Helge (42) klarte ikke å sitte stille og se på herjingene til IS.

Nå drar han til fronten i Syria for andre gang – for å krige mot terroristene.

Helge hørte prosjektilene slå inn i metallet rundt ham. Pling, pling, pling.

– Vi var 12 krigere som var stuet sammen inne i et pansret kjøretøy, sier han.

Kjøretøyet skulle frakte ham, og de kurdiske krigerne han kjempet sammen med, over en åpen slette. Foran dem lå Tel Abyad, grensebyen mellom Syria og Tyrkia. Byen var okkupert av IS. Målet var å jage fienden ut av byen. Det første hinderet var å komme seg over den åpne sletten.

– Snikskyttere lå i stillinger utover det svidde åkerlandskapet og skjøt mot oss, sier han.

Landskapet var flatt som ellers i den nordøstlige delen av Syria.

– Panseret beskyttet oss mot kuler. Men kom det en rakett, en såkalt RPG, ville vi alle bli drept. Et slikt prosjektil ville gått gjennom panseret som en varm kniv i smør.

Helge visste IS hadde et stort arsenal av RPG-er. Han forsto at nå kunne det virkelig gå galt.

– Jeg fikk smake på den følelsen at det verste kan skje, sier han.

Som ved et under kom det aldri noen rakett.

Han fikk et kurdisk krigernavn, forteller han. «Şervan» kalte de ham.

– På norsk betyr det krigeren. Det er jeg veldig stolt av. De mente at det navnet passet meg. Til tross for min høye alder, gir jeg jernet.

Helge (42) er ambulansearbeideren fra Finnmark som en av de første dagene i april i år ble smuglet inn i Syria, der han vervet seg til den kurdiske YPG-styrken.

De tre neste månedene kriget han sammen med kurdiske soldater mot IS – alltid med en kule ekstra i lommen.

– Jeg har flere ganger tenkt at jeg blir tatt til fange av IS og blir kledd i en oransje kjeledress. Dit vil jeg ikke. Alle vestlige jeg kjenner, går med en kule i lommen. Skulle det verste skje, kan du avslutte det hele selv, sier han.

Han har valgt å stå frem med ansikt og fornavn i VG og fortelle sin historie.

– Jeg vil at folk skal få opp øynene og se hva som skjer, sier han.

YPG (Yekineyen Parastina Gel på kurdisk) er en milits, som opererer i de kurdiske områder i det nordlige og nordøstlige Syria.

En milits er en organisasjon av stridende som består av folk som ellers er sivile. (Wikipedia)

På stridsvesten Helge brukte i Syria, hadde han et lite norsk flagg festet på sitt høyre bryst.

– Flagget har jeg der for å vise hvor jeg kommer fra. Det er godt å ha når jeg får hjemlengsel, sier Helge.

– Har du drept i strid?

– Selvfølgelig har jeg drept.

– Hvor mange har du drept?

– Det vil jeg ikke svare på. Det høres dårlig ut, men det gjør meg ingenting.

Han legger til:

– Jeg sover godt om natten. Det er enten dem eller oss og da blir valget enkelt. Det er derfor jeg er der. For å krige mot ISIS.

Det var en av årets mørkeste dager i Finnmark. Helge hadde ikke sett solen på flere uker, der han trasket mot kameratens hus.

Han hadde tredd den grå favorittluen nedover det strie, røde håret. Det var 20 kuldegrader, det knitret i snøen. Han hadde spist ribbe og feiret julaften sammen med brødrene sine hjemme hos familien.

Tradisjonen tro skulle han og noen single kamerater møtes i 23-tiden på julekvelden for å ta noen øl sammen.

Helge var førstemann som kom hjem til kameraten. Han tok av seg vinterjakken og dro av seg lua. De to satte seg ned i stua og praten gikk om løst og fast. Etter en stund utbrøt Helge:

– Jeg skal reise til Syria og krige mot IS.

Kameraten trodde Helge tullet og festet seg ikke videre ved det. De fortsatte praten.

Men Helge tullet ikke. Interessen hans hadde våknet seks måneder tidligere, da han leste om overgrepene IS begikk mot Yezidi-minoriteten, og hvordan den ble drevet på flukt på toppen av Sinjar-fjellet i Irak.

– Jeg begynte å lese om alt det svineriet de driver med. Det er ondskap satt i system, et maskineri. Det er ikke tilfeldige medlemmer som gjør syke ting, men hele systemet er innrettet på det.

Han følte det ble vanskelig å sitte i ro og ikke gjøre noe.

– Jeg kunne ikke fortsette å spise fredagstacoen uten å handle, sier han.

