Gutten som ikke ville reddes

Den høye, kraftige mannen i 20-årene roper i Oslo tingrett:

– Wallah, jeg fikk fem år! For den drittsaken der. Det er ikke til å tro. Hva er det som skjer? Jeg var 17 år!

Han filmer med mobilen, en vakt ber ham roe seg.

Det er bare minutter siden mannen fikk en dom på fem års fengsel for grov vold og kidnapping av en familiefar på Holmlia.

Moren gråter for hvordan livet hans er blitt.

Torsdag avslørte VG at politiet har gitt 159 påtaleunnlatelser til 34 personer som kan knyttes til den kriminelle gjengen Young Bloods.

Holmlia-mannen tilhører dette miljøet, ifølge en politirapport.

Han har fått til sammen seks påtaleunnlatelser. Blant annet for vold, narkotikakriminalitet og for å hindre politiets arbeid.

Har det hjulpet ham ikke å få straff?

Sammen med fire andre personer har han denne høsten stått tiltalt i Borgarting lagmannsrett for å ha holdt en familiefar fanget i et kott i to døgn, etter å ha utsatt ham for grov vold utenfor en boligblokk på Holmlia.

Hverken påtaleunnlatelser, ungdomsoppfølging eller samfunnsstraff ser ut til å virke på ham.

Før han fylte 18 år, var han notert med 45 saker i politiets registre.

Høsten 2016 slo han ned en mann utenfor en Deli de Luca-kiosk i Oslo sentrum.

«Nå forstår jeg mer alvoret», sa Holmlia-mannen i Oslo tingrett og ble dømt til 70 dager i fengsel.

Fredag denne uken fikk han en ny dom. For grov vold, bæring av kniv og flere narkotikaovertredelser.

Hvorfor stopper han ikke?

VG har lest rapporter der politiet, Kriminalomsorgen og barnevernet uttaler seg om hans kriminelle løpebane.

Vi har snakket med foreldrene, tidligere klassekamerater, lærere og Holmlia-mannen selv:

Hvorfor ble han en Young Blood?

I dag er han «på vei oppover» i hierarkiet i gjengen, hevder en kilde til VG.

Andre mener at han kun er en «soldat for bakmennene».

«Han fremstår ikke som en ledertype», uttaler en person som jobber i forebyggende avdeling i politiet i en rapport fra 16. desember 2016:

«… men har en posisjon i dette miljøet fordi han er stor og dermed kan virke truende på folk».

I et fengslingsmøte i Oslo tinghus i august i år benekter Holmlia-mannen at han er med i en gjeng:

– Det er bare tull. Dette er venner jeg har vokst opp med, vi er fem-seks stykker.

VG har fått opphevet referatforbudet fra fengslingsmøtet.

Dommeren spør:

– Har du fem-seks venner i Young Bloods, er det det du sier?

– Nei, jeg har fem-seks venner som jeg er oppvokst med. Vi er ikke noen gjeng. Hvis dere sier at vi er Young Bloods, da vet jeg ikke. Det er ikke noe som heter Young Bloods engang. Jeg vet ikke hvor det kommer fra.

Han mener politiet skjærer alle over én kam.

– Alle skal gå i fengsel nå, fordi vi liksom er Young Bloods.

Åtte år gammel spør gutten foreldrene sine:

– Hvorfor bare meg?

I noen få år har han en vanlig barndom, med vanlige fritidsaktiviteter som håndball og fotball. Og en helt vanlig barndomsdrøm: Fotballspiller.

Moren er norsk og jobber i helsevesenet. Faren, som kommer fra Nord-Afrika, er yrkessjåfør.

På barneskolen får de beskjed av sosiallæreren om at sønnen skal bytte til en spesialskole på den andre siden av byen.

«Hvorfor bare meg?»

Lærerne mener at han ikke vil klare en vanlig skole. I tillegg har han fått konstatert ADHD, etter å ha blitt utredet hos barne- og ungdomspsykiatrien for «utagerende og aggressiv atferd», ifølge en rapport.

Fra og med 3. klasse blir gutten hver morgen kjørt vekk fra vennene i nabolaget.

– Jeg tror han begynte å føle seg veldig dum, sier en person som står ham nær til VG.

Hver morgen i fire år krangler sønnen med foreldrene sine på vei til spesialskolen. Han vil ikke dit. Han ser trist ut, forteller foreldrene i en personundersøkelse fra 21. november 2014.

I en personundersøkelse kartlegges bakgrunnen og livssituasjonen til en som er siktet eller tiltalt i en alvorlig straffesak. Den utarbeides av Kriminalomsorgen på oppdrag fra påtalemyndigheten.

