Kontant terapi

Anders Braathen må ut.

Ut av terapien og studiene i Addictologi Akademiet. Vekk fra terapeuten Espen Andresen (52), den tidligere rusmisbrukeren fra Ammerud i Oslo.

Ut av selgerjobben i Det Norske Kartselskapet (DNKS). Vekk fra sjefen Laila Mjeldheim (41), Andresens tidligere selverklærte sexavhengige klient. Nå: hans nære samarbeidspartner.

Denne formiddagen, 24. februar i fjor, går Anders Braathen med ett av de mange kredittkortene sine fra minibank til minibank i Oslo sentrum.

Han tar ut maksbeløpet, 5.000 kroner, i en minibank ved Oslo City. Han tar ut samme beløp i en annen ved Byporten. Etter den fjerde har han de 19 tusenlappene han trenger i lommeboken sin.

Braathens problem er alle kontraktene med Andresens selskaper han har skrevet under på. En av de største regningene er for addictologiutdanningen han følte seg presset til å ta på nytt.

Mjeldheim ville ha oppgjøret kontant, ifølge Braathen.

Nå er det bare disse 19 tusenlappene igjen.

Braathen tar t-banen opp til Ullevål Stadion. Han venter i den skarpe solen utenfor Burger King, som avtalt.

Mjeldheim kommer kjørende i sin Porsche Panamera 4S. Ruten går ned. Braathen tar frem bunken med tusenlapper og stikker dem inn i vinduet.

Hun teller dem, én for én.

«Jeg vil aldri ha noe mer kontakt med dere. Ingenting», sier Braathen.

«Da vet du hva vi driver med», sier Mjeldheim, ifølge Braathen.

Han mottar ingen kvittering.

Bilruten glir opp igjen.

Laila Mjeldheim er kvinnen som hevder

at hun redder sine ansatte fra misbruk og avhengighet.

I kartselskapet, som selger digitale kartoppføringer, gir hun de som har slitt mest i livet, en mulighet til å bli «sett og respektert for sine menneskelige verdier», ifølge en kronikk hun nylig skrev i VG.

Etter at Mjeldheim skal ha blitt kurert for sin sexavhengighet av terapeuten Espen Andresen og hans addictologi, innførte hun obligatorisk gruppeterapi for sine ansatte.

Der måtte de ansatte dele sine innerste hemmeligheter. Helst skulle de kjøpe kurs og utdanning av Andresen til titusener av kroner.

Kartselskapet ble Norges første rusfrie bedrift, bygd på «åpenhet og ærlighet», oppgir hun.

Søndag avslørte VG at personer som har vært i konflikt med Mjeldheim og Andresen, er blitt kontaktet av draps- og torpedodømte personer.

Les spesialen:

Terapi og torpedoer

Over 20 personer som har brutt ut, har fortalt til VG at miljøet rundt Andresen og Mjeldheim har vært preget av sterk sosial kontroll, utskjelling og press om å bryte med egen familie.

Regnskapene til Addictologi Akademiet AS og FUN Norge AS, heleid av Andresen, forteller at terapeuten siden 2011 har bokført salg av tjenester for over 30 millioner kroner.

Andresen tok i 2016 ut til sammen 1,75 millioner kroner i lønn og utbytte fra sine selskaper. Samme år tok Mjeldheim ut 2,3 millioner i lønn og godtgjørelser fra DNKS.

VG kan nå dokumentere hvordan

Andresen gjennom flere år har krevd betaling i kontanter.

– Jeg kan nesten med hånden på hjertet si at et kontantsalg aldri er blitt registrert. Pengene ble lagt i en konvolutt og jeg sørget for at Espen fikk pengene samme dag. Hvis folk ville ha en kvittering, ble den laget i Word og signert, sier en 43-åring som tidligere hadde en sentral posisjon ved Addictologi Akademiet og som selv hyppig tok imot kontantbetaling på vegne av Andresen.

Eksemplene på strømmer av kontanter i Andresens virksomhet er mange og finmaskede.

Sett som en systematisk praksis over flere år, viser VGs undersøkelser at mindre summer til slutt blir betydelige beløp.

