VG logo

Mor til leie

Mona (31) skulle sette barn til verden for et norsk par.

Det endte med at Monas fire egne barn mistet moren sin.

11. juli 2012 ligger

Mona Qureshi koblet til flere maskiner på rom nummer fire ved Hiranandani sykehus i Mumbai.



Fra før har hun båret frem fire egne barn. Nå er hun omkring seks måneder på vei med tvillinger. Denne gangen er ikke barna hennes egne – de skal til et par i Norge.



De siste ukene er Mona blitt gradvis dårligere. Senere skal familien fortelle at øynene hennes fikk et gulaktig skjær. Da hun endelig hører på familiens råd og reiser til sykehuset, blir hun innlagt. Leveren svikter. Hun blir flyttet til intensivavdelingen.



Den sjette dagen på sykehuset bestemmer legene seg for å sette i gang en normal fødsel, oppgir familien senere. Mona er bevisstløs. Sammen med henne og sykehuspersonalet står en «agent» fra klinikken. Det norske paret som skal hente hjem barna de har betalt henne for å bære frem for dem, har fortsatt ikke kommet til India.



Det ene barnet overlever fødselen, det andre klarer seg ikke.



Dagen etter dør Mona av organsvikt, 31 år gammel.



TETT BEFOLKET BY: I Mumbai bor det over 18 millioner mennesker, og er Indias mest befolkningsrike by. Over 40 prosent av innbyggerne i byen er bosatt i slummer, ifølge World Population Review.

Hvordan ble livet

for de indiske kvinnene som ville forsørge sin egen familie ved å bære frem barn for vestlige par?



I 2004 ble India ett av få land i verden der kommersiell surrogati var tillatt, etter en kjennelse i høyesterett.



Kvinnene i landet kunne fritt føde ett eller flere barn for utlendinger – mot betaling.



Diskret og tilbaketrukket var de snart uunnværlige aktører i en bransje med eksplosiv vekst.



I 2007 fulgte talkshowverten Oprah Winfrey et amerikansk par som fikk surrogatbarn i India på TV. Interessen økte verden over. Prisen på et barn var halvparten av hva den ville vært i USA – som også tilbyr kommersiell surrogati.



I 2014 var industrien verdt over 18 milliarder norske kroner årlig, har The Confederation of Indian Industry beregnet.



Slik foregår surrogati:

Surrogati innebærer at en kvinne blir gravid med, bærer fram og føder barn som etter fødselen skal overleveres til dem som skal være barnets juridiske og sosiale foreldre.

Kvinnen som er gravid med barnet kalles surrogat eller surrogatmor.

Gestasjonell surrogati innebærer at unnfangelsen skjer utenfor surrogatens kropp og med en annen kvinnes kjønnsceller. Det befruktede egget settes så inn i surrogatens livmor, som på forhånd er klargjort ved hjelp av kunstig tilførsel av hormoner. Metoden er avhengig av moderne reproduksjonsteknologi, såkalt in vitro fertilisering - prøverør.

Sædcellen som befrukter egget kan komme fra far eller fra sæddonor. Barnet kan altså være genetisk i slekt med begge de tiltenkte foreldrene, en av dem, eller ingen.

I kommersielle surrogatikontrakter får surrogaten betaling for å bære frem barnet.

Ved fødsel vil surrogat oppgi tiltenkt far som barnets legale far. Surrogaten vil bli registrert som barnets mor, men vil si fra seg foreldreskapet så raskt som mulig etter fødsel, og en eventuell partner av intendert far kan dermed adoptere barnet.

Kilde: Kristin Engh Førde, forsker med doktorgrad om surrogati fra Universitetet i Oslo (2017).

Omslaget kom brått.



7. oktober 2015 sendte den indiske regjeringen, ledet av den hindu-konservative politikeren Narendra Modi, en erklæring til indisk høyesterett hvor den uttrykte at de ikke støttet kommersiell surrogati.



Snart fikk fertilitetsklinikkene et notat der de ble bedt om å stoppe å selge tjenester til utenlandske par.



Mellom 2009 og 2013 kom mellom 350 og 500 barn til Skandinavia som følge av surrogati-avtaler i India, opplyser Kristin Engh Førde, forsker med doktorgrad om surrogati fra Universitetet i Oslo, til VG.



Hvor mange barn som kom til Norge, finnes det ikke nøyaktige tall på. Men trolig er det snakk om rundt 100, mener forskeren.



Ett av dem ble født av Mona Qureshi.



