Dette er Europa i dag: piggtråd, stål, soldater og krigsskip. Alt sammen forsøk på å stoppe millioner av flyktninger og migranter på vei mot et nytt liv.

Mens EU-toppene sliter med å få landene med på en felles løsning for å stanse strømmen av asylsøkere og ulovlige innvandrere, har land etter land tatt kontroll over sine egne grenser.

Dette er historien om menneskesmuglere, politikere og paramilitære. Grensevakter, fortvilte innbyggere og mennesker på flukt ved Europas nye murer.

Storbritannia
Irland
Norge
Sverige
Estland
Latvia
Litauen
Frankrike
Nederland
Belgia
Spania
Portugal
Italia
Tyskland
Danmark
Polen
Østerrike
Sveits
Tsjekkia
Slovakia
Ukraina
Romania
Moldova
Hviterussland
Russland
Bulgaria
Tyrkia
Ungarn
Kroatia
Slovenia
Serbia
Makedonia
Albania
Bosnia-H.
Hellas
Kypros
Syria
Marokko
Algerie
Tunisia
Estland
Russland
Latvia
Russland
Ungarn
Serbia
Storbritannia
Frankrike
Ungarn
Kroatia
Hellas
Makedonia
Hellas
Tyrkia
Kroatia
Slovenia
Østerrike
Slovenia
Bulgaria
Tyrkia
Spania
Marokko
NATO /
Frontex-skip
Schengen-land
Grensegjerde
Planl. grensegjerde
NATO/Frontex-skip
Schengen-land
Grensegjerde
Planl. grensegjerde
NATO/Frontex-skip

Mohammed (28) fra Deir-es Zohr i Syria skuler bort på gjerdet.

– Vi vil reise lovlig og krysse grensene som vi skal. Men se hva som skjer når vi følger reglene. Da ender vi her.

«Her» er Idomeni – en skitten, sølete teltleir helt nord i Hellas.

For bare noen måneder var dette et åpent jorde. En usynlig, symbolsk grense mellom to europeiske land, der hvem som helst kunne spasere over gresset, gjennom treklyngen og inn i et nytt land.

Saken fortsetter under bildet

Nå gjør gjerdet det umulig. Gjerdet strekker seg så langt øyet kan se inn i tåken begge retninger. Gjerdet har med sine tre mil med kveilet, dobbel piggtråd satt en stopper for reisen til titusener av flyktninger og migranter med en drøm om et nytt liv i Nord-Europa.

– På hele reisen har det vært regler, regler og regler som endrer seg hver eneste dag. Og så er det mas om penger, penger og penger. Alle vil ha pengene våre for å «hjelpe» oss videre, sier Mohammed.

Men hverken han eller storfamilien på ni kommer seg videre. De er fanget ved gjerdet i Idomeni, som har blitt selve symbolet på Europas svar på flyktningkrisen.

– Hva skal dere gjøre nå?

Mohammed tramper med føttene for å holde varmen.

– Alt vi kan. Vi kommer ikke til å gi oss før vi kommer oss til Tyskland. Men jeg er tror kanskje ikke det blir så lett.

Ungarn | Serbia

Skogvokterne som ble flyktning-jegere

Ungarn | Serbia

Skogvokterne som ble flyktning-jegere

ASOTTHALOM (VG) Tidligere fakket Nagy og Saringer vedtyver. Nå jakter de flyktninger langs Ungarns grense mot Serbia.

– Dette hullet var ikke her i går.

En menneskekropp-stor åpning gaper mot oss fra det massive grensegjerdet.

Nagy Sandor napper i en av de fargerike klesrestene som henger fra piggtråden. Et tydelig tegn på at mer enn én har kommet seg gjennom en gang i løpet av natten.

– Hvor mange vi har tatt? Mange. Vi tar noen hver dag. Men det er også store mørketall. Det er umulig å ta alle. Dette er virkeligheten her ved grensen, sier Sandor og skuler mot hullet.

På et drøyt år har livet for de 2000 innbyggerne i den søvnige grensebyen sør i Ungarn blitt snudd fullstendig på hodet.

Ikke minst for de lokale skogvokterne.

– Da jeg begynte i jobben kjørte vi rundt og tok folk som stjal ved. Det er en litt annen hverdag nå, sier Saringer Zoltan (24).

Saken fortsetter under bildegalleriet

Bildegalleri: VG på patrulje med ordførerens private flyktningjeger-styrke

For da tusener på tusener av flyktninger og migranter begynte å strømme over jordene i landbrukskommunen, tok Asotthaloms ordfører grep.

Skogvokternes gamle Lada Niva er byttet ut med to splitter nye Toyota firehjulstrekkere. Én og en halv stilling har blitt til fem mann i døgnturnus.

