skulle svare enn at jeg også var på vei hjem til mine barn.

– Jeg opplevde hendelsen som er grovt overtramp, sier Tanja i dag.

Dag 857
Mandag 11. desember 2017

Ute ligger frostrøyken som et teppe. Inne i rettssalen finner Tanja en stol lengst unna tiltalte.

Bare noen få mennesker har trosset kulden i Mo i Rana denne mandagen. Inne i Rettssal 2 har aktørene funnet plassene sine. Rommet er standsmessig, med store vinduer. Over dommerbordet henger riksvåpenet. En stor forgylt løve med skarpe klør.

Aktor, statsadvokat Geir Fornebo, snakker med bistandsadvokat Kristin F. Hammervik. Den andre kvinnen som har anmeldt mannen, hun vi kaller Ida, hvisker noe til sin advokat, Anders Rydmark.

Ved siden av seg har Tanja lillebroren sin. Han har kommet fra Oslo for å følge rettssaken sammen med henne. Broren passer på at hun spiser, sover på samme rom og sørger for at hun ikke er alene.

– Han har tatt rollen som min tilrettelegger. Ingen andre jeg kjenner hadde klart det, sier Tanja.

Den tiltalte sitter med ryggen mot døren, ved siden av forsvarer Finn Ove Smith.

Mannen snudde seg ikke da Tanja kom inn, så heller på mobilen.

Nærværet hans gjør det vanskelig for henne å puste. Frokosten tvinger seg opp, men hun kan ikke kaste opp nå.

Tanja har bestemt seg for å klare dette. Skal sitte gjennom rettssaken, om det så koster alt hun har.

Hver morgen i åtte dager skal Tanja gå til tingretten sammen med lillebroren og en venninne.

Bare noen dager før rettssaken virket det helt utenkelig. Tanja var fast bestemt på ikke å dra.

En kamerat fikk henne på andre tanker:

– «Du kan ikke legge bak deg noe du har foran deg», sa han. Jeg innså at jeg må gjennom rettssaken for å komme videre.

I rettssalen har statsadvokat Geir Fornebo reist seg. Som aktor i saken er det han som skal snakke først.

– Mannen står tiltalt for voldtekt av to kvinner, sier Fornebo.

– Rettens bevistema er ikke om fornærmede og tiltalte har hatt seksuell kontakt, for det er ubestridt, men hva som har foregått mellom dem.

Det var Fornebo som henla saken til Tanja. I retten erkjenner han at henleggelsen var feil:

– Riksadvokaten har vurdert dette riktig. Aktor mener ikke lenger at saken burde vært henlagt. Jeg ber derfor om at retten ikke dveler ved min tidligere vurdering.

Røde duker og en julestjerne i vinduet. Tanja og lillebroren sitter sammen med bistandsadvokat Kristin F. Hammervik på en kafé. Det er pause i rettssaken.

Utenfor vinduet står mannen, med en røyk i munnviken. Broren klapper Tanja forsiktig på hånden. «Han kommer ikke inn,» sier broren. Besøksforbudet stopper ham, vet hun. Han får ikke lov til å spise på samme sted som henne.

Likevel slår frykten som en knyttneve i magen.

Dagbok, 18. desember 2017

«Forferdelig, men æ ser han i øyan.

Han må vike hver gang.

Gråter i retten.

Vondt å se og høre alt.

Uvirkelig, vanskelig, vondt.

Bra det er over snart.»

I to år har Tanja unngått mannen. Nå sitter de i samme rom hver dag. Står i samme dokø, kjører samme heis. Flere ganger har Tanja løpt på mannen utenfor rettssalen. I noen fryktelige sekunder kjente hun pusten hans mot huden.

Tanja vil gjemme seg, løpe, flykte, forsvinne.

Men det går ikke.

– Hver gang jeg ser ham, er det som å få elektrisk støt. Jeg blir svimmel, svett og får ikke puste.

Dagbok, November 2017

«Livet passerer i revy, mange minna og mange sorga.»

Lyd
Dagbok, November 2017

«Æ må holde på at æ skal fortelle om dette for å gi håp til de som blir ramma av jævelskapen.»

Tanja kunne valgt bare å møte til sin egen forklaring. Mange fornærmede ønsker ikke å høre alt som blir sagt. Men Tanja insisterer.

– Jeg har en naiv tiltro til at noe av det som kommer frem i retten, kanskje kan vippe ham av pinnen og få ham til å innrømme. Det er alt jeg ønsker meg.

En campingvogn ved vannet. Varmt sommervær i juli. Utenfor vognen står et partytelt og fire stoler. En liten gutt leker i gresset mens foreldrene drikker øl med noen venner. Utpå kvelden, mens gutten sover, blir de voksne fulle. Vennene reiser hjem, og foreldrene til gutten krangler. Faren drar guttens mor inn på soverommet. Hun sier nei, men han hører ikke etter.