FÅ MINNER: Monas mor, Mehrunissa Shaik (54), har ikke annet enn få dokumenter igjen fra tiden da datteren levde. Hun og Monas ene bror viser frem Monas dødsattest. Mormoren forsørger familien ved å renholde hus. Hun tjener omtrent 100 indiske rupi om dagen (13 norske kroner). Husleien er cirka 528 norske kroner i måneden.

På en stor seng som fyller halvparten

av det lille rommet, sitter Mehrunissa Shaik, Monas mor. Hun snakker om tiden før datteren valgte å bli surrogat i 2012.



– Hun måtte passe på alt og alle, sier hun og sukker.



Som resten av familien hadde Mona vokst opp med to brødre i slummen. Hun hadde tilbragt lite tid på skolebenken, og kunne hverken lese eller skrive. For å brødfø de fire barna, jobbet hun som syerske. Ektemannen Naeem Qureshi var grønnsaksselger helt frem til 2012, da han ble alvorlig syk.



En bratt trapp ved utgangsdøren fører ned til det yrende livet i det muslimske slumområdet Malad West nordvest i Mumbai. Hele Monas familie er praktiserende muslimer.



September 2011

Mona Qureshi føder sin yngste datter. Tidligere har hun fått tre sønner sammen med ektemannen Naeem Qureshi.

Desember 2011 / Januar 2012

Mona Qureshi oppsøker Rotunda - Center for Human Reproduction i Bandra, Mumbai. Hun oppsøker dem trolig for å donere egg, men blir tilbudt å jobbe som surrogat.

Januar 2012

Mona blir gravid med tvillinger for et norsk par. Naeem og Mona skriver under på papirer som sier at barna skal sendes til Norge etter de er født.

Juli 2012

Mona Qureshi legges inn på Hiranandani sykehus i Powai, Mumbai. Hun får påvist gulsott, som ofte er et symptom eller tegn på en underliggende sykdom.

12. juli 2012

Mona Qureshi dør som følge av komplikasjoner i svangerskapet, 31 år gammel. Ett av barna hun bærer dør. Det andre overlever.

August 2012

Naeem Qureshi møter en av de norske foreldrene for å levere en DNA-test som viser at han ikke er biologisk far til barnet. I tillegg skriver han under på et papir som gir de norske foreldrene de juridiske rettighetene til barnet.

August 2012

Naeem Qureshi legges inn på sykehus med store magesmerter. Legene finner en 14 cm stor cyste i leveren og flere i bukhulen.

2015

Tre av Monas sønner sendes til et barnehjem. Familien har ikke råd til å ta vare på dem, og Naeems tilstand forverres. Den eldste sønnen mistrives og rømmer tilbake til mormoren i slummen i Malad West. To av barna blir boende på hjemmet.

Januar 2017

Naeem Qureshi legges på ny inn på sykehus med store smerter.

20. februar 2017

Naeem Qureshi dør av hjerte- og lungesvikt etter å ha vært alvorlig syk med utbredte blæreormcyster i bukhulen i fem år.

Se hele tidslinjen

Øynene hennes blir blankere jo mer hun forteller. På hver side av kvinnen sitter barnebarna «Safia» (7) og «Sabur» (14). De er to av Monas barn. De to andre, «Sameed» på ni og «Sarim» på 11, bor på et barnehjem.



Sabur er kledd i en oransje Pathani, et tradisjonelt muslimsk plagg. Antrekket er skrukkete. Det er som om han har fått beskjed om å pynte seg, uten at det var en planlagt anledning for det. Han sier ikke mye, men sitter lydig stille mens mormoren forteller.



– Mona ringte meg og fortalte at hun skulle til sykehuset for å ta en vanlig sjekk. Jeg spurte om hun ville at jeg skulle være med, men hun svarte: Nei, pass på barna.



Sabur kikker opp på bestemoren, som forteller om morens siste dager.



– Etter at hun døde, tok det fire dager før jeg fikk beskjed av sykehuset, hvisker hun. Mehrunissa gjentar ordene flere ganger: Fire dager.



«AGENTEN»: Gausiya Khan hadde ansvar for Mona Qureshi da hun jobbet som surrogat for Rotunda i 2012. Som «agent» har hun hentet ti kvinner inn i det som en gang var stor industri i India, forteller hun. – Jeg fikk omtrent 60.000 indiske rupi for hver surrogat, men etterhvert økte de lønnen til 90.000 (ca. 11.700 norske kroner), sier hun.

