Tre brødre på Tolga

Tenk deg at ingen spør hva du vil, fordi noen hevder du ikke er i stand til å forstå.
Tenk at det skjer på grunnlag av en diagnose du ikke har.

TOLGA, høsten 2013:

Hedmarkskommunen med drøyt 1600 innbyggere har i flere år slitt med en stram økonomi. I det brunbeisede kommunehuset i sentrum jobber administrasjonen med å ferdigstille budsjettet for neste år.

Rådmann Stein Halvorsen ønsker å sette av flere millioner kroner i et fond som skal være en sikkerhet for trangere tider.

I kommunestyret i november presenterer han et budsjettforslag han mener kan gi en «skattesvak og folkefattig» kommune som Tolga et nødvendig handlingsrom.

Ifølge rådmannens forslag er det mest å hente i pleie- og omsorgssektoren:

Inntektssystemet til kommunene fungerer slik at én psykisk utviklingshemmet kan øke statlige overføringer med en halv million kroner i året. Penger kommunene kan bruke på hva de vil.

Tolga har nylig fått kritikk for oppfølgingen av nettopp denne gruppen. Manglende kartlegging har også ført til at kommunen har gått glipp av statlige tilskudd, påpekte en revisjonsrapport få uker tidligere.

Rådmannen i Tolga tror det er mulig å registrere ytterligere fem. Selv om det vil koste å gi dem tjenester, vil kommunen fortsatt gå i overskudd:

«Nettoen blir da 1.500.000», skriver rådmannen.

Det neste året dobler Tolga kommune antall personer som registreres som psykisk utviklingshemmede. Fra fem til ti.

TOLGA: Kommunehuset, kirken, lensmannskontoret og NAV holder alle til i sentrum av landbruksbygda Tolga. Foto: Krister Sørbø/VG
TOLGA: Kommunehuset, kirken, lensmannskontoret og NAV holder alle til i sentrum av landbruksbygda Tolga. Foto: Krister Sørbø/VG

TOLGA, høsten 2018:

Det siste året har VG fulgt tre brødre som alle har vært en del av denne statistikken. Gjennom VGs undersøkelser har Lars Peder (35), Arvid (32) og Magnus Holøyen (25) for første gang fått vite at hjemkommunen i flere år har registrert dem som psykisk utviklingshemmede.

Diagnosene ga ikke bare mer penger til Tolga kommune. De ble også brukt til å sette brødrene under personlig og økonomisk vergemål. Det vil si at staten griper inn i brødrenes liv og økonomi.

Fakta:
Hva er et vergemål?

  • Dersom myndighetene mener at en person ikke er i stand til å ivareta sine egne interesser, kan fylkesmannen velge å oppnevne en verge.
  • Vergen kan være et familiemedlem, en bekjent eller en av fylkesmannens faste verger.
  • Vergemålet kan gjelde personlige forhold, økonomiske forhold eller begge deler.
  • Et vergemål er et frivillig hjelpetiltak som krever samtykke fra den det gjelder.
  • Loven åpner for unntak hvis en person ikke er i stand til å forstå hva et samtykke innebærer.
  • For å få en verge må du ha en sykdom, skade eller funksjonsnedsettelse.

Kilde: Vergemålsportalen, vergemålsloven, Statens Sivilrettsforvaltning

Lovens hovedregel sier at den som skal få verge, skal samtykke. I over to år har brødrene kjempet for å bli kvitt et vergemål hverken kommunelegen eller Fylkesmannen spurte dem om de ville ha.

 
«Det er helt utrolig at en lege som jeg aldri har hatt time hos og som jeg aldri har møtt, kan skrive om en diagnose jeg ikke har»
Magnus Holøyen (25)

VG kan nå avsløre at nye tester viser at to av brødrene ikke er psykisk utviklingshemmede. Den tredje broren ble registrert av kommunen før han fikk diagnosen.

Hvorfor ble alle brødrene en del av statistikken da kommunen skulle rydde opp i registreringen av psykisk utviklingshemmede?

Se videoen der Magnus Holøyen forteller om hvordan de to siste årene har vært:

Ble mobbet

Magnus Holøyen tror noe av svaret finnes langt tilbake i tid. Til oppveksten i landbruksbygda Øversjødalen. Et sted med knappe 50 innbyggere, der alle kjenner alle.

– Jeg skjønte vi var en familie som folk tenkte var annerledes. Jeg fikk vel egentlig høre det fra første skoledag. Vi hadde en bror i rullestol og det var andre ting som folk snakket om. Jeg var jo litt tregere i en del ting på skolen enn de fleste. Det skal ikke så mye til før du blir pekt ut.

