NARKOVARSELET

I en 52-siders varsler-rapport tar en betrodd politioverbetjent et knallhardt oppgjør med bergenspolitiet: Gjennom flere år har mannskapene blitt pålagt å unnlate å gripe inn mot personer mistenkt for grove narkotikaforbrytelser samt å avdekke deres narkotikadepoter

FYLLINGSDALEN, 27. JANUAR 2014: Politispanerne gjemmer seg utenfor et blått hus. Inne i boligen som nå er omringet, bor en kjent størrelse fra narkotikamiljøet. Han har fått inn et parti på flerfoldige kilo amfetamin. Stoffet blir blandet med stavmikser, lagt i pakninger på 50 gram og gjort klar for salg. De sivilkledde politifolkene forbereder seg på å slå inn ytterdøren. Vakthavende jurist har gitt ransakelesordre. Om få minutter kan de gjøre et av de største narkotikabeslagene i Bergen på lenge. Så vibrerer mobiltelefonen. Det er sjefen som ringer. Han har fått nyss om aksjonen. Ordren er ikke til å misforstå: Avbryt! Ingen pågripelser. La amfetaminet ligge. Sett dere i bilen og kjør hjem.

VGTV: Dette er saken

POLITIHUSET I BERGEN, 21. APRIL 2016: Kaare Songstad vet at han har en tøff vår foran seg. Den tidligere beredskapsdirektøren i Politidirektoratet er sendt over fjellet for å gjenreise tilliten etter Monika-skandalen. Bergenspolitiet ligger fortsatt med brukket rygg etter at Robin Schäfer ble behandlet som en kjeltring da han avslørte at en barnemorder gikk løs. Fagforeningen fraråder nå alle medlemmene om å varsle om kritikkverdige forhold i etaten. Risikoen er for stor.

Songstad har bare vært politimester i drøyt 100 dager da han blir oppsøkt av en kollega som sjelden beveger seg inn i ledelsens korridorer.

Det er en av nestorene ved etterretnings- og spaningsavsnittet, en høyt respektert tjenestemann med mer enn 20 års fartstid ute på gaten.

I hånden har han en papirbunke. Det er et nytt varsel.

I den 52 sider lange rapporten beskriver politioverbetjenten det han mener er svært kritikkverdige forhold i politidistriktets fremste våpen mot narkotikahandel, Seksjon for bekjempelse av organisert kriminalitet.

Første setning lyder: «Innledningsvis vil jeg beklage at jeg lenge har vært en del av en ukultur i politiet».

IFØLGE VARSELET HAR SAMTLIGE NARKOSPANERE i Bergen lagt seg til en uvanlig praksis: De har sluttet å pågripe folk.

Og slik har det vært de siste årene. Bakmennene i narkobransjen kan nå operere tilnærmet fritt i Norges nest største by.

Politiet vet hvem som selger, de vet hvor de bor, og de vet hvor depotene ligger. Det er bare å kjøre ut og hente både heroin og metamfetamin. Likevel aksjonerer de ikke. Hvorfor?

Den stående ordren er ifølge varsleren at politiet ikke skal gripe inn mot grov narkotikakriminalitet.

Begrunnelsen? Slike saker tar for lang tid å etterforske.

Side for side beskriver varsleren hvordan ulike ledere har sanksjonert føringen om å avslutte kampen mot kriminelle nettverk som profitterer på narkosalg. Han lister opp en rekke konkrete eksempler på at politifolk har fått direkte ordre om å ikke arrestere kjente langere og beslaglegge stoffet deres.

Disse hendelsene betegnes som mulige brudd både på straffeprosess- og politiloven, og i direkte motstrid med Riksadvokatens rundskriv som ettertrykkelig presiserer at “alvorlige narkotikalovbrudd” skal prioriteres.

Ifølge varsleren er slike styringsdokumenter internt blitt omtalt som “politikerprat”. Det er de lokale sjefenes muntlige beskjed som teller.

Et av de mange eksemplene på mulige lovbrudd handler om politimennene som dro ut for å beslaglegge flerfoldige kilo amfetamin, men bare endte opp med solid dose kjeft fra sjefen.

