Flukten fra nord

De rømte fra verdens mest lukkede diktatur til et av verdens mest moderne samfunn. Fra nød og sult i Nord-Korea – til frihet og velstand i sør. Trodde de.

Denne uken fikk diktator Kim Jong-Un på ny hele verdens oppmerksomhet da han erklærte at Nord-Korea har prøvesprengt en hydrogenbombe for første gang.

Hvert år risikerer flere tusen nordkoreanere livet for å rømme fra verdens mest lukkede land. De fleste ender på den kinesiske landsbygda. Sør-Korea har tatt i mot 28 000 mennesker fra diktaturet som har vært styrt av tre generasjoner Kim i 70 år.

Avhopperne må føle seg som Lotto-vinnere, sier mange sør-koreanere. Unnsluppet fra en stat som ifølge FN begår «menneskerettsbrudd med et så stort omfang, skala og i en slik natur at det ikke kan sammenlignes med noe annet land i den moderne verden».

Men en fersk rapport slår fast at to av tre flyktninger sliter med å forstå og fungere i Sør-Korea.

VG Helg har møtt syv avhoppere som forteller om flukten, livet de forlot i nord og verden som møtte dem i sør.

Flukten

Yeong Ok Choi (49)

Før:

Jobbet i tekstilfabrikk i Kaesong, sør i Nord-Korea

Nå:

Studerer teologi og jobber som pastor i kirken «Nytt håp» i Seoul.

Flukten:

27. august 1998 – 10. april 2006. Smuglet til Kina, solgt til bonde, gikk til fots til Mongolia og fløyet til Seoul.

Tok med:

En plastpose med bilder av de to døtrene, og en tom tøyveske til å fylle med ris.

Heisen knirker seg sakte oppover de 20 etasjene i en av Seouls massive boligblokker. I dette borettslaget bor over tusen flyktninger fra diktaturet noen mil lenger nord.

Yoeng Ok Choi (49) låser opp døren til kommunalleiligheten og setter frem skåler med epler, druer og småkaker. Ifølge koreansk skikk må gjestene få tilbud om det beste hun har av mat.

Så blir hun stående og trampe litt med venstrefoten i gulvet. Det er fantomsmertene som hogger tak i henne. Hun viser frem foten, på høyrebeinet er det to tær igjen, venstrefoten har ingen tær.

Det føles som noen stikker nåler inn i tærne som ikke lenger er der, beskriver Choi.

Skadene var på langt nær det verste som skjedde på hennes flukt fra Nord-Korea.

Yoeng Ok Choi kommer tilbake til hjemmet tidlig om morgenen etter å ha vært i en nabolandsby og stjålet to blader fra en ribbet maisåker. Det er slutten av august i 1998 og hungersnøden herjer i Nord-Korea.

Hun klemmer de to døtrene på seks og syv år inntil seg en siste gang og gir dem ett blad hver. Om de tygger på bladene, vil de kunne kjenne den søte smaken av mais i munnen. Det er det beste hun kan gjøre for dem nå.

I landsbyen hennes dør minst ti personer hver dag. Hun har lært seg å koke gress, og knuse never og bark til et slags brød. De siste dagene har de spist jord for å fylle tomheten i magen.

Nå skal hun reise fra familien, smugles over grensen til Kina for å forsøke å finne jobb, mat, hva som helst for å overleve.

Planen er å vende hjem så snart hun har funnet noe som kan hjelpe.

Idet hun vinker farvel til døtrene, vet hun at sannsynligheten er stor for at de ikke lenger er i live når hun kommer tilbake.

«Jeg har sett hundrevis av mennesker sulte i hjel, men den natten så jeg to av mine nærmeste fryse i hjel. Det er fortsatt i marerittene mine»

Yeong Ok Choi (49)

Historien til Yeong Ok Choi er full av lidelse. Hun er blitt en viktig stemme for å fortelle om risikoen avhoppere utsettes for på sin flukt til Kina. I 2007 vitnet hun i det sørkoreanske parlamentet og i fjor kom boka om hennes liv, «En form for lykke», ut på tysk.

På sin flukt ble den vakre, unge moren solgt til en kinesisk bonde. I åtte år levde hun i tvangsekteskapet, med vissheten om at hun hadde sviktet døtrene i hjemlandet.