Magnus Holøyen (25) er høy og sterk, nesten alltid kledd i arbeidsklær. Han bruker ikke mange ord når han snakker, og smiler ofte forsiktig når han skal fortelle om det han synes er vanskelig. Han er likevel tydelig når han beskriver lese- og skrivevanskene, oppveksten og mobbingen.

BARNESKOLEN: Brødrene tilbrakte sine første skoleår på Åstun skole i den lille bygda Øversjødalen. Skolen ble lagt ned i 2003. Foto: Mona Grivi Norman/VG
BARNESKOLEN: Brødrene tilbrakte sine første skoleår på Åstun skole i den lille bygda Øversjødalen. Skolen ble lagt ned i 2003. Foto: Mona Grivi Norman/VG

Som yngstemann i søskenflokken var Magnus den siste som begynte på Åstun barneskole i 2000. De var rundt 20 elever, to på hans klassetrinn. «På skolen ble han mobbet fra dag én», står det i en rapport fra Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk på Tynset (BUP).

– Det gjaldt vel egentlig alle oss brødrene, sier Magnus.

Da han var ti år gammel, i 2003, ble skolen lagt ned. Omtrent samtidig ble foreldrene skilt. Søsknene flyttet til Tolga sentrum med moren.

– Da skolen stengte og vi flyttet med mamma, fulgte det bare med. Alle på Tolga visste hvem alle fra Øversjødalen var. I hvert fall visste alle hvem vi var, sier Magnus.

Erklært ufør

I likhet med storebrødrene er han i dag uføretrygdet. Han leier en enebolig i nabokommunen Os, noen få hundre meter fra gården der han jobber som avløser på en bondegård med melkeproduksjon. Her har han ansvar for rundt 20 kyr og store maskiner, men han kan bare jobbe opp til maksgrensen ved siden av trygden.

– Jeg ønsket aldri å bli uføretrygdet. Men kommunen mente jeg kunne ha en tilrettelagt arbeidsplass der jeg satt og brettet kluter hele dagen, sier Magnus Holøyen.

– Hvorfor skulle NAV ønske å ha deg på trygd?

– Jeg tror noen har forventet at jeg ikke kom til å klare meg sjøl. Kanskje de bladde gjennom noen papirer fra jeg var tenåring og så at «han der Magnus er visst mildt psykisk utviklingshemmet, han kommer ikke til å klare seg».

Magnus trekker på skuldrene og ser ned i bordplata:

– Jeg vet ikke hvorfor, men jeg føler at kommunen har stemplet meg uten å vite så mye. De behandler meg og brødrene mine som om vi er samme person.

Diagnosene

VG har fått tilgang til brødrenes pasientjournaler og utskrifter fra sykehus og Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (BUP). VG har også fått tilgang til dokumenter fra kommunale tjenester og offentlige instanser som NAV.

Dokumentene viser at alle brødrene har hatt behov for ekstra hjelp fra både skolen og kommunen. Lars Peder og Arvid får kommunale tjenester også i dag.

Lars Peder Holøyen (35) har lærevansker, men i journalen hans er det ingen spor av diagnosen psykisk utviklingshemming.

Arvid Holøyen (32) er født med cerebral parese og har diagnosen moderat psykisk utviklingshemming, ifølge en utredning fra 2014.

Magnus Holøyen (25) fikk diagnosen ADHD i tenårene. I en utredning fra BUP i 2006 står det at det ikke er riktig å sette diagnosen psykisk utviklingshemming. Tre år senere står den likevel i en avsluttende rapport.

PP-tjenesten, som hjelper barn og unge som trenger spesialundervisning, påpeker dette i 2013. De skriver at de ikke skjønner hvorfor diagnosen er endret. PPT anbefaler at diagnosen avklares nærmere. De skriver også at de har gitt muntlig beskjed om det til NAV-kontoret på Tolga i juni samme år.

Det er ingen tegn i Magnus’ journal på at bekymringen ble fulgt opp.

Tidslinje: Dette har skjedd.

Brødrene har fritatt Tolga kommune fra taushetsplikten, men kommunen har ikke ønsket å gi ut opplysninger eller svare på om det finnes annen dokumentasjon eller legeerklæringer som forklarer hvorfor de har registrert brødrene som utviklingshemmede.

VG har også spurt kommunen om hvilke tjenester brødrene har fått de siste fem årene. Heller ikke dette har kommunen valgt å svare på.

Mer inntekter

«Milliontap for Tolga», skrev Arbeidets Rett i desember 2013. Lokalavisen omtalte en revisjonsrapport som konkluderte med at Tolga kommune ikke hadde vært flinke nok til å følge opp personer som befant seg i «grenseområdet» for psykisk utviklingshemming.

