Samtidig som vi reiser rundt, forandrer Europa seg: Terrorangrep i Frankrike, Tyskland og Belgia. Kuppmakere forsøker å overta Tyrkia. England velger Brexit og mot slutten av året vinner Donald Trump valget i USA. Historien folder seg ut og blir villere og galere samtidig som vi skriver den.

Fremmedgjøring og desperasjon sprer seg. Det blir mørkere og kaldere. Hver eneste dag dette året blir det utført nesten 10 angrep på innvandrere i Tyskland. Det er som om den gamle verden går i stykker.

På landsbygda i Frankrike møter vi en 27 år gammel kvinne som vil bygge en ny verden. Donald Trumps rådgiver kaller niesen til Nasjonal Front-leder Marine Le Pen for Europas kommende stjerne. Hun står under en stjerneklar himmel, den første dag av den franske valgkampen.

På øya Bornholm i Danmark holder det største talentet på den nasjonalistiske scenen i Norden en brennende appell. I dag trives den 26 år gamle partilederen Daniel Carlsen i designerdress og sko fra Ralph Lauren. Tilsynelatende en hyggelig type, med en gutteaktig, smittende latter når han omgås den danske politiske eliten.

Før var småbarnsfaren nazist. Når avisene ville fotografere ham foran flagg med hakekorset, takket han ja. Tross alt var Adolf Hitler forbildet hans.

Vi begynner å tenke at det ekstreme er blitt penere. Det er som om nazismen har gjort en klassereise. Fra skinheads, med bomberjakker og boots til noe helt normalt. Eksperter mener dette gjør ekstremistene enda farligere. De kalles Det nye høyre.

Flere av dem er studenter, akademikere og forretningsfolk som snakker om familieverdier, identitet og kultur. Før ble nazister og høyreekstremister rekruttert på brune puber. I dag rekrutteres de fra universitetene. På 90-tallet sto de på gatehjørnet og delte ut flyere. I dag spres propagandaen om «den hvite rasens undergang» på Instagram.

Hver gang Europa rammes av et terrorangrep, tenker vi først på IS. Men en studie av terror begått av enslige aktører viser at høyreekstremister har vært ansvarlige for like mange terrorhandlinger som ekstreme islamister.

En høstdag i fjor våkner innbyggerne i Nesna i Nordland til synet av vaiende flagg med hakekors fra skoler. Plakater med galger klistres i disse dager på husdører over hele Norge, med skriften: «Folkeforrædere». 16 år etter drapet på Benjamin Hermansen på Holmlia i Oslo er det brune tilbake i Norge. I Telemark arrangerer Den nordiske motstandsbevegelsen treningsleir uten frykt for å vise ansiktene sine offentlig. De omtales som Nordens farligste høyreekstremister.

En som støtter dem, er Anders Behring Breivik. Under rettssaken i Skien i januar i år formidler han et ønske om å begynne å brevveksle med dem. I rettssalen gjør han nazihilsen. Ansiktet er smalere og skarpere enn for fem år siden. «Han ser antagelig på seg selv som en ung Adolf Hitler i fengselet på starten av 1930-tallet, og han regner med å bli en fører på et tidspunkt», sier regjeringsadvokaten.

Høyreekstremister fra hele Europa skriver til ham, som om han er blitt et ikon. Før så vi på ham som en forstyrret person, som leflet med det høyreekstreme. På en eller annen måte er det som om fremveksten av det høyreekstreme i Europa har gitt det uhyggelige han sier et nytt alvor, en ny kraft.

For å forstå mer av hvordan unge mennesker trekkes mot det høyreekstreme, har vi i nesten et år fulgt Margarita Bråten fra Askim. På TV så hun flyktningene komme til Europa i små båter. Der mange tenkte: «Vi må hjelpe», tenkte Margarita først og fremst på landet sitt. På alle måter fremstår hun som en vanlig norsk jente: Utdannet i markedsføring. Glad i dyr og trening. Savner en kjæreste. Når hun arrangerer sitt livs første demonstrasjonstog, blir hun omkranset av flere av Norges mest fremtredende nazister. Moren hennes kalles «Anna den grusomme» av sine motstandere. En dag banket PST på døren hennes.