Så ble hun gravid. Mannen lot henne reise til Sør-Korea, slik at barnet ville bli født i det rike landet hvor hun automatisk blir statsborger. Men først måtte hun smugles over grensen til Mongolia og søke opphold via Sør-Koreas ambassade.

Den bitende vinden fyker over slettene i Gobiørkenen en iskald marsdag i 2006. Sammen med venninnen strever Yeong Ok Choi seg fremover med snø til midt på leggen.

Hun er gravid i syvende måned, og de forteller hverandre historier om hvordan livet vil bli når de kommer til Sør-Korea. Venninnen Soon Hee skal bli prest, Yeong Ok skal bli mor.

Det har gått ett døgn siden smuglerne satte dem av nær grensen og ba dem gå nordover. Gruppen på åtte personer er splittet to ganger etter krangel om hvilken retning de skal gå.

Hun må tisse og setter seg ned i snøen. Men da hun kjenner smertene mellom beina, og toppen av et ørlite hode, forstår hun at fødselen er i gang.

Milevis fra hjelp og varme føder hun sin første sønn.

Han skriker én gang, før kulden slår den lille kroppen ut. Sammen med venninnen klarer hun å slite over navlestrengen. De svøper ham i de varmeste klærne de har. Med store blødninger i underlivet må hun gå videre i mørket.

Han lever i to timer, så slutter han å bevege seg, slutter å puste. Det er ingenting annet hun kan gjøre enn å gå videre.

Sønnen legger hun i håndvesken.

Ett døgn senere kollapser hun og venninnen i snøen. De blir liggende. Da hun blir vekket av mongolske grensevakter, er hun så vidt i live, liggende mellom sin døde sønn og sin døde venninne.


Den lille kroppen til Yeong Ok Choi overveldes av hikstende gråt når hun forteller. Hun ber om unnskyldning, vil klare å fullføre historien om flukten.

– Jeg har sett hundrevis av mennesker sulte i hjel, men den natten så jeg to av mine nærmeste fryse i hjel. Det er fortsatt i marerittene mine.

Selv ble hun funnet med kraftige frostskader. Etter seks måneder og 20 operasjoner på sykehus i Mongolia og Sør-Korea ble hun skrevet ut med åtte færre tær.

Så begynte livet i et nytt land.

Dr. Ae-ran Lee (55)

Før:

Kvalitetsinspektør for matfabrikker i Yangang-do i Nord-Korea.

Nå:

Driver Senter for frihet og gjenforening, et institutt om nordkoreanske mattradisjoner og en restaurant i Seoul.

Flukten:

16. august – 19. oktober 1997. Krysset grenseelven til Kina, sørover til Vietnam og fly til Seoul.

Tok med:

Sønnen (4 måneder), familiebilder og en giftpille.

Belønning og frykt er to av de viktigste styreprinsippene for Nord-Koreas ettpartistat. Kim Il-song og hans etterkommere er de eneste som kan beskytte folket mot imperialistene.

Lojalitet belønnes med gaver og makt. De som regnes som statens fiender, straffes.

Det skjedde med familien til Ae-ran Lee (55), forteller hun. På 70-tallet begynte Kim Jong-il en massekartlegging av alle familier i landet. Den avdekket at Ae-rans bestefar var offiser på Sør-Koreas side under Koreakrigen på 50-tallet.

Ti år gammel spiste hun middag med familien i Pyongyang, da sikkerhetspolitiet kom på døra. De fikk noen minutter på seg til å pakke. Så ble familien tvangsflyttet fra storbyen til en landsby nordøst i landet. Faren, som hadde vært byråkrat, måtte plutselig bli tømmerhugger.

– Alle mine fremtidsdrømmer stanset brått. Uansett hvor hardt jeg jobbet, ville jeg aldri få sjansen til å gå på prestisjeuniversitetene eller flytte til byen. Livet mitt i Nord-Korea sluttet egentlig der.

Ae-ran har planlagt flukten i månedsvis. Helt siden hun var gravid og kjempet mot hungersnøden. Nå er det august 1998 og sønnen er fire måneder gammel. Hun gjør seg klar for å reise sammen med faren, broren og spedbarnet.