I fjor høst satt han mange sene kvelder og søkte på nettet.

– Jeg satte meg mer og mer inn i det som skjedde i Syria og kom over Facebook-siden til en gruppe som kalte seg «The lions of Rojava», forteller Helge.

På norsk betyr Rojava «Vestlandet». Det består av tre selvstyrte områder nordøst i Syria. Kurderne betrakter Rojava som en av de fire delene i et stort Kurdistan.

– Jeg sendte en e-post til «The lions of Rojava» og fikk en detaljert liste på hvordan jeg skulle komme meg til fronten i Syria. I korte trekk var budskapet: Møt opp i Irak. Da kokte det i hodet mitt. For å få fred og ro i sjelen, måtte jeg gjøre det, sier Helge.

Ambulansearbeideren visste at en reise til fronten kunne ende katastrofalt.

– Så kan du si at jeg er egosentrisk når jeg utsetter meg for en så stor fare, og det er jeg til en viss grad enig i. Hva om gutta på skauen tenkte slik? Da ville ingenting bli gjort.

Helge har alltid hatt en uro i seg, forteller han.

Han er født og oppvokst i Fauske i Nordland, men på 90-tallet flyttet han til Finnmark. Han havnet ofte i bråk og brukte de kraftige nevene flittig. Han sloss med alle som var interessert, sier han.

Han takker sitt lokale politi for at han ikke skled helt ut i kriminalitet.

– De så mer i meg enn en voldelig bråkmaker, og har æren for at det gikk så bra som det gikk, sier han.

Helge gjennomførte en normal førstegangstjeneste, og så dro han til sjøs.

– Jeg prøvde å få med meg hele verden. Jeg jobbet som matros på offshore- og supplybåter, sier han.

Etter 13 år til sjøs tok han styrmannsskolen i Tromsø, utdannet seg til navigatør og fikk jobb som navigasjonsoffiser i Kystvakten. Men etter tre år mønstret han av og flyttet hjem til Finnmark. Der jobbet han som ambulansearbeider helt til han reiste ned til Syria.

– Du gikk fra å redde liv til å ta liv?

– Jeg bruker å si at jeg driver med aggressivt humanitært arbeid

Helge er nøye med måten han omtaler terrororganisasjonen IS.

– Jeg vil ikke kalle dem IS. Da anerkjenner jeg deres påstand om at de er en stat. Det vil jeg ikke. I Syria der jeg var, kalles IS konsekvent for Daesh. Men i Norge er det ingen som skjønner hva jeg snakker om når jeg bruker det navnet. Jeg kaller dem derfor ISIS, forteller Helge

Daesh er en nedsettende betegnelse som IS-tilhengerne selv misliker sterkt fordi det har en negativ klang. ISIS er en forkortelse for Den islamske staten i Irak og Syria.

DAESH

En forkortelse for det som på norsk betyr «Den islamske stat i Irak og al-Sham».

Alle har sine grunner til å reise til Syria, resonnerer han.

– Noen har bedre grunner enn andre. Noen, de er ikke mange, er der av helt feil grunn. De er der fordi de hater muslimer. De holder ikke ut lenge fordi de ikke har med seg hjertet.

– Hater du muslimer?

– Nei, absolutt ikke. Men jeg ser ikke på ISIS som muslimer.

Han har ikke sett noen døde ved fronten som har hatt nordisk utseende, forteller han. Heller ikke noe av dem som er omtalt som IS-krigere i norske medier, «selv om jeg kanskje kunne håpe det».

– I ytterste konsekvens kan du drepe en nordmann.

– Ja.

– Har du tenkt på det?

– Ja, det spiller ingen rolle.

– Hvorfor reiste du til Syria?

– For å krige mot ISIS eller Daesh. Jeg har ikke noen politiske eller religiøse grunner. Jeg følte det var det eneste som var anstendig å gjøre. Jeg visste at jeg hadde psyke til å gjøre det – og evnene.

– Får du penger for å krige?

– Jeg blir ikke rik av det.

Helge holdt planene sine skjult for sine nærmeste. Siste arbeidsdag før påske sendte broren hans en melding til Helge.

– Jeg spurte om han kunne komme og hente meg på jobben. Vi skulle ha storinnkjøp før påske og jeg tenkte vi kunne gjøre det sammen. Helge sendte meg en melding tilbake om at han ikke kunne det. Han skrev at jeg ikke måtte bekymre meg, men at han skulle ringe meg, forteller broren.

Litt senere ringte Helge broren.

– Han fortalte at han var på Arlanda og at han snart skulle gå på flyet til Irak. Han fortalte at han skulle i krigen og at han var på vei til en slagmark, sier broren.