Slik forklarer «Ida» seg i retten 12. desember. Hun har tidligere har vært gift med tiltalte. Ida forteller om to voldtekter, hvorav den ene skal ha skjedd i campingvognen i juli 2012. Mannen kunne bli kald og jævlig når han drakk, sier hun. Men i campingvognen gikk han lenger enn normalt. Han slo, spyttet og brukte vold. Ida sier hun sa «stopp» og «slutt».

– Hvorfor gjorde du ikke mer for å komme deg derfra? Hvorfor dyttet du ham ikke unna? spør aktor.

– Må jeg bruke vold for å bli hørt? Er det ikke nok å si nei? spør Ida.

Tanja tar plass i vitneboksen, prøver å puste.

Hun har lurt på hvordan det vil føles. Å sitte så nært ham. Hun har øvd på dette med bistandsadvokaten. Sammen tegnet de rettssalen på et papir.

Kan du fortelle hva som skjedde den natten? spør aktor.

Ett ord om gangen, tenker Tanja. Forklaringen har hun gitt utallige ganger før. Hun forteller om augustkvelden. Om det han tvang henne til, med trusler og vold. Først da kommer tårene. Aktor bryter inn med spørsmål. Du sa han ba deg snu deg rundt i sengen, hva skjedde så? Hun forteller om slagene og spyttingen. Om redselen. Etter en stund spør aktor hvorfor hun ikke bare ba mannen om å gå.

– Jeg var i sjokk. Han eide meg, sier Tanja.

Tanjas psykiater mener hun overga seg til overgriperen den natten. At det ga ham en slags makt over henne.

– En overlevelsesmekanisme, skal psykiateren senere forklare i retten.

– Så store kroppslige forandringer, så plutselig, kan ikke fabrikkeres. Det er høyst usannsynlig.

Tanja sier i retten at hun er avhengig av profesjonell hjelp. At hun trenger traumeterapi, voldsalarm og besøksforbud. Hun tør ikke være ute alene og ser seg alltid over skulderen.

Barna på 11 og 15 år har fått en mamma som er redd og innesluttet. Tanjas lillebror knytter nevene når hun snakker. Blikket vandrer, som om han vil bort derfra. Først nå hører han alle detaljene.

– Handlingene hans har forandret livet mitt totalt. Han skremte og skadet meg så mye, der nede på soverommet. Jeg trodde jeg skulle dø, sier Tanja i vitneboksen.

Dag 858
Tirsdag 12. desember 2017

Forsvareren med de svarte brillene lener seg over bordet og setter blikket i Tanja. Det er dag to av rettssaken. Hun sitter i vitneboksen og vet hva som kommer.

– Jeg har et par spørsmål til deg, sier advokat Finn Ove Smith.

Det blir flere enn et par.

– Hvor mye drakk du? Ett glass, flere enn to? Drikker du mye til vanlig? Vin eller øl? Hvilken øltype?

– Kan du huske om du falt i trappen? Er du klumsete? Det er ikke uvanlig å få blåmerker av det.

– Hvorfor husker du ikke alle de 20 timene du var sammen med ham?

– Hvorfor tror du at du ble dopet ned, når blodprøvene ikke viser noe?

– Hvorfor inviterte du ham med hjem? Hvorfor reiste du ikke bare fra ham?

– Du fortalte det til legen, men anmeldte ikke. Hvorfor ikke?

Spørsmålene føles som slag. Stemmen i Tanjas hode blir sterkere. «De tror deg ikke», «de tror du lyver», sier den.

Snart tar gråten overhånd. Tanja hikster. Dommeren ber om en pause, og Tanja løper ut. På badet lener hun seg over toalettskålen og kaster opp.

Tilbake i rettssalen spør forsvarer: Hjelper det om han ikke er her?

– Nei, sier Tanja.

Stemmen er stødigere nå:

– Jeg vil se ham når jeg forteller hva han har gjort mot meg. Han har ødelagt livet mitt.

Det er tiltaltes tur til å forklare seg. Tanja sørger for å være der. Hun vil høre hans versjon av voldtekten. Hun vil se ham i øynene når han snakker. Stirre, til han viker med blikket. Dette har Tanja øvd på sammen med terapeuten.

– Slik kan jeg ta makten tilbake. En av de viktigste grunnene til at jeg måtte være til stede under rettssaken, var at jeg ville gjøre ham til et vanlig menneske – ikke et monster, sier Tanja i en pause.

Den tiltalte trommer med fingrene mot bordkanten og flytter blikket mot aktor, statsadvokat Fornebo. Det er han som skal stille spørsmål først, tror mannen.

– Har aktor noen spørsmål til tiltalte? spør dommeren.

– Nei, han kan få si akkurat det han vil, svarer Fornebo, og lener seg tilbake.

Tiltalte rykker til, ser usikkert på sin forsvarer. Tydelig litt irritert spør han:

– Hvorfor vil han ikke stille meg spørsmål?

Forsvarer ber ham ignorere aktor. Mannen begynner på en forklaring om hvordan han og Tanja kom i snakk på en sjekkeapp og møttes hjemme hos ham. Tiltaltes forklaring skiller seg fra hennes på flere sentrale punkter. Hans forklaringer i tidligere politiavhør samsvarer med den han gir i retten, skal advokat Smith senere understreke.