Noen få familiebilder legges tørt i en plastpose, slik

at hun trygt skal kunne vasse over elven som skiller dem fra Kina. I en lomme har de tre familiemedlemmene hver sin pille. Hvis de tygger på den, vil de være døde i løpet av kort tid, de har avgjort at ingen skal dø i fangenskap. En annen lomme er fylt av amerikanske dollar – imperialistenes penger – sendt dem fra bestemoren i USA.

Elven nord for Yangang-do er på sitt laveste i midten av august, og klokken tre om morgenen er det fortsatt mørkt når de fire skyggene vasser over. En neve dollar har skiftet eier og grensevakten later som han ikke ser familien.

Ae-ran Lee er suksesshistorien fra Nord-Korea. Kvinnen som flyktet fra kommunismen, tok doktorgrad og holder forelesninger om markedsøkonomi.

– Jeg elsker kapitalisme. At man får alle muligheter dersom man jobber hardt for det. Det er bare din egen innsats som setter grenser for hvor langt du kan nå.

Hun dytter fram et fat med dampet svineknoke og eplesalat, en nordkoreansk spesialitet på matinstituttet hun driver i sentrum av Seoul.

– Svinefett er bra for huden! sier 55-åringen og stryker seg over glatte kinn.

– Jeg har jobbet hardt og skapt mitt eget liv. Men det er aldri et enkelt valg. Å forlate alt du kjenner og alle du er glade i, med et håp om hva du kanskje kan skape, sier Ae-ran Lee.

«Jeg elsker kapitalisme»

Dr. Ae-ran Lee (55)

Fra den lille balkongen sin kan Yeong Ok Choi se barna til de nordkoreanske avhopperne leke i bakgården mange etasjer under.

– Jeg planla aldri å etterlate døtrene mine i Nord-Korea. Jeg sviktet dem totalt. For dem er jeg hun som dro da de trengte meg mest.

Nord-Korea

Yoon-hee Yang (20)

Før:

Gatebarn forlatt av foreldrene i Yangang-do i Nord-Korea.

Nå:

Studerer til videregående eksamen og bor i et gruppehjem med ti barn og tre voksne i Paju i Sør-Korea. Har en sønn på 2 år.

Flukten:

2009-2012. Reiste alene til Kina, bodde på Daniel Parks barnehjem. Flyktet til Laos, Thailand og Sør-Korea ved hans hjelp.

Tok med:

Ingenting

De kalles Kotjebi – blomstrende svaler – og er de fattigste av de fattige i Nord-Korea. Tusenvis av gatebarn som har mistet eller er blitt forlatt av sine foreldre og må søke etter mat og husly i de kalde områdene lengst nord i Nord-Korea.

Yoon-hee Yang (20) sitter tungt sminket ved kjøkkenbordet til pastor Daniel Park i gruppehjemmet hun deler med ti barn og tre voksne en time utenfor Seoul. Hun var bare seks måneder gammel da foreldrene skilte seg og overlot datteren til en venn. Åtte år gammel ble hun kastet ut hjemmefra og måtte klare seg selv.

Fingrene med sølvlakkerte negler fikler med mobilen. Det er ikke så lenge siden hun fikk telefon fra et av Sør-Koreas største talkshow, de ville gjøre henne til TV-stjerne. Hun takket nei, vil ikke gjøre livet sitt til underholdning.


Verden vet lite om hverdagslivet til de 25 millioner menneskene som bor i Nord-Korea. All offentlig informasjon kontrolleres av regimet. Det finnes ingen politisk opposisjon. Og utenlandske journalister som slipper inn i landet, fotfølges av statlige oppassere.

For ett år siden holdt Nord-Korea valg. Stemmeseddelen besto av ett navn, Kim Jong-un, og en rute for «ja» og en rute for «nei». De statlige nyhetssendingene feiret en oppslutning på 99,97 prosent

Avhopperne i Sør-Korea forteller svært ulike historier fra hjemlandet. Noen forlot ensformige liv fordi de var nysgjerrige på verden utenfor, andre rømte fra livstidsdommer i politiske fangeleirer. Noen beskriver et fattig land som ønsker folkets beste, de fleste beskriver et land der folket manipuleres og sultes.

