15 FAMILIEMEDLEMMER ER PÅ VEI TIL TRYGGHETEN I NORGE. DA BÅTEN KANTRER UTENFOR HELLAS, HOLDER DE HARDT RUNDT HVERANDRE.

ELLEVE OMKOMMER.

Rahima (69)
Erez (4)
Bariz (10)
Bahez (6)
Reyan (4)
Barin (8)
Lelav (4)
Lava (1,5)
Leyla Bakir (36)
Dilman (24)
Bilal (2)
Jasim (28)
Vaman (28)
Ziyad (31)
Vaman (28)
Amin (36)
 

FIRE OVERLEVER.

Hun skjønner det nå. Den lille familien hennes er i livsfare. Tobarnsmoren legger minstejenta til brystet. Med den ledige armen drar hun også fireåringen tett inntil seg.

Bølgene slår mot båten. Det er lenge etter midnatt, natt til fredag 22. januar i år. Vaman (28), som tobarnsmoren heter, er redd. De sitter tett sammen i en altfor full, gammel båt midt på havet mellom Tyrkia og Hellas. En mamma, en pappa og to små jenter på vei mot et bedre liv. Målet er Norge, der tre av Vamans søsken bor.

Tyrkia
Hellas
Syria
Egypt
Libya
Libanon
Israel
Jordan
Irak
Iran
Saudi-Arabia
Kypros
Tunisia
Algerie
Middelhavet
200 km
400 km
Kos
Kalymnos
Leros
Bodrum
Her ved Kalolimnos skjedde forliset

Det er bekmørkt og kaldt. Det eneste lyset mammaen ser, er lyktene på det tyrkiske kystvaktskipet, som har fulgt dem en god stund.

De er 88 mennesker om bord. Syriske, irakiske og afghanske flyktninger. 14 av dem er hennes slektninger.

Mamma tar et ekstra godt tak rundt jentene sine.

Så kommer bølgen.

Med voldsom kraft vipper den båten rundt og river barna ut av armene hennes. Den eldste, Lelav, forsvinner først.

Snart glir også halvannet år gamle Lava bort fra henne.

Mamma kaver i vannet, kjemper for å holde seg oppe. Svelger vann, kjenner at hun er i ferd med å gi opp.

Brått får hun øye på Lava. Den lille jenta hennes henger fast i båten. Hun lever, hun er hektet fast i en spiker!

Mamma ser at hun gråter. Vaman hører andre som roper om hjelp, forsøker å få kontakt:

Se på jenta mi! Hvem kan hjelpe Lava nå?

Hvem kan få hektet henne av spikeren?

Bodrum, Tyrkia
22. JAN 2016: På havet
Kalymnos, Hellas
England
Kiel, Tyskland

London, noen timer senere: I en leilighet våkner en Bærum-jente til en grå vintermorgen.

For mindre enn to år siden var Jovan russ i hjemkommunen.

Hun starter dagen med en tekopp, slik hun pleier. Det er fredag 22. januar, hun føler seg ikke helt i form. Jovan pakker dynen rundt seg og begynner å lese nyheter på mobilen.

Hun klikker seg inn på en artikkel i Daily Mail.

A few hours later, a sailboat sank off Kalolimnos, south of Farmakonissi. The coast guard rescued 22 men and four women, and recovered 35 bodies: 17 women, seven men and 11 children.

One survivor told The Associated Press that the vessel's engine failed about 3 a.m., five hours after they left Izmir, Turkey. Speaking at a reception center on the nearby island of Kalymnos, he said about 80 people on board had paid $2,500 each for a berth, with half that sum for children.

Later, Turkey's state-run Anadolu news agency said the Turkish coast guard rescued six survivors from the area of the two accidents and found another three bodies.

Survivors change clothes at Kalymnos island after a rescue operation by the coast guard Friday, Jan. 22, 2016. A wooden sailboat carrying an undetermined number of people sank off the islet of Kalolimnos near the Greek southeastern island of Kalymnos. A number of people died in two separate incidents of boats smuggling migrants or refugees sinking off two Greek islands overnight into Friday. Dozens survived, and a search and rescue operation was underway for more potential survivors. (Giorgos Drosos/Kalymnos-News.gr via AP)

Brått stanser blikket på et bilde
Der er jo fetteren til pappa!
Og der er mannen til tanten min!
Omsorg: Ulltepper rundt frosne kropper. Varmt drikke og ro i den mørke Kalymnos-natten. Ennå vet ikke Amin og Jasim, nr to og tre fra venstre og Ziyad i oransje genser, at de har mistet alle sine nærmeste. Foto: AP

Bildet er fra Hellas. En gruppe menn delvis sitter og delvis ligger på et gulv. Flere har tykke ulltepper lagt rundt seg. Det er noe kjent med flere av dem. Det er jo fetteren til pappa! Og der er mannen til tanten min!

