Daglig leder og medeier Njål Høstmælingen i ILPI avviser kritikken og sier at de tar ut lønn og utbytte som er forsvarlig forretningsmessig for selskapet og anbefalt av revisor.

– Vi er tre dyktige og hardtarbeidende eksperter som ønsker å jobbe mye og synes det vi driver med er morsomt, men som samtidig ønsker å tjene penger på det, sier Høstmælingen.

VG-kommentar: Bistandsindustrien

UD forsvarer på sin side bruken av konsulenter til bistandsarbeid.

– Vi er avhengig av å bruke eksterne konsulenter, for å gjøre en så god bistandsarbeid som mulig. Det at et privat selskap går med overskudd og tar ut utbytte må vi bare akseptere, sier Frode Overland Andersen, kommunikasjonssjef i Utenriksdepartementet.

Kontrakter uten anbud

VG har gjennomgått samtlige kontrakter UD har inngått med ILPI siden 2009. Det private selskapet får penger på to måter:

Gjennom rammeavtaler som er ute på åpent anbud etter anskaffelsesloven, og gjennom tilskuddsavtaler der offentligheten verken får vite hvem som søker eller begrunnelsen for at pengene deles ut til tilskuddsmottakerne.

VGs gjennomgang viser at ILPI har fått kontrakter verdt 63,4 millioner, som aldri har vært ute på åpen anbudskonkurranse.

– Det er uakseptabelt at ILPI har fått så store kontrakter uten anbud. Det er forunderlig at våre politiske myndigheter og departementer lar slik praksis foregå, sier professor Welle-Strand.

Anonym varsler

I april gjorde en anonym varsler UDs egne Sentrale kontrollenhet oppmerksom på problemstillingen. I svaret til varsleren, som VG har fått tilgang til, skriver kontrollenheten at de ikke finner noe som er umiddelbart kritikkverdig med tildelingene til ILPI, og at «det ikke er noe galt i at forretningsmessige avtaler gir økonomisk gevinst for ILPI».

I mailen omtaler kontrollenheten tilskuddsavtalene til ILPI spesifikt og sier:

«Disse avtalene består i en søknad og en tildeling, og altså mer relasjonsbasert enn konkurranseutsatte avtaler», skriver de og fortsetter:

«Det er riktig at det er nære relasjoner mellom personer i UD og personer i ILPI, noe som ikke er så uvanlig i det ganske lille utenrikspolitiske miljøet i Norge. Jeg er enig i at det gir grunn til ekstra varsomhet og er noe som Sentral kontrollenhet bør følge med på, særlig med tanke på de mange avtalene som er inngått. Vi opplever av og til at forbindelsene mellom beslutningstakere og tilskuddsmottakere kan bli litt for tette».

UD svarer følgende da VG spør om det er for tette bånd mellom UD og ILPI:

– Det at en person jobbet i UD fire år før hun begynte i ILPI, klarer jeg ikke helt å se at skulle gi noen bindinger til UD i denne saken, sier Andersen.

Han understreker at det alltid kan oppstå habilitetskonflikter. Man kan kjenne hverandre som venner, eller være i slekt.

– Hvis en ansatt i UD er i tvil om sin egen habilitet er vedkommende pliktig til å informere om det, sier han.

Lønnsfesten

Året etter etableringen i 2009, innlosjerte tidligere UD-direktør og tidligere leder for etikkrådet for Statens pensjonsfond, Gro Nystuen, Njål Høstmælingen og Kjetil Tronvoll seg i en villa vegg i vegg med den israelske ambassaden i Oslo.

Herfra skulle de drive «'Advokatkontor' for krig og fred og sånn», kunne magasinet Kapital fortelle i 2010. ILPI-eiere var ikke som andre forretningsfolk i bransjen. Det var «færre dyre dresser og drakter i skapet».

«De bevilger seg en moderat fast lønn – uavhengig av hvor mye penger hver og en drar inn», fortalte trioen til magasinet den gangen.

Spoler vi seks år frem i tid, viser årsregnskapet at Nystuen, Høstmælingen og Tronvoll har tatt ut totalt 7,6 millioner i utbytte de tre siste årene. I tillegg kommer millionlønningene.

VGs undersøkelser viser at UD og Norad (direktoratet for utviklingssamarbeid) siden ILPIs oppstart har overført tilsammen 152 bistandsmillioner til selskapet. I tillegg kommer inngåtte millionkontrakter som løper frem i tid.

Det er heller ikke betalt merverdiavgift på store deler av denne omsetningen. Næringsdrivende som leverer tjenester til Norad og UD som gjelder konkrete prosjekter i utviklingsland, har momsfritak.

Forskjell på konkurranse

I starten var det rammeavtalene med UD som holdt liv i ILPI. I 2010 sa eierne til magasinet Kapital at de omsatte for rundt åtte millioner i året, hvorav fire til seks millioner kom fra denne type avtaler med UD.

Avtalene innebærer at oppdrag er blitt lagt ut på anbud, etter lov om offentlige anskaffelser, og at ILPI har vunnet oppdraget i en åpen konkurranse. Nå er tilskuddsavtalene en like viktig del av ILPIs inntjening, som det rammeavtaler var.