«Det var et helvete å vokse opp på gata som ung jente»

Yoon-hee Yang (20)

Ti år gammel driver Yoon-Hee hvileløst rundt i gatene i Yangang-do, på grensen mellom Nord-Korea og Kina. Alt handler om å finne mat nok til å overleve det neste døgnet.

Hun har kjent smerten når kulden har vært nær ved å ta livet av den lille kroppen, og vet at vinteren snart er på vei. Hun plukker matrester fra gaten, og har lært seg hvilket gress som gjør henne syk og hvilket gress som kan spises. Hun har sett venner dø av sult.

Noen ganger får hun komme inn til naboer. På fjernsynsskjermen følger de voksne paraden som markerer 60-årsdagen for opprettelsen av Nord-Koreas arbeiderparti. Hundretusener av soldater og skoleelever har øvd i månedsvis. Løfter strake bein mot himmelen i synkron marsj. Blomster, flagg og tårer feirer den store lederen.

Yoon-hee Yang går de 50 meterne fra leiligheten til barnehagen, der sønnen Isa (2) står og venter. Toåringen småsutrer og vil ha en kjeks før middag. Hun himler litt med øynene, men setter seg ned på huk og gir ham en klem. Hun skal gi sønnen et annet liv enn hun selv hadde.

– Det var et helvete å vokse opp på gata. Særlig for oss unge jenter. Jeg var nødt til å komme meg vekk for å beskytte meg selv, sier hun.

14 år gammel tok hun valget. Sammen med en jevnaldrende venninne krysset hun elven som skiller Nord-Korea fra Kina. Nå lever den tidligere gatejenta som alenemor i Paju.

Yoon-hee forteller om mobbing på skolen, der medelevene imiterer hennes nordkoreanske dialekt og ler av hvor rart og eksotisk livet hennes har vært.

– Sammenlignet med hjemlandet mitt er Sør-Korea et kaldt samfunn. Folk bryr seg ikke om hverandre her, sier hun.

I Vesten blir Kim Jong-un (32) latterliggjort for bollesveisen, vennskapet med basketspiller Dennis Rodman og sin faste posering hvor han peker på tekniske nyvinninger. Den unge diktatoren har åpnet for en begrenset form for markedsøkonomi, tatt livet av sine politiske motstandere og hevder han har langdistanseraketter med kjernefysiske stridshoder som kan nå helt til USA.

Natt til onsdag overrasket Nord-Korea verden da de informerte om en vellykket prøvesprenging av en hydrogenbombe. Ifølge seniorforsker Halvor Kippe ved Forsvarets forskningsinstitutt kan bombens sprengkraft sammenlignes med atombombene over Hiroshima og Nagasaki i 1945.

Utenriksminister Børge Brende kalte prøvesprengningen en alvorlig trussel mot global sikkerhet.

Kim Ryon Hui (45)

Før:

Designer på tekstilfabrikk i Pyongyang i Nord-Korea.

Nå:

Sluppet ut av fengsel i sommer, soner fortsatt betinget fengsel for spionasje. Innlagt på sykehus med leversykdom.

Flukten:

Hadde ingen fluktplaner. Dro til Kina med pass, hevder hun ble smuglet videre til Seoul ved feiltakelse.

Tok med:

Pass og penger til sykehusopphold.

Sittende på sykehussengen på det luksuriøse privatsykehuset i Seoul, med intravenøs næring i håndleddet, forteller Ryon Hui Kim (45) en historie som skiller seg fra de fleste andre nordkoreanske avhoppere. Hun ønsker seg bare tilbake, sier hun. Hjem til Nord-Korea.

Den spiondømte kvinnen er fortsatt løslatt på prøve, etter at hun i 2014 ble dømt til to år fengsel og tre års betinget fengsel for forsøk på spionasje.

– Du må ikke skrive at jeg er avhopper. Jeg er bare en kvinne som vil hjem til familien min, men blir holdt mot min vilje i Sør-Korea!

Hennes historie begynte med leversykdommen som hun fortsatt behandles for. Etter mange nytteløse opphold på sykehuset i Nord-Koreas hovedstad Pyongyang, dro hun til Kina for en operasjon i 2011 – med godkjenning og pass fra den nordkoreanske regjeringen.