Flere av de indiske kvinnene

som tidligere hadde vært surrogater, ble værende i industrien – ved å jobbe som «agenter» for fertilitetsklinikkene. Deres oppgave var å rekruttere nye surrogater, og følge dem opp under graviditeten for å sørge for at alt gikk bra.



Monas «agent», Gausiya Khan, er kledd i svart fra topp til tå. Hun har gått med på å møte VG på en liten kafé i Maharashtra. Den eneste fargen som skiller seg fra det mørke antrekket, er en ring av gull på venstre side av nesen.



– Mona fikk vite om surrogati av noen andre. Jeg vet ikke hvem, men hun fant veien til Rotundas klinikk helt på egenhånd.



På fanget har hun en liten gutt, som hun vugger opp og ned mens hun snakker. Han er hennes yngste sønn, den siste i rekken av fire barn. Gausiya Khan forteller at hun selv forsøkte å være surrogat i 2007. Men eggene som ble satt inn i livmoren hennes, ville ikke feste seg.



Det var etter dette hun ble «agent» ved klinikken Rotunda – Center for Human Reproduction i Bandra, nordvest i Mumbai. Fem år senere kom Mona Qureshi til klinikken.



– Hun sa hun ønsket å donere egg. Jeg fortalte henne at vi ikke trengte eggdonorer, men surrogater, forteller kvinnen.



Mona takket ja til tilbudet. Hun gikk gjennom de mange medisinske testene som klinikken krevde for at Mona kunne godkjennes som surrogat. Mona var veldig urolig på den tiden. Hun sa at hun trengte penger fordi ektemannen hennes alltid spurte om penger, forteller Gausiya.



OPPVEKST: «Safia» mistet moren sin året etter at hun ble født. I dag er hun syv år.

Mona ble gravid med tvillingene som skulle til Norge bare fire måneder etter at «Safia», hennes yngste datter, var kommet til verden.



– For jobben skulle hun få 350.000 indiske rupi, en sum tilsvarende cirka 46.000 norske kroner, forteller Gausiya.



Kvinner som bar mer enn ett barn, fikk gjerne bedre betalt av klinikkene, opplyser forsker Engh Førde.



KLINIKKEN: Ved denne klinikken bestemte Mona Qureshi seg for å være surrogat for et norsk par i 2012. Klinikken ønsker ikke å uttale seg om opplysningene rundt Monas sak.

Månedene gikk.

I fjerde måned begynte Gausiya å bli urolig. Selv om legene ringte Mona, dukket hun ikke opp til de faste legesjekkene. I tillegg hadde den 31 år gamle firebarnsmoren takket nei til å bo ved ett av klinikkens «mødrehjem» under svangerskapet. Klinikken ønsket helst at surrogatkvinnene bodde i et slikt mødrehjem i Dadar, litt sør for Bandra, ifølge Gausiya. To soverom, et kjøkken, en stue og et bad ble ofte delt mellom 30 til 40 gravide kvinner. Der fikk de mat og medisiner.



– Kvinnene som hadde kommet lengst i graviditeten, fikk sove i sengene.



Gausiya nikker, det var slik det fungerte da industrien blomstret i India. Lokale kvinner så jobben som en mulighet til å komme seg ut av fattigdommen. De var ofte lavt utdannet.



Flere av dem kunne hverken lese eller skrive. I 2015 var over 72 prosent av den indiske befolkningen analfabeter, ifølge FN.



Les også:

Klinikkene ønsket

at kvinnene bodde på et mødrehjem for å ha mest mulig kontroll med surrogatene, deres helse og levemåte mens de gikk gravide, mener Engh Førde.



– Det var en måte å kontrollere kvinnene på. Legene sa at en kvinne trengte spesiell oppfølging, men det var gjerne slik at de mente at alle kvinnene trengte det, sier hun.



For noen år siden jobbet forskeren med doktoravhandlingen «Intimate Distance. Transnational Commercial Surrogacy in India» for Universitetet i Oslo. Da spurte hun klinikkene rett ut om hvorfor de ønsket at surrogatene bodde i mødrehjemmene. Klinikkene ga da uttrykk for at de ønsket å ha dem under oppsyn.



– Disse kvinnene fikk tett medisinsk oppfølging med hormonbehandling og flere tester. Klinikkene ville derfor gjerne ha dem i nærheten. Men det var også en del andre ting de ønsket å kontrollere; for eksempel om de røyket, hvor mye de jobbet, eller om de reiste langt vekk under graviditeten, forklarer hun.



