Slik kunne Stortinget blitt

Hva er dette?

Her kan du velge én av valgordningene Norge har hatt etter krigen, og se hvordan det ville ha påvirket sammensetningen av Stortinget.

Lengre ned kan du finjustere detaljene og lage din egen favoritt-valgordning hvis du vil.

Hva betyr «forslag»?

Stortinget planlegger å justere valgordningen igjen, med virkning fra tidligst 2025. Valglovutvalget, som la frem sin konklusjon i mai 2020, klarte ikke å bli enige, men vi har lagt inn flertallets forslag til endringer.

Hvorfor kan jeg ikke velge valgsystemene som ble brukt i 1945, 1949 og 1985?

Fordi reglene i disse tre valgene er vanskelige å gjenskape.

I 1945 og 1949 var valgdistriktene annerledes enn i dag. Man skilte blant annet mellom stemmer fra bykommuner og stemmer fra landkommuner. Det går an å regne om valgene i 1945 og 1949 til dagens valgsystem, men ikke andre veien: Det går ikke an å gjenskape senere valg tilbake til systemet som gjaldt disse årene.

I 1945 og 1985 gjaldt også en bestemmelse om listeforbund. Ved et listeforbund stiller partiene hver sine lister, men ved opptellingen beregnes resultatet på to forskjellige måter: Man regner ut både hvor mange mandater partiene ville ha fått hver for seg, og hvor mange mandater de ville ha fått med en felles liste. Deretter brukes det høyeste tallet. Hver velger kan også ta forbehold om at listeforbundet ikke skal gjelde deres stemmeseddel. Vi har ikke de nødvendige dataene til å legge inn denne regelen, og den ville uansett ha vært uaktuell ved alle andre valg etter krigen enn disse to.

Et listeforbund er altså noe annet enn at flere partier stiller felles liste, slik mange partier gjorde ved valgene fra 1949 til 1981.

Hva er valgdistrikter?

Norge bruker de 19 «gamle» fylkene som valgdistrikter. Hvert valgdistrikt har et fast antall seter på Stortinget, og innbyggerne i valgdistriktet bestemmer hvem som skal fylle disse setene.

Denne løsningen gjør at valgresultatet som regel blir annerledes enn det ville blitt hvis alle stemmene fra hele landet ble lagt i én pott. I VGs stortingsvalg-verktøy kan du se hvordan Stortinget ville blitt hvis hele landet var ett valgdistrikt.

For moro skyld har vi også lagt inn de nye fylkene som ble innført fra 2020 som et alternativ, men det er vel å merke ingen planer om at de nye fylkene skal fungere som valgdistrikter.

De første etterkrigsårene var Bergen et eget fylke, og dermed et eget valgdistrikt. I 1972 ble Bergen innlemmet i Hordaland. Fra valget i 1973 fikk nye Hordaland like mange plasser på Stortinget som Bergen pluss gamle Hordaland hadde hatt. I kalkulatoren slår vi sammen tallene for Bergen og Hordaland hvis du velger enten stemmetall eller mandatfordeling fra 1973 eller senere.

Hvordan fungerer utregningsmetodene?

Når valget er gjennomført og man sitter med stemmetallene, hvordan regner man om dette til plasser på Stortinget? I Norge har vi prøvd litt forskjellige metoder.

D’Hondts metode (brukt i Norge fra 1921 til 1949) gir en betydelig fordel til de største partiene.

Med D’Hondts metode setter man først opp en tabell med alle partienes stemmetall til venstre, og så deler man dem på 1, 2, 3, 4 og så videre – så langt det er nødvendig.

Så deler man ut én og én plass til det høyeste tallet som er igjen i tabellen, helt til alle plassene er delt ut. I Troms i 2013 ville det sett slik ut:

Sainte-Laguës metode (brukt i Norge fra 1953) gir bedre samsvar mellom stemmetall og mandattall.

Sainte-Laguës opprinnelige påfunn var å bytte ut D’Hondts tallrekke med bare oddetall – altså 1, 3, 5, 7 og så videre.

Men i praksis har det blitt vanlig å bytte ut det første 1-tallet med et litt høyere tall. Det gir en viss fordel til de største partiene, og det gjør at et småparti ikke vil kunne tjene på å dele seg opp i to mikropartier.

Norge har valgt 1,4 som første delingstall. Da blir det slik:

«Vinneren tar alt» er prinsippet bak blant annet amerikanske presidentvalg. I de fleste delstatene i USA (men ikke alle!) er det slik at den kandidaten som får flest stemmer i delstaten, får alle delstatens stemmer i den endelige avstemningen. Dette systemet kan føre til store skjevheter.

Stortingsvalg i Norge skjedde etter et tilsvarende prinsipp frem til 1903, men med flere og mindre valgdistrikter enn i dag.

Fra 1906 til 1918 hadde vi et system som lignet mer på det britiske, med valgdistrikter som skulle peke ut én representant hver.

De tidlige norske valgsystemene blir umulig å gjenskape med dagens valgdata, så mest for moro skyld har vi tatt med et «vinneren tar alt»-system der de norske valgdistriktene fungerer slik delstatene gjør ved et presidentvalg i USA.

Hvordan bestemmes antall plasser på Stortinget?

I Norge har hvert valgdistrikt et bestemt antall plasser på Stortinget. Antall representanter har økt fra 150 i 1945 til 169 i dag.

1953 er den første mandatfordelingen vi har med i dette verktøyet. Det var første gang vi brukte fylkene som valgdistrikter. Ved tidligere valg hadde vi flere og mindre valgdistrikter, og derfor er det vanskelig med nyere valgdata å gjenskape hvordan Stortinget ville blitt med valgsystemene fra den tiden.

Mandatfordelingen fra 1953 gjorde at spredtbygde strøk ble overrepresentert – men mindre overrepresentert enn de hadde vært frem til da.

I 1973 og 1981 fikk Oslo og Akershus flere mandater, slik at antall faste plasser på Stortinget økte fra 150 til henholdsvis 155 og 157.

Først til valget i 2005 var et system på plass der det lå en formell utregning bak antall plasser. Nå skal antall plasser fordeles på nytt før annethvert valg, etter en formel der både antall innbyggere i valgdistriktet og størrelsen på valgdistriktet teller med. Antall representanter skal alltid være 169 (det er ikke plass til særlig mange flere i stortingssalen).

Finnmark har i dag fem plasser på Stortinget. Hvis bare innbyggertall skulle tellet i regnestykket, ville Finnmark hatt to. I VGs stortingsvalg-verktøy kan du også velge en mandatfordeling der bare innbyggertall teller.

Knappen «169 (forslag)» viser til forslaget fra flertallet i valglovutvalget 2020, der distriktene fortsatt skal være overrepresentert – men mindre enn i dag.

Hva er en sperregrense?

En sperregrense betyr rett og slett at et parti må oppnå minst en bestemt mengde stemmer for å være med i fordelingen av mandater.

I Norge har vi aldri hatt sperregrense for de «vanlige» stortingsmandatene. Men for utjevningsmandatene som ble innført i 1989, gjelder en sperregrense på 4 prosent. Et parti må ha minst 4 prosent av stemmene på landsbasis for å være med i fordelingen av utjevningsmandater.

Utjevningsmandater

Hvis utjevningsmandater er en del av valgresultatet for et parti i et valgdistrikt, vises det slik:

2 + 1

Det betyr 2 distriktsmandater og 1 utjevningsmandat, til sammen 3.