Rapporten påpekte at flere burde fått bistand tidligere. Disse var ikke blitt kartlagt og hadde ikke fått en diagnose i tråd med loven. Dette kan ha kostet kommunen millioner, innrømmet rådmann Stein Halvorsen i lokalavisen.

Kommunenes årlige registrering av psykisk utviklingshemmede innbyggere er en del av beregningen når staten skal fordele penger mellom norske kommuner. For å bli registrert må du ha en diagnose og motta en kommunal tjeneste. Én person kan utgjøre en forskjell på over en halv million kroner.

Se forklaringen her:

Det var dette den tidligere rådmannen viste til i budsjettforslaget for 2014. Selv om det ville koste å gi flere personer tjenester, ville kommunene fortsatt få et overskudd på halvannen million kroner.

Slik var regnestykket for Tjenesten for funksjonshemmede (TFF):

Samme år ble antallet psykisk utviklingshemmede doblet.

I dag sier den tidligere rådmannen til VG:

– Jeg tror det faktisk i mange år var gjort en underrapportering, fordi man ikke hadde fått bekreftet den diagnosen som må til for å få de midlene som en kommune da får. Jeg tror ikke det var noe som plutselig dukket opp.

* Antall personer over 16 år registrert som psykisk utviklingshemmet.
Fakta:
Kommunenes registrering av psykisk utviklingshemmede

Hvert år rapporterer kommunene inn antall innbyggere over 16 år med psykisk utviklingshemming.

Disse tallene inngår i den kompliserte beregningen av hvordan midler fra staten skal fordeles mellom kommunene.

Personene som registreres må ha diagnosen psykisk utviklingshemming eller en bekreftelse fra en lege eller psykolog på at tilstanden deres tilsvarer psykisk utviklingshemming. I tillegg må de få kommunale tjenester.

I år tilsvarer denne kompensasjonen 656.000 kroner per person.

Det er Helsedirektoratet som henter inn tallene, som igjen rapporteres videre til Kommunal- og moderniseringsdepartementet.

Kilde: Helsedirektoratet/KMD

– Aldri testet

De tre brødrene fikk aldri vite at Tolga kommune startet et arbeid for å registrere flere personer som psykisk utviklingshemmet.

Først i år kunne VG fortelle brødrene om dette. Med bistand fra VGs journalister ba brødrene kommunen svare på om de var en del av Tolgas rapportering.

To måneder etter at brevet ble sendt, fikk de svar. Arvid Holøyen fikk beskjed om at han hadde vært registrert som psykisk utviklingshemmet av kommunen siden 2012 – før han fikk diagnosen. Lars Peder og Magnus Holøyen har vært en del av kommunens register siden 2013.

– Jeg skjønner ikke hvordan kommunen kom frem til at jeg er psykisk utviklingshemmet. Jeg aldri har vært testet for noe før, sier Lars Peder i dag.

«Etterspurt diagnoser»

I desember 2013, en måned etter at revisjonsrapporten var klar, skriver Arvid Holøyens fastlege en henvisning til Sykehuset Innlandet for å få ham utredet. Arvid har i en årrekke fått oppfølging på grunn av cerebral parese.

Fastlege Ove I. Feragen opplyser at bakgrunnen for henvisningen «er at det fra Tolga kommune er etterspurt diagnoser hos Arvid. Man etterlyser da om han kan ha en psykisk utviklingshemmingsdiagnose som vel gir mer inntekter til kommunen».

Feragen skriver at det var Tolga kommune som tok initiativet til henvisningen. Fastlegen legger til at det ikke er aktuelt å presse Arvid gjennom en utredning han ikke ønsker.

Arvid Holøyen har cerebral parese og er avhengig av hjelp fra kommunen. Han bor hjemme hos moren Liv Melgård. Han forteller at det viktigste i livet hans er å beholde den friheten det er å kunne gå selv i gåstol, og ikke være avhengig av rullestolen overalt.

HJELPER TIL: Arvid Holøyen bruker helst gåstolen sin når han skal bevege seg rundt. Denne formiddagen er storebror Lars Peder innom huset der Arvid og moren Liv Melgård bor. Foto: Krister Sørbø/VG
HJELPER TIL: Arvid Holøyen bruker helst gåstolen sin når han skal bevege seg rundt. Denne formiddagen er storebror Lars Peder innom huset der Arvid og moren Liv Melgård bor. Foto: Krister Sørbø/VG

– Jeg synes det er fint å komme meg ut. Jeg tenkte at hvis kommunen fikk mer penger, betød det kanskje at jeg kunne få et bedre tilbud, sier Arvid Holøyen i dag.