VILLE HA KONTROLL: Mange av klinikkene ønsket å ha de indiske surrogatmødrene under oppsyn ved å ha dem boende på såkalte «mødrehjem», forteller Kristin Engh Førde. FOTO: AFP PHOTO / Anna Cunningham

Bedre hygiene og ernæring

ble også brukt som begrunnelse fra klinikkene. Men Førdes egne observasjoner og surrogatenes fortellinger tilsier ikke at det var vesentlig høyere standard på klinikkenes innkvartering enn kvinnene var vant til hjemmefra.



– I noen tilfeller var den faktisk lavere enn i hjemmene de kom fra.



Surrogatmødrene fortalte at det ikke var nok senger, og at mange sov på bambusmatter på gulvene. Mødrehjemmet var også veldig fullt.



– Mange av surrogatene kjedet seg mye der. De satt og hang mens de ventet på å føde, og fikk ofte ikke se familien sin like ofte som hvis de hadde bodd hjemme, sier hun.



Forskeren omtaler Monas historie som ekstrem. Dødsfall blant surrogater eller babyer var ikke hverdagskost. Flere av surrogatene hun snakket med hadde hørt om historien. Den skremte dem.



– Denne historien illustrerer ganske godt hvordan klinikkene manglet gode sikkerhetsordninger for situasjoner som dette. Det illustrerer også sårbarheten til fattige mennesker med liten utdanning, når de går inn i kompliserte kontrakter, som bringer med seg veldig kompleks juss:



– Det var det man risikerte med de surrogat-kontraktene som fantes, da de ble inngått med mennesker som knapt kunne lese og skrive sitt eget navn, sier Engh Førde.



På den lille kaféen i Mumbai ler Gausiya litt nervøst mens hun snakker.



– Klarte du å lese kontrakten du skrev under på da du forsøkte å være surrogat?



– Nei, jeg kunne ikke lese den selv, men de pleide å lese den opp for oss. Vi skrev under på at vi leide ut livmoren vår i ett år, og at vi ikke hadde noen rettigheter overfor barnet vi fødte. I tillegg måtte vi gjøre det klinikken fortalte oss at vi skulle gjøre, sier hun.



I det lille rommet i slummen

har ektemannen Naeems familie samlet seg rundt Monas mor.



Hans familie visste ingenting da Mona valgte å bli surrogat. Det var en dypt bevart hemmelighet mellom henne, ektemannen Naeem og Monas mor.



I dag binder fire felles barnebarn de to familiene sammen. Naeems familie er langt større enn Monas. Den eldste kvinnen i rommet, farmoren til Safia og Sabur, er kledd i et lilla sjal. Rundt henne løper et titalls barn. Den 56 år gamle kvinnen, Parveen Qureshi, har åtte barn og 27 barnebarn, viser et familietre en av svigerdøtrene i rommet tegner på et papir.



– Det virket som om sykehuset var mest opptatt av å redde barna. Nå har vi ingenting, sier farmoren.



Det var her Naeem pleide å ligge, i morens hus, den siste tiden før også han døde.



I januar i fjor ble Naeem Qureshi innlagt med pustevansker og svært høy feber. 40-åringens mage hovnet opp som en ballong, og han hadde store smerter, forteller familien.



Naeem hadde vært syk i mange år, grunnet utbredte blæreomrcyster i bukhulen. 20. februar 2017 døde han av svikt i hjerte- og lungefunksjonen. Den siste tiden var han for syk til å ta vare på barna, forteller familien.



Kvinnene forklarer at surrogati ikke er akseptert etter deres religiøse verdier. Man skal ikke bære andre menneskers barn. Farmorens øyne fylles med ett med tårer. Hun smiler forsiktig. Så begynner hun å gråte. To av døtrene forsøker å trøste henne. Hun legger det fargerike sjalet over ansiktet.



– Vi klarer oss jo. Men vi er bekymret for barna, sier farmoren.



HEMMELIGHET: I denne sengen pleiet Naeems mor, Parveen Qureshi (56), sønnen de siste ukene før han døde i februar 2017, forteller hun. Hans familie visste ikke at Mona var surrogat før hun ble dårlig i 2012. Det var en godt bevart hemmelighet mellom henne, Naeem og Monas mor.

– Dette var det eneste dødsfallet

jeg hørte om. Monas siste utvei ble virkelig hennes aller siste utvei, sier Mala Wang-Naveen, forfatter av boken «Den globale baby» (2013)



Hun mener mange indiske kvinner så på surrogati som en mulighet til å kunne bidra i en vanskelig situasjon.



– Det som overrasket meg mest da jeg møtte indiske surrogater, var at kvinnene stort sett hadde tatt beslutningen selv. Mange hadde overtalt ektemennene og holdt det skjult for resten av familien. I motsetning til det rådende bildet i Norge var dette kvinner som tok sine egne valg.



