En marsdag i 2016 sitter Lisbeth Sogn

(52) i det åpne kontorlandskapet i Det Norske Kartselskapet på Økern.

Hun har drukket kaffe og snikksnakket med kolleger. Nå driver hun telefonsalg av digitale kartoppføringer til norske bedrifter, som de øvrige kollegene på jobben.

Sjefen, den tidligere selverklærte sexavhengige Laila Mjeldheim (42), sitter bak glassvegger på kontoret sitt. Hun er et råskinn på salg, sier kollegene.

Mot slutten av dagen kommer han inn. Terapeuten med det dusinvanlige navnet Espen Andresen. En lyslugget, godt trent mann i starten av 50-årene går gjennom kontorlandskapet. Han driver Addictologi Akademiet, og er på sitt ukentlige besøk for å drive lederutvikling og coaching.

Denne marsdagen blir alle innkalt på Mjeldheims kontor. Lisbeth Sogn aner hva som er i ferd med å skje. I dag er det hennes tur.

Espen Andresen kjefter og smeller som han kan ha for vane, dersom han mener at en klient er på feil spor, slik han ser det. I miljøet kalles det tøff kjærlighet.

Han sier hun må ta avstand fra sønnen sin. Sette ordentlige grenser. Stå opp for seg selv. Være ærlig. Ellers kan hun ødelegge sønnen.

Han snakker i utropstegn, og legger trykk på forstavelsene i sine formaninger.

De andre kollegene hennes er musestille. Noen ser ned i møtebordet.

For Lisbeth er det bare én ting som er sikkert.

Denne gangen kommer hun ikke til å gjøre som Espen sier.

Hun kommer aldri til å ta avstand fra sin eneste sønn.

Espen Andresen (52) fra Ammerud

er den tidligere rusmisbrukeren som klarte å bli rusfri, etter flere år som tung narkoman.

Veien ut av rusen var noe som heter «addictologi», læren om hvilke bindinger som gjør mennesker avhengige av for eksempel rus eller sex.

I 2008 ga han ut boken «Fri fra avhengighet» på Cappelen/Damm, som fikk terningkast fem i VG og ble omtalt som en av årets julegaver det året.

Siden 2005 har han livnært seg som terapeut via sitt eget selskap, Addictologi Akademiet.

Han underviser om hvorfor mennesker blir avhengige, og hvordan de kan bli kvitt ulike avhengigheter.

Sentralt for Andresen er begrepet «medavhengighet», som også omfatter de avhengiges pårørende. De kan være like syke som den avhengige, og ha samme behov for terapi, ifølge boken han skrev i 2008.

Både den avhengige og den medavhengige kan melde seg på såkalte prosessgrupper. For 2000 kroner i måneden kan deltakerne kartlegge hvilke mønstre i livet som hindrer personlig utvikling, og bryte ut av dem.

Dette har Andresen gjort til sin levevei.

Andresen eier og driver selskapene Addictologi Akademiet og FUN Norge, hvor han også er rektor. På et tidspunkt oppga han at han hadde mellom 90 og 100 klienter i uken.

Gjennom sine to selskaper, som Andresen eier og driver alene, har han de siste seks årene solgt tjenester for til sammen over 30 millioner kroner.

I fjor tok han ut til sammen over to millioner kroner i lønn og utbytte fra de to selskapene.

Terapivirksomheten har gitt Andresen en solid økonomisk plattform. I fjor hadde han en registrert formue på 4,6 millioner kroner, mot 1,7 millioner kroner året før.

Han er registrert med tre eiendommer. Bilene han har eid, vitner om tysk smak. Han kjører nå en Porsche Macan Turbo fra 2014, hans fjerde Porsche i rekken.

Espen Andresen beskrives som en myndig og energisk terapeut som ikke går av veien for å bruke kraftuttrykk. Noen sier han har reddet livene deres.

Hvorfor går folk til en terapeut som bruker utskjelling som en av sine metoder?

VG har de siste månedene intervjuet 20

av Espen Andresens tidligere klienter.