Faren forteller til Kriminalomsorgen hva sønnen sa om spesialskolen:

«Det er bare gærninger der, jeg vil ikke dra dit».

«Pappa, jeg lærer ingenting der. Jeg bare slåss hele dagen».

Ofte vil ikke gutten ta ADHD-medisinen, og faren må dra til skolen for å hjelpe.

Han får vondt inni seg når han ser sønnen svelge medisinen og bli blank i øynene, etterfulgt av hjertebank.

28-åringen skal så ha blitt dratt inn på et toalettavlukke, der ingen lenger kunne se.

– De skulle ikke bare slå meg. De skulle ødelegge meg, sier han.

Kjeven blir brukket på to steder, viser røntgenbilder senere.

Fredag ble Holmlia-mannen dømt til ett år og én måned i fengsel. Han nektet straffskyld for volden. Før saken skulle opp i Oslo tingrett, sa han til VG at han ikke slo noen denne kvelden, «og det skal jeg bevise».

Politiadvokat i saken, Andreas Meeg-Bentzen, sier til VG at mannen har «et voldspotensial i seg».

– Det er et mønster og gjentakelsesfare, mener politiadvokaten, som gir Holmlia-mannen denne karakteristikken:

– Han er en aktør i Young Bloods.

Første gang han ble registrert hos politiet, var etter å ha stjålet godteri fra Kiwi-butikken på Holmlia. Da var han 10 år.

Siden den gang har han vært mistenkt, siktet eller domfelt i til sammen 68 saker, ifølge politiets straffesaksregister.

Hva er de definerende øyeblikkene i livet hans?

Ett av dem er da foreldrene flytter ham fra spesialskolen til en ungdomsskole i Bydel Søndre Nordstrand, hvor han får et helt nytt nettverk.

Foreldrene merker at noe forandrer seg.

De nye vennene ringer ikke på døren, som de gamle gjorde. De sender i stedet tekstmeldinger, som får sønnen til å forsvinne ut døren uten et ord. Til steder de ikke vet hvor er. Med gutter de ikke vet hva gjør.

De lokale politifolkene vet. De observerer den lille gjengen på fem-seks personer ved Narvesen-kiosken på Holmlia Senter, men enda oftere på Senter Syd Mortensrud.

Vekteren på senteret får rapporter om at de provoserer tilfeldige forbipasserende ved nedgangen til T-banen.

– I begynnelsen respekterte han meg. Når jeg ba ham gå, gjorde han akkurat det, sier vekteren til VG.

– Men han ble mer og mer konfronterende, år for år. Til slutt måtte jeg true ham med politiet, men da sa han bare: «Gjør hva du vil. Jeg gir faen».

Holmlia-mannen dytter vekteren inn i et vindu ved inngangspartiet på senteret og «kneer» ham i hoftepartiet, ifølge en dom fra 2014. Som om han er blitt fryktløs.

– Hvordan går det med ham nå? spør plutselig vekteren i telefonen. Stemmen blir lys og håpefull, så en aning trist:

– Det var leit å høre. Det var det jeg fryktet. Da han vanket her, var han på en veldig nedadgående spiral.

I april i år stormet politiets beredskapstropp inn i et rekkehus på Holmlia, der han bor sammen med foreldrene.

Politiet lette etter personer de mistenkte for drapsforsøk på en 18 år gammel gutt. Derfor løp de inn på kjøkkenet og ropte, ifølge faren:

«Hvor er han, hvor er han?»

– Det var akkurat som om de jaktet en terrorist.

Han ser på kona:

– Politiet er ute etter ham hele tiden, for den minste ting. Jeg vet ikke om det hjelper ham, og det gjør det ikke bedre for meg, heller. Jeg orker snart ikke mer, sier hun.

Stemmen hennes blir sår. Hun sier hun føler skyld for at sønnen ble flyttet til en spesialskole.

– Jeg burde satt ned foten og sagt: «Dette er ikke riktig». Men jeg er bare et alminnelig menneske, og de var fagfolk. Men da han begynte på ungdomsskolen, sa lærerne til oss: «Han ligger langt bak de andre elevene». Det tror jeg knuste selvtilliten hans, og han begynte å lage bråk i stedet. Og derfor sitter vi her i dag.

Hun ser på mannen sin og spør:

– Du har jo bebreidet deg selv?

Han svarer henne:

– Jeg har tenkt at jeg har jobbet for mye og ikke vært nok til stede for gutten.

Flere ganger har de spurt seg: «Har vi gjort flere feil?»

– Jeg har gjort akkurat det samme med ham som med søsknene hans. Og de fikk så gode karakterer på skolen at rektorene var stolte over å hatt dem som elever, sier moren.