Han laget sin egen kommunale vaktstyrke. Med seg selv som den øverste sjefen.

– Vi har politimyndighet, kan sjekke ID, bruke håndjern og holde folk tilbake. Vi kan til og med bære våpen, men det gjør vi ikke så ofte, sier Zoltan.

Noen hundre meter lengre borte er det nok et hull. Mellom piggtrådkveilene jobber to par erfarne hender med å fikse den istykkerklippede, sylskarpe hindringen.

Så står gjerdet for tur.

Saken fortsetter under bildet

– I fjor reiste folk åpenlyst midt på dagen. Nå får de hjelp av menneskesmuglere om nettene. Det har blitt en annen verden, sier Zoltan.

– Men inntrengerne har i alle fall blitt færre. Takk Gud for det!

Den tidligere skogvokteren snakker ikke om «flyktninger», «migranter» eller «asylsøkere». Han omtaler dem konsekvent som «inntrengere»

– De vil ta jobbene våre, og fører med seg en masse problemer. Dette er stort sett ikke folk som har behov for beskyttelse, sier han.

– De vil ikke passe inn her, inn i vår kultur. Selvfølgelig er det noen som er i nød. Men det er bare noen ganske få.

Ungarn | Serbia

Gjerde-ordfører: Stoler ikke på Hellas og Tyrkia

Ungarn | Serbia

Gjerde-ordfører: Stoler ikke på Hellas og Tyrkia

ASOTTHALOM (VG) I flere år ble Laszlo Toroczkai latterliggjort da han foreslo å bygge gjerder langs Ungarns grenser. Nå er det ingen som ler lenger.

Langs hele kommunegrensen, som også er Ungarns grense mot nabolandet Serbia, troner det nå et tre meter høyt gjerde kronet med piggtråd.

Det stopper ikke i Asotthalom. Heller ikke i nabokommunene. Ambisjonen er at gjerdet skal hermetisk lukke landets sørlige grense.

– Det vi har i dag er ikke en perfekt løsning. Vi burde bygge et gjerde som er mer likt og like godt bevoktet det på grensen mellom USA og Mexico. I tillegg trenger vi strengere lover som regulerer grensepasseringer og mer vakthold. Det handler om sikkerhet for innbyggerne, og overlevelse for hele den europeiske kulturen, sier Toroczkai til VG.

– Og da er gjerder den beste løsningen?

– Dessverre, får jeg vel si. Dessverre er det den eneste måten vi kan stoppe strømmen av migranter og beskytte grensene våre. Se på hva USA har gjort mot grensen til Mexico. Eller Israel. Vi er nødt til å gjøre det samme her i Europa. Så langt har det faktisk kommet, sier han bestemt.

Ungarn-ordfører i VG-intervju: Den europeiske sivilisasjonen er i fare

Gjerdet har hatt en slags effekt. De aller fleste flyktningene og migrantene drar ikke lenger gjennom Asotthalom og Ungarn. De har flyttet seg over til naboland – som også bygger gjerder og øker vaktholdet.

Det kan EU og Schengen-landene skylde seg selv for, mener ordføreren.

– Det er nettopp dette som er det største problemet nå, at du kan dra akkurat hvor du vil i Europa uten at det er noen særlig form for kontroll. Slik kan vi ikke fortsette. Verden er ikke slik lenger.

EUs milliardflørt med Tyrkia for å stanse flyktningene og migrantene, har han lite til overs for.

– Jeg stoler ikke på Tyrkia, og den tyrkiske regjeringen, sier Toroczkai kontant.

– Merkel fører en dårlig politikk, og har et for tett forhold til tyrkerne i alt hun gjør. Hun leder Europa i feil retning.

– Jeg stoler ikke på grekerne heller. De har vist med all tydelighet over tid at de ikke har evne og vilje til å håndtere strømmen av migranter. På grunn av den økonomiske situasjonen har Hellas alltid vært en byrde for EU. I tillegg viser den greske mentaliteten at de ikke ønsker å stoppe migrantene, sier han.

– Hos grekerne står det mye på vilje. Det må EU ta inn over seg, sier ordføreren.

Løsningen? Bygge flere, større og høyere gjerder, mener han.

– Personlig bærer jeg ikke nag til dem som har kritisert meg. Men det er jo litt ironisk at noen av mine tidligere kritikere nå bygger gjerder selv.

Han trommer fingrene fornøyd mot bordplaten.

– Jeg tror hele Europa snart vil forstå at dette er den beste løsningen.