Tiltalte mener de hadde sex hjemme hos ham, og ikke hos henne. Han erkjenner å ha vært hos Tanja, men sier de bare sov sammen og først hadde frivillig sex dagen etterpå.

– Ingenting seksuelt skjedde mellom oss den natten, sier han i retten.

Tiltalte mener Tanja husker hendelsen annerledes fordi hun har en angstlidelse. Den psykiske lidelsen slo inn og fortrenger hennes virkelighetsoppfatning av den natten, mener han. Hun skal også ha vært «totalt drita», ifølge mannens forklaring.

Tiltalte innrømmer at han tenner på å være dominant, men det er ikke voldelig, hevder han.

Bistandsadvokat Kristin F. Hammervik reiser seg og ber om ordet:

– Slo og spyttet du på henne? spør hun.

– Jeg klappet henne på rumpa, litt «soft», ikke sant? Jeg spyttet også, men hvis dere søker på YouTube, ser dere at det er helt normalt. Det er ikke voldelig, sier tiltalte.

Mannen mener politiet har gjort en dårlig jobb. At de ikke etterforsket påstanden om at Tanja ble dopet godt nok.

– Det er noe fundamentalt galt med systemet. Hvorfor henlegger både statsadvokat og politiet saken, og likevel ender vi her? spør mannen.

På spørsmål om hvordan hendelsen har preget ham, bryter tiltalte sammen. Sier han ikke får se sønnen lenger. Han har fått et alvorlig alkoholproblem og sover ikke om natten. Livet er ødelagt, sier mannen.

– Jeg skulle aldri blitt med henne hjem den natten. Det kan bli min undergang.

Tiltaltes forsvarer sier til VG at mannen har levd under et «umåtelig» stort press. Han påpeker at sannsynligheten for at mannen vil tilstå, slik Tanja håper, er liten.

– I hans øyne er det ikke noe å tilstå. Hvis du hadde stilt ham det spørsmålet, tror jeg han ville svart at det er på tide at hun forteller sannheten.

På sengeteppet med skoene på. Ytterjakken har hun heller ikke tatt av seg. Ute er det mørkt. Tanja har prøvd å spise en vaffel, men maten vokser i munnen. Hotellrommet snurrer. Kroppen rister.

Dommerne kunne like gjerne bedt henne løpe maraton, så sliten er hun etter de første dagene i retten.

– Jeg befinner meg i livets venteværelse. Alt står på pause, og jeg aner ikke hva som kommer etter rettssaken. Jeg håper livet blir bedre hvis han blir dømt. At jeg finner roen da, sier Tanja.

Vil Tanja noen gang bli seg selv igjen? Der hun ligger på sengen, med tårene rennende nedover kinnet, tviler hun. Likevel kjenner hun hjertet slå. Minner henne på at hun fortsatt er i live.

Broren stryker henne på armen.

– Det vanskeligste er over, sier han.

Tanja har forklart seg. Hun har svart på spørsmål fra forsvarer. Om fortiden, alkohol og seksuelle preferanser. Utspørringen ble ikke så ille som hun hadde trodd.

– Rettssaken er annerledes enn jeg forventet. Jeg opplever den som et spill, hvor alt handler om å vinne – med alle triksene i boken, sier Tanja.

– Mange av spørsmålene som stilles, gir ikke mening. De har ingen relevans. Aktørene gjør poeng ut av ingenting. Saken bør handle om det han har gjort mot meg, men det er ikke hovedfokus.

Dagbok, Desember 2017

«Rart hvordan dette fungerer egentlig.

Det dreier seg om juss, og lite anna.

De krangler om småting, advokatene.

Herregud for et system. »

Forsvarer har flere ganger spurt om et angstanfall kan ha vært grunnen til at hun husker hendelsen annerledes enn tiltalte. At hun fikk en såkalte «black out», og har glemt det som faktisk skjedde.

– De prøver å fremstille meg som syk, selv om jeg ikke er det, sier Tanja etterpå.

Helst vil hun sove. Men det går ikke. Hver gang hun ser ham i retten, hører Tanja ekkoet av stemmen hans fra den natten. «Si at du er en hore», «si du elsker meg», «si at du er min», «hvem er det som bestemmer?» .

– Når jeg ser ham, skjønner jeg hvordan han kunne gjøre dette mot meg. Han er sterk, mye sterkere enn meg. Det er vondt, men jeg må sitte gjennom rettssaken for å gjøre ham mindre farlig.

I dagboken skriver hun om forberedelsene til rettssaken. Om bistandsadvokaten som ba henne bruke god tid til å svare på spørsmålene, puste og drikke vann.

Hun skriver også om minnene fra den natten. De er blitt tydeligere nå.

Dag 859
Onsdag 13. desember 2017

I gangen utenfor Rettssal 2 er det folksomt. Seks kvinner og en mann venter. De nipper til kaffe og småprater. Det kan virke som et koselig møte mellom venner, men slik er det ikke.

