Mona husker at hennes kreftsyke far måtte svelge ordene da han spurte:
Kan du være så snill å ringe Svein-Magne Pedersen?
Han hadde brukt opp de siste pengene på kortet på å ringe predikanten, og han tryglet datteren om å fortsette for ham.
– Pappa var aldri i tvil om at han skulle bli helbredet. Av Jesus og Svein-Magne Pedersen, sier Mona.
Mona og familien hadde betalt flere titusener til predikanten og hans virksomhet, forteller hun. I årevis – i et endeløst håp om at pappa skulle bli kreftfri.
Hun maktet ikke å si nei, og måtte kutte i familiens matbudsjett for å få råd til forbønnstelefonene.
– Du føler at hvis du ikke ringer, mister du en sjanse til å bli frisk.
Pedersen hevder titusenvis er blitt helbredet etter hans bønn.
Mona har en annen historie.
I karismatisk kristendom er «åndenes gaver», som helbredelse, vesentlig.
Knapt noen form for kristendom har vokst så eksplosivt som den karismatiske, ifølge en artikkel i Norsk tidsskrift for misjonsvitenskap i 2015.
Psykiatrisk sykepleier Brith Dybing regner mirakelpredikantene Svein-Magne Pedersen og Tom Roger Edvardsen som en del av dette miljøet:
– Norske, karismatiske miljøer er en veldig stor sekk hvor du finner alt fra de som vil ta avstand til denne praksisen, til de som kanskje går enda lenger, sier Dybing, som har mastergrad i diakoni.
Indremisjonskirken (IMI-kirken) åpner i høst Norges første helbredelsesskole. At folk vitner om helbredelse, er i ferd med å bli en naturlig del av mange kristne miljøer, mener Martin Cave, IMI-kirkens hovedpastor.
Både IMI-kirken, Den norske kirke og de fleste norske prester, predikanter og pastorer gir bønn gratis til syke mennesker. I Bymisjonssenteret i Tøyenkirken i Oslo, der Dybing har vært frivillig i 14 år, tar de heller ikke betalt for forbønn. For dem er det selvsagt.
– Du skal aldri betale for å bli bedt for. Da er det noe galt i utgangspunktet. Med grunnlag i det som er kristendom, er det aldri snakk om at du skal betale. Snarere tvert imot; du skal få Guds gaver for ingenting, sier Dybing.
I et tilsvar til VG skriver advokat John Christian Elden at Pedersens stiftelse er er en ideell organisasjon som drives i samsvar med norsk lov.
– Forbønn kan enten skje ved at trosfeller oftest gratis tar direkte kontakt ved oppmøte, på e-post, ved brev – eller ved frivillig bruk av teletorgtjenesten, skriver Elden på vegne av Svein-Magne Pedersen.
På podiet i en menighetssal i Nord-Norge kneler ti år gamle Mona. Persiennene er lukket, gardinene trukket for.
Predikantene sirkler rundt henne, én hånd på hodet, én på skulderen, én nærmer seg halsen. Hun får ikke med seg hva de sier, men de ber for øynene hennes, det gjør vondt i hodet.
Det eneste Mona tenker på, er hvordan hun kan komme seg vekk fra de fremmede fingrene som tar på henne. De roper amen og halleluja, og det blir høyere. Vil de gå bort hvis hun sier at hun er helbredet?
Mona gikk på barneskolen da bokstavene på tavlen begynte å gå i tåke. Men Mona fikk ikke lov til å gå med briller.
Hun forteller at hun vokste opp i en karismatisk menighet, der det var skam å gå til legen. Det var Gud som skulle helbrede.
Læreren anklaget henne for å sove i timen, men egentlig satt Mona med foldede hender og ba om at øynene skulle fungere igjen.
– Jeg ble lært til å tenke at vi må be først, også kunne legen være et supplement til det. Egentlig skal det være motsatt, sier Mona i dag.
Mona brøt ut av menigheten. Men har aldri lagt fra seg tanken om at Gud kan helbrede.
Flere tiår senere får pappaen til Mona kreft, og hun taster 820-nummeret til predikant Svein-Magne Pedersen.
Pappaen til Mona var i 60-årene da han fikk konstatert prostatakreft med spredning. Men han fryktet ikke døden. Han ventet på et mirakel, og var overbevist om at samtalene med mirakelpredikanten skulle utløse det, beskriver datteren.
Halvtett skog kommer til syne under snødekte fjelltopper et sted i Nord-Norge. Monas hus, der det lukter nystekte vafler i stuen, ligger avsides til.