Dette var 1. april. Broren trodde først det hele var en aprilsnarr.

– Men Helge mente alvor, sier broren.

VG har valgt ikke å omtale Helges øvrige familie.

Direkteflyet fra Stockholm til Erbil var flere timer forsinket. Først ved ett-tiden om natten var han fremme i den kurdiske hovedstaden i Nord-Irak. Det var stille i ankomsthallen.

Irak
Iran
Syria
Kypros
Tyrkia
Jordan
Saudi-Arabia
Libanon
Israel
Armenia
Georgia
Aserbajdsjan
Egypt
Kuwait
Middelhavet
Svartehavet
Det kaspiske hav
100 km

– Jeg kom med det siste flyet og det var lite folk, sier Helge.

Han hentet bagasjen sin på rullebåndet og ruslet ut i den irakiske natten. Det var mørkt, varmt og helt andre lukter enn hjemme i Finnmark.

– Jeg tenkte på alt det jeg hadde hørt om Irak og hvor farlig det var. Jeg så meg selv i en oransje kjeledress et sted i ørkenen på kne foran en terrorist, husker Helge.

Han gikk mot en ny, hvitfarget drosje. Han løftet kofferten inn i bagasjerommet og satte seg i passasjersetet foran ved siden av sjåføren.

– Jeg kjente på at dette ikke var helt riktig.

Nå skulle han komme seg til hotellet hvor han hadde booket et rom før han reiste fra Finnmark.

– Sjåføren snakket ikke et kvekk engelsk. Jeg måtte ta frem telefonen og vise ham bestillingen hvor navnet på hotellet sto, sier Helge.

Sjåføren satte bilen i gir. De gled gjennom de tomme gatene i nattemørket.

Etter at han hadde lukket døren på hotellrommet, ble han overmannet av frykt og paranoia.

«Jeg følte at alle var mot meg. Jeg tenkte at det når som helst kunne komme noen med svarte hetter over hodet stormende inn på rommet mitt».

Han måtte døyve angsten, og ta seg noen Carlsberg.

– Dagen etter skrev jeg en ny melding på Facebook. Jeg fortalte at jeg var kommet til Irak og lurte på hva jeg skulle gjøre, sier Helge.

Han fikk oppgitt et telefonnummer som han ringte.

– To timer senere ble jeg plukket opp. Jeg sjekket ut av hotellet og dro av sted. Det var veldig effektivt, mener Helge.

Han ble fraktet til et såkalt safehouse.

– Først da klarte jeg å slappe av. Jeg vil ikke si noe mer detaljert rundt dette, av sikkerhetshensyn, sier han.

Rundt ham var det flere europeere og amerikanere.

– Der møtte jeg ti andre vestlige krigere. Noen var på vei inn og andre var på vei ut av krigssonen.

24 timer etter at han kom til huset, begynte den siste etappen på reisen inn til Syria.

– Vi brukte et døgn på å ta oss inn i Syria. Smuglerruta gikk over områder som er kontrollert av den kurdiske geriljaen i Irak, Peshmergaen, forteller Helge.

Han vil ikke si mer om smuglerruten. Den er fortsatt i bruk.

Inne i Syria ble Helge sendt til en treningsleir som ble drevet av den kurdiske militsen YPG. Dette er den militære grenen av det kurdiske partiet som styrer den kurdiske delen nord i Syria.

Helge kunne ta på seg uniformen han hadde fraktet med seg fra Norge.

– Jeg visste hvilken uniform YPG bruker og hadde skaffet meg en tilsvarende før jeg reiste. Forskjellen var at den jeg hadde kjøpt var av bedre kvalitet, sier han.

I treningsleiren møtte han flere vestlige krigere. På hans kull var de 13 fra Vesten.

– Jeg havnet i lag med fire amerikanere. Det er jeg veldig glad for. Vi kom godt overens og hadde samme humor. De var alle eks-militære.

I treningsleiren lærte rekruttene mye om taktikk, veibomber og russiske våpen, men ikke kartlesing, forteller Helge.

– YPG bruker ikke kart. De er veldig stolte over tradisjonen som geriljasoldater. De vestlige som er i Syria, er oppgitt over mangelen på kart.

Språkopplæring var derimot en del av treningen.

– De unge kurderne snakket til dels engelsk. Det ble en salig blanding av engelsk, kurdisk og fingerspråk, men det fungerte.

De fleste vestlige krigerne valgte russiske Kalasjnikov som sitt våpen, forteller han. AK47, som det også kalles, er verdens mest utbredte automatvåpen.