– Han har vært veldig uheldig, sier faren.

Moren nevner spesialskolen igjen:

– De fire årene ble til et helvete for ham. Da han kom tilbake, var han en annen gutt. Jeg tror at han mistet tilliten til mennesker.

– Ja, det kommer fra et sted, den aggresjonen hans.

Høsten 2014 går han inn dørene til bygg- og anleggslinjen på en videregående skole. Det går ikke bra. Kontaktlæreren hans begynner å rapportere voldsepisoder mot både lærere og medelever.

«Flere elever var redde for siktede fordi han for eksempel kunne løpe rundt med en sag i hånden», uttaler læreren hans i personundersøkelsen.

I dag kan ikke læreren utelukke at det var en form for humor, men det ble ikke forstått sånn. Alt i alt beskriver han eleven som av de vanskeligste han har hatt.

«Samtidig kunne han være en koselig og trivelig gutt i en-til-en-situasjoner. Han var både sterk og flink når han ikke ble distrahert», forteller han i personundersøkelsen.

– Jeg var glad i ham, sier læreren til VG nå.

– Kunne dere gjort mer for ham?

– Det er vanskelig å svare «ja» eller «nei». Spørsmålet er så stort. Men det ble brukt mye ressurser på ham. Ikke bare fra min side, men hele skolens.

I ettertid tenker Holmlia-mannen at han bare skulle ha gått fra stedet. Han angrer på det han gjorde.

– Det virket som om han aldri tenkte mer enn 20 minutter frem i tid, forklarer en tidligere klassekamerat.

– Når han var i konflikt med noen, klarte han ikke å tenke mer enn ett sekund frem i tid.

Flere ganger har samfunnet forsøkt å korrigere ham.

Først gjennom en serie bekymringssamtaler med ham og moren på den lokale politiposten på Holmlia, mens han fortsatt var et barn.

I 2014 skulle han gjennomføre ungdomsoppfølging i regi av Konfliktrådet etter å ha blitt dømt til 45 dagers betinget fengsel.

Han møtte ikke.

Året etter ble han dømt til 90 timers samfunnsstraff som skulle avtjenes hos Kirkens Bymisjon. Han deltok på 49 av timene, før han brøt kontakten.

I et brev til Justis- og beredskapsdepartementet 31. august i år skriver riksadvokat Tor-Aksel Busch:

«En rask og følbar reaksjon for langtkomne kriminelle ungdommer er viktig».

Har Holmlia-mannen fått for lite følbar straff? Hvorfor virker ikke tiltakene som politiet og samfunnet har pålagt ham?

John Roger Lund er leder for Enhet Øst i Oslo politidistrikt, og har Holmlia og Bydel Søndre Nordstrand i sitt dekningsområde. Han vil ikke stille til intervju.

«Han ønsker ikke å kommentere saken og har heller ikke behov for å se den», skriver pressesjef Unni Grøndal i Oslo politidistrikt i en tekstmelding til VG, på vegne av Lund.

Heller ikke Konfliktrådet, som hadde ansvaret for ungdomsoppfølgingen, vil si noe:

– Vi har ikke anledning til å kommentere enkeltsaker, sier Marte Hauger, jurist og seniorrådgiver i Sekretariatet for konfliktrådene.

Det samme melder avdelingsleder Beate Kristensen i Kriminalomsorgen, som har ansvar for samfunnsstraffen.

Noen av de gamle klassekameratene har begynt å studere ledelse, markedsføring og økonomi. Men på sosiale medier er det ham som fotograferes med fanget fullt av penger, og sko fra det franske motehuset Louis Vuitton.

«Han er en del av et belastet miljø, og det virker ikke som han er motivert for å ta avstand til dette miljøet», uttaler en person fra forebyggende avdeling ved Manglerud politistasjon i personundersøkelsen.

Tidligere ungdomskoordinator ved denne politistasjonen, Pål Ebbestad, jobbet i åtte år med vanskeligstilte barn og ungdommer i tre bydeler i Oslo, deriblant Bydel Søndre Nordstrand.

Til sammen over 150 barn.

– Denne gutten var helt annerledes enn alle andre jeg har møtt. Årsaken var at han rett og slett ikke ville ha hjelp, sier han til VG.

Flere ganger ble han ønsket utredet av barne- og ungdomspsykiatrien, men dette motsatte han seg.

Både i 2006 og 2009 ble han henvist til Pedagogisk-psykologisk rådgivningstjeneste i bydelen.

Her ble det konkludert med at han hadde behov for spesialundervisning:

«Men siktede syntes ikke det var ålreit for ham», ifølge personundersøkelsen.

