Mirakel-Unni

Selv skriver Pedersen dette i en e-post til VG:

– Mange syke er blitt friske (men slett ikke alle, og vi lover aldri helbredelse). Noen av de som er blitt friske, har fått det skriftlig i legejournalen: «Helbredet etter bønn fra Svein-Magne Pedersen».

Professor emeritus og kreftlege Erik Wist tror ikke på disse historiene. Men han forstår at pasienter oppsøker predikantene.

– Hvis du blir alvorlig syk, og du vet at du kommer til å dø, blir du desperat. Når det da kommer ridende noen som Svein-Magne Pedersen, tenker mange at det er verdt å forsøke å bli reddet, sier Wist.

Personlig tror han ikke på helbredelse ved bønn.

– Når pasienter står frem og forteller at de er blitt helbredet fra kreft i løpet av noen dager, er det klart at det ikke er noe hold i det. Jeg tror enkelte av dem aldri har hatt kreft, og da kan de jo bli friske.

Han viser til folkehelseundersøkelsen i Tromsø, der det fremkommer at noen pasienter trodde og oppga at de hadde kreft – men i realiteten ikke hadde diagnosen.

«Det er mange alternative krefter som arbeider i dette kreftmarkedet. Det synes jeg er vondt»

Erik Wist, professor

I et tilsvar til VG skriver advokat John Christian Elden at Svein-Magne Pedersens stiftelse ikke driver med virksomhet som omfattes av lov om alternativ behandling.

– Ingen trossamfunn – mer enn leger – kan gi løfter om å kurere alvorlig sykdom, skriver Elden på vegne av Pedersen.

Les hele tilsvaret.

Unni Marie Sandersen føler at Pedersen og Gud har reddet henne. Hun har sagt seg til å dele journalen sin med VG, og fortelle sin historie.

Unni klemmer ektemannen i hånden, og slår bønnenummeret til mirakelpredikant Svein-Magne Pedersen. Det er verdt 14 kroner i minuttet hvis hun bevarer livet.

Unni føler seg døende. Hun hoster blod, og må støtte seg til mannen sin, Raymond, uansett hvor hun går.

På vei ut av sykehuset var de overbevist om at Unni fikk en kreftdiagnose. Raymond skimtet mange grå flekker på røntgenbildene av konas lunger. Dette måtte da være svulster?

I bilen på vei hjem foldet Unni og Raymond hendene og ba til Gud om at dette måtte forsvinne. De kjenner budskapet i Bibelen om at «det to eller tre blir enige om å be for, det skal dere få».

Det første de gjør da de kommer hjem, er å ringe predikanten.

Hei, min gamle venn, svarer predikanten, ifølge Unni. Hun smiler når hun hører stemmen, det gjør hun alltid. Så forteller hun at hun tror det er lungekreft. Pedersen må be for at det som er i lungene, må bli kurert, i Jesu navn.

Så skjer det Unni mener er et mirakel.

– Jeg takker Gud for at jeg fikk livet i gave. Hadde ikke mirakelet skjedd, er jeg sikker på at jeg ville vært død i dag.

Det var i en fullsatt, slitt gymsal på 80-tallet at Unni og Raymond så Pedersen for første gang. De strakk hals etter ham på scenen, det var noe med det han sa og måten han sa det på.

De falt for ektheten, ærligheten og kjærligheten.

Siden har de aldri vært blottet for tvil: De vet det skjer mirakler når de snakker med Pedersen.

– Vi ble oppriktig glad i ham med en gang. Pedersen er omsorgsfull og oppriktig med hele sitt vesen.

På kommoden hjemme hos Unni og Raymond i Sarpsborg ligger en bunke med magasinet «Legedom». Siden 80-tallet har de vært på rundt 30 møter med predikanten, abonnert på bladene hans, kjøpt bøkene hans og ringt forbønnstelefonen jevnlig.

«Vi er ikke den typen mennesker som sluker alt rått»

Raymond, Unnis ektemann

– Du må sile ut de som er seriøse og oppriktige i det de driver med, sier Raymond.

Det er mange kopier, forklarer han. Men de som ikke er ekte i sine hensikter, forsvinner fra markedet. Pedersen har vært mirakelpredikant i flere tiår.

Unni nikker. Hun opplever at det er mange som er negative til Pedersens virksomhet, men hun tror ikke alt som sies, er sant.

– Vi kjenner Pedersen godt nå. Han fortjener alle pengene han måtte få. Forbønnstelefonen kan bli dyr, men det er verdt det når jeg blir frisk og får løst problemer.

Predikanten er den fineste mannen de har møtt, mener de.

Det er høsten 2007 da Unni hoster opp mørkt blod i et papirtørkle. Hun er hvitblek og klarer ikke å komme seg opp fra sofaen.