Historiene deres har flere fellestrekk: De ble utsatt for sterk sosial kontroll, utskjelling, invadering av privatliv og i noen tilfeller krav om å bryte familierelasjoner, oppgir de.

Akademiet har flere usunne trekk kjent fra religiøse miljøer, mener organisasjonen Hjelpekilden.

Avhoppere beskriver svertekampanjer, som flere av dem selv deltok i før de brøt ut.

En sykepleier som i sommer forlot akademiet, krevde 120 000 kroner i kurspenger tilbakebetalt. Etter dette ble arbeidsgiveren hennes oppringt av addictologer som ville angi sykepleieren som rusavhengig. Ifølge sykepleieren ble hun anklaget for å ha vært prostituert og ute av stand til å ta seg av barna sine.

Et addictologimedlem fikk besøksforbud av politiet, slik at hun ikke kunne oppsøke sykepleieren. Da besøksforbudet ble klaget inn for Oslo tingrett, ble sykepleieren trodd:

Retten fester lit til NNs generelle beskrivelse av hvordan tidligere medlemmer av Addictologi Akademiet er blitt trakassert etter at de forlot miljøet, heter det i kjennelsen.

Jaget etter penger, og det vedvarende presset om å utdanne seg videre, går igjen i avhoppernes historier. Grunnutdannelsen ved akademiet koster 49.600 kroner. Én enkelt workshop kan koste 8800 kroner.

Flere klienter har brukt flere hundretusener av kroner for å få ønsket retning i livet.

Hvorfor setter folk sparepengene sine i stadig nye kurs hos addictologene?

Dette er saken:

Året var 2010.

Lisbeth Sogn slet med samlivsproblemer, hun var deprimert og langt nede.

På nettet hadde hun lest om Espen Andresen og Addictologi Akademiet.

Hun ville prøve metoden, og fikk med seg samboeren på kurs.

De neste seks årene skulle Lisbeth Sogn bruke flere hundre tusen på terapi, ifølge hennes eget overslag.

Samboeren sluttet, men Lisbeth ble værende. Hun hadde fått diagnosen «medavhengig».

– Gjennom behandlingen fikk jeg høre at jeg hadde en binding til menn som ville svikte meg. Jeg var blitt avhengig av å være med; være med på fallet, forteller hun.

Andresen var energisk. Han satte ord på følelser i dypet av hennes indre, opplevde hun.

– Jeg brøt sammen. Det var noe sterkt og tillitvekkende over måten han så inn i livet mitt på. Jeg tenkte bare at jeg ville vite mer og mer om addictologilæren, forteller 52-åringen.

Fra 1995 til 1997 drev Lisbeth Sogn ærverdige Stortorvets Gjæstgiveri i Oslo. Hun hadde lite erfaring med økonomisk styring. Det endte med konkurs.

I 2002 ble hun dømt for å ha drevet restauranten på en helt uakseptabel måte, med manglende forståelse for både kreditorer og myndigheter, ifølge dommen.

Sogn fikk en betinget dom på syv måneder blant annet for manglende regnskapsføring. Prøvetiden ble satt til to år. Siden har det vært vanskelig for henne å få økonomien på fote. De siste årene har hun gått på en gjeldsordning.

I 2013 fikk hun tilbud om jobb i kartselskapet.

Lisbeth Sogn så på det som en utstrakt hånd fra Laila Mjeldheim.

Laila Mjeldheim er forretningskvinnen

som fikk livet forandret av møtet med Espen Andresen og hans terapi.

Hun har selv beskrevet hvordan hun i mange år levde et utsvevende liv med pornografi og utroskap. I flere medier, blant annet VG, har hun stått frem med sin historie om sexavhengighet.

Mjeldheim ble eneeier av «Det Norske Kartselskapet» i 2014.

På dette tidspunktet var selskapet under etterforskning av Oslo politidistrikt for å ha bedratt kunder gjennom over- og dobbeltfakturering. Sakene ble senere henlagt av kapasitetsgrunner, på bevisets stilling og etter politiets helhetsvurdering.

Kartselskapet hadde også rettslige krav mot seg på 4,9 millioner kroner fra Oslo Universitetssykehus og Ahus. Kravene endte i forlik. Selskapet måtte betale 3,7 millioner kroner tilbake til de to sykehusene.