FYLLINGSDALEN, 27. JANUAR 2014: En helt ordinær patruljebil ruller inn på bensinstasjonen ved Oasen kjøpesenter. Betjentene legger umiddelbart merke til en mann som virker nervøs ved synet av uniformene deres.

Har du røykt i dag? spør politiet før de tømmer den lett skjelvende mannens lommer. Der finner de 15 gram hasj. Kan han ha mer hjemme?

Den lokale patruljen kjører de tre kilometerne fra bensinstasjonen til huset mannen deler med en kompis. Lite vet de at det blåmalte huset med hvite karmer få timer tidligere var beleiret av spesialtrente narkospanere.

Lykkelig uvitende om at politiledelsen har lagt ned forbud om å banke på døren, gjør de nettopp dét.

Det er tre personer i huset. Ingen åpner. I stedet kaster de en pose ut av vinduet. Den viser seg å inneholde 2,4 kilo amfetamin. Inne i huset finner de litt heroin, drøyt hundre narkotiske tabletter og en koffert med 500 gram hasj.

Beslagsbilde av posen som ble kastet ut av huset. Den viste seg å inneholde 2,4 kilo amfetamin. Foto: Politiet

Mannen som bodde i leiligheten ble 16. april dømt til tre år og åtte måneders fengsel.

Retten mente mengden narkotika var så stor at den medførte stor spredningsfare. Det var også straffeskjerpende at motivet hans var profitt og at han var domfelt en rekke ganger tidligere.

ET STORT AMFETAMINBESLAG. En kjent narkoselger bak lås og slå. Det kunne blitt markert med kake og high fives i politihuset. Men slik var det ikke.

Dagen etter er aksjonen i Fyllingsdalen tema på narkotikaavsnittets morgenmøte. Stemningen var amper. Flere ledere sablet ned hele operasjonen. Den burde aldri ha funnet sted. Det var nemlig ikke patruljegutta som måtte etterforske og varetektsfengsle selgeren. Ansvaret for slike saker ble overført til ekspertene i Seksjon for bekjempelse av organisert kriminalitet.

Ledelsen trodde ikke det var tilfeldig at ransakelsen skjedde bare timer etter at deres egen aksjon var avblåst. Noen måtte ha tipset. Og det måtte være en av spanerne.

Påtalelederen tok ordet. I plenum spurte hun ut en førstebetjent om det var han som var den illojale. Var det han som hadde tystet?

Politimannen ble utsatt for en utspørring som ligner et avhør, står det i varselet. Da han nektet, ble han, med kollegene som vitner, anklaget for å lyve.

«En spaner ble samme dag oppringt hjemme av seksjonsleder og måtte gjennom samme avhørssekvens og med samme formål – å identifisere den skyldige i beslag og pågripelser», står det i varselet.

Daværende påtaleleder Liv Karlsen bekrefter overfor VG Helg at hun var på morgenmøtet og at hun hadde en «disputt» med førstebetjenten. Karlsen sier hun angrer på utbruddet.

Senere samme dag beklaget jeg det som hadde skjedd. Jeg tok ham i hånden og følte at vi hadde skværet opp.

Men hvorfor kjeftet du på ham? Her ble det jo tatt 2,4 kilo amfetamin?

Jeg husker jeg var frustrert over den store arbeidsmengden, og vi hadde andre større saker som var prioritert. Derfor kom denne disputten. Men jeg påsto ikke at han løy.

O
Støttemelding fra varslerens politikollega

VARSLEREN beskriver morgenmøtet slik:

«Ledernes primære fokus var altså ikke det relativt store narkotikabeslaget, men hvem som hadde skylden for at det var gjort.»

Ledelsen så ikke det problematiske ved at en velbegrunnet operasjon ble avblåst på grunn av «gjeldende føringer». Ingen fikk kjeft for at massevis av narkotika helt unødvendig hadde havnet på gaten. Dét var nemlig konsekvensen av sjefens ordre om å avbryte.

Etterretningsavsnittet satt på informasjon om at det var flerfoldige kilo amfetamin i Fyllingsdalen. Det var derfor de rykket ut. Da huset omsider ble ransaket, fant de bare 2,4 kilo. Hvor ble det av differansen?

Ifølge varselet fikk politiet senere informasjon om at minst to kilo amfetamin ble solgt ut i timene mellom den avblåste aksjonen og pågripelsen dagen etter.