VG får intervjue Mona anonymt. Hun frykter at dersom hun er åpen om sin historie, vil noen «komme på døren».
I menigheten Mona vokste opp i, ble det ikke akseptert å stille spørsmål slik hun gjør nå, sier hun. Av den grunn har VG heller ikke hatt anledning til å kontakte Monas familie.
Pedersen er blitt forelagt Monas sitater og påstandene om ham i denne reportasjen, men har ikke kommentert de konkrete påstandene.
Dette er derfor Monas historie. Mannen og barna hennes er glade for at historien hennes blir fortalt.
– Jeg har alltid vært den ungen med egne meninger, som har turt å si ifra. Under meninghetsmøtene, da folk falt på gulvet fordi de ble bedt for, ble jeg stående. Jeg ville ikke gi etter for noe jeg ikke følte, sier hun.
Mona er i 40-årene, har rufsete blondt hår og smiler etter hver setning.
Faren sin beskriver hun som en pen, mørk mann som alltid gikk i hvit, nystrøken skjorte. Over sengen henger det bilde av ham med armen rundt kona.
I menigheten var han smilende og godt likt, typen som kom i prat med de fleste. Hjemme oppfattet Mona ham som en annen versjon av seg selv.
– Vi ble kalt gladkristne. Det har jeg aldri forstått. For vi var sjelden glade.
Hun husker pappaen sin som streng. Ungene skulle sees, ikke høres, forteller Mona. De fikk ikke se på TV eller høre på radio. Hver kveld studerte Mona og søsknene Bibelen ved sengen.
Hjemme har Mona tørket støvet av et dusin bibler som lå i esker, det er blitt mange av dem gjennom årene. Hun rekker fram en bibel som bærer hennes navn i gullforgylte bokstaver.
– Min første bibel. Jeg var så stolt!
Hun fukter leppene og tar et drag av e-sigaretten. Da hun brøt ut av menigheten som 16-åring, begynte hun å røyke, bruke mascara og tok hull i ørene.
– Jeg ble en frafallen, som de kalte det. Selvfølgelig ble pappa skuffet, han trodde jeg kom til helvete. Pappa sa at det var tøft for ham en dag å skulle dø, og vite at vi aldri skulle sees igjen.
Mona legger farens bibel i fanget på den blomstrete toppen. Sidene har løsnet fra bokryggen. Med rød penn har han understreket setningene han mente var ekstra viktige.
Da han fikk kreft, ble versene om helbredelse oftere markert.
– Guds helbredelse har vært blant pappas hovedfokus i livet. Han kjente mange predikanter som Svein-Magne Pedersen, som skulle hjelpe ham med å bli kurert, sier Mona.
Det er kanskje ikke sikkert at du blir helbredet, tenkte Mona da han fikk diagnosen. Men hun turte ikke å si det. Ikke ennå.
Noen år før faren ble syk, hadde Mona selv ringt Pedersen for å bli helbredet for angst og posttraumatisk stressyndrom. Hun lå sammenkrøllet i gråt på sofaen, midt på natten, med predikantens stemme inntil øret – til hun ble hentet og lagt inn på psykiatrisk avdeling.
I ettertid mener hun at alle telefonene til predikanten gjorde henne sykere.
– Jeg var desperat, og følte meg nødt til å ringe. Det ble nesten en tvangstanke:
Det var også det Svein-Magne Pedersen sa, hevder Mona.
Hun følte at det samme skjedde igjen, med faren, flere år senere.
– Jeg kjente på en fortvilelse over at Svein-Magne Pedersen sa vi aldri måtte gi opp å ringe. Slik jeg forsto det, måtte vi ringe til pappa ble frisk, sier Mona.
1000 kroner. 2000 kroner. 10.000 kroner.
Noen ganger må du ringe 100 ganger, 500 ganger, 1000 ganger, før det skjer helbredelse, skal Pedersen ha oppfordret til i telefonsamtalene, ifølge Mona.
Samtidig fikk faren påvist kreftspredning til skjelettet, og måtte behandles med cellegift og stråling, forteller hun. Overarmene ble tynne.
Ett år etter at kreften ble påvist, får Mona en telefon fra moren sin i bilen.
Mamma er opprømt i stemmen, ifølge Mona: «Det har skjedd et mirakel med pappa! Endelig har alle telefonene til Svein-Magne Pedersen gitt resultater! Legene har sjekket, all kreften er borte.»
Mona smiler, går ut av bilen og tenner en røyk. Et mirakel?