Østerrike | Slovenia

Grensegjerdet som ryster EU

Østerrike | Slovenia

Grensegjerdet som ryster EU

PODIGRAC/SPIELFELD (VG) Dette er en grense som ikke skulle eksistert: en 2,5 meter høy mur av stål og netting som gjør det umulig å reise fritt mellom to Schengen-land.

Noen har kalt det knappe seks kilometer lange gjerdet på grensen mellom Østerrike og Slovenia symbolsk.

Men det er et symbol som ryster EUs grunnverdier.

Og som går rett gjennom gården til Robert Sahornik (31).

– Dumskap. Ren dumskap.

31-åringen dunker fingeren demonstrativt mot tinningen.

– Folk har kunnet gå frem og tilbake her i hundrevis av år. Selv da vi var en del av Jugoslavia, et kommunistisk diktatur som var livredde for Vesten, var det ingen som kom på ideen om å bygge gjerde.

– Men se nå!

Nøyaktig hvem som fikk ideen, er fortsatt litt uklart. Men i november 2015, da strømmen av flyktninger og migranter på vei nordover i Europa var som verst, var det noen i den østerrikske regjeringen som fikk nok.

Resultatet er seks kilometer langt, 2,5 meter høyt og markerer tydelig hvor Østerrikes tålmodighet og grense går i skogholtene sør i landet.

Småveiene som krysser den tidligere usynlige grensen mot Slovenia, voktes nå av bevæpnede soldater.

– I oktober var det folk overalt. De gikk langs togsporene, de gikk på motorveien. Vi forsøkte å regulere det, men det eneste de tenkte på, var å komme seg raskeste vei til Tyskland. Det var ikke trygt for noen, sier Madeleine Heinrich i det lokale politiet til VG.

Hun kaller gjerdet som strekker seg i begge retninger fra grensestasjonen Spielfeld «en sikkerhetsforanstaltning».

– Nå er det enklere for alle, og tryggere for alle, sier hun.

Det er en påstand Robert Sahornik blåser av.

– Vi har aldri sett en eneste flyktning eller smugler passere her hvor de har bygget gjerdet. De eneste som vandrer rundt i skogen, er vi som bor her og turistene. Og nå må vi altså ha med pass for å gå tur. Det er et bevis på at Schengen og EU er dødt. Dette er bare trist, sier han.

– Hvor lenge tror du gjerdet kommer til å stå her?

– For alltid. Det kommer sikkert til å gro igjen. Men de kommer ikke til å ta det bort. Det blir stående som et symbol på galskap.

De heldige flyktningene og migrantene som får passere grensegjerdet, blir sluset gjennom en omfattende registreringsprosess, som ender med at de sorteres med fargearmbånd: Grønt til dem som får reise videre til Tyskland. Gult til dem som vil søke asyl i Østerrike. Rødt til dem som blir sendt tilbake til Slovenia – på den andre siden av det nybygde gjerdet.

Å se folk bli sendt tilbake har blitt en vane for Marion Ziegler og resten av kollegene fra Røde Kors, som har jobbet på grensen gjennom hele vinteren. Heller ikke hun har troen på at gjerdet har noen stor effekt.

– Det er mer en symbolsk handling enn noe annet. Folk vil fortsette å flykte, og hvis de blir nektet, de vil prøve igjen. Så de vil jo komme hit til slutt uansett, sier hun, og legger til:

– Og det såkalte gjerdet er ikke akkurat tett.

Saken fortsetter under bildegalleriet

Bildegalleri: Grensegjerdet som splitter Schengen-landene

Selv om flyktningstrømmen har avtatt neste fra dag til dag, fortsetter byggingen av en stadig voksende grensestasjon i Spielfeld.

– I september var det to telt og noen containere her. Se nå, sier hun og sveiper hånden over det som nå fremstår som en liten by av hjelpeorganisasjoner, politi og militære som vokter begge sider av grensen.

For bare noen hundre meter unna væpnede kontroller, slutter grensegjerdet like brått som det begynner. Slovenerne som jobber på vingårdene i Østerrike, kan spasere fritt over markene på vei til og fra jobb.

På veien vi kjører langs er det helt vanlig autovern som markerer grensen mellom de to landene.

I veikanten henger en statue av Kristus. Skiltet under vitner om at ikke alle tror grensegjerdet er løsningen:

«Her i grenseland beskytter Gud oss fra fiendens hånd.»

Saken fortsetter under bildet

Hellas | Makedonia

Den stengte porten til Europa

Hellas | Makedonia

Den stengte porten til Europa

IDOMENI (VG) I fjor var dette porten til Europa for nesten en million flyktninger og migranter. I år har det blitt selve symbolet på Europas stengte grenser.