Hadde politiet ransaket noen timer tidligere, kunne en av Bergens mest aktive narkolangere fått en enda strengere straff. Ifølge varselet var nemlig mannen i Fyllingsdalen den i byen med størst tilgang på amfetamin på den tiden. Han samarbeidet blant annet med albanske kriminelle i Oslo.

Varslerens konklusjon er klar: «Dette var tjenesteunnlatelse».

O
Politiinstruksen § 2-1. Målet med politiets virksomhet.

Dette er varsleren

DET ER INGEN HVEM SOM HELST som anklager ledelsen i Vest politidistrikt for å bryte loven. Politioverbetjenten som slår alarm, er en svært respektert tjenestemann.

For noen år siden ble han tildelt Norsk Narkotikapolitiforenings pris for over tid å ha gjort en ekstraordinær innsats på narkotikafeltet.

Varsleren

Han ble beskrevet som en kollega som er svært dedikert i sitt arbeid, har stor gjennomslagskraft og en unik evne til å reflektere over ulike problemstillinger.

– Arbeidskollegaer, ledelsen, garvede jurister og statsadvokater drar nytte av å diskutere lovverk, saksgang og arbeidsmetoder med kandidaten, sto det å lese i foreningens eget medlemsblad.

Kritikken han kommer med i varselet, er knallhard:

Statistikken viser at betjentene lojalt følger ledelsenes føringer. De siste årene har det vært en markant nedgang antall registrerte narkotikasaker i Hordaland. Det beslaglegges fortsatt noe stoff, men spanerne – spydspissen i kampen mot narkotika – sitter på hendene.

I 2015 initierte og produserte Etterretnings- og spaningsavsnittet (ESA) kun tre narkotikasaker.

Så langt i 2016 har spanerne prestert enda dårligere. Tallet er 0. Null.

Disse tallene nevnes ikke i festtalene.

1 gram hasj - 10 000 i bot

28. oktober 2016 er over 500 politifolk samlet til 25-årsjubileum for Norsk Narkotikapolitiforening på Hotel Edvard Grieg. Riksadvokat Tor-Aksel Busch holder tale. Han har sagt det før, og han sier det igjen:

Vi skal jobbe aktivt for å hindre innførsel, produksjon og salg. Vi løper ikke etter slitne narkomane – definitivt ikke for å bedre oppklaringsprosent og beslagstall.

Busch nevnte ikke Fridtjof Nilsen (68), pensjonert sjømann fra Fana utenfor Bergen.

Fridtjof Nilsen (68) fikk 10 000 kr i bot etter å ha blitt tatt med et gram hasj i lomma.
Fridtjof Nilsen (68) fikk 10 000 kr i bot etter å ha blitt tatt med et gram hasj i lomma. Foto: Hallgeir Vågenes, VG

Mens riksadvokaten står på talerstolen, tusler han inn på Kirkens Bymisjons kafé Møtestedet i Hollendergaten, bare et steinkast fra politihuset i Bergen sentrum.

Det er et godt sted å være, det er her han har vennene sine. Her var han også i fjor sommer.

Jeg satt her borte og snakket med noen kompiser da politiet kom, begynner han.

De ransaket meg og fant ett gram hasj som jeg oppbevarte for en kamerat. Boten ble på 10.000 kroner.

En øyesykdom har tatt det meste av synet på begge øynene. Fridtjof er heller ikke god til beins. Men stokken, som han har kledd med en hvit strømpe, er til god hjelp når han skal ta seg frem i bygatene.

I motsetning til veldig mange andre, klarte 68-åringen å betale boten på 10.000 kroner. Dermed slapp han å sone.

Det tok litt tid. Jeg brukte alle sparepengene mine, men hva kan man gjøre? sier Fridtjof.

VILLE FRIDTJOF NILSEN GÅTT FRI hvis han hadde vært en dreven narkotikaselger – og bar ti ganger den samme vekten i heroin?

Varsleren mener at det er nettopp dette som er mønsteret:

Mens de store organiserte narkotikanettverkene nærmest har fritt spillerom, blir slitne rusmisbrukere ilagt store bøter for besittelse og bruk.