Han ble utredet ved Sykehuset Innlandet i 2014 og fikk diagnosen moderat psykisk utviklingshemming.

– Jeg vet jo at jeg har CP. Og jeg vet at jeg noen ganger sliter litt med å finne ord; med å huske alt. Men om det betyr at jeg er psykisk utviklingshemmet, vet jeg ikke, sier Arvid.

VG kan ikke finne spor i journalene av at det gjøres utredninger av Magnus eller Lars Peder i 2013.

Men i april samme år deltok Magnus’ fastlege Helge Ludvigsen i et tverrfaglig møte med NAV. Han var også kommunelege i Tolga på denne tiden. En snau måned etter dette møtet står diagnosen psykisk utviklingshemming lett for første gang i journalen til Magnus. Samme år ble han erklært arbeidsufør.

Ludvigsen vil ikke kommentere saken. Han er ikke lenger kommunelege i Tolga.

Feragen, som i dag er fastlege for alle tre brødre, ønsker ikke å kommentere noen av pasientene sine eller opplyse hvem som kontaktet ham på vegne av Tolga kommune.

IQ-TESTET: I februar i år ba Fylkesmannen om at Lars Peder og Magnus skulle utredes for psykisk utviklingshemming. Testene ble gjort her på Frivilligsentralen på togstasjonen i Tolga. Foto: Krister Sørbø/VG
IQ-TESTET: I februar i år ba Fylkesmannen om at Lars Peder og Magnus skulle utredes for psykisk utviklingshemming. Testene ble gjort her på Frivilligsentralen på togstasjonen i Tolga. Foto: Krister Sørbø/VG

Dramatiske konsekvenser

Er det egentlig et problem at det står i journalen at du har en diagnose du ikke har?

Ja, mener professor og daglig leder Karl Elling Ellingsen ved Norges fremste fagmiljø om utviklingshemming, NAKU ved NTNU i Trondheim:

– Det er alvorlig. Begrunnelsen for å ha en diagnose, er å få behandling eller hjelp man har krav på. Har man ikke diagnosen, har man ikke nødvendigvis det behovet. Da kan man bli sittende med en diagnose, og kanskje også tjenester eller oppfølging, som man verken trenger eller som er til noen hjelp. I verste fall kan diagnosen åpne opp for tiltak som er uheldig og feil.

– Som et vergemål?

– Ja, det kan åpne for umyndiggjøring og et uønsket vergemål. Fordi man har diagnosen, kan det åpne for en praksis som gir dramatiske konsekvenser, sier Ellingsen.

ANNONSE

Våren 2016, tre år etter at de først ble registrert, er brødrene Holøyen tema i samtaler mellom NAV-leder Synnøve Narjord, lederen for den vernede bedriften TOS-Asvo og den nye kommunelegen Karen Prytz.

I juni blir det skrevet en begjæring som skal endre hverdagen for de tre brødrene.

Ville sagt nei

Lars Peder Holøyen husker godt den dagen brevet kom.

«Fylkesmannen i Hedmark har den 15.07.2016 mottatt en begjæring om at det oppnevnes verge for deg», het det i det korte skrivet som kom hjem til det lille huset han leide på Tolga.

NAV mente han trengte verge. Fylkesmannen skulle nå vurdere om han tilfredsstilte kravene. Forventet saksbehandlingstid var tre måneder, sto det.

Lars Peder ble irritert. Han dro rett bort til moren for å vise henne brevet.

– Jeg synes det var urettferdig, spesielt siden de ikke hadde snakket med meg først.

Brødrene, Magnus og Arvid, fikk samme beskjed, samme dag.

Hvert år griper myndighetene inn i livet til tusener av nordmenn de mener ikke klarer å ta vare på seg selv eller sin egen økonomi. Lovens hovedregel er at den som får oppnevnt verge, skal ha sagt ja.

VG har spurt Lars Peder, Arvid og Magnus hva de hadde svart, dersom legen eller NAV hadde tatt kontakt med dem før de sendte inn begjæringen. Alle tre opplyser at de ville sagt nei. De ønsker ikke vergemål. Moren sier hun informerte Fylkesmannen om dette kort tid etter at de hadde fått det første varselet.

SAMLET: Arvid (f.v), Lars Peder og Magnus Holøyen på besøk hjemme hos moren Liv Melgård. Arvid er den eneste av brødrene som bor hjemme. Foto: Krister Sørbø/VG
SAMLET: Arvid (f.v), Lars Peder og Magnus Holøyen på besøk hjemme hos moren Liv Melgård. Arvid er den eneste av brødrene som bor hjemme. Foto: Krister Sørbø/VG

Vergemål samme dag

«Vurderes som ikke i stand til å kunne ivareta sine egne interesser», het det i de tre begjæringene som ble skrevet av NAV 22. juni 2016.