Kartselskapet har siden 2010 omsatt for til sammen 114 millioner kroner.

Som eneeier har Mjeldheim de siste årene operert selskapet uten daglig leder. I fjor tok hun ut 2,3 millioner kroner i styrehonorar, som eneste styremedlem.

Sitt første møte med addictologien fikk Mjeldheim i 2010, da Andresen kom til kartselskapet for å holde et foredrag.

– Foredraget var sant, ærlig og ekte. Jeg kjente meg igjen i mye av det han sa, har Mjeldheim forklart i Oslo tingrett.

Andresen skulle egentlig hjelpe en annen mann som var i ferd med å få sparken. Alle på arbeidsplassen var til stede da han holdt sitt energiske og overbevisende foredrag.

For Mjeldheim ble det et vendepunkt.

Fasaden raknet. Foredraget fikk henne til å se sannheter i eget liv, og å endre kurs, ifølge hennes forklaring i retten.

Hun utdannet seg til å bli addictolog og ble etter hvert gruppeleder på Andresens akademi. Sexavhengigheten var tilbakelagt, livet hadde fått en ny kurs.

I 2013 innførte hun addictologien som et nytt verdigrunnlag i Det Norske Kartselskapet. Gjennom Espen Andresens inntreden skulle hele bedriftskulturen endres.

Arbeidsmiljøet skulle være tuftet på verdiene i addictologien. Arbeidstakerne ble pålagt obligatorisk coaching utenfor arbeidstiden.

Slik startet det tette samarbeidet mellom Andresen og Mjeldheim. Den tidligere sexavhengige kvinnen har i tingretten forklart at hun overfører 80.000 kroner i måneden til Andresens selskaper for at han skal gi hennes ansatte veiledning.

Alle kartselskapets ansatte skulle hver uke sitte 2,5 timer i sirkel på Addictologi Akademiet på Sinsen og være åpne om hvilke mønstre og uvaner som styrer livene deres.

I gruppene måtte de åpne opp for alt fra sine TV-serievaner til sine problemer med seksuelle tanker og følelser, eller andre svært intime forhold, forteller tidligere ansatte.

Alt under ledelse av sjefsterapeuten, Espen Andresen.

Lisbeth Sogn følte seg stadig

mer fanget og kontrollert. Terapi og arbeidsliv ble gradvis sammenvevd. Hun var ansatt i kartselskapet og klient hos Espen Andresen. Hele tiden var det nye kurs hun følte hun måtte ta på Addictologi Akademiet.

27. november 2015 oppfordret Mjeldheim sine ansatte til å ta kurs i desember:

– De av dere som gjør det, vil komme enda videre, skrev hun i en felles epost. Hun oppga at kursene fungerer både privat og i salg.

– Kursene ble ofte anbefalt for å holde tilfriskningen ved like, som det heter i addictologien. Man blir heller aldri erklært frisk. Det er stadig nye og repeterende kurs. Gjør man noe galt, er konklusjonen at man er «grisesjuk», eller har latt misbrukerpersonligheten ta over. Selv fikk jeg beskjed om at jeg måtte ta enkelte kurs på nytt på grunn av at jeg ikke hadde ønsket utvikling, forteller Sogn.

Etter sin egen 50-årsdag møtte Lisbeth Sogn en gammel flamme. Da hun fortalte om ham, fikk hun beskjed om at hun måtte bryte med ham. Hun fikk valget, forteller hun: Ham eller dem. Hun valgte addictologien.

Summen av kravene ble mer og mer kvelende, beskriver Sogn. Hun måtte holde avstand til familiemedlemmer, holde misbrukerpersonligheten i sjakk og være åpen om absolutt alt.

Informasjon som var gitt i terapisamtaler på Addictologi Akademiet kunne flyte videre inn på arbeidsplassen. Roller ble sammenblandet. Ansatte ble kontrollert, oppgir hun.

Flere kvelder i uken måtte hun ringe mentoren sin, Laila Mjeldheim, og snakke ut om prosessene hun gikk gjennom.