Hun forteller at hun som lojal kommunist var sikker på at sykehuset ville være gratis. Men regningene hopet seg opp og hun fikk råd av en smugler om å reise til Sør-Korea for å jobbe noen måneder og betale tilbake pengene.

– Jeg ante ikke at når du først er i Sør-Korea, mister du alle muligheter til å reise tilbake til Nord, sier Kim.

Gråtende forteller hun at det eneste ønsket nå er å vende hjem til datteren på 20 år, ektemannen og foreldrene i Nord-Korea.

I en avis leste hun om en mann som var blitt dømt som spion for å sende lister med navn på nordkoreanske avhoppere til hjemlandet.

Kim forteller at hun samlet navn og adresse på 17 avhoppere på mobilen sin, og vifter med den rosa smarttelefonen. Ifølge henne ble listen aldri sendt, men hun kontaktet den sørkoreanske etterretningstjenesten og fortalte at hun var spion.

– Jeg ville heller fengsles for noe jeg ikke har gjort og så bli utvist, enn å leve i Sør-Korea.

Etter at CNN i september fortalte Kims historie og besøkte datteren hennes i Nord-Korea ble videoen sendt på nordkoreansk TV. Her blir hun brukt som eksempel på hvordan deres innbyggere kidnappes av Sør-Korea.

«Jeg er bare en kvinne som vil hjem til familien min, men blir holdt mot min vilje i Sør-Korea!»

Kim Ryon Hui (45)

Historien til Ryon Hui Kim passer inn i Nord-Koreas fortelling. Beskyldninger fra andre avhoppere omtales ofte som svertekampanje drevet frem av amerikanerne. I fjor publiserte Nord-Koreas kringkaster Korea Central News Agency, en rapport hvor landet svarte på beskyldninger fra FN om menneskerettsbrudd.

Avhopperne ble beskrevet som personer som hjernevaskes og bestikkes til å snakke ondskapsfullt om Nord-Korea på den internasjonale arena: «De sørkoreanske myndighetene bruker dette verdiløse, menneskelige søppelet som «vitner» for å fabrikkere løgner om menneskerettssituasjonen i DPRK».

På spørsmål om hva som er de beste kildene til objektiv informasjon om forhold i Nord-Korea, svarer seniorforsker Geir Helgesen:

– Alt hva jeg har sett er spekket med gjettverk og antagelser, fordi adgangen til fakta, data eller åstedet, for den saks skyld, er lukket. Det finnes ikke lengere nøytrale posisjoner i Nord-Sør forholdet.

Etter å ha sonet ni måneder i fengsel har Ryon Hui Kim tre år igjen av den betingede dommen.

– Jeg var aldri en avhopper, jeg ble lurt og nå holdes jeg ved tvang i et fremmed land.

– Men nå lever du i et land med frihet til å ytre deg og gjøre hva du vil?

– Ja, men kontrollen i Nord-Korea er bare fordi partiet ønsker å beskytte oss. Vi er et enkelt bytte i en jungel av imperialistiske land, sier hun fra sykesengen.

Kim sier hun kan se feil i sitt hjemland, men mener det nordkoreanske folk vil klare prøvelsene sammen. Man velger ikke sine foreldre og man velger ikke sitt land.

– Dersom foreldrene mine var fattige ville jeg ikke byttet dem ut med andre, det er det samme med mitt land. Hvis Sør-Korea skal snakke om menneskerettsbrudd i Nord-Korea må de selv kunne svare på hvorfor de holder en mor som gissel.

Sør-Korea

Minwoo Jung (27)

Før:

Løytnant i den nordkoreanske hæren i Jeongju med ansvar for en tropp på 100 mann.

Nå:

En av hovedpersonene i det populære sørkoreanske talkshowet «På vei for å møtes».

Flukten:

Høsten 2013. Reiste til Kina på ordre fra overordnet. Via Laos og Thailand til Seoul i desember samme år.

Tok med:

Uniformen sin

I Nord-Korea var han kampklar løytnant med ansvar for en tank-divisjon i 43. bataljon. Nå sitter Minwoo Jung (27) blant vakre, nysminkede kvinner i et TV-studio en halvtime utenfor Seoul. Sukkersøte kulisser i rosa, lilla og hvitt skaper et bakteppe for scenen hvor han forteller om sitt liv.