Nesten hele livet har Jovan (22) bodd i Bærum, sammen med familien sin. Men familien hennes er kurdisk, fra Mosul-området i Irak.

Hva gjør slektningene hennes med ulltepper rundt seg? Det har vært et forlis i Hellas i natt, forstår hun. Hvor er alle barna? Hvor er kvinnene? Har fetterne dratt alene?

Hun ringer faren sin, Jamal: Pappa, hva har skjedd i Hellas? Har du hørt noe? Se på Daily Mail nå!

Jovan er kusinen til Lava, som noen timer tidligere ble hengende fast på en spiker.

De neste timene skal det gå gradvis opp for Bærum-jenta at familien hennes er rammet av en katastrofe.

Tre dager senere sender Jovan en e-post til VG:

«Jeg mistet 11 personer av familien min, 4 av barna er fortsatt ikke funnet».

Prøvende spør Jovan om VG vet noe: Har dere oversikt over barn som er uten foreldrene sine etter forliset? Er det funnet døde barn som ingen vet hvem er?

Dette er historien om familiens fortvilte jakt på svar etter katastrofen.

Men det er også en historie om å leve videre uten visshet.

På flukt på et fremmed kontinent.

MAMMA VAMAN OG PAPPA ZIYAD VILLE GI LELAV (4) OG LAVA (1) ET NYTT LIV.

NÅ HAR DE MISTET DEM BEGGE.

Noen timer tidligere, ute på havet: – Lava! Noen må hjelpe meg!

På den synkende båten er mamma Vaman i ferd med å miste bevisstheten.

Den lille datteren hennes henger fortsatt på spikeren. Alle ser at Lava lever. Men de har mer enn nok med å kjempe for sitt eget liv. Ingen makter å kave seg mot den vesle, gråtende ettåringen.

Lavas mamma klarer snart ikke å holde seg flytende lenger. En afghansk flyktning svømmer rundt henne. Den unge mannen har holdt fast i faren sin lenge. Nå har han sluppet taket, faren er død.

Afghaneren hjelper Vaman, hun må holde fast i beltet hans. Ikke slipp!

Der borte ser hun fetteren sin, Jasim (27). Han holder seg flytende ved å tviholde på en tom dieselkanne. For litt siden forsøkte Vaman å gripe tak i den gravide kona hans, hun fløt forbi.

Det var da hun forsøkte å hjelpe den gravide kvinnen at også yngstedatteren Lava gled ut av Vamans armer.

Nå er begge døtrene borte. Alt er mørkt, skrik og kaos.

Bodrum, Tyrkia
22. JAN 2016: På havet
Kalymnos, Hellas
England
Kiel, Tyskland

Til sammen var 15 av Jovans slektninger på flukt. Noen dager tidligere var de kommet fra hver sin kant, i hver sin buss til den tyrkiske kystbyen Bodrum.

De visste at de måtte flykte – fra IS, krig og terror.

Men de visste ikke om hverandre. Utrolig nok møttes de tre familiene tilfeldig på den tyrkiske kysten, for å ta seg over til Hellas og tryggheten i Europa.

Søskenbarn
Gift
Jasim
Fra Bagdad
Amin
Fra Mosul
Vaman
Fra Rabiaa
Ziyad
Tyrkia
Hellas
Syria
Irak
Iran
Middelhavet
Bodrum
Bagdad
Mosul
Rabiaa

Vaman (28) Hamid Ahmed (28) kom fra Rabiaa i Irak, som ligger mindre enn én kilometer fra grensen til Syria. Som kvinne har hun holdt seg innendørs med de to små døtrene i den IS-styrte byen. Hver gang ektemannen Ziyad Ahmed Suleiman (31) gikk ut av døren for å skaffe seg sjåførjobb, var hun redd for at han ikke ville komme levende hjem.