Dersom hun ikke ringte, kunne hun få trekk i lønn, eller bli utskjelt.

– Hver måned hadde jeg trekk i lønn for ett eller annet. Jeg kunne også bli trukket i lønn dersom jeg ikke delte nok i gruppen jeg var med i, sier Sogn.

VG har sett e-postutvekslinger der en person får fem hundre kroner i lønnstrekk for å ha forsovet seg.

– Du vet jo reglene for dette. Bare legg det inn på skjema, skriver Mjeldheim i e-post til vedkommende 7. januar 2016.

I dag kaller Sogn det en gradvis oppvåkning. I starten hadde hun forsvart Addictologi Akademiet med klorende negler og standardiserte fraser. Hun hadde også vært med på å sverte avhoppere.

Nå overtok skepsisen.

Slutte ville hun likevel ikke.

Til det var livet hennes for preget av addictologi-undervisningen.

Det endte med at Andresen reiste seg opp

og pekte på henne: Hun kunne se til helvete å komme seg ut og ikke komme tilbake.

Lisbeth Sogn husker datoen, det var i en samling på Addictologi Akademiet 12. september i fjor.

Nok en gang tok Andresen fatt i relasjonen hun hadde til sønnen. Tålmodigheten var slutt.

I mange år hadde Sogn delt sterkt personlig innhold i åpne grupper. Nå ble det brukt mot henne, forteller hun.– Når du bygger opp et forhold til en terapeut, og forteller om dine innerste hemmeligheter, for så å oppleve at det blir brukt mot deg for det det er verdt, da sier det seg selv at noe er galt, sier Lisbeth Sogn.

Samme kveld fikk hun beskjed fra Laila Mjeldheim om ikke å vise seg på jobben dagen etter.

Fredag 16. september møtte hun opp i kartselskapet. Det var best at hun avsluttet arbeidsforholdet, fikk hun vite.

– Jeg følte meg presset til å signere oppsigelsen, sier Sogn.

Samtidig med at hun signerte avskjedspapirene, gikk det ut en fellesmail fra Mjeldheim, ifølge et prosesskriv som VG har fått tilgang til:

– Jeg har avsluttet med Lisbeth!!! Jeg anbefaler alle til å ta medavhengigheten sin på alvor.

Hun fikk selv se denne e-posten før kontoen hennes ble stengt.

Så forlot Lisbeth Sogn kontoret for siste gang.

Som nyansatt telefonselger

i kartselskapet sto Marianne Johannesen (34) plutselig oppe i et drama hun aldri vil glemme.

– Det var en svært uhyggelig stemning etter at Lisbeth hadde sluttet. Måten de snakket om henne på minnet mest om mobbing, forteller Johannesen til VG.

To måneder ut i arbeidsforholdet fikk hun kjenne på kroppen hva det vil si å jobbe i en bedrift der terapi og arbeid går hånd i hånd.

Med myndig stemme startet den alltid like ulastelig kledde Laila Mjeldheim morgenmøtet med begge hendene i lommen, som hun har for vane.

Plutselig satte hun blikket i en ung mann som satt med bøyd hode.

– Du! sier hun og nevner navnet hans.

– Kan ikke du fortelle hva du har tenkt om Marianne i det siste? Bare vær åpen og ærlig på det. Del det med gruppa.

Foran de andre kollegene innrømmet den unge mannen at han hadde hatt seksuelle fantasier og gitt etter for onani. Rommet var fylt til randen av skam.

– Det var et helt grusomt morgenmøte. Jeg ble pinlig berørt både på egne vegne og på vegne av denne mannen, som åpenbart ble presset til å komme med denne bekjennelsen, sier Johannesen.

Senere samme dag kom Andresen på sin ukentlige lederveiledning. Også han tok tak i den unge mannen.

– Han ble ydmyket og trykket ned, mens Espen lo hånlig. «Tror du at du har kjangs på Marianne?» spurte Andresen, ifølge Johannesen.

VG har vært i kontakt med den unge mannen. Han bekrefter at det Johannesen sier om hans erkjennelse er riktig. Mannen opplevde ikke episoden som skamfull, og følte seg heller ikke krenket av Mjeldheims håndtering av det han selv beskriver som en personalkonflikt.