Det er ikke noe galt i at prester eller andre ber sammen med pasienter, mener Geir Sverre Braut, lege og tidligere assisterende direktør i Helsetilsynet.
– Men jeg har veldig mye imot at mirakelpredikanter omdøper bønn til å være likeverdig med et medisinsk virkemiddel. Bønn handler om relasjonen mellom et menneske og den guden du tror på, sier Braut. Han er personlig kristen.
Braut har gang på gang i sin karriere lest gjennom rapporter der døende mennesker har gjort alt i sin makt for å finne en kur.
Dette kan ta livskvaliteten vekk fra den tiden du har igjen å leve, mener psykiatrisk sykepleier Brith Dybing.
– I stedet for å gjøre deg klar for å dø, i stedet å avslutte på en god måte med familie og venner, blir du fanget inn i en karusell som jager etter helbredelse, sier hun.
I et halvt år trodde Mona og familien at pappa var kreftfri. Helt til epikrisen hans kom i et brev hjem, og Mona åpnet konvolutten.
– Jeg var frekk nok til å lese, og fant ut at kreften hadde spredd seg mer. Sykdommen var verre enn den noen gang hadde vært. Det var bare i pappas hode at han var helbredet.
– Hvorfor skjedde det, tror du?
– Jeg vet ikke. Pappa var en mann som var opptatt av å snakke sant. Jeg turte ikke konfrontere ham med det. I dag er jeg flau over at jeg trodde på det.
Mona anslår at de til sammen brukte opp mot 30.000 kroner på bønnetelefonene. Nå hadde hun ikke råd lenger. Skulle hun ta av matbudsjettet enda en måned?
– Jeg forsto at pappa bare ble verre, og at han kom til å dø av og med kreften.
I dag kunne hun ønske at de stoppet å ringe tidligere. De burde heller ha kjøpt en god madrass pappa kunne ligge på når han hadde vondt.
– Jeg er bitter på alle pengene vi brukte, forbannet på at det kostet så mye økonomisk. Du er så sårbar når du får en kreftdiagnose slik som pappa.
Faren trodde fremdeles at «Jesus skulle fikse det», ifølge Mona. Da han ble sendt på sykehjem, turte hun å ta det opp med ham.
– Er du klar over at du skal dø? spør Mona.
Hun ser i øynene hans at ordene treffer noe i ham. Han blir sint, for første gang.
– Ja, er jeg ikke klar over det, da? brøler han tilbake, ifølge Mona.
Mona og faren fikk et nærere forhold da han fikk kreft. På en måte ble han en mykere mann. Noen ganger snakket de om at hans tid på jorden var ute.
En måned senere ringer en sykepleier til Mona, og ber henne om å komme til sykehjemmet øyeblikkelig.
Mona holder på farens bryst da hjertet slutter å slå. Nå skal du hjem til Jesus, hvisker hun. En time tidligere spurte hun om han var redd for å dø, og han ristet på hodet.
– Jeg visste lenge at han kom til å dø. Men helt inntil døden var han sterk i troen på at han kom til å bli helbredet. Han var en mann som var glad i livet.
Faren til Mona døde med en bønneduk fra Pedersen under puten, forteller Mona. Så mye håp i et lite tøystykke.
Det er litt vakkert, hender det at hun tenker, men forestillingen knuses når hun vet hvor mye penger de la i det.
– Det verste av alt var følelsen vi satt igjen med: Har vi ringt nok? Prøvde vi alt for pappa?
Mona fant bønneduker i farens skjortelommer, i skuffer og i bilens dashbord – sammen med bankgiro-innbetalinger til Pedersen og stiftelsen hans, forteller hun.
– Pappa døde til slutt. Er ikke det et godt nok bevis? Jeg følte at han bare var ute etter pengene våre.
Mona ringte en siste gang til Pedersen. Han skulle få vite at faren hennes døde, at han ikke ble en av glansbildehistoriene.
Pedersen skal ha svart, ifølge Mona: Faren din ble ikke helbredet, men vi kjøpte ham tre ekstra år. Jesus ga ham tre ekstra år på jorden.
Mona fikk vond smak i munnen: – Tenk å si noe sånt.
– Forbønn er frivillig
– Forbønn kan enten skje ved at trosfeller oftest gratis tar direkte kontakt ved oppmøte, på e-post, ved brev – eller ved frivillig bruk av teletorgtjenesten, skriver advokat John Christian Elden på vegne av Svein-Magne Pedersen.