Vamans fetter Jasim Mohammed (28) kom fra Bagdad. Selvmordsbomberne gjorde livet stadig farligere for bygningsarbeideren, kona Dilman (24) og de to små sønnene. I mai skulle sønnen Reyan (4) begynne i første klasse. Men det var ikke trygt å sende ham på skolen. Foreldrene ville gi ham samme trygghet som slektningene i Europa.

Vamans andre fetter, Amin Ali Mustafa (36), kom fra Irak. Bygningsarbeideren hadde reist med kona Leyla, to døtre, to sønner og sin slagrammede mor. Da IS kom, flyttet de ut av Mosul. Men IS kom etter. Så lenge Amin kan huske, har kriger kommet og gått. Hverdagen var halshugging, våpen og mordere. I gatene gikk «hekser» rundt og tok med seg barn, kvinner og menn. Den siste tiden før de dro mot Norge, holdt de seg inne og spiste det de hadde i skapene.

De møttes på hotellet i Bodrum, helt tilfeldig, tre søskenbarn som ikke hadde sett hverandre på mange år.

I tre døgn ventet de sammen, delte familiehistorier, lekte med barna og forberedte seg på reisen.

Det de nå skulle ut på, var et eventyr. De var spente.

Om kvelden torsdag 21. januar lå alle de 15 slektningene musestille og gjemte seg i den pinjekledde åssiden som løper ut i havet ved Bodrum.

Båten var trygg, hadde smugleren sagt. Skaffe flytevester? Nei, det trengte de ikke. Ferden til Hellas skulle skje i en ny luksusbåt. Smuglerne hadde alt nødvendig sikkerhetsutstyr. Det var helikopter om bord, og båten var stor. Det var ingen grunn til bekymring, forsikret smuglerne.

I mørket skimtet de fiskere som jobbet med dagens fangst. Plutselig kom lyssignalene flyktningene hadde ventet på. Nå skulle de om bord.

Men hva var dette? De ble skyflet om bord i en gammel, dårlig trebåt. Dette var ingen luksusbåt. Hvor var alt sikkerhetsutstyret?

Dere skal over i en annen båt, svarte smuglerne: Den venter lenger ute på sjøen, skynd dere nå!

19 år tidligere ble det samme farvannet krysset av Jovans pappa. Året var 1997, Jamal Hamid Amhed reiste nordover fra Mosul, slik broren hans hadde gjort.

Jovans far visste ingenting om at han en gang skulle føle seg norsk.

Etter å ha gått i land i Hellas reiste Jamal fra land til land oppover i Europa, og meldte seg som asylsøker i Danmark.

Han var 26 år gammel og trebarnsfar.

Syv måneder senere reiste han videre til Norge.

Etter fire år tok kona Halima med seg Jovan, lillebror Moa og yngstejenta Shin nordover med buss til Tyrkia og ferge til Athen. Målet var Norge.

Endelig kunne familien samles.

Senere kom også to av Jamals søstre og en bror etter. De etablerte seg i Bærum og Oslo.

Jamal hadde flere forskjellige jobber. Han var vaktmester på Dønski videregående skole, han var bilmekaniker og jobbet med bilvask.

Jovans foreldre fikk tre barn til. De har alle slått rot i det nye landet. Irak er blitt et sted der de besøker slektninger.

Det siste året har familien bodd i Rotherham i England. Sønnen Moa, som er 20 år, var Stabæk-spiller, helt til han fikk prøvespille for Manchester United. Nå spiller han for Sheffield FC, etter skader og usikkerhet om fotballfremtiden.

Samtidig bor Jovan i London.

Med de to eldste barna boende i England valgte familien å flytte etter.

Men de vet at de skal tilbake til Norge.

Det er Bærum som er hjemme.

KONA DILMAN (24) VAR GRAVID. REYAN (4) OG BILAL (2) SKULLE FÅ EN LILLESØSTER.

NÅ ER JASIM (27) ALENE.

Torsdag 21. januar ved 23-tiden: I den gamle, stappfulle trebåten som glir stille ut fra Bodrumkysten, holder mammaer og pappaer hardt rundt barna sine og ber om at dette skal gå bra.

Kvinnene har sydd dollarbunker inn i BH-ene. Smuglerne skal ikke betales før alle er trygt i land på Kalymnos. 30 000 kroner pr. person. De er nesten 100 mennesker om bord. Menneskelasten i denne ene smuglerbåten er verdt 2,5 millioner kroner.