– Selvsagt var det litt flaut å innrømme, men for meg var det godt å få dette frem. Det har senere hjulpet meg slik at jeg fikk en slutt på mitt problem, sier han.

Han har jobbet i kartselskapet i tre år og gått i akademiet, men har nå sluttet.

– Jeg vet ikke hvor jeg hadde vært i dag uten hjelpen fra Laila i kartselskapet og Espen Andresen i akademiet, sier mannen til VG.

Marianne Johannesen begynte i kartselskapet fordi hun trengte en jobb. Hun hadde ikke tatt høyde for all den obligatoriske addictologi-terapien som fulgte med. Spesielt reagerte hun på jentegruppene på torsdagene, der Andresen ledet terapien alene.

– Veldig ofte handlet disse møtene med oss jenter om sex, der vi måtte fortelle åpent fra livene våre. Han ville vite hvordan vi hadde sex og hva vi likte, sier Johannesen.

Etter bare fire måneder brøt Marianne Johannesen med kartselskapet og addictologien.

Neste gang hun møtte dem, var i Oslo tingrett.

Lisbeth Sogn ville ikke ha jobben tilbake.

Men én ting var hun sikker på: Oppsigelsen måtte være ugyldig.

Hun gikk til advokat og stevnet Det Norske Kartselskapet.

Saken kom opp 8. og 9. august i år. Det som skulle være en ordinær arbeidsrettssak om lønn, utviklet seg til et oppgjør om arbeidsforhold «retten ikke tidligere har sett i slike saker», ifølge rettsdokumentene.

– Ved å delta på kurs og prosessgrupper, har de ansatte delt sine innerste hemmeligheter. Deretter er informasjon om dem enten brukt mot dem med trussel om at hemmelighetene vil komme ut eller blitt brukt mot dem for å sykeliggjøre og krenke dem og isolere dem. Dette har igjen medført at de ansatte har kommet i et usunt avhengighetsforhold til sin arbeidsgiver, som har hatt mer kontroll enn hva som er normalt i en arbeidssituasjon, skal retten senere konkludere.

Dommerne fikk se vitner som var tydelig preget, og som fortalte om trusler før vitnemål. Én person fortalte at han var blitt fysisk angrepet før han skulle vitne. Denne saken ble etterforsket av politiet, og er fortsatt ikke avgjort.

«Svært troverdige», skrev retten om vitnene som fortalte sine historier om livet i terapi med Espen Andresen og Laila Mjeldheim.

Retten fikk høre historier om utskjelling av de ansatte, om kontroll av hvem de var sammen med, bøter og trekk i lønn hvis de kom for sent, eller ikke tok ut av oppvaskmaskinen.

Enda mer kjeft skal de ha fått hvis de ikke delte nok om seg selv i terapisamtalene.

VG er kjent med at også en annen tidligere ansatt

ved Det Norske Kartselskapet har levert inn stevning mot bedriften. Mye av dokumentasjonen som vil bli lagt frem i dette søksmålet, vil også omhandle Addictologi Akademiet.

En tidligere nær medarbeider hos Andresen har levert inn en stevning der han krever Andresen for 1,4 millioner kroner.

Også utenfor Addictologi Akademiet tiltar uroen.

De tre siste årene er den frivillige organisasjonen Hjelpekilden, som gir hjelp til religiøse avhoppere, jevnlig blitt oppsøkt av personer som har vært knyttet til Espen Andresens akademi. Det er også opprettet en egen emneknagg for addictologi på hjemmesiden deres.

– I en periode hadde vi to til tre henvendelser i uken, enten fra personer som trenger hjelp eller fra personer som vil fortelle om hvor bra addictologien er. Felles for sistnevnte er at de er ganske intense. Vi er også blitt truet med søksmål dersom vi ikke fjerner kritiske innlegg om addictologimiljøet på nettsiden vår, sier daglig leder Hilde Langvann.

Hun ser flere likhetstrekk med enkelte religiøse miljøer.