Hverken Espen Andresen eller Laila Mjeldheim

ønsker å møte VG til et intervju. Begge har derfor fått skriftlige spørsmål om opplysningene i denne artikkelen.

Laila Mjeldheim omtaler VGs spørsmål om økonomi som «interne, forretningsmessige anliggender».

Anders Braathen har vært edru

i syv år da han i 2012 møter en i addictologimiljøet for første gang, forteller han. Det skjer på et møte for Anonyme Alkoholikere. Braathen får tillit til mannen, en av Andresens medarbeidere.

Høsten dette året flytter Braathen til Kristiansand for å studere økonomi. Andresen har på dette tidspunktet allerede ekspandert virksomheten og etablert seg i sørlandsbyen.

Braathen går på et informasjonsmøte. Det Andresen sier, treffer ham. Braathen spør om å få bli med i addictologenes prosessgruppe i Kristiansand, og forplikter seg til et halvt år med månedlige betalinger på 2.000 kroner.

– Jeg hadde mye sorg og sinne som jeg ikke kunne prate om noen andre steder, følte jeg. Jeg må si at jeg syntes det var veldig ålreit i begynnelsen, bare å få dele, sier Braathen i dag.

Etter et halvt år i gruppeterapi kommer spørsmålet: vil Braathen utdanne seg til å bli addictolog?

– Når du har gått i terapien, er blitt kjent med folk og du får et bånd til dem, og så får valget mellom å begynne på utdannelse eller slutte … Jeg begynte på utdannelsen, sier Braathen.

Først kommer «grunnstudiet». Deretter begynner han på «metodestudiet». Begge var på seks workshoper, hver enkelt workshop på tre dager, til en samlet pris på rundt 50 000 kroner.

Samtidig fortsetter terapien til 2000 kroner i måneden.

Foreløpig skjer alle betalinger via faktura.

Etter at Braathen fullfører mastergraden i økonomi høsten 2014, viser det seg vanskelig å få jobb på Sørlandet. 200 søknader resulterer i 200 avslag.

Å begynne å jobbe for Laila Mjeldheim i DNKS er en mulighet, men han er usikker.

– De mente jeg kunne tjene gode penger der. Samtidig var alle de beste selgerne i gjeld. Det kostet jo så mye med alle addictologikursene, sier han.

– Han ble sint som en okse,

husker Maria Lindstrøm (37).

Det er juni 2015. Lindstrøm er ansatt i kartselskapet og har administrativt ansvar. Nå sitter hun i et ledermøte med Mjeldheim og Andresen. Temaet er penger. Cash.

20. mai hadde de to addictologene holdt det første av det som skal bli totalt tre motivasjonsforedrag dette året.

37-åringen har vært praktisk ansvarlig for arrangementet, også for at Mjeldheim og Andresen skal få pengene sine. Etter arrangementet hadde hun nøye telt opp pengene og overlevert dem.

Problemet, og årsaken til Andresens raseri i ledermøtet, er at Lindstrøm har tillatt fire av kartselskapets ansatte å betale 599 kroner for foredraget inn via konto – og ikke i kontanter.

Det dreier seg om totalt 2.396 kroner.

– Espen mente det var min feil at jeg var så udugelig. Etter å ha skjelt meg ut lenge, sa han «nå forstår du vel at jeg ikke kan ta konsekvensene for at du har gjort en feil på din arbeidsplass?» Så sa han at jeg måtte gjøre opp for meg, sier Lindstrøm.

Hun har hatt det «jævlig ubehagelig» på jobb i flere måneder fordi Andresen har skjelt henne ut flere ganger, forteller hun i dag.

Lindstrøm gjør derfor som hun får beskjed om. På neste ledermøte tar hun med 2.400 kroner til Andresen.

– Jeg trodde først at jeg skulle få pengene som var gått inn på konto tilbake, men de fikk jeg aldri, sier hun.

Lindstrøm har i dag, i likhet med flere tidligere ansatte, gått til sivilt søksmål mot sin tidligere arbeidsgiver, blant annet fordi at hun mener kartselskapet har holdt igjen feriepenger.