– Vi skjønte med en gang hva det var. I dag er vi jo så opplyste gjennom mediene, at jeg kjente igjen symptomene på lungekreft, sier Unni.

Allerede før Unni gikk inn på sykehuset for å ta røntgen, hadde hun en fornemmelse av at hun hadde kreft.

– Som menneske har du også en intuisjon. I min overbevisning var jeg 100 prosent sikker på at dette var kreft, jeg hadde aldri hatt så sterke smerter før. Når du da er frelst og tror på Jesus, er den overbevisningen enda sterkere.

I «Legedom» påstås det at legen skal ha sagt at «lungene var fulle av kreft».

– Jeg husker ikke helt hva legene sa, sier Unni da VG spør.

På sykehuset, under røntgenundersøkelsene, klarte ikke Unni å gjøre rede for seg, forteller ekteparet. Hun glimtet så vidt bort på røntgenbildene under legens arm, men forsto ikke helt hva hun så. Raymond mente han kunne se 15 til 20 mørke flekker på legens dataskjerm, som han antok var kreftsvulster.

– Jeg ble mildt sagt redd. Unni bekymrer seg ikke så mye som meg, men jeg så at dette ikke var bra, sier Raymond.

Heller ikke han husker nøyaktig hva legen sa, men begge mener at han nevnte et eller annet om kreft – og fant frem noen papirer.

– Uansett hva legene hadde sagt til meg, visste jeg noe annet. Jeg kan ikke garantere for at jeg var dødssyk, men det føltes sånn, sier Unni.

Hun utelukker ikke at overbevisningen hun hadde på forhånd kan ha påvirket hva hun oppfattet på sykehuset.

– Problemet var at jeg ble dårligere og dårligere, og mannen min var redd. Jeg visste hva det var, og jeg hørte ordet kreft da vi var på sykehuset, sier hun.

Unni gir VG deler av journalen sin. Hun mener dette kanskje kan dokumentere at hun ble helbredet.

Utdraget fra journalen inneholder ingen opplysninger om at Unni har hatt en kreftsykdom.

– Jeg mener kanskje at sykehuset har unnlatt å gi meg deler av journalen, sier Unni.

«Lungene er fine og stivningsfrie og står i vegg», skriver legen om røntgenbildene av Unnis lunger. Ingenting i utdraget indikerer at legen har sagt at Unni hadde kreft.

Også to andre personer som angivelig har opplevd kreftmirakler, har delt deler av journaler eller brev fra legen med VG. De mente disse kunne dokumentere helbredelse.

Dokumentene viste seg ikke å kunne bekrefte noe mirakel, slik VG leser dem. I begge tilfeller har den angivelige helbredelsen skjedd i samme tidsrom som pasienten fikk medisinsk behandling på sykehus – som cellegift eller operasjon.

Det oppgis ingenting om at noe uforutsett har skjedd.

Det er en kald formiddag, 9. januar 1972. Mens ektemannen Raymond kjører, er Unni stille. Hun myser ut av bilvinduet, opp mot skyene. Det er kaldt og snøen glitrer. Unni beveger bare leppene:

Er ikke du fredens Gud? Så hvorfor er jeg da så sint?

Unni har vært mye sint. Mange ganger har dødsangsten slukt henne, lungene har kjempet i brystet. Det er vindstille da hun går ut av bilen. Så føler Unni seg rar i kroppen – som om hat siger ut og kjærlighet strømmer inn. Nå er hun frelst, hun bare vet det.

På den rosa veggen i stuen i Sarpsborg henger et bilde av Unni og Raymond i 20-årene. Hun har løse hippiebukser, han har mørkt og tett skjegg.

Da Unni var ung, trodde hun ikke at hun var god nok til å være kristen. Men en lørdagskveld da Unni kom hjem fra en fest, fikk hun besøk av to kvinner med langt hår. Mens de drakk rød saft fortalte de om Gud og Jesus.

– Så også jeg kan bli frelst? spurte Unni.

– Ja, svarte de.

Siden har hun gått med et gullbelagt kors rundt halsen, og trodd at Gud kan helbrede all sykdom.

– Legen kan hjelpe til med medisiner, men han kan aldri helbrede slik Gud kan, sier Unni, og trykker Bibelen inntil seg.

Det første Unni og Raymond gjør hver morgen, er å trakte seg en kopp kaffe, sette seg til rette i hver sin skinnsofa og bla i Bibelen.

– Det jeg liker med Svein-Magne Pedersen, er at han er så Jesus-fokusert. Han viser alltid til vers i Bibelen. For står det ikke der, tror jeg ikke på det, sier Unni.

Når Unni blir bedt for av predikanten, er det ikke alltid hun føler noe.

– Men jeg vet det inne i her, at noe skjer, sier hun og legger hånden på hjertet.