– Det er lite rom for kritikk og annerledestenkende. Det er sterk kontroll, og isolasjon fra familiemedlemmer som ikke er med, sier Langvann.

Også et annet fellestrekk kjenner hun igjen: Pengepresset.

Finnes det noen suksesshistorier?

Mens VG har arbeidet med denne reportasjen, er vi blitt kontaktet av til sammen 16 personer som skriftlig og muntlig har fortalt om hjelpen de har fått i Andresens akademi.

Gjennom mer enn 100 e-poster til VGs journalister og redaktører har de fortalt om hvor positiv terapien har vært for dem. E-postene begynte å komme etter VGs innledende samtale med Espen Andresen i september.

Historiene har klare fellestrekk. Flere beskriver at de var grenseløse, ansvarsløse og hadde puter under armene. De lot misbrukerpersonligheten sin styre alt. Men addictologien har gitt dem hjelp, noe å leve for, oppgir de. Flere oppgir at de har fått et helt nytt liv etter at de begynte i terapi.

Espen Andresens tøffe og direkte stil blir omtalt som et «spark bak», og som helt nødvendig. Noen mener at han har reddet livene deres.

I løpet av samme helg midt i november trakk alle de 16 avsenderne sine historier.

På dette tidspunktet hadde Andresen nettopp skrevet til VG at han på ingen måte ville kommentere reportasjen VG jobbet med.

– Du må være dum, du! Totalt maktorientert! Saken din har ingenting med meg å gjøre. Kommenterer ikke tidligere misbrukere i tilbakefallsprosesser, skrev Andresen.

Klientene hans har truet med å saksøke VG hvis noe av korrespondansen ble gjengitt i reportasjen. De fryktet at VG ville publisere en skjev reportasje, der avisen hadde valgt avhoppernes side. Advokater ble koblet på i kopifeltene på e-postene.

Flere av klientene mener at en kritisk artikkel i VG kan føre dem tilbake til misbruket.

Åros, januar 2015:

På addictologenes kurssenter i Røyken tyder Espen Andresens klare stemme på at kurskvelden snart er over.

Men først skal deltakerne få leke litt.

– Noen av oss har kanskje gjort dette før. En litt spesiell variant av stolleken. Her skal det deles på hemmeligheter, forteller Espen Andresen.

Reglene for leken er enkle: Midt i ringen skal en person stå og dele en skamfull handling.

Alle som har gjort det samme eller noe lignende, må reise seg og bytte stol. Problemet er at det mangler en stol, slik at en person alltid må bli stående i midten og dele. Om vedkommende deler noe ingen andre kjenner seg igjen i, er det bare å fortsette å dele.

– Og vær ærlige, folkens. «Tenk på gruppesamvittigheten!»

En mann forteller at han har stått og laget amfetamin i dameklær og høye hæler.

En annen mann høyner:

– Jeg er blitt penetrert av flere menn samtidig.

Latteren runger. Tempoet øker, i takt med ærligheten.

VG har fått kvelden beskrevet av en deltager som senere skrev ned hva som skjedde. Til stede var også Katharina Ruberg (37), som delte en handling.

– Det var alltid et press på å avdekke hemmeligheter, forteller hun.

For Katharina og samboeren Niklas Misund (42) var slike «lekekvelder» helt normale. Paret bød på seg selv, delte detaljerte historier fra sitt intime privatliv og tidligere turbulente livsførsel.

Misund var tidligere dømt for vold og narkotikakriminalitet, og kom til akademiet som et ledd i sin rusbehandling. Samboeren hadde fulgt etter for å få hjelp til å behandle sin medavhengighet. I starten gikk det bra. Som mange andre stilte de opp i en reportasje for å fortelle om hvordan Andresen hadde gitt dem et nytt liv.

Så skulle alt endre seg.

17. januar 2016 døde Misunds far,

og etterlot seg en arv på flere hundre tusen kroner. I en prosessgruppe valgte Misund å dele nyheten om at han hadde arvet penger.

Frem til dette tidspunktet var de blitt omtalt som det friskeste paret på akademiet, forteller de. Nå gikk de plutselig over til å være de «sjukeste», såkalt «grisesjuke», som er en standardfrase i Andresens addictologi.

