VG har gjennomgått og digitalisert innholdet i over 2500 beltelegginger fra tvangsprotokollene. Dette materialet gir et innblikk i hvordan mekaniske tvangsmidler brukes og begrunnes ved norske sykehus.
1. Tvangsprotokollen er en fortløpende logg av hva som skjer når en pasient blir utsatt for tvangsmidler. Alle institusjoner som kan bruke tvang mot pasienter er pålagt å føre en tvangsprotokoll.
2. I april ba VG om innsyn i alle tvangsprotokoller for 2015 som omhandler bruken av såkalte mekaniske tvangsmidler, som belter og remmer. Dette gjaldt totalt 20 helseforetak og institusjoner.
3. 14 institusjoner har gitt VG innsyn i tvangsprotokollene, inkludert dato og klokkeslett for belteleggingene. Seks institusjoner har ikke gitt VG tilstrekkelig innsyn til at protokollene kan digitaliseres. Dette er påklaget til Sivilombudsmannen.
4. VG har digitalisert tusenvis av protokoller og kan dokumentere hvordan og hvorfor belter tas i bruk. Det avslører massiv ulovlig og omstridt beltebruk ved landets sykehus.
Sivilombudsmannen sier at all bruk av tvang skal fremgå av tvangsprotokollene, og at dersom protokollene er mangelfulle, får kontrollkommisjonene og andre klageinstanser et sviktende grunnlag for å føre kontroll med tvangsbruken.
Seks sykehus har ikke gitt VG innsyn i hvilke datoer belteleggingene skjedde. Enkelte steder er også tidspunktet sladdet. Uten denne informasjonen er det ikke mulig å si noe om hvor lenge pasienten lå i belter og når et vedtak slutter og et nytt begynner.
Informasjon som kan være identifiserende er fjernet fra protokollene. Det inkluderer navn på sykehus og avdelinger, personnavn og identifiserende kjennetegn.Detaljer om metoder for selvmordsforsøk, alvorlig selvskading og eksplisitte legemidler publiseres ikke.
VG har snakket med sivilombudsmannen, jurister og forskere som har vurdert hvilke begrunnelser som kan være i strid med psykisk helsevernlov og forskriftene. På bakgrunn av disse vurderingene har VG merket av protokoller som inneholder informasjon som ekspertene mener er omstridt eller ulovlig.
Ifølge psykisk helsevernforskrift skal tvangsprotokollene inneholde informasjon om når beltebruken starter og når den opphører. Det er kontrollorganenes kilde til å se hvor lenge belteleggingen varte.
Jusprofessor Karl Harald Søvig sier at brudd på forskriftene er å regne som ulovlig.
– Det er få krav til føringen av protokollen i forskriften, men visse minimumsopplysninger må fremgå. Dette følger av kravet til faglig forsvarlighet og dokumentasjonsplikten til helsepersonell, sier han.
Begrunnelsen for hvorfor man har brukt belter skal stå i protokollen når vedtaket iverksettes, ifølge psykisk helsevernforskrift.
Belter kan kun brukes når det er uomgjengelig nødvendig for å forhindre personskade eller betydelig skade på inventar.
Sivilombudsmann Aage Thor Falkanger påpeker at all bruk av tvang skal føres i protokollene.
– Dersom protokollene er mangelfulle, får kontrollkommisjonene og andre klageinstanser et sviktende grunnlag for å føre kontroll med tvangsbruken.
Loven gir ikke adgang til å legge en pasient i belter utelukkende fordi han eller hun ønsker det selv.
– At en pasient selv ønsker å ligge i belteseng er ikke en nødrettslig god nok begrunnelse, sier jurist Marius Storvik.
Sivilombudsmannens forebyggingsenhet sier at man etter loven ikke har adgang til å fatte tvangsvedtak basert på en pasients ønske alene.
– Dette kan handle om at pasientene lærer at beltelegging blir en utvei når noe er vanskelig, eller enkelte ganger muligens fordi det er få ressurser på avdelingen til å gjennomføre andre tiltak, sier kontorsjef Helga Ervik.
Pasienter bør som hovedregel løses opp dersom de sovner, mener en rekke jurister.
Pasienter som blir liggende å sove gjennom natten er noe Sivilombudsmannens forebyggingsenhet har påpekt ved sine tilsyn.
– I følge lovgivingen skal tvangsmiddelbruk opphøre så snart faren for skade ikke lenger er tilstede. Når en pasient sover er det tvilsomt om det foreligger fare for skade, sier kontorsjef Helga Ervik i Sivilombudsmannens forebyggingsenhet.