Ebbestad reagerer på at barnevernet har latt et barn ta ansvar for sin egen helse og fremtid.

– Dette er en unnlatelsessynd som er formidabel, sier han:

– Det har i tillegg strømmet bekymringsmeldinger fra politiet til barnevernet, fra han var 10 år gammel. Likevel har de ikke klart å gi ham eller familien adekvat hjelp.

Barnevernet i Bydel Søndre Nordstrand har ikke anledning til å uttale seg i enkeltsaker, skriver leder Roger Johansen i en e-post til VG.

– Men VGs reportasje reiser noen generelle problemstillinger: Ungdom skal høres og medvirke i så stor grad som mulig i egen barnevernssak. Men når de er under 15 år, er det foreldrene som samtykker til tiltak og hjelp fra oss.

Hjelpeapparatet møter av og til ungdom som ikke ønsker hjelp, og dette er utfordrende, skriver Johansen.

Moren synes det ser litt lysere ut da sønnen høsten 2014 får en mulighet til å jobbe og tjene egne penger gjennom dropout-teamet i bydelen.

Etter bare åtte dager blir han syk og faller ut av rytmen med å stå opp tidlig og gå på jobb.

Da han mottar sin første lønn, stanser all kommunikasjon mellom arbeidsgiveren og Holmlia-mannen.

«Han var ikke mulig å få tak i», sier kontaktpersonen ved bedriften i personundersøkelsen. Det var som om «han hadde gravd seg ned i en skyttergrav».

Året slutter med at han slår en mann i ansiktet, med knyttet neve, på et gatekjøkken på Holmlia.

Deretter ringer han mannens familie og sier at han skal drepe dem, ifølge en dom.

Året 2015 starter med at han slår en mann i ansiktet på Shell-stasjonen på Mortensrud, og fortsetter med at han tar seg inn i et klasserom på Holmlia skole ved å sparke inn et vindu.

Det er april, og nå nærmer katastrofen seg.

Hun ser ham bli lempet inn i bagasjerommet på en BMW X5, før han kjøres vekk.

I mars i år ble Holmlia-mannen dømt til fem års fengsel for grov vold og kidnapping, sammen med fire andre personer.

Alle knyttes til Young Bloods.

Det er da han roper gjennom Oslo tingrett:

– Wallah, jeg fikk fem år. For den drittsaken der! Det er ikke til å tro. Hva er det som skjer? Jeg var 17 år!

I dag sier han:

– Jeg var frustrert og sa det i affekt.

Den unge mannen smiler:

– Jeg synes det er et bra liv, et fint liv.

Sammen med advokat Arve Ringsbye går han ut av Borgarting lagmannsrett i Oslo. En dag i oktober mens ankesaken etter kidnappingen pågår.

Det er ennå ikke avsagt en rettskraftig dom.

Han er kledd i en Nike tracksuit, med hvite striper langs armene.

– Hele livet har vært en krig, sier han ute på gaten.

– Krig, hva mener du?

– Det har aldri vært noe som er normalt. Bare kaos.

Den siste gangen han feiret bursdag utenfor et fengsel, var han 16 år.

– Du har fått ungdomsoppfølging, samfunnsstraff, påtaleunnlatelser og fengselsstraff. Hvorfor har det ikke virket på deg?

– Jeg vet ikke.

– Vet du ikke?

– Jeg har ikke noe svar.

Før han og advokaten forsvinner inn døren på en restaurant sier han:

– Det er som å putte laderen i telefonen, men så vil den ikke lade. Hvorfor? Jeg vet ikke.

Hjelp oss å finansiere viktig journalistikk: Kjøp VG+ her.

VG har vært i kontakt med rektorene på de to skolene han gikk på som barn. Begge sier det er trist å høre hva mannen og foreldrene sier, men de kjenner seg ikke igjen i beskrivelsen. De kan heller ikke finne avvik eller feil som er begått i forbindelse med skolebyttet.

– Det er også viktig å formidle at det er de foresatte som søker etter plass på spesialskole for barnet sitt. Og hvis de ikke ønsker å benytte plassen de mottar, fortsetter eleven på nærskolen, sier en av rektorene til VG.

Holmlia-mannen setter seg på restauranten. Han sier at han ikke vil svare på flere spørsmål, men leser gjennom denne reportasjen og sier at han aldri slo kjæresteparet på utestedet Røverstaden i mars.

Han leser høyt:

– «Han ble trukket inn på et toalettavlukke ...»... «Blodet sprutet»?

Han hever stemmen:

– Det er jo som en scene i en skrekk eller actionfilm. Hallo! Er jeg Bruce Willis, eller?