Han beskriver flere saker der politifolk er blitt beordret til å ta kjøpere, og la selgerne gå.

Dette skjer selv om det ikke har vært andre presserende oppgaver, skriver han i varselet.

O
Utdrag fra varselet

Lot lensmannen etterforske

BUSSTERMINALEN I ÅSANE, 8. FEBRUAR 2014: Politiet driver skjult spaning etter et ran.

Like før han pågripes, observerer politiet at en mistenkt raner kjøper stoff fra en mann av afrikansk opprinnelse.

Politiet ser at narkotikaselgeren setter seg på en buss. De følger ikke etter.

I avhør erkjenner raneren å ha kjøpt 10 gram heroin av den utenlandske statsborgeren.

I følge varselet blir det besluttet at politiet ikke skal foreta seg noe for å identifisere eller pågripe narkolangeren.

Det neste året får politiet inn en rekke tips om at samme mann selger heroin til norske misbrukere like ved to av landets største kjøpesentre. De mistenker også at personer fra andre deler av landet kommer for å kjøpe av ham. En mann fra Bodø tar den lange veien til Bergen for å handle i Åsane.

Etter hvert som tipsene ramler inn, begynner saken å tære på samvittigheten til en førstebetjent ved etterretningsavsnittet. I september 2015 – halvannet år etter at politiet så heroinhandelen med egne øyne – mener han at nok får være nok.

Han spør om tillatelse til å gripe inn mot virksomheten ettersom den hadde pågått over så lang tid og i så stort omfang. Ifølge varselet har ikke lederen fullmakt til å bryte føringene om ikke å arrestere narkoselgere. Derfor tar han spørsmålet videre til sin sjef, fungerende leder ved seksjon for organisert kriminalitet.

Der er svaret det samme som alltid: Grip ikke inn.

Men det finnes én mulighet. Om førstebetjenten kan sørge for at en annen enhet i politiet tar seg av etterforskningen og alt styret med varetektsfengsling, er det greit å stoppe skurken. Men bare da, sier sjefen. Hvis ikke får afrikaneren fortsette som før.

Og dermed spinner flasketuten mellom enhetene i Vest politidistrikt.

FØRSTEBETJENTEN BEGYNNER å ringe rundt. Han prøver kollegene i Bergen Nord politistasjon i bydelen Åsane, der herointrafikken har foregått.

Svaret er at de vil, men får det ikke til.

Spaneren gir ikke opp. Han kjører ut til busstasjonen i Åsane. Der står som vanlig bydelens heroinlanger. Fra 2014 husker han at mannen tok buss. Det gjør han denne dagen også. Uheldigvis for narkolangeren krysser han kommunegrensen. Hadde han ikke gjort dét, kunne han fortsatt vært på frifot.

Spaneren følger etter bussen, ser hvor den mistenkte går av, og noterer seg at han går inn i en bolig på Frekhaug i Meland kommune nord for Bergen. Da åpner det seg plutselig nye muligheter.

Den utholdende spaneren kan nå ringe lensmann Kjell-Idar Vangberg. Kunne han kanskje tenke seg å stoppe en heroinselger? Riktignok er det i en annen kommune businessen foregår, men gjerningsmannen bor tross alt i lensmannens område.

Vangberg takker ja. Dermed blir det aksjon. Den 1. oktober 2015 pågriper spanerne afrikaneren like etter at han – igjen – har solgt heroin på åpen gate.

Det viser seg at mannen kommer fra Nigeria og oppholder seg ulovlig i Norge. Politiet beslaglegger 25 gram heroin og et større kontantbeløp.

I tillegg blir det bevist at mannen har overført 619.130 kroner til ulike mottakere i Nigeria, Italia og Tyskland bare i perioden mellom spanerne første gang så ham og pågripelsen.

Bergen tingrett konkluderer med at pengene stammer fra kriminell virksomhet og dømmer ham til fire år og tre måneders fengsel. Det blir en av de største narkotikasakene i Hordaland i 2015. Etterforskningen tok, ifølge varselet, en av de yngste og mest uerfarne betjentene ved lensmannskontoret seg av. Hun gjorde jobben innimellom alle andre oppgaver.