De har kommet for å vitne.

I vitneboksen forteller Tanjas nærmeste venner om hvordan hun har forandret seg. Venninnen som kjørte Tanja og mannen hjem til henne den kvelden, kjenner på skyldfølelse. Sier hun burde skjønt at noe var galt.

– Alt er annerledes. Hun er redd og engstelig hele tiden, sier venninnen.

– Vi anbefalte henne å anmelde, men hun ville ikke. Kvinner er i årevis blitt fortalt at vi ikke skal være alene med en ukjent mann. Hun følte skam, fordi hun gjorde nettopp det.

En av venninnene som kommer for å vitne, er Wenche Løpsmark. Etterpå gir hun Tanja en god klem utenfor rettssalen.

Flere av Tanjas venner får spørsmål fra forsvarer Finn Ove Smith om hvorfor de ikke husker blåmerkene hun hadde i ansiktet. Det gjør Tanja sint. Hun reiser seg og ber om ordet. Med skjelvende stemme sier hun:

– Jeg sminket over dem, slik at ingen skulle se.

Dag 860
Torsdag 14. desember 2017

En ukjent kvinne sitter i vitneboksen. Håret hennes er kjemmet bakover, og hun har på seg en svart genser. Nesten ingen i rommet vet hvem hun er. Men det hun har kommet for å si, skal overraske oss alle.

– Han voldtok meg i 2012, men jeg anmeldte aldri, sier kvinnen.

Hun er ansatt i politiet i Helgeland og får tilsendt alle saker som skal gå for Rana tingrett. I en tiltale kjente hun igjen navnet hans. Kvinnen hevder seg utsatt for en sovevoldtekt i august i 2012, men sier hun husker så lite fra hendelsen at hun valgte ikke å anmelde.

Først da hun så at han var tiltalt for å ha voldtatt flere, tok hun mot til seg. Nå har hun anmeldt, men saken er ikke ferdig etterforsket. Det er aktor som har kalt henne inn som vitne.

Hun møtte mannen på en sjekkeside, forteller kvinnen. De bestemte seg for å møtes. Han kom langveisfra, og fikk sove på gjesterommet hennes etter at de hadde spist middag og drukket vin. Kvinnen hevder at mannen kom inn til henne om natten og voldtok henne mens hun sov.

– Jeg visste at min anmeldelse aldri ville føre frem alene, forklarer kvinnen.

– Jeg har alltid vært den sterke i vennegjengen, hun som dette ikke skulle skje med. Jeg har tenkt at hendelsen ikke har traumatisert meg. Det tok lang tid før jeg kalte det voldtekt.

Tanja folder hendene og ser ut av vinduet mens kvinnen snakker. Tårer triller stille nedover kinnet. Hun har aldri sett kvinnen før, men kjenner seg igjen i henne. Tøff, kortklipt og ressurssterk. Smart og veltalende.

Også hun gikk i den samme, grusomme fellen, tenker Tanja.

Den tiltalte sier seg enig i hendelsesforløpet frem til den anmeldte voldtekten. Han erkjenner å ha vært hos kvinnen. Han poengterer at hun var deprimert og at de snakket om alvorlige temaer.

Begge var ensomme, og sovnet inntil hverandre. De hadde ikke sex, hevder mannen.

Kapittel 8

Dommen

Hun tør ikke åpne e-posten. Orker ikke håpe. Hvis han blir dømt, vil hun føle lettelse da?

Hør kapittel 8
Dag 865
Tirsdag 19. desember 2017

Siste rettsdag har aktor, statsadvokat Geir Fornebo, ordet. Det er fem dager til jul og snøen faller tett der ute.

I sin sluttprosedyre snakker han om troverdighet. Om hvor viktig det er å dømme ut fra hvordan en person fremstår i retten, uten å legge vekt på fordommer og rykter.

– Det står respekt av at de fornærmede reiser til rettssaken i en annen by og sitter gjennom hele prosessen, sier aktor.

«Utvilsomt voldtekt», hvis vi skal tro Tanja, sier Fornebo. Han snakker om to uforenelige historier – tiltaltes og hennes. Om hvordan Tanjas forklaring har vært konstant, mens mannens har spriket. Det må retten vektlegge, mener Fornebo.

– Så kommer det rare i saken, det ingen forstår. Hvorfor tok hun ham med hjem? sier aktor.

Tidligere har han omtalt dette som det store mysteriet i saken.

– Vi forventer at hun ville slengt igjen døra, og reist hjem uten ham. Hjemme hos henne er det også en del korsveier hvor hun kunne kommet seg ut av situasjonen. Psykiateren forklarer det som en fryktreaksjon, en handlingslammelse. Noen flykter, andre kjemper, men hun klarer ingen av delene.

Kroppen gikk i frys. Det er ingen annen forklaring enn at hun ble låst av måten tiltalte opptrer på, konkluderer aktor.