Surrogati i Norge:

Surrogati er ikke lovlig i Norge, i den forstand at barneloven fastslår at: «avtale om å føde et barn for en annen kvinne ikke er bindende».

I bioteknologiloven heter det at «Befruktede egg ikke kan innsettes i livmoren til en annen kvinne enn den kvinnen eggcellen stammer fra». Gestasjonell surrogati er slik forbudt å praktisere for norsk helsepersonell.

Det er foreløpig bred politisk enighet om at surrogati ikke skal være lovlig i Norge.

I Regjeringen Stoltenbergs siste periode ønsket imidlertid Arbeiderpartiet og SV å tillate eggdonasjon, men skrinla forslaget på grunn av sterk motstand fra regjeringspartner Senterpartiet.

Foran Venstres landsmøte i 2013 foreslo en splittet programkomite å tillate altruistisk surrogati, men forslaget ble nedstemt.

Norsk lov hindrer per i dag ikke norske statsborgere å inngå i surrogatikontrakter i utlandet, og det er velkjent at nordmenn de siste tiårene har brukt surrogat i land som USA, India og Ukraina.

Det finnes ikke sikre tall på hvor mange norske barn som er født av surrogat i utlandet, men det er trolig snakk om flere hundre.

I juni 2017 utsatte Regjeringen Solberg avgjørelsen både om eggdonasjon og om enslige skal få rett til assistert befruktning. Regjeringen slo samtidig fast at foreldre som får barn gjennom surrogati ikke skal straffes.

Tradisjonell surrogati kan imidlertid praktiseres uten å komme i direkte konflikt med norsk lov, og det er kjent at dette har foregått i Norge. Her vil partene selv stå for unnfangelsen (som altså skjer i surrogatens kropp med hennes egg), og surrogaten vil bli registrert som mor, men gir omsorg til genetisk far og sier fra seg foreldreskapet etter fødsel.

I februar 2018 sa Høyres prinsipprogramkomité ja til at enslige kvinner kan få assistert befruktning i Norge, men stemte nei til eggdonasjon. På Stortinget er det allerede flertall blant de folkevalgte om å si ja til eggdonasjon – så lenge partiene får stemme fritt. Høyre skal fatte sitt vedtak om eggdonasjon under landsmøtet i begynnelsen av april. Innen tre uker etter det skal Stortingets helse- og omsorgskomité avgi sin innstilling om saken. Uansett Høyres standpunkt, kommer komiteen til å gå inn for å oppheve forbudet mot eggdonasjon, skriver Aftenposten.

Kilde: Kristin Engh Førde, forsker med doktorgrad om surrogati fra Universitetet i Oslo (2017).

Da hun reiste til India for å jobbe med boken, forlot hun et Norge som virket samstemt om at denne industrien utnyttet fattige kvinner i et utviklingsland, forteller hun.



– Valget om å være surrogat bunnet ofte i fattigdom, men mange av kvinnene fortalte meg også at de var nødt til å gjøre noe, og surrogati var en løsning hvor de endelig følte at de selv kunne bidra.



Monas historie er tragisk, og representerer ikke industrien som helhet, mener Wang-Naveen. Men den har én ting til felles med andre historier hun hørte om i arbeidet med boken – klinikken slapp unna. Det ble ingen sak, tiltale eller dom.



India ble et lukrativt land for kommersiell surrogati fordi de allerede drev med helseturisme på mange andre felt, sier hun.



– De hadde en stor middelklasse med medisinsk utdannelse. Mange av klinikkene var opptatt av å være profesjonelle. I tillegg hadde de en endeløs tilgang på kvinner som kunne leie ut livmoren sin.



Den underliggende motivasjonen til de indiske kvinnene var behovet for penger, mener forsker Kristin Engh Førde.



– De ville nok ikke ha tatt et så stort steg hvis det ikke var mye penger involvert, sier hun.



STOR SUM: Før Mona Qureshi ble surrogat i 2012 arbeidet hun blant annet som syerske. For surrogatjobben skulle hun få 350.000 indiske rupi, en sum tilsvarende ca. 46.000 norske kroner. Hun fikk litt ekstra betalt fordi hun bar tvillinger, og ikke bare ett barn.

Mona fulgte ikke klinikkens råd,

og droppet flere faste legesjekker. I sjette måned begynte hun å føle seg dårlig, og ble overtalt til å oppsøke lege og sykehus.