Den tyngste jobben for narkospanerne i Bergen var ikke å pågripe mannen, men å spore opp en kollega som hadde ork til få ham dømt.

EN SAK AV EN SLIK STØRRELSE ville normalt sett blitt etterforsket ved seksjon for bekjempelse av organisert kriminalitet i Bergen, sier lensmann Kjell-Idar Vangberg til VG Helg.

Det er de som tar de største sakene. Denne saken etterforsket vi etter avtale og samarbeid med seksjonen i Bergen. Det hadde med kapasitet på org. krim. å gjøre.

Narkotikahandelen i Åsane er ingenting sammenlignet med de nesten lovløse tilstandene i andre deler av byen.

Da kommunen stengte den beryktede Nygårdsparken i 2014, trengte byens rusavhengige et nytt samlingssted for kjøp, salg og bruk.

De valgte seg området ved det såkalte Strax-huset på Laksevåg, et kommunalt tilbud som skal hjelpe brukerne til en bedre hverdag.

Siden har både politikere og politiet fått kritikk for å ikke stoppe den åpne russcenen. Naboene fortviler. De melder om innbrudd, overdoser, sprøytespisser og slagsmål.

Ifølge Bergensavisen er problemene så store at lovlydige beboere vil sette opp piggtrådgjerder rundt husene sine.

Politiet har også fått merke at Laksevåg er blitt magnet på rusavhengige – og alle de som vil tjene penger på elendigheten. Dette er beskrevet i varselet.

O
Utdrag fra varselet

Det åpne narkotikasalget

Rusmiljøet i Bergen har flyttet seg fra Nygaardsparken til Puddefjordsbroen ved Laksevåg.
Rusmiljøet i Bergen har flyttet seg fra Nygaardsparken til Puddefjordsbroen ved Laksevåg. Foto: HALLGEIR VÅGENES, VG.

7.oktober 2014 er to spanere på plass ved en skole og barnehage i Laksevåg. Naboer har tipset om at en nigeriansk mann jevnlig selger heroin i området.

Ifølge varsler har de bare tillatelse til å pågripe en eventuell kjøper.

Det går ikke lang tid før den mistenkte selgeren dukker opp. Spanerne gjenkjenner ham fra et bilde noen naboer har tatt.

En rusavhengig kommer bort. Noe utveksles. Så går de to hver til sitt.

Spanerne pågriper kjøperen så snart selgeren er ute av syne. Han blir tatt med 11 gram heroin. I avhør forklarer den rusavhengige at han betalte 5000 kroner for stoffet. Han innrømmer også å ha kjøpt fra samme mann tidligere.

«Han påviste også hvilket telefonnummer han kontaktet selgeren på», står det i varselet.

Det er nå en smal sak å stoppe én av de mange som beriker seg på elendigheten ved Strax’en.

Varsleren tar selv kontakt med sjefen på avdelingen.

«Selv om jeg var klar over den etablerte praksisen, foreslo jeg for ham pågripelse av afrikaneren og ransaking på aktuell adresse påfølgende dag, ikke minst ettersom han solgte ut i såpass store kvanta til hver kunde og virksomheten hadde pågått så lenge.

Dagen etter ble ønsket om å gripe inn drøftet i ledermøtet på avdelingen. Varsleren fikk tommelen ned. Han skulle ikke ta selgeren på Laksevåg.

«Begrunnelsen var at ettersom afrikaneren allerede hadde solgt 11 gram heroin, så fremsto det åpenbart at en sak mot ham ville bli en grov narkotikasak. I så fall ville saken ha havnet hos org. krim. for etterforskning», skriver varsleren.

Frykten for å finne virkelig mye narkotika i leiligheten var altså politiets argument for å holde seg unna.

I varselet tar tjenestemannen et kraftig oppgjør med det han omtaler som en fast praksis med å straffe brukerne, mens selgerne får gå.

«Jeg betviler at publikum har forståelse for at en sliten narkoman blir bøtelagt for besittelse av en brukerdose med 10.000 kroner, mens den som har kontroll på narkotikadepotet, skal «fredes». Politiet gir gjennom en slik diskriminerende praksis et signal om at man utelukkende fokuserer på de narkomane som et ordensproblem, og ikke på bakenforliggende årsaker», skriver han.

