Del 3

Kampen om jusen

Foto: Nicolai Prebensen

«HELBREDET FOR AIDS», heter det på forsiden av Svein-Magne Pedersens magasin «Legedom» i 1993. En norsk kvinne, som kalles «Rita» og er 45 år, skal ha blitt helbredet for den alvorlige sykdommen over telefon – kort tid etter starten på predikantens telefontjeneste.

Samtidig blir verden rystet av AIDS-epidemien, som når toppen på begynnelsen av 90-tallet.

Rikspressen snapper opp predikantens oppsiktsvekkende tittel. «Det påståtte mirakelet skal ha skjedd i løpet av to drøye måneder og ved hjelp av 40 bønner på telefon», skriver VG.

Kort tid senere anmelder det daværende Helsedirektoratet Pedersen for bedrageri og brudd på kvakksalverloven.

VG har fått innsyn i arkivdokumentene, der myndighetene skriver at de antar at Pedersen har gått over grensen for hva som er lovlig religiøs virksomhet:

«Pedersen helbreder ifølge opplysninger i bladet Legedom både kreft og AIDS. Lovverket på dette området er helt entydig, både diagnostisering og behandling av kreft er forbeholdt leger».

– Jeg må innrømme at jeg lurer på om den angivelig AIDS-rammede kvinnen overhodet eksisterer, sa daværende underdirektør i Helsedirektoratet, Kari Sønderland i 1993.

Siden har ingenting skjedd.

Pedersen reagerte med sinne på anmeldelsen. Ifølge biografien «Mirakelmannen» skal han ha opplevd saken som heksejakt og kristendomsforfølgelse:

«Det var takk for god innsats! Staten har spart hundre­tusener av kroner på at folk blir helbredet»

Helsemyndighetene virket mer bekymret for at han ikke skulle bli straffet.

– Det er ikke uvanlig at slike saker blir nedprioritert og siden henlagt av politiet. Jeg blir ikke overrasket hvis det skjer i denne saken. Det vil i tilfelle være synd, sa Sigmund Eliassen, jurist og kontorsjef i helserettsavdelingen i Helsetilsynet, til Fædrelandsvennen på 1990-tallet.

Jurist Anne Kjersti Befring var fungerende kontorsjef i Helsedirektoratet da Pedersen ble anmeldt til politiet.

– Det begynte med at vi ble kontaktet av noen som følte seg lurt av Pedersen. Mitt inntrykk var at de satt igjen med både en skyldfølelse over at de ikke hadde gjort nok, og en skamfølelse over at de hadde latt seg lure, sier Befring.

Jurist Anne Kjersti Befring og Helsedirektoratet mente i 1993 at Pedersen brøt loven. Foto: Annemor Larsen, VG
Jurist Anne Kjersti Befring og Helsedirektoratet mente i 1993 at Pedersen brøt loven. Foto: Annemor Larsen, VG

I anmeldelsen formulerte Helsedirektoratet seg slik overfor politiet:

«Helsedirektoratet har i de senere år registrert et stadig økende antall «alternative-behandlere» som retter sin virksomhet mot alvorlig syke. Gruppen av fornærmede er både svak og svært utsatt for økonomisk utnyttelse. Dette er en alvorlig utvikling. Helsedirektoratet ser det derfor som svært ønskelig at saker av denne art gis en viss prioritert hos politiet».

VGs innsyn i dokumentene avdekker at anmeldelsen ble henlagt av politiet og statsadvokaten på bevisets stilling. 21. november 1994, etter at Pedersen hadde vært anmeldt i ett og et halvt år, stadfestet Riksadvokaten henleggelsen.

Riksadvokaten uttrykte imidlertid i brevet at de delte bekymringen om at flere alternative behandlere rettet sin sin virksomhet mot alvorlig syke.

– Det som gikk igjen, og var tankevekkende, var at det var veldig vanskelig å få politiet til å etterforske disse sakene. Antagelig havner de nederst på listen på grunn av stramme prioriteringer. Det betenkelige er at dette rammer mennesker i en veldig sårbar situasjon, sier Befring i dag.

Helsemyndighetene reagerte negativt på at slike saker ble lagt i en skuff. Da saken ble henlagt av politiet, var myndighetene tydelige i sin påklage:

«Dette er en alvorlig utvikling. Vi synes derfor det er svært beklagelig at disse sakene i så stor utstrekning blir henlagt av politiet».