Jasims kone Dilman er gravid i sjette måned. I månedsskiftet april-mai skal sønnene få en lillesøster. Dilman strekker på beina, hun begynner å merke det tredje svangerskapet.

Tobarnsmoren er urolig. De har vært på sjøen i mange timer og burde vært i Hellas for lengst.

Bortsett fra en rød lanterne finnes det ikke ett lys om bord.

Den store, trygge båten som skulle vente på dem, ser de ingenting til.

Et tyrkisk kystvaktskip har kjørt i ring rundt dem lenge. Lyskasterne fra skipet sveiper over dem.

Jasim følger med på den eldre syreren som fører båten. Han har problemer med GPS-en. Mobilen hans er tom for strøm. Hver gang de spør ham, sier han at de er fremme om maks 20 minutter.

Det har blåst opp til frisk bris. Det store kystvaktskipet går så tett på dem at det forsterker bølgene som slår mot den overfylte båten. Lyset sveiper stadig innom dem. Kystvakten er nødt til å ha sett at noe er galt om bord.

Motoren begynte tidlig å fuske. I bunnen av båten har mennene øst ut vann. Det strømmer inn fra et hull i båten. Fetter Amin har hjulpet til. Vannstanden der nede må være godt over halvmeteren nå. Jasim er sjøsyk. Det lukter diesel og oppkast.

Plutselig stanser motoren. De driver i bølgene. Båten ligger altfor tungt i vannet.

Tett i tett sitter mennesker med en ting felles: De er hjelpeløse i mørket langt ute på Egeerhavet, fordi de har tatt sjansen på å følge drømmen om et bedre liv.

Nå dør vi, sier den eldste syreren, han som styrer båten. Bølgene fra kystvaktskipet slår enda sterkere mot dem. Folk begynner å flytte seg.

Jasim, nå dør vi, sier kona hans.

Den eldste sønnen våkner: – Pappa, hvor er vi?

– Bare sov, gutten min. Vi er snart framme. Ikke vær redd, sier Jasim.

Så skjer det: Båten legger seg brått over på siden og går rundt. Jasim ser ikke kona.

Ungene er borte. Han kjenner at noen tviholder i armen hans. Jasim river av seg jakken i vannet; en ung, afghansk gutt har klamret seg til ham.

Jasim kaver, han er ingen god svømmer. Hjemme der han vokste opp, var bassenget for noen andre – ikke for ham.

Han klarer å holde seg flytende og griper etter en plastdunk han plutselig ser i vannet.

Det flyter lik overalt. Han skyver en død kropp vekk.

Plutselig kjenner han fast grunn under føttene. De har forlist ikke lagt fra den lille øya Kalolimnos. Rundt den ligger et par små skjær. Jasim kjenner at han når bunnen med føttene.

Så ler han. Ler og ler, Jasim som nettopp har sett kone og barn forsvinne i det mørke havet.

Ziyad, Vamans ektemann, dukker opp ved siden av ham.

Alle barna er borte. Hva er det du ler av? spør han.

Jasim er i sjokk. Han har ikke noe svar. Han forstår ikke selv hvorfor han ler. Men han klarer ikke å la være.

På det tyrkiske kystvaktfartøyet må de ha sett hva som har skjedd. Ingen av de overlevende registrerer noen forsøk på hjelp derfra.

Småbåtene fra Kalymnos begynner å komme.

Men kystvaktskipet bare forsvinner i mørket.

Bodrum, Tyrkia
22. JAN 2016: På havet
Kalymnos, Hellas
England
Kiel, Tyskland

Klokken 04.30 ringer mobilen. Dykkeren Mihalis bråvåkner. Det er kystvakten på Kalymnos – kan han komme?

Et kvarter senere er Mihalis og kona Kleopatra fremme i havnen i hovedstaden Pothia. Det har vært et forlis, og det er stort. Mihalis river med seg utstyret og fraktes utover havet i en rask båt sammen med en annen dykker.

Dykker: Mihalis Koumparos.

Han husker det forrige forliset, i oktober. Kaoset. Skrikene, de fortvilte ropene etter barna. Iskalde, forvirrede mennesker på jakt etter familien sin.

Han husker flytende bager, døde kropper, klær han plukket opp av havet. Vraket ble slept inn til havnen i Pothia. Inne i båten fant de en død kvinne og hennes døde barn.