Ledermøtet i juni 2015

er ikke den eneste gangen Lindstrøm opplever at hennes privatøkonomi blander seg med økonomien i kartselskapet.

En måned etter ledermøtet sender Mjeldheim en knapp mail til regnskapsføreren sin og ber vedkommende overføre et forskudd på lønn på 10.000 kroner til Lindstrøm.

Da Lindstrøm oppdager at hun har fått inn summen på sin konto fra kartselskapet, spør hun Mjeldheim om hvorfor. Det er åpenbart en «misforståelse», er beskjeden. Lindstrøm får et kontonummer hun kan føre pengene tilbake til.

Kontoutskriften viser at 37-åringen fører samme sum tilbake to dager senere.

Det pussige er at det ikke er kartselskapets kontonummer hun har fått.

Det er sjefens private.

I august samme år

skal Andresen og Mjeldheim gjenta suksessen med foredragene.

Foredraget i mai hadde handlet om «motivasjon og inspirasjon». Nå vil de to addictologene forelese om «etikk og moral».

Lindstrøm gjør ikke samme tabbe igjen.

Denne gangen har hun bestemt seg for å gjete inn alle pengene i kontanter, slik at hun slipper å dekke inn eventuelle bankinnskudd med egne penger.

Anders Braathen er en av mange som får tilsendt e-poster med info om foredraget. I en av e-postene kommer det påminnelse om kontantbetaling to ganger, på to setninger – i uthevet skrift:

«Påmeldingsbeløpet på 599,- betales kontant i døren. Husk å ta med kontanter da vi ikke tar kort».

Lisbeth Sogn, tidligere ansatt ved kartselskapet, bekrefter praksisen.

I fjor høst ble Sogn tilkjent nærmere én million kroner i erstatning og saksomkostninger av Oslo tingrett, etter å ha saksøkt sin tidligere arbeidsgiver Mjeldheim.

Sogn sto og tok betalt ved inngangen til de to første av de totalt tre foredragene i 2015. Etter det første foredraget telte hun selv opp pengene og ga dem i en konvolutt til Lindstrøm, som hadde det praktiske ansvaret for foredraget.

– Jeg husker at folk reagerte på at det var kontantbetaling. Det var til og med en som spurte: «Blir det betalt skatt på disse pengene?» sier Sogn.

Foredragene er bare ett

av mange eksempler på hvordan Espen Andresen har etablert kontantinntekter.

Andresens filosofi er at du aldri må få noe gratis, ifølge avhopperne. Da vil det nemlig ikke ha noen verdi for deg.

Det starter når du vurderer å begynne i terapi, ifølge flere tidligere klienter. Da må du gjennom en såkalt inntakssamtale til 800 kroner. Flere uavhengige kilder forteller at disse ofte skulle betales kontant.

Om du begynner å studere, må du kjøpe bøker og pensum til et varierende antall hundrelapper. Flere har også fortalt til VG at de har betalt kontant for addictologikurs til 3.900 kroner.

Når du så skal til AddictHus, terapeutens privateide bolig i Åros utenfor Oslo, for å gjennomføre utdanningen, tar han 100 kroner for utleie av sengetøy. Gjennom de siste årene har flere titalls personer overnattet regelmessig flere ganger i året.

Er du student, må du videre delta i såkalte praktikantgrupper, som finner sted en gang i måneden. Der møter du opp med 100 kroner hver gang. En oversikt fra 2016 viser at 30 personer deltok i disse gruppene månedlig.

To samboerpar forteller om parterapi. En samtale koster 800 kroner. Det er ikke spesielt dyr parterapi, men for ett av parene VG har vært i kontakt med, pågikk samtalene ukentlig i halvannet år.

VG er også kjent med eksempler på personer som ikke får delta i terapigruppene. Da er alternativet én-til-én-samtaler med en addictolog, også dette til 800 kroner.

En kvinne betalte 32 slike samtaler kontant.

I løpet av noen måneder i 2015

reiser Mjeldheim tre ganger til Amerika.

I Florida besøker hun sin biologiske familie to ganger. På den ene turen legger hun over flere dager ut bildeserier på Facebook sammen med familiemedlemmer, blant annet fra familiens ranch. På neste tur fra Disney World.