Et ark deles ut til de fire dommerne og rettens øvrige aktører.

På papiret står det hvor lang straff aktor mener mannen bør få. Tiltalte kaster et blikk på påstanden om syv år og ni måneder, før han vender oppmerksomheten tilbake til mobilen.

Hvis han er redd eller overrasket, viser han det ikke.

Aktor mener Tanjas sak alene bør gi mannen seks år. Hjertet hopper over et slag da hun leser det. Om han bare kunne vært borte så lenge. Er det nok tid til komme seg på beina? Reparere et ødelagt liv?

– Straffutmålingen bærer preg av at tiltalte har brukt store mengder vold. Han slår uten sammenheng, spytter og bruker kommandospråk, sier Fornebo.

– Derfor finnes det ingen formildende omstendigheter.

Dag 886
Tirsdag 9. Januar 2018

Tanja bråbremser utenfor huset. Hun har kjørt fort hjem fra trening. En SMS fra bistandsadvokat Kristin F. Hammervik gjør det vanskelig å tenke. «Se e-post. Domfellelsen har kommet».

Tanja blir sittende i bilen utenfor huset, ute av stand til å røre seg. Snøen forsvinner i regnet som hamrer mot ruten. Hun tør ikke åpne e-posten. Orker ikke håpe. Hvis han blir dømt, vil hun føle lettelse da? Noen ganger tenker hun det. At det å bli trodd vil føles som en oppreisning. Samtidig er hun livredd for den mørke, dype skuffelsen. Den som kommer, hvis han blir frikjent.

Hun åpner dokumentet og scroller ned til avsnittet som heter «straffeutmåling». Der står det:

«Retten mener at straffens utgangspunkt må være omlag seks år så langt utmålingen gjelder fornærmede Tanja Arntsen. Det foreligger ingen formildende omstendigheter».

Totalt blir mannen dømt til syv år og ni måneder for voldtekt av de to fornærmede. Han er også dømt til å betale Tanja 170.000 kroner i erstatning.

Dagbok, 9. januar 2018

«Retten har lagt til grunn at de tror på mæ og de har dømt ham til seks år fengsel for det han gjord mot mæ.

Det kjennes som om æ har fått verdigheta litt tilbake og håpet om at ting kan bli bra en dag i framtia.

Det kjennes bra å bli trodd.»

Hun låser seg inn hjemme, setter seg på sofaen, men finner ikke roen. Hodet er tomt, følelsene borte. Hun reiser seg og går hvileløst frem og tilbake over stuegulvet. Leser dommen.

Retten har ingen grunn til å tvile på forklaringen hennes, står det.

«Retten er sikker på at tiltalte var klar over at han tiltvang seg seksuell omgang ved bruk av vold eller truende atferd, slik at han handlet med forsett», står det i dommen fra Rana tingrett.

– Det var umulig å tyde dommerne under rettssaken, derfor var det veldig godt å bli trodd. Det har vært en vanskelig reise, men kanskje var det verdt det. Han skal sitte i syv år og ni måneder, og det er ikke et minutt for lenge, sier Tanja til VG.

Retten legger vekt på at voldtekten varte i mange timer. At tiltalte brukte vold, slo og spyttet på Tanja. De skriver at det var et «voldsoverskudd» under handlingen. Det betyr at mannen brukte mer vold enn han trengte for å få viljen sin.

«I tillegg vektlegger retten den dødsangst og de smerter fornærmede har opplevd mens hun ble utsatt for dette», heter det i dommen.

Tanja går i dusjen. Lar vannet skylle over kroppen. Temperaturen er høy og vannstrålen brenner, men hun bryr seg ikke. Kjenner noe av skylden, skammen og skittenheten forsvinne ned i sluket.

Tårene kommer. For første gang på to år føler hun lettelse.

– Jeg har fått noe av verdigheten min tilbake og en bekreftelse på at voldtekten ikke var min skyld. Det han gjorde mot meg blir aldri borte, men kanskje kan livet bli bedre, sier Tanja.

Datteren vet fremdeles ikke om voldtekten. Men hun skjønner at mamma er sliten, og at noe har skjedd. Tolvåringen tenker at hun må passe litt ekstra på mamma.

Derfor skriver hun et takkekort til Tanja:

Fire timer. 240 minutter. Så lenge får Tanja kjenne på lettelsen. En ny tekstmelding fra bistandsadvokaten endrer alt.

«Han har anket», står det.

Den tiltalte ble skuffet over utfallet, forteller mannens forsvarer, Finn Ove Smith.

– Han var veldig uenig i dommen. Følelsen av å bli dømt var vanskelig for ham, mer enn lengden på straffen. Han var grovt uenig i Riksadvokatens avgjørelse om å ta ut tiltale. Jeg tror mye av bakgrunnen for Riksadvokatens avgjørelse var at det kom en anmeldelse nummer to, sier Smith.

Tanja faller sammen på sofaen. Håpløsheten truer med å slå henne ut. De vonde tankene er tilbake. Smerten river i kroppen. Hun skulle ønske hun kunne få kjenne på lettelsen, bare litt lenger.