Det ble krysset av for at brødrene ikke var i stand til å ta vare på sin egen økonomi og at de også trengte bistand i personlige forhold.

For å kunne opprette et vergemål, krever loven at personen må ha en tilstand eller en diagnose som gjør at man ikke kan ivareta interessene sine selv. Dette må oppgis når det søkes om vergemål.

Både NAV-sjefen og kommunelegen i Tolga erklærte at både Lars Peder og Magnus hadde psykisk utviklingshemming. Arvid, den eneste som hadde fått utredet diagnosen i voksen alder, hadde ifølge papirene en «alvorlig svekket helbred».

Legen, Karen Prytz, oppga at ingen av brødrene var i stand til å forstå hva et vergemål ville innebære, og at det derfor ikke var behov for å innhente samtykke.

I et kort tilleggsskriv som skulle gjelde for alle tre brødrene, skrev hun:

«Når det gjelder samtykke, er det en klar oppfatning av at i hvert fall to av de tre brødrene kvier seg for å foreta seg noe uten morens samtykke. (...). Det burde vært logisk å innkalle disse brødrene på time for å spørre de direkte hvordan det ligger an, men det synes vanskelig å få gjennomført praktisk uten mors viten og deltakelse».

Beskyldninger

Brødrene har «en dominerende mor som vi har stor grunn til å tro utnytter sine voksne barn økonomisk», skrev kommunelege Karen Prytz i et senere brev til Fylkesmannen.

Det sto at moren ønsker at Arvid skal bli boende hjemme «og at dette dreier seg mye om tilgang til Arvids penger».

Videre skrev kommunelegen at familiegården snart skulle selges, og at hverken Lars Peder eller Magnus ville være i stand til å drive den lønnsomt. Hun opplyste at begge hadde betalingsanmerkninger og manglet evnen til å styre sin egen privatøkonomi.

Prytz skrev at det var kommunen som hadde tatt kontakt med henne om vergemålssakene, og at opplysningene stammet fra NAV, kommunen, den tilrettelagte arbeidsplassen TOS-Asvo og den kommunale tjenesten for funksjonshemmede (TFF). Vurderingene var gjort i samråd med disse.

Kommunelegen hadde også forhørt seg med en rådgiver hos Fylkesmannen før brevet ble sendt.

KOMMUNEHUSET: Kommunen er den største arbeidsplassen i Tolga. Administrasjonen holder til i samme bygg som NAV, midt mellom Glomma og fylkesvei 681. Foto: Krister Sørbø/VG
KOMMUNEHUSET: Kommunen er den største arbeidsplassen i Tolga. Administrasjonen holder til i samme bygg som NAV, midt mellom Glomma og fylkesvei 681. Foto: Krister Sørbø/VG

– Ondskapsfullt snakk

VG har snakket med alle de tre brødrene på tomannshånd. De avviser at de blir utnyttet økonomisk av moren Liv Melgård.

Påstandene om henne er ikke dokumentert i noen av dokumentene VG har sett. Ingen av dem som har fremsatt anklagene, vil begrunne dem.

Arvid Holøyen er den eneste av brødrene som bor hjemme. Han betaler husleie, og deler regninger for internett og strøm med moren. Hun har hjulpet ham med økonomien i alle år. Nå får hun i tillegg en venn til å gå gjennom alt en gang i måneden.

– Det er ikke sånn jeg kjenner mamma. Jeg betaler for meg hjemme, men jeg tenker det er rett og rimelig når jeg bor her, sier Arvid.

– Det er horribelt, sier Lars Peder om beskyldningene mot moren.

Liv Melgård sier hun opplever det som ondskapsfullt snakk som det er vanskelig å forsvare seg mot.

ANKLAGET: Liv Melgård sier det er vondt å lese om beskyldningene mot henne. Hun avviser på det sterkeste at hun utnytter sønnene sine. Foto: Krister Sørbø/VG
ANKLAGET: Liv Melgård sier det er vondt å lese om beskyldningene mot henne. Hun avviser på det sterkeste at hun utnytter sønnene sine. Foto: Krister Sørbø/VG

– Jeg forstår ikke hvordan de kan få seg til å skrive det. Uten å ha snakket med meg skriver de grove beskyldninger om hvordan jeg er som mor.

– Utnytter du sønnene dine økonomisk?

– Selvsagt utnytter jeg ikke sønnene mine! Arvid, som bor hjemme, betaler for seg her. De to andre gutta klarer seg fint på egenhånd.

– Er du dominerende?