2. september 2015 forteller Mjeldheim på Facebook at hun er meget spent, fordi hun skal til Toronto i Canada for å møte sin far for første gang.

For Maria Lindstrøm knyter det seg i magen når hun tenker på sjefens reiser, og hennes egen rolle i dem.

– Når hun besøkte sin familie i USA, ba hun meg om å booke møter. Men så sa hun til meg senere at jeg måtte avbooke møtene. Hun sa aldri rett ut at hun ikke var på noen møter, men jeg skjønte jo at det bare var bløff, forteller Lindstrøm.

Lindstrøm forteller videre at de samme møtene ble ført inn i en reiserapport, som skulle brukes til dokumentasjon overfor regnskapsfører og revisor.

VG har via e-post, telefon, telefonsvarer og sosiale medier gjort gjentatte forsøk på å kontakte de ulike personene i USA og Canada som er oppgitt i reiserapportene.

Chris Hansen, som i 2015 var direktør for forretningsutvikling ved Park Royal Hospital i Florida, et av stedene som er oppført i en rapport, er den eneste som har besvart henvendelsene.

– Jeg kan ikke huske denne personen, sier Hansen til VG, etter å ha blitt presentert for Mjeldheims navn og bilde.

Lisbeth Sogn jobbet med dokumentasjonen av en reise Mjeldheim hadde gjort med Andresen til Nice i Frankrike i mai 2015.

– Laila latet som om dette hadde med rusbehandling å gjøre. En kollega fikk i oppgave å finne institusjoner rundt omkring i det området en av reisene hadde vært, som de kunne si de hadde vært og besøkt, lenge etter turen. Da hun ikke klarte det, måtte jeg ta den oppgaven, sier Lisbeth Sogn.

– Hvorfor gikk du egentlig med på å gjøre dette?

– Jeg følte at jeg ikke hadde noe valg. Dessuten fikk vi hele tiden høre at vi jobbet for noe bra, vi jobbet for addictologien og skulle få være med å hjelpe mange mennesker, svarer Sogn.

Anders Braathen tar høsten 2015

sjansen på en jobb ved kartselskapets Kristiansand-kontor. For Mjeldheim blir han rimelig arbeidskraft.

Arbeidskontrakten VG har fått fremvist, viser at han må selge for 30.000 kroner før han får en «fast lønn» på 15.000 kroner. I tillegg er det en prosentvis provisjon.

Som de andre ansatte må han også skrive under på at han skal delta i «coaching/egenutvikling». Dette dekkes av DNKS.

Nå er det heller ikke nok å gå i én terapigruppe lenger. Han blir «anbefalt» av Mjeldheim å begynne i enda én, inne i Oslo. Og den må han betale 2.000 kroner i måneden for.

– Den andre gruppa var i Oslo. Jeg pendlet inn hver uke på søndager, i starten opp og ned med buss på samme dag. Det ble veldig slitsomt etter hvert, forteller Braathen.

Gjennom 11 måneder som fast ansatt i kartselskapet i 2016, tjener han i underkant av 176.000 kroner.

Samme år går 56.000 kroner ut igjen til Andresens selskaper. Noen av pengene låner han av moren. Mye kommer fra kredittkort.

En av de kontraktene

han har skrevet under på, gjelder et opphold i Frankrike sommeren 2017 til 28.000 kroner med «daglige arrangementer og faglig innhold av Norges fremste addictologer».

Retreat, som det ble kalt, var et nytt konsept i Addictologi Akademiet, arrangert for første gang i 2016.

Lisbeth Sogn deltok på retreaten i 2016. Da kostet den 26.000 kroner og gikk til Toscana i Italia.

– Den summen dekket kun oppholdet på to uker. Vi måtte betale for fly selv. I tillegg ble 11 av oss som var single, plassert i samme leilighet, sier Sogn.

Sogn kan navngi rundt 25 personer som var med på retreaten. Med nevnte stykkpris tilsvarer det en omsetning på rundt 650.000 kroner for Addictologi Akademiet AS.