Som én av tolv avhoppere i TV-showet «På vei for å møtes» skal han lære sørkoreanere om virkeligheten i diktaturet i nord. Ispedd komiske sketsjer, lydeffekter og et humoristisk quiz-show om Nord-Koreas Store Ledere.

– Absolutt alt er annerledes. Det er vanskelig å forstå hvor mye livet mitt har endret seg, sier den ranke soldaten og smiler bredt.

Alle nordkoreanske flyktninger er garantert statsborgerskap i Sør-Korea. Når de ankommer, intervjues de av sikkerhetspolitiet som skal forsøke å avsløre nordkoreanske spioner. Alle må gjennom et statlig 12-ukers program, hvor de lærer om demokrati, koreansk historie og markedsøkonomi. Så får de en engangssum på 72 000 kroner og en offentlig leilighet.

Tenk deg at du aldri har vært nødt til å ta egne valg om hva du vil bli. At du aldri har vært i en butikk der du står fritt til å velge mellom tre ulike typer såpe – om det i det hele tatt finnes såpe den uka. At du aldri har kunnet logge deg på Internett, eller diskutere med venner uten å kikke deg over skulderen.

Så kommer du hit til Seoul – et samfunn av blinkende lys, trådløst internett og skrålende pop-musikk. En ny by. En ny verden.

«Jeg måtte dra på en lang reise til en annen region der vi angrep en geitefarm og stjal med oss 30 geiter. Det fikk jeg en medalje for.»

Minwoo Jung (27)

Hver uke benker flere millioner koreanere seg foran TV-skjermen for å se underholdningsshowet om Nord-Korea. Løytnanten beskriver hvordan mye av tiden i det nordkoreanske militæret gikk med til å skaffe mat til troppen. Å plante og høste soyabønner. Og bli sendt ut på «røvertokter» for å stjele fra nordkoreanske bønder. Avhopperne ler når han med stor mimikk beskriver hvordan han og soldatene fanget 30 geiter.

– Vi fikk en ordre fra Kim Jong-un da han tiltrådte. Alle troppene skulle ha minst 30 geiter hver for å sikre melk og kjøtt. Jeg ble fortvilet for vi hadde bare 30 kaniner og fem griser, ingen geiter. Jeg måtte dra på en lang reise til en annen region der vi angrep en geitefarm og stjal med oss 30 geiter. Det fikk jeg en medalje for, forteller han i sin vitnesbyrd.

Han er likevel ikke i tvil om hva som var hans viktigste oppgave i militæret: Å forberede seg på krig.

Med sin luftige sveis, trendy skjorte og brede skuldrer har Jung fått en stor fanskare i løpet av den korte tiden på TV-skjermen. Hundrevis av kvinner sender inn bilder og brev. Sist sommer fløy en gjeng koreansk-amerikanere til Seoul for å se sin helt live.

Men navnet fansen skriver øverst i brevene, finnes egentlig ikke. Minwoo Jung (27) er et falskt navn. Offisielt er han død på oppdrag, forteller han.

Skaperne av TV-showet forteller om konflikter blant avhopperne. De er vokst opp i et samfunn hvor det ikke finnes objektiv informasjon og kjenner kun sitt eget liv.

– Noen hevder at historiene vi forteller er løgn, men problemet er at alle bare kjenner sin egen virkelighet og tror det er den eneste sannheten om Nord-Korea, beskriver manusforfatteren til VG.

Kvinne (57)

Før:

Hjemmeværende husmor fra militærfamilie i Hamgyong-provinsen i Nord-Korea

Nå:

Jobber som eskorte på «billettkafé» i Dangjin i Sør-Korea

Flukten:

1999-2006. Krysset elven til Kina, hadde planer om å returnere, men klarte ikke. Smuglet til Mongolia og fløy til Seoul.

Tok med:

Varme klær og penger til reisen

Over 80 prosent av flyktningene som har tatt seg fra Nord- til Sør-Korea i år, har vært kvinner. Med manglende utdanning og arbeidserfaring ender mange opp i sexindustrien. Ifølge en studie fra Yonsei-universitet, som intervjuet 140 kvinnelige avhoppere, var 11 prosent sexarbeidere.