– Blodprøvene viste at hun hadde fått gulsott. Senere forverret tilstanden hennes seg og hun ble flyttet til intensivavdelingen, forteller den tidligere «agenten» Gausiya Khan.



Hun besøkte Mona på intensivavdelingen flere ganger. Broren «Fahim» og kona var også innom flere ganger. Den sjette dagen forsøkte legene å sette i gang en normal fødsel.



– Da jeg besøkte henne, kunne jeg nesten ikke se henne fordi hun hadde så mange maskiner knyttet til kroppen. Til slutt fødte hun to barn, men bare det ene klarte seg. Klinikken tok ikke noe ansvar, sier Khan.



Surrogatkvinnene hadde ikke noen forsikring hvis det skulle skje dem noe, forteller hun.



– Dette er første gang noen har dødd. Monas tilfelle var tragisk fordi hun ble syk, men det er mange kvinner som har vært surrogater som har klart seg bra i ettertid.



DOKUMENTET: Mona døde av komplikasjoner i svangerskapet, heter det i dødsattesten.

Dagen etter fødselen døde

Mona Qureshi av organsvikt. På dødsattesten står det skrevet at dødsfallet var tilknyttet komplikasjoner i svangerskapet. Barnet som overlevde fødselen, bor nå i Norge sammen med sin norske familie.



I dag vet ingen sikkert hvor pengene som skulle redde ett liv og gi en lysere fremtid til fire barn er blitt av. Ifølge «agenten» Gausiya Khan fikk Naeem omkring 300.000 rupi som betaling for graviditeten og barnet av klinikken, noe som tilsvarer nesten 40.000 norske kroner.



– Jeg var der da han fikk pengene. Han fikk dem utbetalt i kontanter, forteller hun.



Hiranandani sykehus har ikke ønsket å kommentere opplysningene i denne saken.



Mormor Mehrunissa bor

ikke langt unna. Det er hun som nå forsørger Sabur og Safia, sammen med Monas andre bror «Hanad», som er maler. Også han bor her, sammen med sin kone og to barn.



Monas to andre barn, Sameed og Sarim, kommer bare hjem fra barnehjemmet når de har skoleferie. Mormoren har ikke råd til å forsørge alle de fire barnebarna, men besøker de to guttene en gang i uken.



– Safia, kom hit!



Mehrunissa Shaik er kledd i en rød, blomstrete sari. Den vesle familien skal besøke barnehjemmet der de to andre barnebarna bor. De mørke øynene følger den vesle jenta som springer mellom alle menneskene ved Mumbai Central Railway Station.



Storebror Sabur viser vei. Det ene øyet hans er hovnet opp, og han kikker seg stadig over skulderen for å forsikre seg om at mormoren og lillesøsteren henger med.



De vinker på en taxi. Mormoren åpner bildøren, slik at Sabur kan sette seg foran. Selv om gutten fortsatt er for lav til å rekke opp til nakkestøtten, regnes han som mannen i familien.



Han kan ruten til barnehjemmet de er på vei til. Sabur har bodd der selv.



TOMME DAGER: «Sabur» (14) har forsøkt å gå på skolen flere ganger, men trivdes ikke og sluttet. I mange år brukte han tiden på å spille cricket, og klarte seg selv i slummen i Malad mens mormoren var på jobb. Nå har han begynt på skolen igjen.

De stopper ved et portrom. Her bor Saburs to yngre brødre, Sameed på ni og Sarim på 11, sammen med rundt hundre andre foreldreløse gutter. Også Sabur ble sendt hit av familien, men han trivdes dårlig og rømte hjem til slummen i Malad, langt unna bydelen.



– De bodde hos meg før, men jeg kunne ikke ta vare på fire barn. Jeg sliter med å få råd til å betale husleien, forteller mormoren.



Barnehjemmet er ikke klar over at Sameed og Sarim har en større familie på farssiden. Guttene får bo her fordi familien har fortalt ledelsen at de bare har to bestemødre igjen. Mormoren besøker dem en gang i uken.



– Jeg drømmer om at de skal kunne ta en utdannelse, slik at de også får en fremtid, sier hun.



Barnehjemmet er brødrenes hjem nå. Her skal de vokse opp, sammen med et hundretalls andre foreldreløse gutter fra gatene i Mumbai.



Ingen av barna vet hvorfor moren deres døde for seks år siden.