– Alt jeg vil, er å gå videre, sier Tanja.

– I stedet må jeg forberede en ny rettssak.

Kapittel 9

Stillheten

Skylden og skammen nekter å slippe. Men der kjenner hun noe annet. Er det følelsen av håp?

Hør kapittel 9
Dag 928
Tirsdag 20. Februar 2018

Fiskebåtene som kommer inn fra havgapet, har mindre fisk enn vanlig.

Tanja står på kaia, helt ytterst på øya Røst i Lofoten. Hun lytter. Hører bare måkeskrik, bølgeskvulp og regn. Stillhet.

Hun har akkurat fått en tekstmelding fra advokaten sin, Kristin F. Hammervik.

Ankesaken i Lagmannsretten er flyttet fra juni 2018 til september.

Tanja ringer Lagmannsretten og spør om hvorfor. Kø, lang behandlingstid og sommerstengt, svarer resepsjonisten.

Det Tanja hører, er at hun ikke er viktig nok. At hun ikke har prioritet. Hun kan vente.

– Jeg venter konstant. Jeg venter på en dato. Så venter jeg på at livet mitt skal starte. Venter på fremtiden min. Det er en flat tilværelse, hvor jeg bare eksisterer, sier Tanja til VG.

– Kanskje det er dette systemet mener, når det snakkes om det å være et offer?

Dagbok, 16. februar 2018

«Æ vet ikke korsen æ skal klare dette på nytt.

En ny sak. Det kosta ufattelig mye.

Enda flere månda uten avklaring.

Han kan bli frikjent. Herregud. »

Tiden leger alle sår, sier ordtaket. Tanja lurer på hvilken idiot som fant på det.

Månedene mellom rettssak og ankesak er et mørke. Hun drar på jobb, sitter på kontoret og kjører hjem. Feirer bursdag og går på fotballkamp. Men smilet i ansiktet er stivt. Påklistret.

Tanja er blitt god til å late som. Le når andre forventer latter. Venninnenes liv går videre. De vil helst ikke snakke om hendelsen lenger. Det er jubileer, nye kjærester og barn som vokser. Det er på høy tid at Tanja blir seg selv, mener de. Det har gått over to år.

Men sårene vil ikke gro. I stedet rives de opp, igjen og igjen.

– Venninnene mine forstår ikke at mens livene deres er i 2018, er jeg fanget i 2015. Jeg kommer ikke videre før rettssaken er over.

Dagbok, 19. februar 2018

«Æ fortsett på min livsvei.

Æ har bare tatt en pause, en omvei.

Æ skal bli bra igjen, en dag.»

Noen dager vurderer Tanja ikke å stå opp. Til en ny dag i helvete. Likevel rer hun opp sengen. Bretter sengeteppet, lager frokost til barna. Fordi hun må.

Tanja har bedt politietterforsker Ørjan Stenseth om å fortelle barna om voldtekten. Sønnen, som nå er 16 år, blir informert før rettssaken. Noen måneder senere blir datteren på 12 år fortalt detaljene.

Stenseth svarer på spørsmålene deres. Forteller om voldsalarmen, og at mannen har fått besøksforbud mot mamma. Det har han brutt en gang, ved å sende meldinger til henne, sier etterforskeren.

Barna får vite at voldtekten skjedde hjemme hos dem. De har flere spørsmål.

«Hva skjer hvis han kommer ut av fengsel? Kommer han etter deg?» spør de mamma.

Hun kan ikke svare.

– Det er min skyld at de er redde. Det er vanskelig å takle, sier Tanja.

Dag 951
Torsdag 15. mars 2018

Traumeterapeuten ber Tanja tegne en tegning av seg selv.

Hun tegner beina som skjelver, og tærne som prøver å finne fotfestet.

Men Tanja klarer ikke tegne ansiktet sitt. Hun kjenner fremdeles ikke igjen kvinnen i speilet. Det er en vanlig traumereaksjonen, forklarer terapeuten.

– Kanskje du må finne en ny versjon av deg selv? spør terapeuten.

Dag 1072
Lørdag 14. juli 2018

I en travel sportsbutikk i Umeå skvetter Tanja. Hvorfor ringer advokaten henne på en lørdag midt i fellesferien?

Bistandsadvokat Kristin F. Hammervik er stresset i stemmen. Tre ord brenner seg fast i Tanja:

«Han er død».

– Mannen ble funnet livløs på cellen i dag tidlig, sier Hammervik.

Tanja synker sammen på gulvet. Venninnen forsøker å hjelpe henne, men Tanja kan ikke røre seg.

– Det er over, alt er over. Han er borte, sier hun.

To måneder tidligere var mannen blitt varetektsfengslet for trusler mot Tanjas bistandsadvokat og eks-kona «Ida». I går, fredag, ble saken behandlet i retten. I rettssalen hadde mannen erkjent delvis straffskyld for truslene.

Klokken ti neste morgen ble han funnet død på cellen.