Mihalis gruer seg.

Han vet hva som venter ham.

Alarmen sprer seg lynraskt i frivilliggruppen på Kalymnos. Det gamle slakteriet på øya er base. De har køyesenger, ulltepper, klær. Tørrmat og te er stablet i hyller. En av de frivillige driver restaurant. Hun har lært dem å lage mat i store porsjoner.

Den pensjonerte læreren Nina Georgiadou gjør mottaket klart. Hun leder gruppen Immigrant and Refugee Support Group in Kalymnos.

Det har vært mer enn nok for Hellas de siste årene. Midt i den dype, økonomiske krisen har Ninas to sønner fullført hver sin mastergrad og gjennomført alle kurs som skal til for å komme seg ut i arbeidslivet.

Men jobb er det helt umulig å få for to høyt utdannede unge menn.

Hele tiden kommer det nye krav om innstramminger mot øyfolket. Nye beskyldninger om latskap og livsnyteri på solskinnsøyene. De opplever det som blodig urettferdig. Folk klarer seg fordi de hjelper hverandre. De jobber hardt, hver eneste dag, og hjelper stadig nye båtlaster av mennesker som strømmer inn på strendene og ber om hjelp.

Egentlig er det mer enn de klarer. Men de kan ikke annet enn å hjelpe.

Grekere vet hva det vil si å være flyktninger. Ninas mor var flyktning i Palestina under andre verdenskrig.

Når flyktningene står der, finnes det bare ett alternativ.

I fem timer gjør dykkeren Mihalis en jobb det er umulig å stålsette seg fullt ut for.

Sammen med den andre dykkeren svømmer han rundt i mørket, og løfter døde mennesker opp i små båter.

Selv små døde barn er tunge når de skal bukseres opp fra havet.

Mihalis skrur av følelsene og konsentrerer seg om jobben han skal gjøre.

For hvert menneske han finner, får etterlatte en visshet.

Det er i det minste en trøst.

Utover formiddagen fredag 22. januar forstår beboerne på Kalymnos omfanget av katastrofen. Kystvakt, dykkere og de frivillige flyktninghjelperne har jobbet som besatt for å berge liv.

34 døde mennesker blir båret i land i Pothia

Hentes i land: De døde fra forliset bæres i land i Pothia på Kalymnos. En av dem som bærer de døde i land er dykkeren Mihalis. Video: George Lias, Agean Media

Det befinner seg 16 kvinner, 11 barn og syv menn i de svarte sekkene.

Ytterligere en kvinne dør på sykehuset.

Åtte av de omkomne skal forbli uidentifiserte.

Kystvakten registrerer 26 overlevende: 22 menn og fire kvinner.

Fire av dem er Jovans slektninger. Vaman og ektemannen Ziyad, og hennes to fettere Jasim og Amin.

OM BORD I BÅTEN HADDE HAN KONA LEYLA, DØTRENE BARIN (8) OG BAHEZ (6), SØNNENE EREZ (4) OG BARZ (10) – OG SIN SLAGRAMMEDE MOR RAHIMA (69).

AMIN (36) MISTET ALLE.

På mottaket i havnen får de fire slektningene varme ulltepper rundt seg.

Så er det bare å vente.

Ute i den livsfarlige smuglerbåten hadde fetter Amin familien sin tett rundt seg. Hans gamle mor ba intenst til Gud. Selv holdt han kona Leylas hånd. Med den andre forsøkte han å bære sønnen Erez så lenge han orket. Hver gang han trengte pause, ble sønnen sendt frem og tilbake til en annen mann.

Plutselig var alle borte. Kona, barna og hans gamle mor.

Kan noen av dem være reddet?

Nina og de andre hjelperne på mottaket spør ikke så mye. Det er ikke tidspunktet for det. Mange av de overlevende er i sjokk. Omsorg er det viktigste.

De overlevende flyttes til Olympic Hotel. Nyheten har spredd seg på øya.

Jovans fire slektninger får klær og hjelp til å varsle familien.

Timene går, ingen barn, ingen koner, ingen gammel mor hjelpes inn på hotellet.

Bodrum, Tyrkia
22. JAN 2016: På havet
Kalymnos, Hellas
England
Kiel, Tyskland

I England får Jovans pappa, Jamal, bekreftelsen fredag formiddag. Vaman, hans yngste lillesøster, var på vei mot Norge med familien sin. Nå har hun ringt fra Hellas til familien i Nord-Irak og fortalt om forliset.