Siden nyttår har den spartanske leiren på et jorde nord i Hellas vokst dag for dag. Egentlig er den bygget for 1500. I mars var det mer enn 15.000 mennesker samlet her.

Og selv om grensen har vært stengt i ukesvis, selv om EUs nye avtale med Tyrkia tilsier at det vil fortsette slik, er det ingen som tar sjansen på å dra noe sted.

Alle håper på en sjanse på å få reise videre. Og mens de venter - trolig alle sammen forgjeves - bruker flyktningene og migrantene tiden på å planlegge turen videre nordover. Planlegge hvordan de skal komme seg dit. Hvilken vei en skal velge hvis en annen blir stengt. Hvordan en skal oppføre seg i møtet med grensevakter og regler som de siste månedene har blitt endret fra dag til dag.

Saken fortsetter under bildet

«På spørsmålet ‘Hvorfor ønsker du å dra til Tyskland?’ må du alltid svare at du flykter fra krig og at du vil søke asyl i Tyskland eller Østerrike.»

Budskapet på arket som holdes mellom skitne fingre i skinnet fra lommelykten, er ikke til å ta feil av.

«Det er fem svar du kan velge. Bare kryss av på 1. Krig. DU MÅ IKKE velge noen av disse alternativene: 2. Studere. 3. Religiøse grunner. 4. Familiegjenforening. 5. Arbeid», står det.

For de fleste er instruksjonene en veiledning. God hjelp for at asylsøknaden – som uansett ville blitt innvilget til slutt – går så smertefritt som mulig.

For andre er dette hjelpen gjennom det siste hinderet på en reise fundert på falske papirer, hvite løgner og en drøm om et nytt liv.

Men felles for alle VG møter: De kjenner spørsmålene. Og hva de må svare.

– Hehe, dette er jo elementær kunnskap! Alle vet hva vi må svare. Det fikk vi vite på dag én i Tyrkia, gliser en ung jente fra Syria, som ikke vil si navnet sitt.

Hverken hun eller resten av de flere tusen flyktningene og migrantene har noen plan om å bli værende her i Hellas. Eller i Makedonia, på andre siden av det nybygde grensegjerdet, for den saks skyld.

– Vi skal til Tyskland, sier Mohammed Abderouham fra Aleppo så kontant at det nesten virker innøvd.

Det er det trolig også.

– Alle skal til Tyskland, sier han.

For de som svarer noe annet enn Tyskland, kommer ikke videre.

Det har byråkratene i landene lengre nord på flyktningenes planlagte rute bestemt. Og den bestemmelsen har reist sørover – motsatt vei av menneskestrømmen – fra munn til munn, smarttelefon til smarttelefon.

– Det er nye lover og regler hver eneste dag. Bare de fire–fem dagene vi har vært her, har de endret reglene mange ganger. Det er ikke enkelt, men vi prøver å holde hverandre oppdatert på hva som skjer, sier Naima Khalil (42).

Hellas har i flere måneder tryglet europeiske land om hjelp til å takle flyktningkrisen som gradvis bygget seg opp ved grensen til Makedonia. Noen har sendt penger, andre hjelpesendinger, ambulanser, tepper eller matrasjoner.

Ungarn svarte med å sende 31 soldater og 100 kilometer piggtråd. Til Makedonia.

– Dette er en politisk beslutning vi anser som en fiendtlig handling fra Ungarn. Vi behandler Ungarn som en venn, de er vår NATO-allierte og partner i Den europeiske union, sier Hellas’ minister for europeiske relasjoner, Nikos Xydakis.

– Det er helt greit å beskytte sine egne grenser. Der kan de gjøre hva de vil. Det som er uakseptabelt, er at et annet EU-land sender politi og soldater til Makedonia og Bulgarias grenser mot Hellas. Hvem er fienden? Grekerne? tordner han.

Saken fortsetter under bildet

Til ingen nytte.

Resultatet av Ungarns gavmilde piggtråd-politikk troner foran oss nå: Et massivt stålgjerde som effektivt sørger for at ingen kan ta seg nordover langs den såkalte «Balkanruten». Eller mot Ungarn, for den saks skyld.

En av dem som sliter med å komme seg videre er Ali Al Rahman (48) fra Mosul i Irak. To proteser forteller den dramatiske historien om hva han, kona Sana (42) og datteren Hanin (10) er på flukt fra.

– Jeg husker ikke hva som skjedde, men det var en selvmordsbomber. Alt ble bare svart. Da jeg våknet, hadde jeg mistet begge bena, forteller han til VG.

– Det gjør vondt bare å bevege seg, så jeg skulle ønske jeg slapp å dra noe sted. Men jeg hadde ikke noe valg. Mosul var rett og slett for farlig for en familie så lenge IS styrer byen og bombene fortsetter å falle.