12 trappetrinn ned fra gateplan, i en kjeller med røde lys og blomstret setetrekk holder billettkafeen til. Her kan menn komme inn og betale 250 kroner for å ta en kaffe med en kvinne, eller bestille «kaffe på døra» – og avtale kjøp av selskap eller seksuelle tjenester for den tredobbelte prisen.

Konseptet er Sør-Koreas vanligste form for skjult sexsalg. I dette markedet ender mange nordkoreanske kvinner opp for å forsørge seg og familien etter flukten.

Kvinnen vi møter ser langt yngre ut enn sine 57 år. For 16 år siden forlot hun Nord-Korea sammen med sin 14 år gamle datter. Etter at hun fikk brystkreft for noen år siden, og brukte opp sparepengene på rekonstruksjon av brystene, har hun flyttet til havnebyen Dangjin for å prøve seg i det illegale kafémarkedet.

– For meg er denne jobben lettere. Jeg kan pynte meg og snakke med menn, og jeg gjør bare det jeg selv vil.

Hun rister bestemt på hodet når vi spør om hun selger kroppen sin – «å gå til andre runde» kaller kvinnene på billettkafeen det. Det vanligste oppdraget er å møte mennene på Noreabang (karaokerom) etter at de har drukket med kameratene. Da vil de ha kvinnelig selskap til sang og dans.

57-åringen sitter sammen med fire andre venninner som har reist fra en annen storby til landsbyen sørvest i Korea. I likhet med den kvinnelige kaféeieren er de alle avhoppere fra diktaturet i nord.

En avhopper i 30-årene forteller at hun i 2007 var den første nordkoreanske kvinnen som åpnet en billettkafé.

– Sørkoreanske menn var veldig nysgjerrige på nordkoreanske kvinner, sier hun.

Kvinnene kunne tjene det samme på to dager som en fabrikkarbeider gjorde på én måned. Nå er inntektene kraftig redusert. Tilgangen på nordkoreanske kvinner på jobbjakt er stor og de har ikke lenger nyhetens interesse.

«Jeg kan pynte meg og snakke med menn, og jeg gjør bare det jeg selv vil»

Kvinne (57)

Nordkoreanske avhoppere har lavere inntekt, høyere skolefrafall, lavere yrkesdeltakelse og større helseplager enn gjennomsnittet. Professor Myong-Hyun Go forsker på integrering og mener Sør-Korea har en overdreven tro på hvor lett det skal være å integrere nordkoreanerne.

– Vi har felles språk og kultur, men forskjellene er større enn likhetene. Der Nord-Korea er sosialistisk, kollektivistisk og isolert, er Sør-Korea ekstremt konkurransedrevet, individualistisk og globalisert.

– Hele tanken på selv å skaffe seg arbeid, er fremmed for dem. De sliter ofte på arbeidsmarkedet. Utdanningen deres er lite verdt her, de er fysisk svakere etter tiår med underernæring. Fordommene gjør det vanskeligere å få jobb, skriver Go i en epost til VG.

Mange nordkoreanere sliter med å forstå markedsøkonomien og konkurransen i Sør-Korea. De tar pengene ut av banken og gjemmer dem i kofferter i leilighetene. Nylig ble det rullet opp en sak der en forretningsmann lurte til seg 230 millioner fra over tusen nordkoreanske flyktninger.

Ifølge en studie fra 2012 sliter 57 prosent av avhopperne med posttraumatiske stresslidelser.

Selvmordsraten er på oppsiktsvekkende 45 prosent.

Okhee Choi (61)

Før:

Kullgruvearbeider i Hamyong Bukto i Nord-Korea.

Nå:

Jobber på pappeskefabrikk i Paju i Sør-Korea.

Flukten:

2000-2007. Bodde 7,5 år i Kina der hun mistet sønnen i bilulykke. Videre via Thailand til Seoul.

Tok med:

Sønnen (11 år)

En skjøt brettes opp og dekkes av en stripe lim. Så løfter hun pappen over til kollegaen som fester skjøtene og esken er klar. De to nordkoreanske avhopperne jobber konsentrert, mens de lager hundrevis av nye pappesker for fabrikken Mezzanine I-pack som ligger i utkanten av Seoul.