De savner mange barn. Flere er bekreftet døde.

Vaman skal være sammen med mannen sin og de to fetterne, får Jamal vite.

Han ringer broren Agid, som også bor i England. De må dra til Hellas, sammen. Det er katastrofe i familien.

Bodrum, Tyrkia
22. JAN 2016: På havet
Kalymnos, Hellas
England
Kiel, Tyskland

Lørdag er de fremme på vindfulle Kalymnos. De to mennene triller koffertene sine langs havnen, mot Olympic hotell.

På lang avstand ser de henne: Vaman, lillesøsteren som de ikke har truffet på mange år.

Hun oppdager brødrene, som kommer mot henne.

Det blir for mye for den unge mammaen.

Vaman faller om på fortauet

Mandag 25. januar går mamma og pappa de tungene skrittene inn i et rom på det lille sykehuset i Kalymnos, sammen med Jovans far.

Der ligger fireåringen på en seng, pakket inn i et tykt, grått teppe.

Den lille sprudlende jenta ville lære norsk, som kusinene sine. Hun hadde snakket med mamma om å gå på tivoli i Norge. Tivoli så morsomt ut, hun hadde sett det på TV i sin innestengte tilværelse i Rabiaa. Hun skulle snurre rundt og rundt i en karusell.

Nå ser Lelav ut som hun sover.

Mamma og pappa bekrefter:

Det er henne, det er ingen tvil om det.

De kjenner på henne og kysser den lille kroppen. Lelav er død.

Mamma og pappa har nok forstått det noen dager. Men nå har de sett det selv.

Du slutter ikke å lete etter et savnet barn. Hva skjedde med Lava? Tenk om hun lever!

Vaman ser datteren for seg hele tiden. Hun henger på spikeren, hun gråter.

Så lenge hun ikke er funnet, kommer Vaman alltid til å vente på henne.

Jovan ringer tanten sin fra hybelen i London. Vaman var ni år da broren hennes dro til Norge. Nå er både Jovan og Vaman blitt unge kvinner, nesten jevngamle.

De neste ukene snakker de sammen hver dag, via nettet. De første dagene er det nesten bare gråt. På Kalymnos hjelper de to brødrene fra Bærum og Rotherham slektningene sine så godt de kan. De følger dem på fergeturen videre til Athen – der de tar et siste farvel.

Barna, Amins gamle mor og de to døde konene sendes hjem til Kurdistan i kister.

Vaman, Ziyad, Amin og Jasim fortsetter ferden nordover i Europa, der drømmen om en ny tilværelse lå.

14. februar reiser VG til Kalymnos – sammen med Jovan og pappa Jamal.

Kan noen ha svar på hva som kan ha skjedd?

Svaret vil sikkert være brutalt. Men det er bedre enn å gå rundt og gruble seg syk.

Også Jasims sønn Reyan (4) er savnet.

Amins datter Barin (8) og den mellomste sønnen Barz (10) ble heller aldri hentet opp av havet den fryktelige natten.

Hva om et barn flyter i land i Tyrkia? Får foreldrene vite det da?

Det tror ikke kystvakten i Pothia.

Samarbeidet over grensen er alt annet enn godt.

Dykkeren Mihalis har sovet dårlig siden forliset. Det har kostet å bære i land gravide kvinner og døde spedbarn med bleier.

Allerede før vi drar til Kalymnos nevner VG savnede Lava for ham.

Hadde hun bleie på? spør han tilbake. Ja, får vi formidlet fra Jovan.

På Kalymnos skvetter han til da han møter Jovan for første gang. Hun er så lik kvinnene han hentet opp av vannet.

Dykkeren har barn selv, og skulle så gjerne fortalt familien at han hadde funnet Lava, for å gi dem visshet. Han har sett på bildene av jentebarnet og tenkt. Mihalis er helt sikker: Det var ikke henne. Hadde Lava vært funnet, ville de fått beskjed fra sykehuset, sier han.

Dykkeren er overbevist om at det fortsatt ligger mennesker inne i vraket, forteller han til Jovan og Jamal. Slik var det med en båt som forliste i oktober.

Denne gangen ligger vraket på over 100 meters dyp, på den andre siden av grensen. Det er tyrkerne som må gå ned og undersøke vraket.