Saken fortsetter under bildegalleriet

Bildegalleri: VG i Idomeni – dagliglivet i flyktningleiren

En annen er «Mohammed», som drev butikk da IS inntok byen. Hans problem: Han solgte dameklær.

– De stengte butikken på dagen. IS er ikke bra for dameklær-bransjen, sier han – og setter opp et slags smil.

Men flertallet i leiren er kvinner og barn. Som Karim (2,5) som sammen med mamma er på vei til Tyskland for å gjenforenes med pappa og ektemann.

Fra benken bare hundre meter fra grensegjerdet bruker de Skype til å holde kontakten.

I flere av teltene er det ladestasjoner som gir sårt tiltrengt batteripåfyll som sikrer nye oppdateringer fra Facebook-grupper, Viber, WhatsApp – fra slektninger, venner, frivillige eller menneskesmuglere som tar betalt for den verdifulle informasjonen.

Slik er livet i leiren. Bli med Murad (18) på omvisning i Europas mest kjente flyktningleir.

– Fra Norge? Å, jeg har en tante i Stavanger! Vet du hvor det er?

Murad Tobal (18) fra Afren i de kurdiske delene av Syria lyser opp.

– Det blir litt kjedelig her i lengden, så vi må glede oss over det vi kan, sier 18-åringen på plettfri engelsk.

Leiren i Idomeni var egentlig bygget for om lag 1500 mennesker. Meningen var at de skulle tilbringe noen timer her. Murad har vært der i fem dager.

Seks dager senere tikker det inn en Facebook-melding fra 18-åringen.

– Krysset akkurat grensen.

Tre dager senere kommer det en til.

– Er i Tyskland. Det gikk fort!

Han og resten av familien vet trolig ikke hvor heldige de er.

Dagen etter ble grensen mellom Idomeni og Makedonia – og resten av Balkanruten - stengt.

Smugling er milliardindustri

Prisen for et nytt liv: 35.000

Smugling er milliardindustri

Prisen for et nytt liv: 35.000

ASOTTHALOM (VG) – Dette er ikke Østerrike, er det vel?

Said (27) fra Libya samler det siste han har av håp og krefter i et skjevt smil. Men skuffelsen lyser mot oss.

Han har nemlig hatt en relativt tung start på dagen: Klokken har såvidt passert 06. Likevel har 27-åringen rukket å bli rundlurt, smuglet over en grense – og blitt arrestert.

For dette er ikke Østerrike. Det er ikke stedet Said betalte 11.000 kroner – og risikerte livet stuet sammen i mørket bak i en varebil med 14 andre – for å komme til.

Det er Ungarn. Der ulovlige grensepasseringer blir regnet som en såpass alvorlig forbrytelse at en blir sendt tilbake samme vei en kom, uten mulighet for å få komme tilbake igjen senere.

– Smugleren er jo borte for lengst, så det er ikke så mye jeg får gjort med det, sier 27-åringen stille.

Nye avtaler, nye regler og nye stengte grenser har gjort reisen for flyktningene og migrantene som vil til Nord-Europa stadig vanskeligere.

Vinnerne er menneskesmuglerne som håver inn milliarder på Said og andre som er desperate etter å nå målet.

Så fort en rute blir stengt, åpner smuglerne en ny. Og jo vanskeligere reisen blir, jo høyere blir prisen de som vil reise må betale. Med EUs nye Tyrkia-avtale frykter flere en ny boom for smuglerne.

– Det var ganske enkelt, egentlig. Smuglerne er overalt i de greske byene, sier Said til VG.

Nå deler greske myndigheter ut advarsler til alle som når fastlandet i Hellas. Advarsler om å ikke stole på menneskesmuglerne, og heller bruke lovlige metoder for sikre seg opphold i Europa.

Saken fortsetter under bildegalleriet

Bildegalleri:

- Ikke gi pengene dine til smuglere, og ikke sett deg selv og din familie i fare og ubehagelige situasjoner. Bli en del av EUs relokaliseringsprogram, så skal vi ta vare på deg og sørge for en sikker transport i løpet av to måneder, står det i folderen som blir delt ut.

Men det er en liten trøst for Said og titusener av andre i samme situasjon. I flere europeiske land er syrere og irakere de eneste nasjonalitetene som har en reell sjanse til å få behandlet asylsøknader eller passere grensene.

Etter å ha betalt 25 000 kroner på å komme seg fra Tyrkia til Lesbos i en overfylt gummibåt, hadde han bare ett valg for å komme seg videre forbi stengte grenser: Menneskesmuglere.