– Det var fordi henleggelse ikke var unntaket, men regelen. Vi tenkte at loven ikke virket etter sin intensjon. Nå har vi fått en ny lov, og det kan se ut som om det fortsatt er passivitet i denne typer saker, sier Befring.

I henleggelsen av saken skrev Riksadvokaten: «Grensegangen mellom lovlig religiøs virksomhet og virksomhet som faller inn under kvakksalverloven er ikke klar og presis».

Jurister:

Slik kan loven være brutt

Jurist Anne Kjersti Befring, samt jurister fra Kreftforeningen, har fått tilgang til VGs dokumentasjon og delene av samtaleloggene med predikantene som ble ansett som relevante. De har gjennomgått materialet for VG.

Kreftforeningen har sett på aktørenes nettsteder (www.mjl.no og www.helbredet.no), logger fra lydopptak VG har gjort fra virksomhetenes andakts- og bønnetelefoner, samt enkeltutgaver av bladene «Legedom» og «Helbredet» i perioden mars–april 2018.Kreftforeningen skriver:

Av VGs materiale fremgår det at virksomhetene tilbyr behandling utover det rent smertelindrende og symptomdempende, ved at de hevder å kunne kurere kreft. Det fremstår videre som om virksomhetene driver utpreget salgsvirksomhet (salg av helbredelsesbøker, dyre telefontjenester, høyfjellsopphold ol.). Summen av dette gjør at virksomhetene etter vår vurdering kan synes å drive i strid med flere bestemmelser i Lov om alternativ behandling (albhl).

Kreft er å regne som en alvorlig sykdom, det er derfor forbudt å tilby og utøve kurativ behandling uten å være autorisert helsepersonell jf. albhl. §7.

Lindrende og symptomdempende behandling skal under enhver omstendighet markedsføres «nøkternt og saklig» jf. albhl. §8. Her mener Kreftforeningen at virksomhetene går langt utover hva som må anses å ligge i begrepene «nøktern» og «saklig».

Ifølge bestemmelsene i albhl. kan brudd medføre bøter eller fengsel i tre måneder, jf. albhl §9.

Ifølge albh §9 siste ledd, kan man dømmes til fengsel inntil to år for særlig skjerpende omstendigheter.

Kreftforeningen reagerer særlig på at begge virksomhetene går langt i å fraråde konvensjonell behandling til fordel for sin egen, som de også tjener penger på.

Virksomhetene vil også kunne rammes av en rekke bestemmelser i Markedsføringsloven, blant annet ved at påstander om faktiske forhold i markedsføringsloven ikke synes å være dokumentert (mfl. §3) og at markedsføringen kan virke villedende og urimelig (mfl §§ 6-8).

I 2003 ble den tidligere kvakksalverloven erstattet med Lov om alternativ behandling. Men loven er ikke endret på punktene predikanter kan bli straffet for, mener Befring.

– Det å villede folk til å tro at de kan få behandling for kreft og andre alvorlige sykdommer, og å anbefale mennesker å avslutte medisinsk behandling, er fortsatt straffbart i likhet med på 90-tallet, sier Befring.

– Svein-Magne Pedersen har holdt på med dette i flere tiår. Hva tenker du om det?

– Han tjener nok betydelige summer på denne aktiviteten, og påberoper seg samtidig at det er alminnelig religiøs virksomhet – for å unngå at noen stanser virksomheten. I tillegg kan personer som føler seg lurt være engstelige for å anmelde forhold. I saker der det er åpenbar straffbar markedsføring og behandling, bør det reageres.

I et tilsvar til VG skriver advokat John Christian Elden at en jurist vil alltid kunne argumentere for at all religion er bedrageri ved at det er bevisproblemer knyttet til både Gud, Jesus og Den Hellige Ånd.

– Det er innenfor religionsfriheten både å argumentere for og å argumentere mot tradisjonell medisin og troen på metafysiske krefter som fyller en med bevisstheten om at noen eller noe er hellig, skriver advokaten.

På vegne av Pedersen avviser Elden at det foreligger noen lovbrudd – hverken systematiske eller enkeltvis – i de spørsmål VG har reist.

Les Pedersens tilsvar.

