FYLLINGSDALEN, 27. JANUAR 2014: Politispanerne gjemmer seg utenfor et blått hus. Inne i boligen som nå er omringet, bor en kjent størrelse fra narkotikamiljøet. Han har fått inn et parti på flerfoldige kilo amfetamin. Stoffet blir blandet med stavmikser, lagt i pakninger på 50 gram og gjort klar for salg. De sivilkledde politifolkene forbereder seg på å slå inn ytterdøren. Vakthavende jurist har gitt ransakelesordre. Om få minutter kan de gjøre et av de største narkotikabeslagene i Bergen på lenge. Så vibrerer mobiltelefonen. Det er sjefen som ringer. Han har fått nyss om aksjonen. Ordren er ikke til å misforstå: Avbryt! Ingen pågripelser. La amfetaminet ligge. Sett dere i bilen og kjør hjem.
POLITIHUSET I BERGEN, 21. APRIL 2016: Kaare Songstad vet at han har en tøff vår foran seg. Den tidligere beredskapsdirektøren i Politidirektoratet er sendt over fjellet for å gjenreise tilliten etter Monika-skandalen. Bergenspolitiet ligger fortsatt med brukket rygg etter at Robin Schäfer ble behandlet som en kjeltring da han avslørte at en barnemorder gikk løs. Fagforeningen fraråder nå alle medlemmene om å varsle om kritikkverdige forhold i etaten. Risikoen er for stor.
Songstad har bare vært politimester i drøyt 100 dager da han blir oppsøkt av en kollega som sjelden beveger seg inn i ledelsens korridorer.
Det er en av nestorene ved etterretnings- og spaningsavsnittet, en høyt respektert tjenestemann med mer enn 20 års fartstid ute på gaten.
I hånden har han en papirbunke. Det er et nytt varsel.
I den 52 sider lange rapporten beskriver politioverbetjenten det han mener er svært kritikkverdige forhold i politidistriktets fremste våpen mot narkotikahandel, Seksjon for bekjempelse av organisert kriminalitet.
Første setning lyder: «Innledningsvis vil jeg beklage at jeg lenge har vært en del av en ukultur i politiet».
IFØLGE VARSELET HAR SAMTLIGE NARKOSPANERE i Bergen lagt seg til en uvanlig praksis: De har sluttet å pågripe folk.
Og slik har det vært de siste årene. Bakmennene i narkobransjen kan nå operere tilnærmet fritt i Norges nest største by.
Politiet vet hvem som selger, de vet hvor de bor, og de vet hvor depotene ligger. Det er bare å kjøre ut og hente både heroin og metamfetamin. Likevel aksjonerer de ikke. Hvorfor?
Den stående ordren er ifølge varsleren at politiet ikke skal gripe inn mot grov narkotikakriminalitet.
Begrunnelsen? Slike saker tar for lang tid å etterforske.
Side for side beskriver varsleren hvordan ulike ledere har sanksjonert føringen om å avslutte kampen mot kriminelle nettverk som profitterer på narkosalg. Han lister opp en rekke konkrete eksempler på at politifolk har fått direkte ordre om å ikke arrestere kjente langere og beslaglegge stoffet deres.
Disse hendelsene betegnes som mulige brudd både på straffeprosess- og politiloven, og i direkte motstrid med Riksadvokatens rundskriv som ettertrykkelig presiserer at “alvorlige narkotikalovbrudd” skal prioriteres.
Ifølge varsleren er slike styringsdokumenter internt blitt omtalt som “politikerprat”. Det er de lokale sjefenes muntlige beskjed som teller.
Et av de mange eksemplene på mulige lovbrudd handler om politimennene som dro ut for å beslaglegge flerfoldige kilo amfetamin, men bare endte opp med solid dose kjeft fra sjefen.
FYLLINGSDALEN, 27. JANUAR 2014: En helt ordinær patruljebil ruller inn på bensinstasjonen ved Oasen kjøpesenter. Betjentene legger umiddelbart merke til en mann som virker nervøs ved synet av uniformene deres.
– Har du røykt i dag? spør politiet før de tømmer den lett skjelvende mannens lommer. Der finner de 15 gram hasj. Kan han ha mer hjemme?
Den lokale patruljen kjører de tre kilometerne fra bensinstasjonen til huset mannen deler med en kompis. Lite vet de at det blåmalte huset med hvite karmer få timer tidligere var beleiret av spesialtrente narkospanere.
Lykkelig uvitende om at politiledelsen har lagt ned forbud om å banke på døren, gjør de nettopp dét.
Det er tre personer i huset. Ingen åpner. I stedet kaster de en pose ut av vinduet. Den viser seg å inneholde 2,4 kilo amfetamin. Inne i huset finner de litt heroin, drøyt hundre narkotiske tabletter og en koffert med 500 gram hasj.