- Vi betalte, fikk beskjed om å møte opp et bestemt sted, og så ble vi plukket opp av en sjåfør i en liten lastebil som skulle kjøre oss til Østerrike, sier Said.

Saken fortsetter under bildet

I mørket regnet han ut at prisen for å nå Nord-Europa hadde passert 35.000 kroner. Bortsett fra småpenger til kollektivtransport, har alt havnet i lommene på menneskesmuglerne.

– Etter omtrent åtte timer sa sjåføren plutselig at vi var fremme. «Gå ut, dere er i Østerrike!» sa han.

– Vi trodde jo på ham. Og trodde ganske lenge at dette var Østerrike. Det var det åpenbart ikke, sier 27-åringen.

EUs grensevaktbyrå Frontex og politisamarbeidet Europol for første gang regnet på hvor gigantisk menneskesmuglingindustrien faktisk er:

Bare i 2015 sopte bakmennene inn et sted mellom 40 og 60 milliarder kroner.

– Det er en stadig voksende bransje som består av kyniske mennesker som utnytter desperasjon og folk som flykter fra krig og fattigdom, sier pressetalskvinne Ewa Moncure i Frontex til VG.

Kynismen hun snakker om, består i å selge livsfarlige redningsvester fylt med svamp i stedet for flyteelementer. Å gi fattige familier rabatt på båtturen dersom bølgene er store.

Eller gjøre det Said og 13 andre fikk oppleve: Å ta pengene og stikke.

Said, som er utdannet ingeniør og fast bestemt på å fortsette karrieren i Nord-Europa, har ikke troen på at nye regler og avtaler har noen varig effekt.

– Dette koster penger og vilje. Så lenge det finnes penger, så lenge det finnes vilje, vil vi fortsette. Det nytter ikke å stoppe alle. Selv ikke alle verdens grenser og regler vil klare det.

EU tetter sjøgrensene

NATOs smuglerjegere

EU tetter sjøgrensene

NATOs smuglerjegere

EGEERHAVET (VG) Her er Europas siste svar på flyktningkrisen. Noen av NATOs mest moderne krigsskip.

Kommandørkaptein Jobst Berg stirrer ned i skjermen på broen om bord på den tyske marinens flaggskip FGS «Bonn». Et sted der ute i mørket, på strendene langs kysten av Tyrkia, gjør trolig smuglere klar gummibåter for en ny tur i retning Hellas.

50 menneskeskjebner som har betalt store deler av sparepengene for å bli stuet sammen i en overfylt gummibåt, og sendt i retning en gresk ferieøy.

Den tyske offiserens oppdrag denne natten:

«… å knuse smuglerbandene og øke returen av ulovlige migranter», ifølge en pressemelding fra det britiske marinen.

Saken fortsetter under bildet

Det var i februar at NATO bestemte seg for å flytte en av sine marinestyrker – SNMG 2 (Standing Nato Maritime Group 2) – til Egeerhavet for å jakte menneskesmuglere.

Siden har styrken vokst uke for uke, med nye offiserer, fartøyer og helikoptere.

– NATO skal ikke stanse båter med flyktninger, og NATO skal ikke gjøre politioppdrag eller kystvaktoppdrag i Egeerhavet. Vi skal sørge for løpende informasjon om hva som skjer, sa NATO-generalsekretær Jens Stoltenberg da styrken skulle ut på sine første oppdrag.

I tett samarbeid med de om lag 15 fartøyene i Operasjon Poseidon, EUs grensebyrå Frontex’ stadig mer omfattende operasjon i Egeerhavet, er de i ferd med å bygge en stadig tøffere maritim yttergrense i EU.

For når NATO kaster seg inn i flyktningkrisen, er det med solid slagkraft:

Saken fortsetter under bildegalleriet

Bildegalleri: NATOs smuglerjegere - SNMG 2

  • Styrken ledes av tyske FGS «Bonn», et 174 meter langt nesten nybygget og svært avansert amfibiefartøy med over 200 soldater om bord.
  • Storbritannia stiller med enda større logistikk- og amfibiefartøyet RFA «Mounts Bay».
  • Det britiske bidraget består også av de to patruljeskipene HMC «Protector» og HMC «Seeker», det innleide sivile redningsskipet «VOS Grace», samt et helikopter.
  • Frankrike har sendt det havgående patruljefartøyet FS «Commandant Bouan».
  • I tillegg består styrken av en imponerende flåte fregatter – tilsvarende Norges mest hardtslående krigsskip: HMCS «Fredericton» (Canada), TCG «Gökova» (Tyrkia), HS «Salamis» (Hellas) og HNMLS «Van Amstel» (Nederland).
  • – De første patruljene har vist at vi som en veltrent NATO-styrke er klare for oppdraget, sier kontreadmiral Jörg Klein, som er sjef for SNMG 2.