Det kommer de aldri til å gjøre, tror Mihalis.

På kystvaktens kontor i Pothia ligger en bok med portretter av døde mennesker. Den får ikke VG se.

Men Jamal og Jovan er pårørende, og får bla i boken.

De ser sine døde familiemedlemmer, de kjenner igjen både kvinner og barn.

De blar også gjennom bilder av åtte uidentifiserte døde. Ingen av dem er barna de savner.

Alle de ukjente vil bli sendt til Rhodos. Det vil bli tatt prøver av dem, slik at de kan identifiseres med DNA. Deretter vil de bli gravlagt.

Jovan og Jamal bruker lang tid. De kommer rystet ut. Begge har hodepine.

Kystvakten har fortalt dem at de mener at deres tyrkiske kolleger bevisst lagde bølger rundt den stappfulle smuglerbåten.

Det er ikke til å fatte.

Jamal og Jovan reiser ut med båt. De filmer både de knudrete, karrige klippene på Kalymnos og det mektige, flate havet. Bodrum ligger inne i bukten.

De vil vise det til Vaman, Ziyad, Amin og Jasim: Der ute, ved den lille naboøya Kalolimnos, skjedde det. Så langt fra land var dere. Sånn ser det ut på en godværsdag.

På havet: Jovan og faren Jamal Hamid Ahmed reiser ut mot ulykkesstedet. Hva skjedde med våre slektninger? I den vakre grønne lagunen som vender mot ulykkesstedet, finner Jovan og faren vrakrester og barnesko.

Jo mer de overlevende vet, jo bedre. Kanskje blir det lettere å forstå det som skjedde.

Innerst i lagunen som vender rett mot ulykkesstedet, ligger vrakrester og gjenstander som er skyllet i land.

Jovan plukker opp en rosa smokk. I den andre hånden har hun en svart barnesandal. «Made in Syria», står det på den. Kanskje glapp den av en liten fot på et båtdekk, der de satt tett i tett på vei mot et nytt liv.

Jovan og pappaen finner flere flytevester. En av dem er skylt langt opp på stranden. Flytelementet viser seg å være et oppklippet sitteunderlag. Det ville ikke hjulpet noe som helst for en som kjempet for livet i bølgene.

De tenker at smuglernes kynisme knapt er til å tro.

Bodrum, Tyrkia
22. JAN 2016: På havet
Kalymnos, Hellas
England
Kiel, Tyskland

Barnelatteren. Den er der hele tiden. Barnegråten også.

Vaman, Ziyad, Amin og Jasim er blitt fire bitte små brikker i Tysklands fullstendig overbelastede asylprosjekt.

Det er blitt mars måned, VG møter de fire overlevende i Kiel.

Ved en stor gresslette står hvite containere i lange rekker. De er fylt med flyktninger og asylsøkere.

Ingen av dem hadde forestilt seg at reisen mot en bedre fremtid skulle ende her.

Et sted for sorg: For Vaman, Ziyad, Amin og Jasim er hver dag blant lekende asylsøkerbarn en tung påminnelse om hva som har rammet dem. Det er vanskelig å bearbeide den aller største sorgen i en boligcontainer.

– Jeg klarer ikke å gå i kantinen og spise. Det er så mange barn der. Jeg hører mine egne gutter hele tiden. Jeg snur meg, men så er det ikke dem, sier fetter Jasim.

I Athen meldte de koner og barn savnet hos Røde Kors og fikk seks måneders oppholdstillatelse i Hellas, via FNs høykommissær for flyktninger.

Så ble de raskt satt på en buss nordover og kjørt forbi alle flyktningene og migrantene som satt fast ved grensen til Makedonia.

Ferden endte her i Kiel. Hvorfor akkurat her, vet de ikke.

På den andre siden av Nordsjøen er Norge og Vamans familie.

Kielfergen har daglige avganger til Oslo.

Men den kan de ikke ta.

Jovan ringte bekymret VG i slutten av februar: De fire har avgitt fingeravtrykk i Tyskland. Hva betyr det for mulighetene til å komme til Norge? spurte hun.

Det betyr alt, skulle det vise seg. Det betyr at de blir i Tyskland. Og det kan de være glade for, svarer Norsk Organisasjon for Asylsøkere når VG spør. Norge returnerer i mye større grad til kurdiske områder i Irak og Bagdad.