For beboerne i Laksevåg er problemet åpenlyst:

Jeg og andre i husstanden ringte politiet flere ganger, men så aldri at de kom for å gripe inn. Vi ringte minst fire ganger, kanskje så mange som ti. Virksomheten bare fortsatte, sier Jan-Erik Haugsøen, som er nestleder i Damsgård velforening.

På nært hold kunne han følge med på hvordan narkotikapakkene ble overlevert, og hvordan betalingen foregikk.

Jan-Henrik Haugsøen er nestleder i Damsgård vel, og oppgitt over politiet.
Jan-Henrik Haugsøen er nestleder i Damsgård vel, og oppgitt over politiet. Foto: Politiet

Pakkene ble sluppet ned på gaten. Så kom kjøperen like etterpå og plukket det opp. Pengene ble ofte festet i et sidespeil på en bil av kjøperen, for deretter å bli hentet av selger.

Hva tenker du om at det tilsynelatende ikke skjer noe når folk ringer for å be politiet gripe inn mot åpenlys narkotikahandel?

Det er horribelt og helt forkastelig. Det er et svik mot publikum. Politiet skal jo være på vår side. De må ha vilje til å gå inn i slike saker, sier Haugsøen.

I et politidokument unntatt offentlighet som VG Helg har fått tilgang til, karakteriseres tilstanden på Laksevåg slik: «Dersom utviklingen får fortsette vil rusmiljøet befeste seg ytterligere og det vil være grunn til å tro at de negative effektene vi så under tiden med Nygårdsparken også vil bli gjeldende for Strax-huset».

Utviklingen beskrives som negativ:

«…spesielt på kveld og nattetid er det blitt en økende grad av ran og voldshendelser […] Dette har resultert i at flere personer fra miljøet har valgt å bære med seg kniv […] informasjon om et økende innslag av utenlandske aktører, spesielt unge nordafrikanere, som oppsøker området ved Strax-huset for å selge narkotika».

Kundene er ifølge politiets eget dokument helt ned i 15-årsalderen. Mange av selgerne har ikke lovlig opphold i Norge.

«Det kan virke som om denne gruppen anser oppdagelsesrisikoen som lav».

O
Støttemelding fra varslerens politikollegaer

Varsler - Dette er en ukultur

DET FINNES INGEN SKRIFTLIG ORDRE om at tjenestemenn skal lukke øynene for grove narkotikasaker, kun muntlige føringer, ifølge varsleren.

Det skal være en innarbeidet praksis, sanksjonert av et stort antall ledere på ulike nivå i etaten. De mange eksemplene over flere år viser at det ikke er tilfeldigheter eller midlertidig ressursmangel som er årsaken til at kampen mot narkotika er satt på pause.

Gjentatte forsøk på å ta opp praksisen har ikke ført frem. Arbeidsmoralen er tynnslitt i avdelingen hans.

Varsleren skriver at en seksjonsleder ga beskjed om at spanerne måtte produsere «sexy» saker. Altså saker som kunne profilere politiet på en positiv måte i media.

VG Helg har undersøkt flere av eksemplene som er omtalt i varselet, og snakket med flere ansatte i politidistriktet. De har anonymt bekreftet de faktiske forholdene.

Selv ønsker ikke varsleren å uttale seg offentlig. Da VG Helg kontaktet ham, sa han dette:

Hvis et mediefokus kan bidra til å synliggjøre alvoret i varselet, og bidrar til å sikre forsvarlig saksbehandling, så er jeg positiv til det. Jeg ønsker ikke å gi ytterligere kommentarer, i hvert fall ikke på nåværende tidspunkt.

VG Helg har også ringt en rekke nåværende og tidligere ledere i bergenspolitiet. Flere avviser at det eksisterer en praksis om ikke å gripe inn mot grov narkotikakriminalitet. Men mange erkjenner at ressursene ikke strekker til.

Det var til enhver tid et spørsmål om prioriteringer og knappe ressurser. Det var det hele tiden, på alle avsnitt, sier Liv Karlsen, som nå har sluttet i politiet.

Selv om politiet ikke tar de store fiskene, hoper det seg opp med narkotikasaker som skal etterforskes og føres for retten. Også når politiet kniper Fridtjof Nilsen med ett gram hasj, blir det papirarbeid.

