Slik kunne Stortinget blitt

Hvordan fungerer utregningsmetodene?

D’Hondts metode (brukt i Norge fra 1921 til 1949) gir en betydelig fordel til de største partiene.

Med D’Hondts metode setter man først opp en tabell med alle partienes stemmetall til venstre, og så deler man dem på 1, 2, 3, 4 og så videre – så langt det er nødvendig.

Så deler man ut én og én plass til det høyeste tallet som er igjen i tabellen, helt til alle plassene er delt ut. I Troms i 2013 ville det sett slik ut:

Sainte-Laguës metode (brukt i Norge fra 1953) gir bedre samsvar mellom stemmetall og mandattall.

Sainte-Laguës opprinnelige påfunn var å bytte ut D’Hondts tallrekke med bare oddetall – altså 1, 3, 5, 7 og så videre. Denne tallrekken gir nemlig et helt proporsjonalt resultat.

Men i praksis har det blitt vanlig å bytte ut det første 1-tallet med et litt høyere tall. Det gir en viss fordel til de største partiene, og det gjør at et småparti ikke vil kunne tjene på å dele seg opp i to mikropartier.

Norge har valgt 1,4 som første delingstall. Da blir det slik:

«Vinneren tar alt» er prinsippet bak blant annet amerikanske presidentvalg. I de fleste delstatene i USA (men ikke alle!) er det slik at den kandidaten som får flest stemmer i delstaten, får alle delstatens stemmer i den endelige avstemningen. Dette systemet kan føre til store skjevheter.

Stortingsvalg i Norge skjedde etter et tilsvarende prinsipp frem til 1903, men med flere og mindre valgkretser enn i dag.

Fra 1906 til 1918 hadde vi et system som lignet mer på det britiske, med valgkretser som skulle peke ut én representant hver.

De tidlige norske valgsystemene blir umulig å gjenskape med dagens valgdata, så mest for moro skyld har vi tatt med et «vinneren tar alt»-system der fylkene er valgkretser, altså tilsvarende delstatene ved et presidentvalg i USA.

Hvordan bestemmes antall plasser på Stortinget?

I Norge har hvert fylke et bestemt antall plasser på Stortinget. Antall representanter har økt fra 150 i 1945 til 169 i dag.

1953 er den første mandatfordelingen vi har med i dette verktøyet. Det var første gang vi brukte fylkene som valgkretser. Ved tidligere valg hadde vi flere og mindre valgkretser, og derfor er det vanskelig med nyere valgdata å gjenskape hvordan Stortinget ville blitt med disse valgkretsene.

Mandatfordelingen fra 1953 gjorde at spredtbygde strøk ble overrepresentert – men mindre overrepresentert enn de hadde vært frem til da.

I 1973 og 1981 fikk Oslo og Akershus flere mandater, slik at antall faste plasser på Stortinget økte fra 150 til henholdsvis 155 og 157.

Først i 2005 var et system på plass der det lå en formell utregning bak antall plasser. Nå skal antall plasser fordeles på nytt før annethvert valg, etter en formel der både antall innbyggere i fylket og størrelsen på fylket teller med. Antall representanter skal alltid være 169 (det er ikke plass til særlig mange flere i stortingssalen).

Antall plasser for hvert fylke ble sist justert før valget i 2013, og skal neste gang justeres før valget i 2021.

Finnmark har i dag fem plasser på Stortinget. Hvis bare innbyggertall skulle tellet i regnestykket, ville Finnmark bare hatt to. I VGs stortingsvalg-verktøy kan du også velge en mandatfordeling der bare innbyggertall teller.

Hva er en sperregrense?

En sperregrense betyr rett og slett at et parti må oppnå minst en bestemt mengde stemmer for å være med i fordelingen av mandater.

I Norge har vi aldri hatt sperregrense for de «vanlige» stortingsmandatene. Men for utjevningsmandatene som ble innført i 1989, gjelder en sperregrense på 4 prosent. Et parti må ha minst 4 prosent av stemmene på landsbasis for å være med i fordelingen av utjevningsmandater. For de mindre partiene er det derfor svært viktig å havne på 4 prosent eller mer.

Hvordan fungerer utjevningsmandater?

Systemet der stortingsplassene deles ut for hvert fylke, kan gi en del skjevheter når plassene fra alle fylkene legges sammen. For å jevne ut denne skjevheten innførte man åtte utjevningsmandater i 1989. Disse åtte kom i tillegg til de 157 faste plassene. Antall plasser på Stortinget ble dermed 165 til sammen.

De åtte ekstra plassene tilhørte ikke noe bestemt fylke; de ble plassert etter hvilke fylker som hadde de største tallene med «ubrukte» stemmer. Antall plasser for hvert fylke kunne derfor variere fra valg til valg. I VGs verktøy kan du velge inntil 20 slike «flyvende» utjevningsmandater.

Fra 2005 gjelder et nytt system, der hvert fylke igjen har et fast antall plasser. Den siste plassen i hvert fylke er et utjevningsmandat. I VGs verktøy kan du velge ett eller to utjevningsmandater i hvert fylke.

Utjevningsmandatene deles ut slik at man ser hvor mange plasser hvert parti ville ha fått hvis hele landet var én valgkrets. De partiene som har fått «for få» plasser i det vanlige valget, blir deretter tildelt en og en plass etter den vanlige utregningsmetoden – Sainte-Laguës modifiserte metode.

I 2013 ville velgerne i Troms egentlig gi det sjette og siste mandatet til Fremskrittspartiet. Men siden dette er et utjevningsmandat, er hele landet med og bestemmer. SV hadde mange ubrukte stemmer fra resten av landet, og derfor gikk sisteplassen i Troms til SV i stedet:

For utjevningsmandatene gjelder en sperregrense: Bare partier som har fått 4 prosent oppslutning eller mer på landsbasis, kan få utjevningsmandater. Ellers ville mange av plassene ha gått til små partier som ikke greide å få plasser på vanlig måte.

Hva er valgkretser?

Norge bruker de 19 fylkene som valgkretser. Hvert fylke har et fast antall seter på Stortinget, og innbyggerne i fylket bestemmer hvem som skal fylle disse setene.

Denne løsningen gjør at valgresultatet som regel blir annerledes enn det ville blitt hvis alle stemmene fra hele landet ble lagt i én pott. I VGs stortingsvalg-verktøy kan du se hvordan Stortinget ville blitt hvis hele landet var én valgkrets.

For moro skyld har vi også lagt inn de nye fylkene som Stortinget har vedtatt, men det er vel å merke ikke vedtatt at de nye fylkene skal fungere som valgkretser.

De første etterkrigsårene var Bergen et eget fylke. I 1972 ble Bergen innlemmet i Hordaland. Fra valget i 1973 fikk nye Hordaland like mange plasser på Stortinget som Bergen pluss gamle Hordaland hadde hatt. I kalkulatoren slår vi sammen tallene for Bergen og Hordaland hvis du velger enten stemmetall eller mandatfordeling fra 1973 eller senere.