Vi sitter på gulvet i stua til en av Jamal og Vamans tremenninger, som har slått seg ned helt nord i Tyskland. Når det er katastrofe, åpner fembarnsfamilien dørene for sine slektninger.

Hvordan blir det nye livet i Europa? Hva skal skje med oss?

Det synker inn hos Vaman at det er i Nord-Tyskland hun og Ziyad skal bygge fremtiden uten barna.

På den store TV-skjermen scorer Lionel Messi. Han setter et frispark rett i mål, skrur den rundt Sevillas forsvarsmur.

En liten stund er det bare Messi vi snakker om. Selv når alt er bekmørkt, er det mulig å mobilisere entusiasme rundt en ballkunstners ferdigheter.

I den lyse, hyggelige stua sitter fire voksne slektninger som til sammen har mistet sine 11 nærmeste.

Som best de kan forsøker de å takle situasjonen – og å henge med i systemet de er inne i.

På hvert sitt vis forsøker de å få utløp for sorgen. Jasim holder en arm rundt Amin. Det er godt å være to fettere sammen. De trenger bare å kaste et blikk på hverandre for å se hvordan den andre har det.

De ler sammen – og gråter sammen.

Tyngst er det om kveldene, når de ligger under dynene i køyesengene i containeren og venter på at sovetablettene skal virke. I noen timer kan søvnen lindre litt av smerten. De våkne timene må de bare komme seg gjennom så godt de kan.

Vi tenker på apparatet som ville vært satt i sving i Norge. Tenk om en partybåt med 100 mennesker hadde gått ned i Oslofjorden.

Kriseteamene hadde stått klare, katastrofealarmen hadde gått i hele beredskapsapparatet.

Skal videre alene: Amin mistet kona, moren og sine fire barn. Hør Amin fortelle om det tragiske forliset.

Fetter Amin skulle så gjerne hatt konas giftering. Da han så henne på sykehuset, var alle smykkene tatt av henne.

Pengene som Jasim og Amins koner hadde sydd inn i bh-ene, var også borte.

Øredobbene var tatt av lille Lelav. Hvem gjør sånt? spør de.

En kamerat av dem, Maher, har sittet taus i sofaen og hørt de andre snakke. Selv mistet han syv av sine nærmeste i forliset. Han ser opp:

– Hva synes du om smuglerne? Er de kriminelle? Alt de sa, var bare løgn. Jeg vil bare at smuglerne skal bli tatt, sier han.

Vi går sammen gjennom mottaket. Schleswig Holstein, delstaten helt nord i Tyskland med 2,8 millioner innbyggere, har fått like mange flyktninger som Norge.

De er heldige som er her, blir det sagt. Det er mye vanskeligere i Berlin eller sørover mot München. Der er det mange flere, sier mottakslederen.

Fetter Amin synes det er tungt å se alle familiene i mottaket.

Han vet at veien videre, den må han gå alene.

– Det gjør meg deprimert. Jeg føler meg så tomhendt, sier han.

– Hva tenker du om fremtiden?

– Fremtiden er det bare Gud som kjenner. Jeg har mistet alt. Hvis et land aksepterer meg, aksepterer jeg det landet, sier han.

En liten gutt løper alene rundt med en fotball mellom sølepyttene. Han er fem-seks år. Ballen havner foran Jasims føtter. Den 27 år gamle tobarnspappaen sparker ballen tilbake til gutten. Får den i retur, begynner å trikse. Oj, her er en fotballspiller. Jasim leker med ballen, den går fram og tilbake mellom ham og gutten.

Vi får et glimt av den pappaen han var for guttene sine før reisen.

– Alle vil sine barns beste, sier Jasim.

– Vi ville at barna skulle få de samme mulighetene som barn i Europa.

Barnas framtid. Det var derfor vi dro.

UDI:

– Vanskelig å komme til Norge

Utlendingsdirektoratet ser ingen umiddelbare muligheter for å gi Jovans slektninger opphold i Norge.

– Dersom personene i Norge er annen familie/slekt enn ektefelle eller mindreårig barn, kan Tyskland kun be oss om å ta ansvar for søknadene «med henblikk på å føre nærstående sammen av humanitære grunner, særlig ut fra familiemessige eller kulturelle hensyn». Denne regelen har en svært høy terskel, og er i prinsippet ikke i bruk, sier direktør Hanne Jendal i asylavdelingen i UDI.

Publisert: 23. april 2016