Pedersen er blitt forelagt Monas sitater og påstandene i reportasjen om Mona, men har ikke ønsket ikke å kommentere den. Advokat John Christian Elden har sendt VG dette tilsvaret til VGs dokumentar:
«Stiftelsen er en ideell organisasjon som drives i samsvar med norsk lov. Den er tuftet på religiøse oppfatninger og tro. Den driver ikke medisinsk virksomhet, men går i forbønn. Forbønn kan enten skje ved at trosfeller oftest gratis tar direkte kontakt ved oppmøte, på e-post, ved brev - eller ved frivillig bruk av teletorgtjenesten. Av stiftelsens omsetning i 2016 på rundt 17,6 millioner, kommer 2,6 millioner fra ulike teletorgtelefoner. 177 000 brev er sendt ut med porto til de som har kontaktet stiftelsen. Ingen krever betaling, men kollekt er en sentral del av finansieringen i alle trossamfunn. 75 prosent av midlene er anvendt til stiftelsens ideelle formål, mens 15 prosent er medgått til administrasjon og utgifter. Stiftelsestilsynet vokter over at ingen midler brukes privat eller utenfor det lovlige formål.
Stiftelsen er kjent med at enkelte leger er kritiske til forbønn og religion som ikke kan bevises ved fysiske bevis. Slik har det vært siden tidenes morgen.
Det er innenfor religionsfriheten både å argumentere for og å argumentere mot tradisjonell medisin og troen på metafysiske krefter som fyller en med bevisstheten om at noen eller noe er hellig. Ikke minst er det for mange en måte å finne roen på, og som svært mange er godt fornøyde med. En jurist vil alltid kunne argumentere for at all religion er bedrageri ved at det er bevisproblemer knyttet til både Gud, Jesus og Den Hellige Ånd. Svein-Magne Pedersen har selv gitt ut en bok der han presiserer at Jesus ikke er imot medisinsk behandling. Medisiner forkynner han at er en del av Guds skaperverk. Han har ikke frarådet noen å gå til lege eller å bruke cellegift dersom legen anbefaler dette, selv om han er kritisk i noen private fremprovoserte samtaler VG har tatt opp uten hans samtykke. Hans skepsis og uttalelse om at celleGIFT i noen tilfelle kan være barbarisk og utdatert har han fra boken «The end of illness» av medisinsk professor David B Agus. Boken var nr 1 på New York Times bestseller listen. At 2 av 3 ikke blir bedre med cellegift, har han fra Kreftforeningens medlemsnytt nr 1/2014.
Stiftelsen driver ikke med virksomhet som omfattes av lov om alternativ behandling, og ingen trossamfunn – mer enn leger – kan gi løfter om å kurere alvorlig sykdom. I de skriftlige brev Stiftelsen sender alle som ber om forbønn heter det bl.a.: «Jeg er ikke Gud og kan selvsagt ikke love noen helbredelse». Videre står det «Gud benytter både [medisin og bønn] for å tilføre helse til syke mennesker. Derfor pleier jeg aldri å si til de syke at de skal kutte ut medisiner eller medisinsk behandling. Å kutte ut medisinsk hjelp er uforsvarlig. Føler du at du er blitt feilmedisinert eller at medisinene skader mer enn hjelper, bør du ta kontakt med din lege».
Bønn er ikke og kan ikke være noe legemiddel. Det foreligger slik jeg ser det ingen lovbrudd – hverken systematiske eller enkeltvis – i de spørsmål VG har reist».
Selv har Svein-Magne Pedersen avslått å møte VG til intervju. Begrunnelsen er at han ikke ønsker «å hjelpe dere (VG) med å lage et negativt bilde av vår virksomhet», skriver han i en epost til VG:
– Vi har tusener som er glade for vårt arbeid og har aldeles ikke hørt om at vi har brutt noen norsk lov i forbindelse med vårt arbeid. At noen synes ditt og datt om oss, betyr ikke noe rent juridisk. Høyesterettsadvokat Per Danielsen understreket i et TV-intervju med en venn av meg at det slett ikke er sant at «offentlige personer» kan hetses og forfølges, skriver han.
Tom Roger Edvardsen er blitt kontaktet av VGs journalist en rekke ganger siden i slutten av mars, men har ikke svart på hverken telefonoppringninger eller e-post.
– Edvardsen behandler ikke sykdommer, men ber for syke som oppsøker ham. Hans forbønnsvirksomhet er ikke i strid med norsk lov, skriver advokat Arnor Ilstad på vegne av evangelisten i et tilsvar til VG.