– Det bør vel egentlig barna mine svare på. Men jeg opplever ikke det. Jeg har aldri gjort noe for å skade barna mine, sier Liv Melgård.

Kommunelege Karen Prytz vil ikke utdype hvorfor hun beskrev Liv Melgård som dominerende eller hvordan påstanden om økonomisk utnyttelse var dokumentert. Hun henviser alle spørsmål til rådmannen i Tolga.

Lommepenger

Det er Fylkesmannen som oppretter vergemål. Loven sier at fylkesmennene først skal ha en samtale med den som eventuelt trenger verge «med mindre det må antas at personen ikke kan forstå hva saken gjelder».

I mars i fjor opprettet Fylkesmannen i Hedmark fullt vergemål for alle de tre brødrene. Da hadde nok en offentlig instans unnlatt å spørre dem om hva de selv ønsket.

Fylkesmannen i Hedmark ønsker ikke å svare på hvorfor de ikke snakket med brødrene før vedtaket. I stedet ble kommunelegens korte redegjørelse lagt til grunn:

«Ettersom legeerklæringen var tydelig på at han ikke var samtykkekompetent, ble det ikke innhentet samtykke fra ham», skrev Fylkesmannen senere om Arvid.

Hjelp oss å finansiere viktig journalistikk: Kjøp VG+ her.

Lars Peder, Arvid og Magnus mistet frihet vi ellers tar for gitt: Muligheten til å betale regninger, kjøpe et dyrt klesplagg eller investere i et nytt verktøy uten å måtte spørre noen om lov. Å bli hørt og trodd når de sier fra om hva de selv vil.

Lars Peder Holøyen (35) sier at hans første møte med vergen var da hun uanmeldt møtte opp på jobben hans, den tilrettelagte arbeidsplassen TOS-Asvo.

Senere fikk han 800-1000 kroner i lommepenger hver uke. Ofte trengte han mer, blant annet til å fylle drivstoff på bilen han eier. Han liker å fiske og er ofte oppe ved et vann ved Øversjødalen, noen mil fra Tolga. Onsdager kjører han Arvid til og fra fysioterapeuten.

Han sier at han fikk det han trengte, men:

– Jeg måtte spørre vergen. Om alt.

– Kan det å ha verge være bra for deg på noen måter?

– Nei, jeg kan ikke se noen grunn til det. Det hadde holdt med noen som kunne gi meg råd om hvordan jeg kan styre økonomien, for eksempel hvis jeg trenger hjelp til å dele opp noen regninger.

Arvid vant fram

FAST SJÅFØR: Onsdager pleier Lars Peder å kjøre lillebror Arvid til fysioterapeuten i sentrum av Tolga. Foto: Krister Sørbø
FAST SJÅFØR: Onsdager pleier Lars Peder å kjøre lillebror Arvid til fysioterapeuten i sentrum av Tolga. Foto: Krister Sørbø

Brødrene og moren deres klaget på både vergemålene og kommunelegen. De påpekte at kommunelegen aldri hadde møtt dem, at diagnosene var feil og at vergemålene var opprettet mot deres vilje.

I behandlingen av brødrenes klagesaker skilles veiene deres.

Etter at Fylkesmannen i Hedmark først hadde avvist Arvid Holøyens klage, fikk han medhold i Statens Sivilrettsforvaltning (SRF).

Klageorganet understreket at et vergemål skal være frivillig. Arvids tydelige og gjentatte protester viste at vergemålet hadde et «utpreget tvangselement». Dersom Arvid skulle påtvinges en verge, måtte det ha vært fordi en domstol fratok ham hans rettslige handleevne, fastslo SRF.

I mars i år ble dermed Arvid, den eneste av brødrene med diagnosen psykisk utviklingshemming, den første broren som fikk opphevet vergemålet.

Legen brøt loven

I mai 2017 åpnet fylkeslegen i Hedmark en tilsynssak mot kommunelege Karen Prytz. Fylkeslegen ba kommunelegen forklare hvilket grunnlag hun hadde for å skrive legeerklæringene i brødrenes vergemålssaker.

Prytz svarte at hun var blitt enig med NAV og helsesjefen i kommunen om ikke å innkalle brødrene til en samtale. Vergemålsavdelingen hos Fylkesmannen hadde ifølge Prytz gitt henne beskjed om at de ville innhente ytterligere dokumentasjon selv, dersom det var nødvendig.

«Det burde vært naturlig å diskutere vergemålet direkte med Magnus i forkant. Dette kunne ha forberedt Magnus bedre, men jeg tror resultatet hadde blitt det samme. Jeg antar mor/klager ville ha klaget uansett rekkefølge», skrev hun, og gjentok den samme setningen i både Lars Peder og Arvids sak.