Snaut 800 saker venter nå på en påtalemessig avgjørelse ved Seksjon for bekjempelse av organisert kriminalitet. I desember i fjor var tallet over 1000, ifølge påtaleleder Ole Bjørn Mevatne. Narkotikasaker alene er anslagsvis et sted mellom 300 og 400, sier han.

September 2016 får politimesteren et nytt internt dokument i innboksen. Det er på 73 sider, skrevet av hans nærmeste undersåtter, lederne i distriktet. Kriminalitetsanalysen for 2017 er en form for statusrapport som skal gi toppsjefen en usminket versjon av tilstanden i distriktet hans. Her får Songstad dommen over politiets innsats de siste årene.

Om Songstad trodde varsleren overdrev, får han noe å tenke på. Kriminalitetsanalysen er til forveksling lik politioverbetjentens vurdering av tilstanden i Bergen:

«Ressurssituasjonen per nå tilsier at en har liten mulighet til å initiere nye store saker i politidistriktet», heter det i analysen.

Varsleren skriver at utenlandske kriminelle nettverk i praksis er fredet. I kriminalitetsanalysen står det:

«Politidistriktet besitter mye etterretningsinformasjon om flere av disse nettverkene. Denne informasjonen synes i liten grad å bli fulgt opp, noe som gjenspeiles i reduksjonen av antallet alvorlige narkotikasaker. Flere av nettverkene har holdt på i flere år og er opprinnelsen til mye av den narkotika som omsettes i Vest politidistrikt», heter det i analysen.

Mens varsleren påpeker at et økende antall grove volds- og sedelighetssaker begås av personer i det voksende nordafrikanske kriminelle miljøet, slår kriminalitetsanalysen fast at narkonettverkene sannsynligvis vil utvide fra narkotika til menneskehandel og annen alvorlig kriminalitet.

«Det synes som om politidistriktet per nå ikke er dimensjonert med nødvendige ressurser og/eller har vilje til å ta tak i disse utfordringene. Dette er uheldig med tanke på hvor samfunnsskadelige disse grupperingene er og har vært i mange år».

VARSLEREN NØYER SEG ikke med å advare sin egen sjef. Han går helt til topps. Den 6. juli mottar Anders Anundsen et brev fra Bergen. Her blir statsråden både gjort oppmerksom på varslingssaken og konsekvensen av bergenspolitiets praksis.

Justisministeren har i alle år vært talsmann for å sende kriminelle utlendinger på første fly ut av landet. Når får han vite at Norges nest største by er som frihavn å regne for narkolangere som oppholder seg ulovlig i landet. For det er særlig saker med utenlandske gjerningsmenn bergenspolitiet ikke vil røre. Varetektsfengsling, tolkning og uttransportering er svært arbeidskrevende.

Den enkle løsningen er la være å arrestere utenlandske narkoselgere.

«Det å være involvert i grov narkotikakriminalitet blir paradoksalt nok gjerningsmennenes «frikort» til fortsatt å kunne forbli i Norge og fortsette sin kriminelle virksomhet», skriver varsleren.

I brevet til Anundsen står det at mafialignende narkotikanettverk lenge har fått mer eller mindre fritt spillerom til å innføre og omsette narkotika i Bergen. Kampen om markedet hardner til:

«I disse dager foreligger fersk etterretningsinformasjon om et mulig forestående oppgjør med skytevåpen mellom et nordafrikansk og et albansk miljø», skriver varsleren.

«Selv ikke disse opplysningene skal politiet respondere på. «Risikoen» for å sitte igjen med en større narkotikasak er for høy. Må forbipasserende bli skadet eller drept i en skuddveksling for at alvoret skal synke inn?» spør han.

HENSIKTEN MED å skrive brev til justisministeren er tilsynelatende mer enn å gi Anders Anundsen mareritt om Bergen. Politioverbetjenten frykter at varselet hans skal bli parkert som «uenighet om prioriteringer». Den konklusjonen er feil. Spanerne har hatt flust av muligheter til å gjøre pågripelser som ville medført minimalt ekstraarbeid. Problemet er at toppledelsen eksplisitt ber dem la være:

«I møte med meg den 22.4.16 bekreftet visepolitimester John Reidar Nilsen at han og politiledelsen hadde gitt pålegg om å «strupe» inntaket av saker som gjelder grov narkotikakriminalitet».