– Det tåler veldig mye. Våpenet må ikke pusses hver dag, og du går aldri tom for ammunisjon.

Selv valgte han et amerikansk M16-gevær.

– Jeg liker presisjon. Jeg fikk et kikkertsikte på det og det ble helt perfekt.

I treningsleiren lærte han mye om kurdernes historie og kamp for selvstendighet.

– De vestlige krigerne slapp å delta på de politiske kursene, sier Helge.

De kvinnelige og mannlige kurdiske krigerne er langt mer likestilte enn det han hadde sett for seg. Det fascinerte ham:

– Det står i sterk kontrast til kvinnesynet til ISIS.

Han syntes de kvinnelige, kurdiske krigerne var svært vakre.

– I safehouse, før vi reiste inn i Syria, måtte jeg og de andre vestlige krigerne avgi løfte. Vi måtte love ikke å drikke alkohol, ikke misbruke narkotika og at vi holdt oss unna de kvinnelige krigerne.

Etter fem uker med trening var han klar for krigen.

– Jeg ble sendt til en avdeling som kalles en tabor. I en tabor var vi 50 krigere, forteller Helge.

Han forklarer at det er to typer slike avdelinger.

– Noen taborer befester stillinger ved landsbyer og kalles en statisk tabor. I likhet med andre nykommere var jeg først i en slik avdeling for å bli vant med lyden av kanoner og skudd. Også disse avdelingene blir angrepet. Men det er forholdsvis trygt, sier han.

Det ble for kjedelig for Helge. Han begynte å mase.

– Etter fire uker ble jeg flyttet til en mobil enhet, eller en «moving tabor», som kurderne kalte enheten. Vi var utstyrt med egne kjøretøy og reiste rundt. Vi oppsøkte trøbbel, sier han.

Enheten hans var satt opp med amerikanske Humvees og Toyota Hi-Lux. Kjøretøyene var bevæpnet med enten maskingevær eller granatkanon.

– Kommandanten i min tabor var ung, men veldig dyktig. Hans nestkommanderende var en kar som var i 30-årene. Han snakket engelsk flytende og var en iskald kriger, sier Helge.

– Hvordan har det gått med de 13 vestlige som du var sammen med i treningsleiren?

– En av de 13 døde i en veibombe. De andre lever fortsatt, forteller Helge.

– Møtte du noen andre krigere fra Norge?

– Jeg traff en danske og en svenske, men ingen andre nordmenn. Jeg hørte rykter om at det skulle være en annen nordmann, men jeg møtte ingen.

«En fra Oslo ble drept i kamp før jeg kom til Syria».

Det befinner seg flere på bakken i Syria enn det folk flest vet, mener han.

– Jeg møtte blant annet spesialstyrker fra et europeisk land. De opererte som Forward Air Control, og styrte de amerikanske bombeflyene mot sine mål.

Under slaget om grensebyen så Helge hvor effektive og viktige de amerikanske bombeflyene er i kampen mot IS.

– De er helt avgjørende. Stanser luftstøtten, stanser alt, sier Helge.

14. juni i år, om morgenen. Avdelingen Helge tilhører, rykker inn mot den strategisk viktige byen Tel Abyad, med nærmere 40 000 innbyggere, på grensen mellom Syria og Tyrkia.

Tel Abyad
Tyrkia
Syria

Kampen er kaotisk.

– Jeg visste ikke hva som skjedde 400–500 meter unna meg. Men samtidig følte jeg kontroll. Du har dine kompiser der, sier han.

Helge kaller dem «sine våpenbrødre».

– Det var et veldig sterkt samhold. Vi ble veldig godt kjent. Vi var sammen 24 timer i døgnet. De som prøvde å utgi seg for noe annet enn det de er, ble avslørt.

BILDESERIE: Desperate flyktninger prøver å rømme IS-kampene.

På den ene siden av grensebyen ligger en liten høyde. På toppen hadde IS befestet seg, beskriver han.

– Vi rykket frem og la oss i stilling langs elvekanten. Vi ble beskutt fra høyden hele natten, og vi skjøt tilbake, forteller Helge.

Natten gjennom bombet amerikanske fly høyden. Om morgenen rykket Helge og de kurdiske geriljasoldatene oppover mot høyden.

– Tidlig på morgenkvisten ble høyden tatt, husker han.

Han forteller at IS hadde gravd ut en løpegang helt fra sentrum av byen og opp til den befestede stillingen.

– Den brukte vi for å ta oss inn i byen. Vi ble beskutt av snikskyttere på vei ned. Plutselig satte jeg meg fast i blåleire i bunnen av løpegangen. Jeg satt helt låst mens kulene suste rundt hodet mitt. Jeg trodde jeg var ferdig, forteller 42-åringen.