SPLITTET SØSKENFLOKK: «Sameed», «Sarim» og «Safia» lytter oppmerksomt når bestemoren snakker til dem. «Sabur» venter utålmodig i bakgrunnen, men sender av og til de to yngre brødrene et ertende blikk. De smiler tilbake før de forsvinner opp en trapp til etasjen over, hvor undervisningen foregår seks dager i uken, fra ti om morgenen til fem om ettermiddagen.

SØSKENKJÆRLIGHET: «Safia» løper energisk foran bestemoren i slummen like ved hjemmet i Malad West. Hun forsøker å få med seg broren på leken. Med en irritert mine dytter «Sabur» henne vekk, men smiler kjærlig tilbake like etterpå.

UKENTLIG BESØK: Barnehjemmet er både et hjem og en skole hvor foreldreløse og unge fra vanskelige kår får muligheten til å ta en praktisk utdannelse. Guttene som bor her er alle mellom fem og 20 år gamle. Mormoren til «Sameed» og «Sarim» besøker dem hver uke.

RØMTE HJEM: 14 år gamle «Sabur» ble også sendt til barnehjemmet sammen med sine to yngre brødre i 2015. Han trivdes dårlig og rømte hjem til mormoren i en annen bydel. I mange år har han ikke gått på skolen, og er vant til å klare seg selv i slummen.

FARVEL: Mormor Mehrunissa vinker farvel til de to mellomste barnebarna, «Sameed» og  Sarim». Hun håper familien vil ha råd til å gi alle barnebarna en utdannelse, slik at de kan klare seg selv i fremtiden.

MAMMAS SMINKE: «Safia» mistet moren sin da hun døde mens hun var surrogatmor for et norsk par i 2012. Faren hennes døde også i februar 2017. Den syv år gamle jenta viser frem et sminkeskrin som hun har arvet etter moren. Hun er litt for ung til å bruke det enda, men speiler seg av og til i det lille speilet i lokket.

Blant store gullsmedbutikker

og klesbuttiker, ligger Rotunda – Center for Human Reproduction. Det var her Mona Qureshi avtalte at hun skulle gå gravid for et norsk par i 2012. Klinikkens policy var at parene og surrogatene ikke skulle ha kontakt.



På nettsiden www.iwannagetpregnant.com smiler nyfødte babyer og slitne, nybakte foreldre mot kameraet. Så langt tilbudet kan strekke seg innenfor rammene av den nye indiske loven tilbyr klinikken både IVF-behandling, hjelp med assistert befruktning og surrogati.



– Du er her for den surrogatisaken, ikke sant?



En av resepsjonistene svarer automatisk når journalisten oppgir at hun er fra Norge. Så rister hun på hodet. Ifølge klinikkens hjemmesider har over 4.500 barn kommet til verden ved deres hjelp.



– De har alle sluttet. Alle legene som jobbet her da. De er ikke her lenger. Du må sende oss en e-post.



Rotunda har i ettertid gitt uttrykk for at de ikke ønsker å kommentere opplysningene i denne saken.



Professor Manoj Pant,

direktør for det indiske instituttet for utenrikshandel, var med å utarbeide forbudet mot kommersiell surrogati i India da han jobbet i departementet for helse- og familievelferd frem til høsten 2017.



– Som vi alle vet, er medisinsk behandling i India billigere enn i Vesten. Rundt begynnelsen av 2000-tallet begynte vi å få inn flere meldinger som dreide seg om utnyttelse av surrogatmødre.



Politikeren dytter de runde brillene opp på nesen. Han sitter bak en stor trepult på kontoret i Delhi med en bunke papirer fremfor seg. Pant forteller at myndighetene bekymret seg over den manglende muligheten de hadde til å kontrollere hvordan barna som var født hadde det i ettertid, da industrien begynte å vokse.



De fikk meldinger om foreldre som ikke ville ta med seg barnet fordi det hadde feil hudfarge eller kjønn, forteller han. Det kom også meldinger om at foreldre kun tok med seg ett barn hvis surrogaten fødte tvillinger.



– Meldingene gjaldt også folk som var bekymret for klinikkene; at de utnyttet de tiltenkte foreldrene og surrogatkvinnene. På den annen side tjente en del av kvinnene som tilbød surrogati, litt penger til familien. Men basert på alle disse historiene så vi at vi var nødt til å utarbeide en lov som kunne regulere industrien.



– Hvorfor var ikke industrien regulert fra begynnelsen av?



– Vi hadde ikke en lovgivning på plass som kunne regulere den. Klinikkene har tidligere ikke noe ansvar hvis noe gikk galt. Da graviditeten var over, kunne de bare overlate surrogatmoren til seg selv. Det er noe av grunnen til at vi utarbeidet dette lovforslaget.