– Det ble et vanvittig press, jeg hadde aldri før kjent at det var så mye press. Espen har alltid visst at vi ikke har hatt penger, men nå forandret dette seg, sier Misund.

Parets økonomi hadde vært skakkjørt. Arven var ikke engang kommet inn på kontoen før paret ble utsatt for det de opplevde som et pengejag.

Både Mjeldheim og Andresen mente at paret hadde sporet helt av, oppgir samboerne. Det var ingen annen løsning enn å melde seg på alt som var av kurs, om paret overhodet skulle ha mulighet til å bli friske igjen.

De neste 11 månedene gikk over 220.000 av arven rett inn på kontoer knyttet til Espen Andresen og hans terapivirksomhet.

Utbetalingene er dokumentert i kontoutskrifter VG har tilgang til.

Totalt anslår paret at de har betalt minst 750.000 kroner til Andresen gjennom de henholdsvis syv og fem årene de har vært klienter.

Dette er et regnestykke de mener er nøkternt.

– Jeg var redd og bekymret meg kontinuerlig for hvordan vi skulle få det til å gå rundt, sier Ruberg.

Paret orket ikke mer. I oktober i fjor sluttet de som klienter.

Men fred fikk de ikke.

Det siste året er de gjentatte ganger blitt oppsøkt både på jobb og i hjemmet av personer knyttet til akademiet, forteller de.

Forholdet ble anmeldt, men ble i slutten av november henlagt grunnet bevisets stilling.

Dommeren i Oslo tingrett

bruker 14 dager på å skrive dommen mot kartselskapet.

Det blir en knusende avgjørelse. Lisbeth Sogn får medhold på alle vesentlige punkter.

– Det er grunn til å bebreide Det Norske Kartselskapet for den urett Lisbeth Sogn er blitt utsatt for, skriver dommeren.

Hun blir tilkjent 989.170 kroner i erstatning og saksomkostninger.

Retten konkluderer med forholdet til Addictologi Akademiet gjorde kartselskapet til en «usunn arbeidsplass med sterk kontroll og sanksjonssystem som retten ikke tidligere har sett i slike saker».

Terapeuten Espen Andresen får i dommen rollen som leder av grupper, kurs og workshops overfor de ansatte i kartselskapet.

Men det er Laila Mjeldheim som formelt har ansvaret som arbeidsgiver. Retten beskriver selskapet hennes som en «kynisk» arbeidsgiver.

«Kritikkverdig» og «skjerpende» er ord retten bruker om behandlingen Lisbeth Sogn ble utsatt for da hun ble presset til å si opp sin stilling.

Retten mener også det er skjerpende at det ikke foreligger noen kritikkverdige forhold når det gjelder Lisbeth Sogns arbeidsinnsats.

Retten legger særlig vekt på at Lisbeth Sogn er blitt «sykeliggjort, utsatt for trusler, kontrollert og vært underlagt en uforutsigbar arbeidssituasjon».

Dommen er ikke rettskraftig, men Borgarting lagmannsrett har varslet partene om at de vurderer å nekte Det Norske Kartselskapet å fremme en anke. Den avgjørelsen skal Borgarting ta i løpet av desember.

For Lisbeth Sogn blir det stadig klarere

at hun har brukt flere år av livet sitt på en sekt. Sakte, men sikkert har hun latt andre ta styringen over livet sitt, beskriver hun.

– Du var medlem i seks år. Hvorfor sluttet du ikke tidligere?

– Espen er karismatisk, fengende å høre på og dyktig til å behandle avhengige. Jeg fikk mye hjelp av ham, det fikk jeg. Men det er nesten farlig at han har den kunnskapen, fordi han får deg til å tro at du trenger masse hjelp. Enhver vanskelighet i livet blir sykeliggjort. Man tror at alt blir verre hvis man slutter i akademiet.

Hun håper aldri å møte Andresen igjen.

– Han er farlig, men jeg er ikke redd hverken ham eller Laila lenger. Jeg vil bare ha dem langt unna livet mitt, sier hun.