Varsleren gjør det klart at praksisen ikke handler om at de ikke har kapasitet til å etterforske, men om en ukultur blant politiledere i politidistriktet som både politifaglig og etisk uholdbar – og i tillegg kan være ulovlig.

«Politiloven slår fast at politiet skal avdekke og stanse kriminell virksomhet. Det gjør man ikke ved å se gjennom fingrene med den. Det gjør man ved å gripe inn».

Varsleren hevder at han flere ganger har forsøkt å slå alarm, uten at det har ført til noen endringer. Føringene om ikke å gripe inn er bare blitt enda sterkere, mener han.

O
Støttemelding fra varslerens politikollegaer

HOTEL EDVARD GRIEG, 28. OKTOBER 2016: Riksadvokaten maner Norsk Narkotikapolitiforening til fortsatt innsats i kampen mot narkotika.

Riksadvokat Tor-Aksel Busch.
Riksadvokat Tor-Aksel Busch. Foto: Roger Neumann, VG.

Den kan ikke vinnes. Men det er livsviktig at den ikke tapes, sier Tor-Aksel Busch.

Blant tilhørerne er justisminister Anders Anundsen.

Om han kikker rundt seg i salen, er det stor sannsynlighet for at han vil se minst én av de 13 tjenestemennene ved Seksjon for bekjempelse av organisert kriminalitet som har uttrykt støtte til varsleren. De fikk alle lese rapporten etter at den var overlevert politimesteren. Alle har sendt SMS-er og e-poster til varsleren, som like godt videresendte dem rett til den øverste ansvarlige i Politi-Norge.

Varsleren er ikke alene. Her er tre av sitatene Anundsen mottok:

«Slik situasjonen er nå, føler jeg skam over å være en del av en organisasjon som med viten og vilje unnlater å oppfylle sitt samfunnsoppdrag».

«Alle skjønner at vi må gjøre prioriteringer. Men faktum er at kriminalitetsbekjempelse ikke lenger er i fokus. Resultater i form av forebygging og bekjempelse av grov og kynisk kriminalitet er ikke engang ønsket av våre ledere».

«Selv skal jeg senere denne uken møte noen sønderknuste foreldre som har mistet sitt eneste barn i en overdose. Måtte det minne oss om alvoret i hva vi jobber med og riste oss ut av den hengemyren vi nå har gått oss inn i».

Visepolitimester Olav Valland svarer: – Vi var fullstendig overarbeidet

Visepolitimester Olav Valland bekrefter at det er blitt gitt føringer om at inntaket av alvorlige narkotikasaker måtte reduseres kraftig.

I et intervju med VG sier Valland at dette var nødvendig på grunn av en enorm saksmengde ved seksjon for bekjempelse av organisert kriminalitet, spesielt fra 2013 til 2015.

– Både etterforskere og jurister var fullstendig overarbeidet. Mange av dem satt dag ut og dag inn, til langt på kveld, i ukevis. Vi var nødt til å gjøre noe med det i et HMS-perspektiv. Det vi gjorde da var at vi måtte redusere inntaket av saker og så måtte vi øke kapasiteten særlig på juristsiden. Det var en bevisst strategi.

– Hvordan fungerte dette i praksis?

– Det fungerer på den måten at de som da er i førstelinjen, må engasjere seg i færre saker, så enkelt er det.

Valland forklarer at det aldri var et direktiv eller pålegg, men heller en strategi om å redusere inntaket. Han kaller det en prioriteringsføring.

Etter at kapasiteten på juristsiden ble bedret, økte behovet for å sette inn ressurser på andre saksfelt, forteller Valland.

Blant annet saker som omhandler seksuelle overgrep mot barn og arbeidskriminalitet trekkes frem.

Les hele tilsvaret her eller se VGTV:

VGTV: Visepolitimester Olav Valland bekrefter at det er blitt gitt føringer om at inntaket av alvorlige narkotikasaker måtte reduseres kraftig.
ANNONSE

Publisert: 11. november 2016

Kommentarer

Siste saker om narkovarselet