    Lengre vest patruljerer en flåte av marinefartøyer fra en rekke ulike land grensene mot Nord-Afrika gjennom EU-styrken EUNAVFOR Med. Styrken ledes av det italienske hangarskipet «Cavour», og består av fly, helikoptere, fregatter, korvetter og patruljefartøy fra Belgia, Frankrike, Tyskland, Slovenia, Spania og Storbritannia.

    Også her er menneskesmuglerne hovedmålet.

    – Storbritannia har ikke opplevd noe i nærheten av flommen av migranter som har kommet til andre europeiske land fordi vi står utenfor Schengen og har beholdt kontrollen over våre grenser. Men der vi kan hjelpe, bør vi hjelpe. Vi må knuse forretningsmodellen til de kriminelle smuglerne, og stanse den desperate strømmen av mennesker stuet sammen i synkeferdige båter fra å legge ut på den meningsløse og farlige reisen, sa statsminister David Cameron da han annonserte Storbritannias bidrag til NATO-styrken mellom Tyrkia og Hellas.

    Ett av fartøyene NATO-skipene skal samarbeide med, er norske RS «Peter Henry von Koss», som siden sommeren 2015 har vært en del av Frontex-operasjonen i Egeerhavet.

    Lengre vest er «Siem Pilot» en del av Frontex-operasjonen Triton, som jobber tett sammen med EU-styrken utenfor Libya.

    De to norske Frontex-skipene har fått mest oppmerksomhet for å ha reddet flere tusen flyktninger og migranter fra drukningsdøden. Men hva oppdraget egentlig handler om, forteller bokstavene som lyser mot oss fra skipssiden på redningsskøyta:.

    «Border control».

    – Vårt primæroppdrag er grensekontroll, sier Tore Barstad til VG.

    Han er tidligere styrkesjef på «Siem Pilot», og har også jobbet på redningsskøyta i Egeerhavet. I dag jobber han med å koordinere de to oppdragene fra Kripos’ operative senter i Oslo.

    – Vi politifolk er genuint interesserte i å rette opp urett i verden. Derfor er det en svært god følelse å kunne bidra til å stanse folk i en så kynisk bransje, sier Barstad.

    Som VG skrev i februar, har de norske styrkene i Middel- og Egeerhavet tatt mist 28 smuglere. Trolig er tallet enda høyere.

    – Det er opp til lokalt politi om de vil gå videre med opplysningene vi gir dem. Hva de gjør, får vi som regel aldri vite, sier Barstad.

    Nøyaktig hvordan de store NATO-skipene skal stanse smuglerne, som stort sett holder seg trygt på land i Tyrkia, har det kommet litt motstridende svar på.

    Men bortsett fra det å redde liv, vil bidraget ha minst én ekstra positiv effekt: Å bedre forholdene mellom gresk og tyrkisk kystvakt, som gjennom flere år har hatt et mer enn kjølig forhold.

    En slags ny dimensjon av begrepet «kanonbåtdiplomati», mens en av NATOs mest slagkraftige marinestyrker patruljerer grensene mellom de to NATO-landene.

    Grensehinderne blir stadig flere

    Europas ukjente grensegjerder

    Grensehinderne blir stadig flere

    Europas ukjente grensegjerder

    Det var her flyktningstrømmen mot Europa startet. Det var her ett av de første grensegjerdene ble bygget. Og det er her flere frykter en ny eksplosjon av ulovlige innvandrere skal skje.

    Evros-elven danner den naturlige grensen mellom Hellas og Tyrkia. En våt, kald og dødelig hindring på vei mot et nytt liv i Europa, der flyktninger, migranter og menneskesmuglere har lekt katt og mus med politiet i flere tiår.

    Før antallet båtflyktninger over Egeerhavet gikk til himmels i 2015, var det denne veien de fleste kom. Og det var her Europa bestemte seg for å bygge sine første gjerder for å stanse flyktninger fra Asia.

    De første av stadig flere.

    Bulgaria | Tyrkia

    Bygget: 2014

    Myndighetene frykter at flyktninger på jakt etter en ny vei inn i Europa skal reise gjennom Bulgaria. Derfor har de forseglet grensen mot Tyrkia med et gjerde. Sånn i tilfelle.

    Den første delen av gjerdet sto ferdig allerede i 2014, og strekker seg fra grensestasjonen Lesovo til landbyen Golyam. I fjor forlenget Bulgaria gjerdet med piggtråd i begge retninger, og dermed stengt hele landgrensen mot Tyrkia. Samtidig jobber landet for at EU-styrker skal hjelpe til i vaktholdet av grensen.