Det var ikke tilstrekkelig:

I februar i år slo fylkeslege Trond Lutnæs fast at Prytz ikke hadde grunnlag for å vurdere hverken helsetilstand eller spørsmålet om samtykkekompetanse. Fylkeslegen viste til at erklæringene bygde på gammel informasjon og at begrunnelsene ikke var gode nok:

«Opplysninger om diagnose og vurdering av evnenivå er til dels svært sparsomme, og fra langt tilbake i tid», het det i avslutningen av tilsynssaken.

«Sammen med at du heller aldri møtte dem for å danne deg et bedre grunnlag for erklæringen, gjør at Fylkesmannen finner at erklæringene dine ikke kan anses å oppfylle kravene til objektivitet (...).»

Fylkeslegen beklaget dersom Prytz hadde fått råd som kunne misforstås fra ansatte hos Fylkesmannen, men la til at det er hennes selvstendige ansvar som lege at loven blir fulgt.

Konklusjonen var at kommunelegen i Tolga hadde brutt helsepersonelloven. Saken ble ikke sendt videre til Statens helsetilsyn.

Vil ikke svare

VG har vært i kontakt med tidligere og nåværende kommunelege på Tolga. Ingen av dem ønsker å svare på spørsmål om diagnoser eller vergemål.

Rådmannen i Tolga kommune svarer at kommunen, til tross for fritak fra taushetsplikten, ikke vil kommentere enkeltsaker. Rådmannen er Siv Sjøvold, den tidligere sektorlederen for helse, som var involvert i beslutningen om å begjære vergemål for brødrene.

Den tidligere sjefen for NAV Tolga, som i dag er sektorleder for velferd i Tolga kommune, viser til rådmannen. Den lokale TOS-Asvo-bedriften eller Tjenesten for funksjonshemmede vil ikke uttale seg om saken.

Fakta:
Slik har VG jobbet

På anmodning fra VG har Lars Peder, Arvid og Magnus Holøyen bedt Tolga kommune om innsyn i hvorvidt kommunen har rapportert til Helsedirektoratet at de er psykisk utviklingshemmet.

VG har bistått Magnus, Arvid og Lars Peder Holøyen med en erklæring om at de fritar leger, kommunen, Fylkesmannen og andre offentlige instanser fra taushetsplikten. Det fremgår at erklæringen er gitt på anmodning fra VG.

VG har bistått Magnus Holøyen med å be Fylkesmannen i Hedmark om innsyn i dokumenter i hans egen sak. VG har også bistått Magnus Holøyen med å be om Tolga kommune om innsyn i hvilke kommunale tjenester han mottar.

Ikke psykisk utviklingshemmet

I februar ber Fylkesmannen om en utredning av Lars Peder og Magnus.

Sjefpsykolog Børge Holden ved Sykehuset Innlandet skriver at Lars Peders resultater på IQ-testen er «helt uforenlig med lett psykisk utviklingshemming».

I juni i år ble Lars Peder Holøyen den andre broren som fikk opphevet sitt vergemål.

Utredningen av Magnus viser også at han ikke er psykisk utviklingshemmet.

– Jeg har alltid visst det, men det er jo greit å få det skriftlig, sier Magnus Holøyen med et skjevt smil.

Overraskende avgjørelse

HÅPEFULL: I juni regnet Magnus Holøyen med at vergemålet hans skulle bli opphevet. Foto: Krister Sørbø/VG
HÅPEFULL: I juni regnet Magnus Holøyen med at vergemålet hans skulle bli opphevet. Foto: Krister Sørbø/VG

Da VG besøkte Magnus noen måneder etter at testen var klar, var han sikker på at også hans vergemål skulle bli opphevet. I likhet med brødrene hadde han fått verge mot sin vilje. Diagnosen som var brukt som begrunnelse, stemte ikke. Legeerklæringen som sa at han manglet samtykkekompetanse, var i strid med loven.

Skuffelsen var derfor stor da brevet fra Fylkesmannen i Hedmark kom før sommeren. Vergemålet ble riktignok endret. Men Fylkesmannen mente Magnus ikke hadde styr på pengene sine og bestemte at han fortsatt skulle ha en økonomisk verge.

Fylkesmannen sendte avgjørelsen til Statens Sivilrettsforvaltning, sammen med klagen fra Magnus. I september sendte klageorganet saken i retur med beskjed om at det måtte gjøres et nytt vedtak. Magnus Holøyens sak ligger dermed fortsatt hos Fylkesmannen i Hedmark.