Okhee Choi (61) sier det ensformige arbeidet ikke kjeder henne. Hun er vant til hardt fysisk arbeid fra kullgruvene i Nord-Korea. De samme gruvene der hennes mann døde i en ulykke og etterlot henne med eneansvar for tre sønner.

– Uansett hvor hardt jeg jobbet fikk jeg den samme lønna. Det var ingen mulighet for forfremmelser eller belønning. Her får jeg betalt for det jeg arbeider, og ekstra betalt om jeg jobber overtid, sier hun.

– Er du lykkelig?

Hun gir oss et trist smil og trekker på skuldrene. Hun mistet mannen da hun var ung, den yngste sønnen i en bilulykke da de var på flukt i Kina og den eldste sønnen bor fortsatt i Nord-Korea med familien.

– Jeg er redd for sønnen min og barnebarna hver dag. Når jeg snakker med ham, forteller han om feilernæring og det daglige slitet med å skaffe nok mat til familien.

Telefonsamtalene mellom mor og sønn må foregå i det skjulte. Han klatrer opp på et fjell der færre øyne kan se ham dra frem mobilen, så snakker han med moren i fem minutter av gangen.

– Jeg prøver å skaffe nok penger til å hente hele familien hit.

«Uansett hvor hardt jeg jobbet fikk jeg den samme lønna. Det var ingen mulighet for forfremmelser eller belønning»

Okhee Choi (61)

Noen få kilometer nord for fabrikken møter «Frihetens motorvei» parkeringsplassen Imjingak. En typisk grenseby med karuseller, suvenirer og sukkerspinn. Men reisen hit kan bare gjøres fra én side av gjerdet. To minelagte kilometer skiller den demilitariserte sonen mellom Nord- og Sør-Korea.

Kafeen opp til utkikksposten spiller «Go west» av Pet shop boys.

«There where the air is free,
we'll be what we want to be.
Now if we make a stand,
we'll find our promised land»

Herfra er det mulig å se fjellene og jordene i Nord-Korea. I dette grenseområdet, på den nordlige siden, var det Yoeng Ok Choi vokste opp for 40 år siden.

Jenta som drømte om å bli soldat, og marsjerte med rød lue og våpen i ungdomsarmeen på Kim Il-song plass. Kvinnen som endte med å forlate døtrene under hungersnøden, mistet sønnen og tærne i fluktforsøket og endte opp som prest etter åtte år på flukt.

I kirken «Nytt håp» leser hun liknelser fra Bibelen og deler smilende ut poser med matvarer, såpe og brusbokser til den nordkoreanske menigheten.

– Jeg har aldri vært religiøs før og det er fortsatt vanskelig å forstå hvorfor Gud utsatte meg for alt jeg har vært gjennom, sier Choi.

For seks år siden sporet hun opp døtrene i Nord-Korea via menneskesmuglere. De overlevde hungersnøden, og én av dem bor nå i Seoul. Moren forteller at hun er i ferd med å bli tilgitt. Men det har tatt tid.

– Det er umulig å svare på om det var verdt det. Jeg prøver å tenke at jeg aldri hadde noe annet valg.

Kommentarer

Slik jobbet vi

Fortellingene om menneskerettsbrudd, hungersnød og den totalitære staten bekreftes av internasjonale rapporter, men flere eksperter understreker at man skal være varsomme med å la én avhoppers historie fremstå som sannheten om Nord-Korea.

VG har intervjuet en større gruppe avhoppere fra ulike samfunnslag ved hjelp av en sørkoreansk tolk. Så langt det har latt seg gjøre har vi forsøkt å verifisere de personlige historiene gjennom private bilder, papirer, bøker og andre nyhetskilder.

Det som presenteres her er avhoppernes personlige historier fra Nord-Korea, Kina og Sør-Korea. Hendelser og historier avhopperne ikke selv har vært vitne til er ikke inkludert.

Tekst: Mona Grivi Norman. Foto: Jørgen Braastad.
Utvikling og design: Tom Byermoen og Simen Grytøyr.