– Dødsfallet var medisinsk. Det er ikke snakk om selvmord og det var ingen ytre tegn på at noe galt hadde skjedd, sier forsvarer Finn Ove Smith, i dag.

Når en tiltalt dør i en pågående rettsprosess, utgår saken. Tiltalte blir verken dømt eller frifunnet. I avgjørelsen fra Lagmannsretten står det:

«Tiltalte døde før ankeforhandlingene. Lagmannsretten må da oppheve tingrettens dom, og saksforholdet kan ikke lenger forfølges av påtalemyndighetene».

Tiltaltes familie er kjent med at VG omtaler saken. De ønsker ikke å bidra i saken, men sier dette om dødsfallet:

«Vår far er død og han er ikke dømt for de forhold som han ble domfelt for i tingretten. Han har ingen mulighet til å forsvare seg mot anklager som fremsettes mot han og vi har registrert at fornærmede har et uttalt ønske om at VG skal omtale saken. Vi ønsker ikke å bidra til et slikt publisitetsbehov.

Vår far er død og han er savnet av oss».

Hvor mange ganger har ikke Tanja hatt mareritt om akkurat dette? At mannen faller om, eller blir drept i en ulykke. Likevel føles det annerledes nå som det har skjedd.

– Det har vært min store skrekk at han skulle dø. Dommen er ikke rettskraftig, han ble ikke dømt for noen ting. Jeg fikk ingen avslutning, sier Tanja.

Dagbok, 22. juli 2018

«Han fikk siste ord.

Alt e over nå.

Fordi han e død.

Ingen rettferdighet. Ingen dom. Ingen straff. Ingen innrømmelse.

Ingenting»

Lyd

Tanja har lest mannens dødsannonse i avisen. Bisettelsen har funnet sted med familie til stede.

Venninnene er overveldet. Nå slipper Tanja å være redd, tenker de. Men hun klarer ikke ta del i lettelsen. Alt føles tomt. Alt hun ville, var å høre ham tilstå. Si at han har skadet henne. Erkjenne skyld, slik at sårene kan gro.

– Jeg slipper å være redd, og trenger aldri bekymre meg for at han skal komme ut av fengsel. Jeg kan puste igjen, likevel klarer jeg ikke være glad. Alle rundt meg sier at det er kjempebra, men jeg klarer ikke føle det.

– Jeg har aldri ønsket ham død. Jeg har tapt.

Tanja ringer Hålogaland Lagmannsrett for å spørre hva som skjer med straffesaken nå som mannen er død. Venninnene tror fremdeles at de skal møte i retten for å vitne i september.

På telefonen får Tanja beskjed om at prosessen er formelt avsluttet. Noen minutter senere får hun en e-post:

«Det vises til innkalling som vitne i overnevnt sak den 25.09.18. Du underrettes med dette om at tiltalte er død, så saken utgår».

Dagene etterpå
Lørdag 24. juli 2018

Båten fra Aker Brygge er full av sommerturister. De har stråvesker fylt med badetøy. Fergen går ut til de mange øyene i Oslofjorden. Tanja og barna har satt seg foran. Hun og sønnen lener seg over rekkverket, med beina dinglende over kanten. Selv om temperaturen nærmer seg 30 grader, blåser det friskt.

– Mamma, i dag skal du bade med oss, sier datteren.

De går av på Lindholmen, ytterst i fjorden. Husene her er bare bebodd om sommeren. Sammen med barna finner Tanja en liten holme. Solen har forsvunnet, men havet er varmt og stille. De hopper uti. Sønnen tar bomba fra en gammel trepåle, mens datteren velger stigen.

Liggende på ryggen ser Tanja mot himmelen. Saltvannet løfter henne mot overflaten. Hun tenker på døden. Hvor rar den er. Ubegripelig, uhåndterlig. Tanja vet at mannen er borte. Likevel våkner hun om natten, badet i kaldsvette, og tror han er i sengen hennes.

De siste ukene har Tanja fryktet en død mann. Skylden og skammen nekter å slippe. Men der, ute i vannet, kjenner hun noe annet. Er det følelsen av håp?

– Sex er det mest intime du kan dele med noen. Det skal være en opplevelse av noe fint, noe som skaper trygghet og tillit. Det han gjorde mot meg, var alt annet enn det. Han voldtok meg og tok fra meg alt. Fremtiden og livet mitt. Nå står jeg i løse luften og må finne fotfeste på nytt.

Dagbok, 24. juli 2018

«Æ skal legg fortida bak mæ og finn en måte å stå opp for hun som kjempa så hardt for å overlev den natta».

Barna svømmer mot en flytebrygge, Tanja følger etter. De klatrer opp og legger seg ved siden av hverandre. Tanja smiler. Det føles fint.

– Flaks at vi flyter, mamma, sier datteren.

– Slik at ingen drukner.

Utsatt for et overgrep?

