×
Hvordan fungerer utregningsmetodene?
Når valget er gjennomført og man sitter med stemmetallene, hvordan regner man om dette til plasser på Stortinget? I Norge har vi prøvd litt forskjellige metoder.
D’Hondts metode (brukt i Norge fra 1921 til 1949) gir en betydelig fordel til de største partiene.
Med D’Hondts metode setter man først opp en tabell med alle partienes stemmetall til venstre, og så deler man dem på 1, 2, 3, 4 og så videre – så langt det er nødvendig.
Så deler man ut én og én plass til det høyeste tallet som er igjen i tabellen, helt til alle plassene er delt ut. I Troms i 2013 ville det sett slik ut:
Sainte-Laguës metode (brukt i Norge fra 1953) gir bedre samsvar mellom stemmetall og mandattall.
Sainte-Laguës opprinnelige påfunn var å bytte ut D’Hondts tallrekke med bare oddetall – altså 1, 3, 5, 7 og så videre.
Men i praksis har det blitt vanlig å bytte ut det første 1-tallet med et litt høyere tall. Det gir en viss fordel til de største partiene, og det gjør at et småparti ikke vil kunne tjene på å dele seg opp i to mikropartier.
Norge har valgt 1,4 som første delingstall. Da blir det slik:
«Vinneren tar alt» er prinsippet bak blant annet amerikanske presidentvalg. I de fleste delstatene i USA (men ikke alle!) er det slik at den kandidaten som får flest stemmer i delstaten, får alle delstatens stemmer i den endelige avstemningen. Dette systemet kan føre til store skjevheter.
Stortingsvalg i Norge skjedde etter et tilsvarende prinsipp frem til 1903, men med flere og mindre valgdistrikter enn i dag.
Fra 1906 til 1918 hadde vi et system som lignet mer på det britiske, med valgdistrikter som skulle peke ut én representant hver.
De tidlige norske valgsystemene blir umulig å gjenskape med dagens valgdata, så mest for moro skyld har vi tatt med et «vinneren tar alt»-system der de norske valgdistriktene fungerer slik delstatene gjør ved et presidentvalg i USA.
Lukk