Helsedirektoratet anmeldte i 1993 Svein-Magne Pedersen for overtredelse av Kvakksalverloven. Politiet henla saken etter bevisets stilling. Helsedirektoratet påklaget, men statsadvokaten i Agder fant ikke grunnlag for å omgjøre henleggelsen.
Helsedirektoratet anmeldte i 1993 Svein-Magne Pedersen for overtredelse av Kvakksalverloven. Politiet henla saken etter bevisets stilling. Helsedirektoratet påklaget, men statsadvokaten i Agder fant ikke grunnlag for å omgjøre henleggelsen.

I dag, 24 år etter henleggelsen, ønsker hverken politiet eller Riksadvokaten å kommentere den konkrete saken.

Politibetjenten som etterforsket saken da, er pensjonert, og oppgir til VG at han ikke husker noe av anmeldelsene mot Pedersen.

Riksadvokaten svarer dette på spørsmål om hvorfor politiet ikke kan gi disse sakene høy prioritet:

– Vi har ikke gitt noen føringer til politiets behandling av anmeldelser for overtredelse av loven om alternativ behandling. Det har ikke vært grunn til dette, blant annet på grunn av det meget beskjedne omfanget av anmeldelser, sier Harald Strand, førstestatsadvokat i Den høyere påtalemyndighet.

– Burde dere prioritert denne type saker likevel, siden de som rammes er sårbare mennesker?

– Folk kan ikke forvente at politiet skal etterforske slike saker på egenhånd.

De siste fem årene er det ifølge politiets driftsstatistikk, Strasak, registrert syv anmeldelser for overtredelse av lov om alternativ behandling, oppgir han.

I samme periode er det registrert fire domfellelser for overtredelse av denne loven.

Ofte er det vanskelig for dem som føler seg lurt, å anmelde, mener fagpersonene VG har snakket med.

– Hvem skal anmelde? Er det de som ikke ble helbredet, og som kanskje sliter nok med sykdommen – og attpåtil føler seg skamfulle over at de har trodd at dette kan gjøre dem friske? De vil nok helst glemme hele predikanten, sier psykiatrisk sykepleier Brith Dybing.

Helsemyndighetene har ikke iverksatt tiltak siden anmeldelsen på 1990-tallet. VG har spurt hvorfor:

– Dersom vi kommer over forhold som er kritikkverdig, er vårt mulighetsrom til å gjøre noe med slike saker, å begjære påtale. Da må vi overlate virkemidlene til politiet. Vi skal ikke mene så mye om politiets prioriteringer, men der stopper det for oss, slik regelverket er utformet i dag, sier direktør i Helsetilsynet, Jan Fredrik Andresen.

Han oppsummerer:

– Da blir spørsmålet: Er lovverket tilstrekkelig for å beskytte mennesker som er i sårbar fase?

Unni Marie Sandersen (67) sitter på sengekanten og klemmer ektemannen i hånden, mens hun taster inn 820-nummeret til Svein-Magne Pedersen.

Overbevist om at hun har lungekreft, må hun spørre mirakelpredikanten om å be for henne.

Så skjer det Unni mener er et mirakel.

Les mer i del 4.

Kapittel 1

Mirakel­predikantene

Med Guds bønn får Svein-Magne Pedersen (70) millioninntekter ved å tilby helbredelse av AIDS og kreft over telefon – til 14 kroner minuttet. VG har gjort skjulte opptak som avslører hva predikanten sier til alvorlig syke mennesker.
Kapittel 2

Million­businessen

Hans første forbønn var for en plattfot slektning. Fire tiår senere sitter syke og gamle timevis i kø for å bli helbredet gjennom Svein-Magne Pedersens spesielle forhold til Gud. Steg for steg har han bygget en millionbusiness.
Kapittel 3

Kampen om jusen

Predikantenes virksomheter innebærer innebærer «systematiske lovbrudd», mener jurist Anne Kjersti Befring. Hun var kontorsjef da Helsedirektoratet for 24 år siden politianmeldte Svein-Magne Pedersen. VG kan avdekke juristenes drakamp – før anmeldelsen ble henlagt.
Kapittel 4

Mirakel-Unni

Unni Marie Sandersen ble helbredet for lungekreft, skrev predikant Svein-Magne Pedersens stiftelse på forsiden av sitt magasin. Men i legejournalen står det ingenting om at Unni har vært kreftsyk.
Kapittel 5

Håpet om et mirakel

Faren til «Mona» hadde et endeløst håp om å bli kreftfri. Ifølge «Mona» endte hun og familien opp med å bruke 30 000 kroner på Svein-Magne Pedersens forbønnstelefon. Men faren ble aldri frisk.