Mannen som bodde i leiligheten ble 16. april dømt til tre år og åtte måneders fengsel.
Retten mente mengden narkotika var så stor at den medførte stor spredningsfare. Det var også straffeskjerpende at motivet hans var profitt og at han var domfelt en rekke ganger tidligere.
ET STORT AMFETAMINBESLAG. En kjent narkoselger bak lås og slå. Det kunne blitt markert med kake og high fives i politihuset. Men slik var det ikke.
Dagen etter er aksjonen i Fyllingsdalen tema på narkotikaavsnittets morgenmøte. Stemningen var amper. Flere ledere sablet ned hele operasjonen. Den burde aldri ha funnet sted. Det var nemlig ikke patruljegutta som måtte etterforske og varetektsfengsle selgeren. Ansvaret for slike saker ble overført til ekspertene i Seksjon for bekjempelse av organisert kriminalitet.
Ledelsen trodde ikke det var tilfeldig at ransakelsen skjedde bare timer etter at deres egen aksjon var avblåst. Noen måtte ha tipset. Og det måtte være en av spanerne.
Påtalelederen tok ordet. I plenum spurte hun ut en førstebetjent om det var han som var den illojale. Var det han som hadde tystet?
Politimannen ble utsatt for en utspørring som ligner et avhør, står det i varselet. Da han nektet, ble han, med kollegene som vitner, anklaget for å lyve.
«En spaner ble samme dag oppringt hjemme av seksjonsleder og måtte gjennom samme avhørssekvens og med samme formål – å identifisere den skyldige i beslag og pågripelser», står det i varselet.
Daværende påtaleleder Liv Karlsen bekrefter overfor VG Helg at hun var på morgenmøtet og at hun hadde en «disputt» med førstebetjenten. Karlsen sier hun angrer på utbruddet.
– Senere samme dag beklaget jeg det som hadde skjedd. Jeg tok ham i hånden og følte at vi hadde skværet opp.
– Men hvorfor kjeftet du på ham? Her ble det jo tatt 2,4 kilo amfetamin?
– Jeg husker jeg var frustrert over den store arbeidsmengden, og vi hadde andre større saker som var prioritert. Derfor kom denne disputten. Men jeg påsto ikke at han løy.

VARSLEREN beskriver morgenmøtet slik:
«Ledernes primære fokus var altså ikke det relativt store narkotikabeslaget, men hvem som hadde skylden for at det var gjort.»
Ledelsen så ikke det problematiske ved at en velbegrunnet operasjon ble avblåst på grunn av «gjeldende føringer». Ingen fikk kjeft for at massevis av narkotika helt unødvendig hadde havnet på gaten. Dét var nemlig konsekvensen av sjefens ordre om å avbryte.
Etterretningsavsnittet satt på informasjon om at det var flerfoldige kilo amfetamin i Fyllingsdalen. Det var derfor de rykket ut. Da huset omsider ble ransaket, fant de bare 2,4 kilo. Hvor ble det av differansen?
Ifølge varselet fikk politiet senere informasjon om at minst to kilo amfetamin ble solgt ut i timene mellom den avblåste aksjonen og pågripelsen dagen etter.
Hadde politiet ransaket noen timer tidligere, kunne en av Bergens mest aktive narkolangere fått en enda strengere straff. Ifølge varselet var nemlig mannen i Fyllingsdalen den i byen med størst tilgang på amfetamin på den tiden. Han samarbeidet blant annet med albanske kriminelle i Oslo.
Varslerens konklusjon er klar: «Dette var tjenesteunnlatelse».

Kommentarer