Kommentar: Et offentlig overgrep

– Har fulgt reglene

Siden midten av august har VG rettet flere henvendelser til Tolga kommune. VG har spurt rådmannen om grunnlaget for å registrere brødrene Holøyen som psykisk utviklingshemmede. VG har også spurt om ønsket om større inntekter til kommunen kan ha ført til at innbyggere er blitt registrert som psykisk utviklingshemmede på feilaktig grunnlag.

Kommunen vil ikke uttale seg om enkeltsakene VG omtaler, men sier at regelverket blir fulgt.

– På generelt grunnlag kan vi si at registreringen fra kommunene via Altinn-skjema «Registrering av tal på personar med psykisk utviklingshemming i kommunane» skjer i Tolga kommune etter de krav som ligger i ordningen, skriver rådmann Siv Sjøvold i en e-post.

Også Fylkesmannen i Hedmark avviser å svare på spørsmål om saken. Dette til tross for at brødrene Holøyen har fritatt Fylkesmannen fra taushetsplikten.

Arvids tidligere verge, Heidi Lundstedt, sier til VG at det har vært en vanskelig prosess og at hun tror alle parter har lært litt.

– Jeg tror alle har lært at en person er ett individ. Alt må behandles per enkeltindivid, sier hun.

Magnus sier han ikke har merket noe til at Tolga fikk større statlige overføringer. Han sier at han ikke mottar noen tjenester fra kommunen i dag. Tolga kommune vil ikke svare på hvilke tjenester de mener Magnus får av kommunen.

Han reagerer på at kommunen de siste fem årene har fått millioner basert på en diagnose de nye testene viser at hverken han eller Lars Peder har.

– Du skulle jo tro at kommunen måtte finne ut av det før de begynte å kreve penger for oss.

Magnus spurte i midten av august Tolga om årsaken til at kommunen har registrert ham som psykisk utviklingshemmet.

Han har ikke fått svar.

Tidslinje:

Dette har skjedd

Magnus

Lars Peder

Arvid

Magnus

Lars Peder

Arvid

2012

Tolga kommune registrerer Arvid som psykisk utviklings­hemmet.

2013

Tolga kommune registrerer Magnus og Lars Peder som psykisk utviklings­hemmet.

13.12.2013

Ifølge Arvids fastlege spør Tolga kommune om han har diagnosen psykisk utviklings­hemmet «som vel gir mer inntekter til kommunen».

14.02.2014

Arvid utredes og får diagnosen moderat psykisk utviklings­hemming.

22.02.2016

NAV Tolga ber fylkes­mannen om verge­mål for alle tre brødre.

19.07.2016

Fylkes­mannen informerer brødrene om at de kan bli satt under vergemål.

17.03.2017

Brødrene får en verge for økonomiske og personlige spørsmål.

April 2017

Brødrene klager på vergemålene ved hjelp av mor og venner.

28.07.2017

Magnus’ fastlege blir bedt om å vurdere verge­spørsmålet. Legen mener Magnus ikke har behov for verge og at han er samtykke­kompetent.

11.07.2017

Fylkes­mannen opprett­holder vergemål for Arvid, og sender saken til klage­organet Statens Sivil­retts­forvaltning.

23.02.2018

En utredning slår fast at Magnus ikke er psykisk utviklings­hemmet.

23.02.2018

En utredning slår fast at Lars Peder ikke er psykisk utviklings­­hemmet.

21.02.2018

Statens Sivilretts­forvaltning opphever verge­målet for Arvid.

08.06.2018

Fylkes­mannen bestemmer at Magnus fortsatt skal ha en økonomisk verge. Vedtaket blir sendt til klage­organet Statens Sivil­retts­forvaltning sammen med den halvannet år gamle klagen fra Magnus.

05.06.2018

Fylkes­mannen viser til Statens Sivil­retts­forvaltnings avgjørelse i Arvids sak, og opphever vergemålet.

29.09.2018

Statens Sivilrettsforvaltning sender saken i retur til Fylkesmannen i Hedmark, som blir bedt om å gjøre et nytt vedtak.

06.10.2018

VG publiserer historien om de tre brødrene Holøyen.

07.10.2018

Kommunalminister Monica Mæland ber Fylkesmannen i Hedmark om en redegjørelse i saken. Sammen med helse- og justisministeren vurderer hun å be om en uavhengig gransking av Tolga-saken.

11.10.2018

Fylkesmannen i Hedmark opphever vergemålet til Magnus. Han var den siste av de tre brødrene som fremdeles var underlagt vergemål.

Publisert: 6. oktober 2018
Tips oss herKryptert tips

Hjelp oss å finansiere flere slike saker: Kjøp VG+ her.

Kommentarer

Siste nytt