Forskjellene mellom de to avtaletypene er vesentlige.

– Det er absolutt forskjeller på konkurranser etter anskaffelsesloven og konkurranser om tilskuddsmidler. UD kan velge å gjennomføre en konkurranse om tilskuddsmidler i samsvar med regelverket om offentlige anskaffelser, men trenger ikke å følge dette regelverket, sier advokat Marianne Dragsten i AnskaffelsesXperten og nemndmedlem i Klagenemnda for offentlige anskaffelser.

Dragsten mener det er en svakhet med slike avtaler at man ikke har tilsvarende regler og krav for åpenhet og konkurranse som for anskaffelser.

– Jeg vil ikke si at tilskuddene er lagt ut på anbud, men det at de er utlyst på regjeringens/UDs hjemmesider tilsier at det er åpenhet rundt ordningene og til en viss grad konkurranse ved at det er åpent for alle å søke om disse tilskuddene, sier hun.

– Vi har aldri fra UDs side sagt at disse tilskuddene har vært ute på anbud. Tilskuddene baserer seg på en søknad på utlyste midler, hvor ILPI kan søke som alle andre, sier Andersen, kommunikasjonsdirektøren i UD.

– Kritikken fra Welle-Strand rammer hele den norske bistandsmodellen. For alle de store bistandsorganisasjonene får midler på denne måten.

Anbud bør være hovedregel

Per juni 2016 har ILPI totalt fått utbetalt 63,4 millioner kroner over avtaler som ikke er lagt ut på anbud.

– I den grad oppdragene utformes av UD, bør hovedregelen være anbud, slik at man så langt som råd er kan sikre at den beste leverandøren ut i fra en totalvurdering av pris og kvalitet er den som får tilslaget, sier Rune Jansen Hagen, professor ved Institutt for økonomi ved Universitetet i Bergen.

– Er prosjektene designet av de potensielle tilskuddsmottakerne innenfor forhåndsspesifiserte rammer, blir det nødvendigvis noe mer skjønn i tildelingene. Uansett bør en bestrebe seg på å ha størst mulig konkurranse og åpenhet rundt offentlige innkjøp og tilskudd, sier Hagen.

ILPI-leder Njål Høstmælingen understreker at bistand handler om mer enn fattigdomsbekjempelse.

– «Bistandsmidler» omfatter mye og ulikt, og det er ikke bare knyttet til «folk og land som vi skal hjelpe ut av fattigdom». Mye av det ILPI gjør, knytter seg til analyser, rådgivning og undervisning, og vi har hatt oppdrag for mer enn 80 ulike kunder, sier han.

– Mener du at alle tilskuddsavtalene er konkurranseutsatt?

– Nei, det mener jeg ikke de alltid har vært, men nå er de det mer og mer som følge av anbuds- og anskaffelsesreglement. Det er forskjell på reell konkurranse og konkurranse. Jeg opplever de avtalene som ILPI har som resultat av reell konkurranse, sier Høstmælingen

– Ikke vært så gode på å pleie forhold

ILPI-sjefen reagerer også på den sentrale kontrollenhetens vurdering av selskapets mange tilskuddsavtaler som «relasjonsbasert».

– Hvis de mener at vi får oppdrag fordi det er relasjonsbasert, så har jeg helt motsatt oppfatning av det, sier Høstmælingen.

– Vi er ikke så spennende på den personlige relasjonsbiten. Det mest spennende er at vi kjenner UD som institusjon veldig godt. Jeg har jobbet for UD i 20 år, og kjenner UD bedre enn mange andre. Forståelsen av hva UD, Norad og ambassadene trenger har vært helt avgjørende for våre leveringer. Uten forståelsen for hvordan de jobber og hva de trenger, hadde vi aldri blitt en så stor bedrift, sier Høstmælingen.

Han mener at suksessen til ILPI er mer på tross av manglende relasjoner i UD-systemet, enn på grunn av slike relasjoner.

– Du kan heller si det slik at vår svake side er at vi ikke har vært så gode på å pleie personlige relasjoner og bruke dem som kanskje kunne ført oss lenger, og som vi har sett funker for andre, forteller han.

ILPI-medeier Gro Nystuen har tidligere jobbet som direktør i UD. Hun jobber fortsatt på ulike oppdrag også for UD, blant annet for å bidra til og være med i offisielle norske delegasjoner til utlandet.

– Gro har tidligere jobbet i UD, og innen UD er det et tett nettverk som skapes for eksempel gjennom reiser og intens jobbing. Rundt Gro finnes personlige relasjoner, men dette har ikke hatt betydning for hvordan kontraktene tildeles. Det er mange relasjoner til UD-systemet, men ikke noen jeg tror har avstedkommet kontrakter, sier Høstmælingen.

VG har vært i kontakt med Kjetil Tronvoll og Gro Nystuen, som støtter kommentarene og fremstillingen fra daglig leder Njål Høstmælingen. Nystuen understreker overfor VG at hun aldri har vært toppsjef i UD, men blant annet avdelingsdirektør på seksjonsnivå.

VG-kommentar: Bistandsindustrien

Kommentarer

Siste saker om UD/ILPI