VG er ikke kjent med hva det kostet å leie leilighetene akademiets medlemmer bodde i.

Anders Braathens liv

er til slutt omgitt av Espen Andresens addictologi.

Hver ukedag står han opp for å jobbe for Laila Mjeldheim som selger i kartselskapet, sammen med andre i Addictologi Akademiet.

Når arbeidsdagen er over, forsøker han å rekruttere folk til å jobbe i kartselskapet på gaten, eller på bussen. I tillegg plikter han på kveldene å snakke med sin «coach», utstedt av Mjeldheim.

Noen ganger orker han ikke, og tar heller straffen: trekk i lønn, eller «konsekvenstrekk», som det står på lønnslippene. Det kan han også få for bare å ha kommet for sent til jobb. I november 2016 får han 4.000 kroner i konsekvenstrekk.

En kveld i uka er det prosessgruppe i Kristiansand. Hvis han ikke møter opp der, får han også trekk i lønn.

Når helgen kommer, kjøper han billett til Oslo-bussen for å delta i den andre prosessgruppen inne i hovedstaden. Den er på søndager og koster 2000 kroner.

Klokken 01.30 natt til mandag er bussen tilbake i Kristiansand.

Så starter en ny uke.

Det nærmer seg jul.

Året er 2016. I innboksen sin får Anders Braathen en e-post med invitasjon til jule- og nyttårsfeiring i Andresens hus i Åros. Det står at han kan få velge mellom ribbe og pinnekjøtt.

Maten skal tilberedes gratis av en i akademiet.

På slutten av invitasjonen blir Braathen, som de andre, bedt om å si fra om han har mulighet til å hjelpe til med å arrangere middagene.

Anders Braathen er én av rundt 25 personer som melder seg på til både jule- og nyttårsfeiring, ifølge Braathen selv og andre kilder VG har vært i kontakt med.

Tidligere har det kostet et par hundre kroner. Men denne gangen er det 750 kroner for julemiddagen, det samme for nyttårsbuffeten – totalt 1.500 kroner. Det er forventet at alle i miljøet kommer. De som reiser langt, får overnatte til 250 kroner.

Dette innebærer inntekter på i underkant av 40.000 kroner. VG er ikke kjent med hva det kostet å kjøpe inn maten.

Men denne gangen kreves det ikke kontanter. Det er derimot oppgitt et kontonummer i invitasjonen. Kontonummeret tilhører ikke noen av selskapene til Andresen.

VGs undersøkelser viser at det tilhører den private bankkontoen til Espen Andresens samboer, en kvinne i 30-årene. Hun har ikke besvart VGs henvendelser.

Som vitne i en rettssak et drøyt halvår senere kommer Andresen selv til å hevde at julefeiringene i akademiet var gratis – at det var et «spleiselag».

Samboeren og Andresen møter uansett ikke selv på julefeiringen. Det gjør ikke Laila Mjeldheim heller.

Det er bare noen uker etter julefeiringen

at Anders Braathen tidlig i 2017 innser at han må ta stilling til den nagende følelsen han har hatt i flere måneder.

At noe er galt.

At han blir lurt.

– Jeg ble pushet så jævlig på jobb, jeg ble kalt dum. Det de kaller «dum», det kaller jeg samvittighet. Jeg klarte ikke å overhøre det kundene sa. Jeg følte at jeg måtte svare på kundenes spørsmål, sier han om telefonselgerjobben.

38-åringen forteller at Mjeldheim og Andresen åpnet opp for en kollektiv latterliggjøring av ham. I terapigruppene er han blitt den nye hakkekyllingen. Det er en rolle han har sett mange bære før ham.

Mjeldheim hadde også gitt beskjed om at han måtte begynne på addictologiutdannelsen på nytt, etter at han våren 2016 hadde fullført den.

– Da knakk jeg sammen. Jeg følte meg helt ubrukelig. Jeg hadde sett det skje med andre, at de måtte begynne på nytt. De hadde ikke tatt ansvar og sånn. Jeg trodde ikke det ville skje med meg, forteller han.