Der det ikke står eksplisitt at pasienten sov, har VG lagt til grunn at det er overveiende sannsynlig at pasienten sovnet dersom vedtaket har vart i over 24 timer.
– Når en beltelegging går utover 24 timer så er det vanskelig å se for seg at man ikke må gjøre et nytt vedtak. I løpet av 24 timer vil pasienten på ett eller annet tidspunkt ha vært så utmattet at man reelt sett står overfor en ny situasjon, sier jusprofessor Karl Harald Søvig om langvarige beltelegginger.
I disse sakene fremstår det som at sykehuset tar i bruk belter før en nødrettssituasjon har oppstått. Tvangsbruken skal ikke være mer inngripende enn det som er strengt nødvendig. Det er ikke lov til å bruke belter som behandling.
Lederen for Tvangsforsk, professor Georg Høyer sier at mekaniske tvangsmidler ikke skal brukes preventivt.
– Tvang skal ikke brukes av hensyn til personalet eller i et forebyggende perspektiv. Tvang skal bare brukes for å håndtere en akutt oppstått situasjon som er farlig for pasienten selv eller andre.
– Om man setter inn tiltaket på et tidlig tidspunkt, så risikerer man å bruke tvang i en situasjon som aldri eskalerer. Det kan være en fordel å komme inn på et tidligere tidspunkt, men loven bygger på et system der man ikke kan bruke tvangsmiddel preventivt, sier jusprofessor Karl Harald Søvig.
VG har merket av protokoller der pasienten beskrives som rolig over lengre tid. Bruken av belter skal være så kortvarig og skånsom som mulig.
Ifølge psykisk helsevernforskrift skal helsepersonell gjøre en fortløpende vurdering av om tvangsbruken er nødvendig.
Sivilombudsmannen forebyggingsenhet påpeker i sine tilsyn at loven sier at tvangsmiddelbruk skal opphøre så snart faren for skade ikke lenger er tilstede.
Det fremstår som pasienten beltelegges utelukkende fordi han/hun forsøker eller ønsker å rømme.
Tvangsmidler kan bare anvendes for å hindre skade. Fordi rømning i seg selv ikke er en skade, kan ikke tvangsmidler utelukkende begrunnes med rømningsfare, ifølge jurist Marius Storvik.
– Det er rimelig å tenke seg at pasienten har blitt stanset i et rømningsforsøk og så blitt plassert i belteseng. Dersom dette medfører riktighet, er bruken av mekaniske tvangsmidler en straffereaksjon. Det har vært forbudt å bruke mekaniske tvangsmidler som straff mot psykiatriske pasienter siden 1848.
Flere sykehus begrunner transportbelter med å forhindre rømming når pasienten er på tur med pleiere utenfor institusjonen eller luftegården.
– Fordi det verken finnes hjemmel for transportbelte utenfor avdelingen eller anledning til å samtykke til transportbelte, er det ikke lov å bruke transportbelter på tur, ifølge Storvik
VG har merket av protokollene hvor det har gått over 36 timer uten at det er ført noe informasjon om en vedvarende beltelegging i protokollen.
Ifølge psykisk helsevernforskrift skal sykehuset hver 8. time notere hvorfor pasienten ikke slippes løs eller får friere forpleining dersom dette ikke skjer.
– Forskriften gir ingen klare krav til hvordan det skal noteres, men opplysninger i tvangsprotokollene bør være såpass utfyllende at de gir kontrollkommisjonen en mulighet til å gjennomføre sin oppgave, sier jusprofessor Karl Harald Søvig.
– Jo lenger vedtaket varer, jo mer inngripende vil tvangsbruken være, og jo strengere krav stilles til dokumentasjonen.
Disse sakene inkluderer blant annet protokoller som mangler oppstartstidspunkt og protokoller der tvangsmiddel ikke er oppgitt. Dette er brudd på psykisk helsevernforskrift.
Eksemplene inkluderer også enkeltsaker der beltelegging blir begrunnet med manglende kapasitet eller bemanning, med betegnelsen «indre uro» eller fordi pasienten bryter avtaler med de ansatte.
– Det har ofte blitt påstått at belteseng brukes som straff. En tvangsprotokoll som beskriver at pasienten blir lagt i belteseng som reaksjon på at «avtalen» ikke ble holdt, er bruk av belteseng som straff og det er ikke lov, sier jurist Marius Storvik.