    Bulgaria | Hellas

    Bygget: 2016

    Bulgarias regjering er ikke fornøyde med hvordan Hellas har håndtert flyktningkrisen. Svaret: Bygge nye gjerder.

    Enn så lenge har medieoppslagene om den 500 kilometer lange grensen mellom de to landene stort sett dreid seg om streikende bønder og blokader på begge sider. Det er i ferd med å endre seg.

    - Hovedtrusselen kommer fra den greske grensen. Den er veldig lang og ubeskyttet, og vår frykt er at grekerne ikke har satt i verk nok tiltak de siste månedene. Vi er klare til å bygge et gjerde, sier statsminister Boiko Borisov i mars. Ungarn har vært en pådriver for et slikt gjerde, og byggingen kan starte allerede i 2016.

    Estland, Latvia | Russland

    Bygget: 2017–2018

    Slovenia | Kroatia

    Bygget: 2015

    Samtidig som Slovenia bygget gjerde mot nabolandet, insiterte de på at grensen var åpen.

    Piggtrådgrensene ble ifølge myndighetene bygget for å få bedre kontroll med de over 200.000 flyktningene og migrantene som de første 11 månedene av 2015 passerte gjennom landet.

    Samme type argumenter ble også brukt av en rekke andre EU-land, enten de bygget grensegjerder eller innførte strengere kontroller langs grensene.

    Frankrike | Storbritannia

    Bygget: 2014

    Det skal mer til enn Den engelske kanal for å stoppe noen fast bestemte på å komme seg fra Frankrike til England.

    De har gjemt seg i lastebiler. Hoppet på ferger i fart. Prøvd å ta seg gjennom Eurotunnelen til fots.

    Hver eneste kveld det siste året har fransk politi i kystbyen Calais jaktet flyktninger og migranter som prøver å komme seg til England. Når kameraer, taktikker og formaninger ikke var nok, tok franske myndigheter i bruk det eldste trikset i grenseboken: Flere og høyere gjerder.

    Spania | Marokko

    Bygget: 1993

    Kontrastene kunne knapt blitt større: Desperate migranter som prøver å klatre over gjerdet og inn i Europa – til den fasjonable golfbanen som er et lite stykke Spania.

    Bildet er tatt i den spanske enklaven Melilla i Nord-Afrika i 2014, og gikk verden rundt i dagene som fulgte.

    De første gjerdene rundt de spanske enklavene ble bygget i 1993, og siden har de blitt stadig høyere og vanskeligere å forsere.

    I dag består grensen rundt Ceuta av to parallelle gjerder toppet med piggtråd og utstyrt med sensorer som fanger opp lyd og bevegelse. Over 1000 soldater og politifolk jobber med å passe på det knappe seks kilometer lange gjerdet.

    Også gjerdet rundt «søster-enklaven» Melilla 400 kilometer lengre vest, har blitt stadig høyere og bedre bevoktet. Midt på 2000-tallet ble det forsterket for flere hundre millioner kroner.

    Trosser grenser og EU-regler

    – Vil prøve igjen. Og igjen.

    Trosser grenser og EU-regler

    – Vil prøve igjen. Og igjen.

    IDOMENI (VG) – Slovenia. Kroatia. Serbia. Makedonia. Også Hellas, da. Igjen.

    Shaikh Hamza (28) fra Aleppo ramser opp landene han har reist gjennom. Mot sin vilje. Motsatt vei av det han hadde tenkt – på vei tilbake der han startet.

    – Jeg hadde alle papirene mine i orden. Men jeg slapp ikke inn i Slovenia. Så de sendte meg tilbake hit, sier han frustrert.

    Ett eller annet sted på veien nordover ble en eller annen regel i ett eller annet land endret.

    I det store politiske spillet om flyktningene og migrantenes skjebne, får selv små lovjusteringer store konsekvenser for de det gjelder.

    – Så nå er jeg her igjen, da.

    Han ser ned på en ny bunke papirer.

    – Får håpe disse er i orden. Hvis ikke blir vi kanskje sendt tilbake til Syria i morgen, hehe.

    Da VG møtte ham, vokste teltleiren nord i Hellas time for time. Nåløyet for å få reise videre nordover ble stadig mindre.

    Han sukker.

    – Jeg forstår jo at det er behov for regler. Men de må legge til rette for at folk kan reise lovlig. Jeg er redd for at de bare vil stenge hele grensen. Det eneste som vil skje da, er at folk må bruke menneskesmuglere.

    – For vi vil til Tyskland. Og folk er som meg. Vi vil ikke gi opp. Vi vil prøve igjen. Og igjen.

    Kommentarer