Slik går du frem

Første kontakt (i prioritert rekkefølge)
Overgrepsmottak

Akuttilbud for deg som har vært utsatt for voldtekt, voldtektsforsøk eller vold i nære relasjoner. Tilbyr medisinsk undersøkelse og veiledning. Overgrepsmottakene er ofte knyttet til den lokale legevakten og er åpent døgnet rundt. Her kan du få hjelp til å ta kontakt med politi, bistandsadvokat og psykolog. Nasjonalt kontaktnummer: 116 117.

Legevakt

Hvis det er vanskelig for deg å komme i kontakt med overgrepsmottak (for eksempel på grunn av lang avstand), bør du kontakte legevakten. Ring 116117 for informasjon om nærmeste legevakt.

Politi

Ved akutte eller livstruende situasjoner bør du ringe politiet først. Nummeret er 112. Politiet kan også gi råd og veiledning til overgrepsutsatte, uten at du må anmelde.

Krisesenter

Krisesenteret er et tilbud til deg som er utsatt for vold eller overgrep fra en partner, familie eller noen du har en nær relasjon til. Senteret tilbyr beskyttelse, sikkerhet, råd og veiledning til kvinner, menn og barn. Tilbudet er gratis. Finn ditt nærmeste krisesenter på: www.krisesenter.com

Helsestasjon / skolehelsetjenesten

Frivillig og gratis tilbud for deg under 20 år. Tilbyr helseundersøkelse og veiledning. Noen kommuner har også ungdomshelsestasjon, som tilbyr hjelp til unge opp til 24 år.

Veien videre
Bistandsadvokat

Alle har krav på bistandsadvokat. Du kan snakke med bistandsadvokat før du tar kontakt med politiet eller andre hjelpeinstanser, for å få råd om hva du bør gjøre. Alle som tar kontakt med et overgrepsmottak, vil også få tilbud om en gratis veiledningstime med bistandsadvokat. Dette er helt uforpliktende, og du må ikke anmelde for å ta kontakt. En bistandsadvokat kan gi råd om hva som skjer dersom du anmelder, og hva en eventuell rettssak vil innebære. Du kan finne en bistandsadvokat selv på advokatenhjelperdeg.no. Når du er inne på siden, klikk "finn advokat", klikk deretter på "flere valg" og til slutt "advokatens rolle". Her velger du bistandsadvokat. Alle som har anmeldt vold, voldtekt og seksuelle overgrep til politiet har rett til bistandsadvokat.

Andre som kan hjelpe deg
Dixi ressurssenter

Et gratis senter for deg som har blitt utsatt for voldtekt eller overgrep. De tilbyr ikke behandling, men noen å snakke med og veiledning. De kan også hjelpe deg over telefon og e-post. Telefonnummeret er: 22444050 / 93058070

Senteret mot incest og seksuelle overgrep (SMISO)

Gir støtte og oppfølging til overgrepsutsatte. Det finnes et senter per fylke. Senteret er gratis og fungerer som et supplement til det offentlige hjelpeapparatet. Senteret kan gi råd på telefon, har kurs og tilbud om private samtaler dersom du trenger noen å snakke med. Landsdekkende telefon: 80057000.

Støttesenter for kriminalitetsutsatte

Støttesentrene ble etablert i alle politidistriktene i 2017 og skal være et tilbud for de som har anmeldt og de som vurderer å gjøre det. Støttesenteret skal i hovedsak bidra med råd og hjelp, slik at du klarer å stå gjennom hele straffesakprosessen. De kan følge deg gjennom hele prosessen, fra anmeldelse til endelig påtalemessig avgjørelse. Alle kan ta kontakt, men tjenesten er primært for de som har anmeldt. Felles nasjonalt telefonnummer for støttesenteret er 800 40 008 eller 815 20 077.

Fastlegen

Dersom du har vært utsatt for vold og overgrep, kan fastlegen være en god person å snakke med. En fastlege hjelper ikke bare med kroppslige og fysiske plager, men kan også gi råd og hjelp om psykisk oppfølging. Fastlegen har ansvaret for den helhetlige oppfølgingen av deg som pasient. Fastlegen har taushetsplikt.

Landsforeningen for voldsofre

Tjenesten dekker hele landet og tilbyr råd og hjelp i alle type voldssaker, om det så er fysisk vold eller seksualisert vold. Telefon: 22164000.

JURK

Tilbyr gratis rettshjelpstiltak for kvinner. Du kan få informasjon om hvilke rettigheter du har dersom du er blitt utsatt for en voldtekt. Telefon: 22842950. E-post: post-mottak@jurk.no

dinutvei.no

Dinutvei.no er en nasjonal veiviser til hjelpetilbud, informasjon og kunnskap om vold i nære relasjoner, voldtekt og andre seksuelle overgrep og har en spørsmål- og svartjeneste. Kontakt: dinutvei.no

Voldtekten
Anmeldelsen
Etterforskningen
Ventetiden
Henleggelsen
Tiltalen
Rettssaken
Dommen
Stillheten
VGs journalist Camilla Fredstad Huuse, som har fulgt Tanja i to år, leser opp saken
Lukk lyd