Unni mener at hun begynte å føle seg bedre noen dager etter at legen hadde tatt røngtenbildene og Pedersen ba for henne.– Hun hadde ikke levd i mange ukene hvis det ikke hadde skjedd et mirakel. Det kan jeg bekrefte, for hun var så utrolig dårlig, sier Raymond, og smiler mildt mot kona.

– Men i journalen står det ikke noe om kreft?

– Det var uansett et mirakel for oss. Jeg følte meg dødssyk, og ble frisk. Fordi Jesus lever, vet jeg at jeg ble helbredet, sier Unni.

Pedersens advokat:

– Lover ikke helbredelse

I brevene stiftelsen sender alle som ber om forbønn, heter det blant annet: «Jeg er ikke Gud og kan selvsagt ikke love noen helbredelse», skriver advokat John Christian Elden i et tilsvar til VG.

Pedersen er gjort kjent med kritikken og påstandene som er rettet mot ham i denne dokumentaren, men ønsker ikke å møte VG til intervju. I stedet har advokat John Christian Elden sendt VG dette tilsvaret:

«Stiftelsen er en ideell organisasjon som drives i samsvar med norsk lov. Den er tuftet på religiøse oppfatninger og tro. Den driver ikke medisinsk virksomhet, men går i forbønn. Forbønn kan enten skje ved at trosfeller oftest gratis tar direkte kontakt ved oppmøte, på e-post, ved brev - eller ved frivillig bruk av teletorgtjenesten. Av stiftelsens omsetning i 2016 på rundt 17,6 millioner, kommer 2,6 millioner fra ulike teletorgtelefoner. 177 000 brev er sendt ut med porto til de som har kontaktet stiftelsen. Ingen krever betaling, men kollekt er en sentral del av finansieringen i alle trossamfunn. 75 prosent av midlene er anvendt til stiftelsens ideelle formål, mens 15 prosent er medgått til administrasjon og utgifter. Stiftelsestilsynet vokter over at ingen midler brukes privat eller utenfor det lovlige formål.

Stiftelsen er kjent med at enkelte leger er kritiske til forbønn og religion som ikke kan bevises ved fysiske bevis. Slik har det vært siden tidenes morgen.

Det er innenfor religionsfriheten både å argumentere for og å argumentere mot tradisjonell medisin og troen på metafysiske krefter som fyller en med bevisstheten om at noen eller noe er hellig. Ikke minst er det for mange en måte å finne roen på, og som svært mange er godt fornøyde med. En jurist vil alltid kunne argumentere for at all religion er bedrageri ved at det er bevisproblemer knyttet til både Gud, Jesus og Den Hellige Ånd. Svein-Magne Pedersen har selv gitt ut en bok der han presiserer at Jesus ikke er imot medisinsk behandling. Medisiner forkynner han at er en del av Guds skaperverk. Han har ikke frarådet noen å gå til lege eller å bruke cellegift dersom legen anbefaler dette, selv om han er kritisk i noen private fremprovoserte samtaler VG har tatt opp uten hans samtykke. Hans skepsis og uttalelse om at celleGIFT i noen tilfelle kan være barbarisk og utdatert har han fra boken «The end of illness» av medisinsk professor David B Agus. Boken var nr 1 på New York Times bestseller listen. At 2 av 3 ikke blir bedre med cellegift, har han fra Kreftforeningens medlemsnytt nr 1/2014.

Stiftelsen driver ikke med virksomhet som omfattes av lov om alternativ behandling, og ingen trossamfunn – mer enn leger – kan gi løfter om å kurere alvorlig sykdom. I de skriftlige brev Stiftelsen sender alle som ber om forbønn heter det bl.a.: «Jeg er ikke Gud og kan selvsagt ikke love noen helbredelse». Videre står det «Gud benytter både [medisin og bønn] for å tilføre helse til syke mennesker. Derfor pleier jeg aldri å si til de syke at de skal kutte ut medisiner eller medisinsk behandling. Å kutte ut medisinsk hjelp er uforsvarlig. Føler du at du er blitt feilmedisinert eller at medisinene skader mer enn hjelper, bør du ta kontakt med din lege».

Bønn er ikke og kan ikke være noe legemiddel. Det foreligger slik jeg ser det ingen lovbrudd – hverken systematiske eller enkeltvis – i de spørsmål VG har reist».

Les mer

På podiet i en menighetssal i Nord-Norge kneler ti år gamle «Mona». Persiennene er lukket, gardinene trukket for.

Predikantene sirkler rundt henne, én hånd på hodet, én på skulderen, én nærmer seg halsen. Hun får ikke med seg hva de sier, men de ber for øynene hennes, det gjør vondt i hodet.

Det eneste Mona tenker på, er hvordan hun kan komme seg vekk fra de fremmede fingrene som tar på henne. De roper amen og halleluja, og det blir høyere.

Vil de gå bort hvis hun sier at hun er helbredet?

Les mer i del 5.