Men han klarte å komme seg løs, og i sikkerhet. Han hastet nedover løpegangen mot byen med bøyd hode.

– Det blir en vane å gå med hodet bøyd ved fronten. Jeg har veldig stor respekt for snikskytterne til ISIS. De bruker tsjetsjenere som snikskyttere og de er veldig gode skyttere, sier han.

Etter 48 timer hadde de kurdiske og andre opprørere frigjort byen.

– Det var en veldig viktig seier. Vi stengte igjen en viktig rute til Daesh. De hadde fått inn fremmedkrigere og ammunisjon gjennom byen, forteller han.

Etter drøye tre måneder i Syria var Helge helt tom for energi. Han måtte avbryte og reise hjem til Norge.

– Jeg hadde gått ned mellom 10 og 15 kilo. Maten er det som tar knekken på de vestlige krigerne i Syria. Jeg måtte feite meg opp.

Kurderne har et kosthold med veldig lite proteiner, forteller han.

– Ved fronten levde jeg stort sett på sardiner. Noen ganger fant vi hermetikk som Daesh hadde etterlatt seg. Det var hermetisert kjøtt, en slags postei som smakte skit.

– Vi var sultne hele tiden. En gang fant vi en boks med Nutella. Vi dyppet sardiner i sjokoladepålegget, som vi så spiste.

Han tenner en sigarett. Han røyker 10 til 20 sigaretter om dagen.

– I Syria får vi så mange sigaretter vi vil ha. Jeg møtte folk som aldri hadde røyket før de kom til Syria og som var blitt storrøykere.

Hverdagen består ofte av timer på timer med venting. Helge regner seg selv som en tålmodig fyr, som ikke ble stresset av det. Han hadde med seg mye musikk, lastet ned på mobilen.

– Et av bandene var «Five finger death punch». Det er et amerikansk band som har spilt mye for amerikanske soldater i Afghanistan. Det er musikk som er skapt for militære operasjoner, mener han.

Før han forlot Norge 1. april, skrev Helge en lang mail til PST, der han fortalte hva han skulle gjøre og hva han tenkte. VG har fått en kopi av mailen.

– Jeg ville gjøre det riktig. Jeg ville ikke snike meg ut av landet, sier Helge.

I juli, da han var tilbake i Finnmark, innkalte PST ham til en samtale, forteller han.

– Jeg fikk en rekke spørsmål som jeg ikke vil snakke om, sier han.

Seniorrådgiver Martin Bernsen i PST opplyser at de snakker med mange personer i sitt arbeid.

– Av prinsipp kommenterer vi aldri hvem vi snakker med, sier Bernsen.

Opprinnelig var Helges plan å reise tilbake til Syria i begynnelsen av august. Men det satte den tyrkiske bombingen av kurdiske stillinger i Nord-Irak en midlertidig stopper for.

– Jeg har hørt at smuglerruten vi bruker for å komme oss fra Irak til Syria, fortsatt er åpen, sier han.

Har alt gått som planlagt, er Helge tilbake i Syria nå.

«Jeg er ikke ferdig med å være der nede. Jeg planlegger å være der til jul. Da har jeg gjort mitt. Det er ikke et selvmordsoppdrag jeg er på».

På Facebook-siden sin får Helge mye støtte fra vennene. 9. august la han ut et foto av seg selv som ble tatt før det store slaget av grensebyen Tel Abyad.

En venn oppfordret ham til «Å ta rotta på dem». En annen venn kommenterte:

«Gi no inn et magasin fra mæ åsså».

- Ikke straffbart etter norsk lov

– En norsk borger som kriger mot IS i en kurdisk opprørsstyrke, gjør ikke noe straffbart etter norsk lov, så lenge opprørsstyrken følger reglene som gjelder etter krigens folkerett og ikke er regnet for å være en terrororganisasjon, sier førstestatsadvokat Jan Glent, som leder Det nasjonale statsadvokatembetet.

– Begår nordmannen krigsforbrytelser, er det selvfølgelig straffbart – uansett, sier han. Det nasjonale statsadvokatembetet har det overordnede påtalemessige ansvaret for saker som blir etterforsket av Kripos og Den sentrale enhet ved Politiets sikkerhetstjeneste.

Glent var inntil i fjor avdelingsdirektør i Politiets sikkerhetstjeneste, hvor han var leder for etterforsknings- og rettsavdelingen.

FØRSTESTATSADVOKAT: Jan Glent. Foto: FRODE HANSEN, VG