Om Braathen ikke gjorde som hun sa, var han redd for å miste alt, forteller han: Venner, inntekt, friheten fra alkohol – fremtiden.

Han fortalte seg selv at jeg kan ikke svikte nå. Nå må jeg bare få skaffet de pengene og kjøre på.

Da han ga etter, kom «anbefalingene» om å melde seg på stadig nye kurs fortløpende.

– Til slutt ble jeg så lei at jeg bare ga faen og skrev under på alt. Jeg ble ... jeg skjønte jo selv at det gikk til helvete, jeg hadde jo ikke penger og hadde over 100.000 i kredittkortgjeld. Det var bare helt... ja, lost.

En dag i januar i fjor tar han mot til seg og ringer Laila Mjeldheim.

Han vil si opp.

I februar reiser Braathen inn til Oslo

for å avslutte arbeidsforholdet med kartselskapet. Det er fortsatt noen dager til han skal møte Mjeldheim utenfor Ullevål Stadion.

I lokalene på Ulven blir han isolert på et kontor for seg selv for å ringe gjennom porteføljen sin for siste gang.

Mjeldheim kommer inn på kontoret Braathen sitter på og presenterer et regnestykke – et regnestykke over gjelden hans til Andresens selskaper.

Totalsummen hun presenterer på en kontrakt, er 98.000 kroner, ifølge Braathen. Han skriver under.

Det dreier seg blant annet om enkeltkursene til 3.900 kroner, studiene han hadde godtatt å begynne på for andre gang til rundt 50.000 kroner, og retreaten til sommeren på 28.000 kroner.

Dette er penger han ikke har. Mjeldheim gir ham en nytt regnestykke. Retreaten kan for eksempel betales for med trekk av feriepenger fra kartselskapet, foreslår Mjeldheim, ifølge Braathen.

Til slutt er det 34.000 kroner som står igjen, forteller han. Braathen får tilbud om å «ringe inn» disse pengene til kartselskapet gjennom telefonsalg.

Han får altså muligheten til å gjøre opp for seg til Andresen gjennom å jobbe for Mjeldheim.

Braathen prøver.

En dag eller to senere, 23. februar, gir han opp. Mjeldheim får beskjed om at han heller vil betale seg ut.

– Hun ville ha det kontant, forteller han.

Braathen lurer på hvorfor, men lar seg overtale. De første 15.000 kronene henter han fra en minibank med èn gang.

Han sender etterpå en kort avskjed til Andresen på e-post, hvor han takker for all hjelp.

De siste 19 tusenlappene spør han Mjeldheim om han kan få lov til å betale neste måned.

Det er greit.

Men så kommer svaret

fra Espen Andresen på e-post klokken 23.13 samme kveld, bare et drøyt kvarter etter at Mjeldheim har sendt en SMS og bedt Braathen om å ringe henne.

Braathen orker ikke mer.

Han avtaler raskt å møte Mjeldheim på Ullevål stadion formiddagen etter.

Anders Braathen brukte

over fire år av livet sitt på Espen Andresen og Laila Mjeldheim.

Kontoutskrifter fra 2013 til 2017 viser at han overførte nærmere 200.000 kroner til Andresens selskaper. I tillegg kommer mindre kontantbeløp, ukentlige reiseutgifter til Oslo og de 34 tusenlappene han betalte seg ut med.

– Jeg lærte at det går an å leve lenge på kreditt, men når mesteparten av lønnen går til å dekke renter er det stopp. Jeg fikk forskudd på arv og nå er jeg heldigvis gjeldfri, sier han i dag.

I den første tiden etter bruddet fryktet Braathen at Andresen ville få rett i at han ville mislykkes uten dem. Men litt etter litt lysnet det. Nå har han fått seg jobb i en regnskapsbedrift.

– Jeg trodde faktisk at når jeg var ferdig der, så var det kjørt, at ingen ville prate med meg igjen. For da hadde jeg jo ødelagt alt. Men det stemte jo ikke, sier Braathen.

Ett år senere virker han fortsatt overrasket over at det var et liv etter addictologien.

– Jeg ble ganske glad for det, sier han forsiktig.

Les spesialen:

Rike på andres avhengighet