FORTID OG FREMTID: Fem år etter at «Safia» mistet moren sin døde også faren. Nå er det bestemoren som forsørger henne. Hun vil bli lærer en dag, hvis familien har råd til å betale for hele utdannelsen.

I dag kan

bare gifte indiske par som av ulike årsaker ikke kan få egne barn, benytte seg av surrogati i India. Surrogaten må være et nært familiemedlem og allerede ha et eget barn.



Direktøren understreker at han ikke kjenner til detaljene i Monas historie, men at han har hørt om den. På spørsmål om Mona og Naeems barn har noen juridiske rettigheter nå som begge foreldrene er døde, svarer han unnvikende.



– De har de juridiske rettighetene de er tillagt som barn av sine foreldre, som indiske statsborgere. Jeg vet ikke hvem som er ansvarlig her, så jeg kan ikke kommentere hvem som er ansvarlige for dem, sier Pant.



Fertilitetsklinikker i India som fortsatt tilbyr surrogati, må nå registreres i en offentlig database. Forsikring av surrogatmødrene må de tiltenkte foreldrene stå for. Hvis en klinikk bryter loven, kan den nå straffes med bøter og opp til ti års fengsel.



Til syvende og sist var det klinikkene som utgjorde det største problemet da industrien var i full sving i India, mener professoren.



– Den fysiske og mentale tilstanden til kvinnene som opplevde at noe gikk galt, er grusom. Hvorfor skal vi bare ignorere det? Kvinnene gikk gjennom tung hormonbehandling, og befruktningen lyktes ikke alltid på første forsøk. Hvem tjente penger uten noe ubehag? Klinikkene, de var mellommennene.



Forsker Engh Førde støtter den indiske professorens synspunkter. Klinikken så helst at surrogatene og foreldrene ikke skulle ha direkte kontakt, og var dermed de eneste som satt med all informasjonen, forteller hun.



– De hadde mye makt. Delvis fordi de hadde og gjøre med kvinner som ikke stod i noen sterk forhandlingssituasjon, og derfor var lette for dem å håndtere. Men også fordi mange av de utenlandske foreldrene heller ikke hadde så gode forutsetninger for å stille krav. Klinikkene var de eneste som snakket med både surrogaten og de tiltenkte foreldrene. Det var bare klinikkene som visste alt.



Ikke mange av de vestlige parene som reiste til India var klar over denne maktubalansen, forteller hun.



– De regnet ofte med at klinikkene hadde gode og ordentlige avtaler med surrogatene. Mange ble nok overrasket i ettertid.



Engh Førde møtte flere par som fikk barn via indisk surrogat før industrien ble lukket for utlendinger.



– Disse parene hadde ikke noen svakere etisk refleksjonsevne enn noen andre. De var helt vanlige folk som ville andre vel. Men, de ble veldig sårbare fordi ønsket om barn var så stort. De havnet i en hensynsløs industri, og ble på mange måter også utnyttet av den. Satt på spissen illustrerer Monas historie hvor galt det kunne gå – hvor stor risikoen ved surrogati kan være når det er svakt eller helt uregulert.



SKOLEFLINK: «Safia» har nettopp fått karakterkortet sitt, med en pen rekke A`er bak hvert fag. I et hjørne av rommet der hun bor sammen med mormoren, storebroren og onkelens familie, skriver hun det hun husker av alfabetet og en rekke tall hun stolt viser frem.

Mørket har lagt seg

utenfor det lille rommet i slummen, men det er langt fra stille.



Snart er det leggetid for mormor Mehrunissas barnebarn. Ettersom de er syv personer som deler rommet, sover de fleste på gulvet om nettene.



– Se, se!



Safia kommer springende mot mormoren. På en liten tavle har hun tegnet alfabetet, med litt vekslende hell. Bestemoren smiler. Hun er selv analfabet og kan ikke hjelpe Safia, men roser henne likevel.



– Mona sa flere ganger til oss at «barnas fremtid ville bli trygg hvis hun fikk disse pengene».



Den eldre kvinnen sukker. Så rister hun på hodet.



DET SISTE BILDET: Etter islamsk tro skal man ikke beholde bilder av avdøde familiemedlemmer. Naeems familie har slettet alle bilder av ham og Mona, men de medisinske dokumentene har de beholdt. Og dette ene bildet av Mona og Naeem på bryllupsdagen.

Av etiske hensyn

er alle barna i denne reportasjen anonymisert.



Den norske familien er kjent med alle opplysningene i reportasjen, men har ikke ønsket å uttale seg.