Den vanskelige friheten

Han er domfelt
28 ganger. Han er
besatt av kniver
– og har sittet
halvparten av
sitt voksne liv i

fengsel

Helt fra han
var gutt har
Glenn Kenneth
drømt om å
takle livet i

frihet

Guttungen klatrer høyere og høyere oppover den bratte fjellsiden. Han har bestemt seg: Han skal klatre helt opp dit som ikke engang geitene kommer.

Når Glenn Kenneth Andersen snur seg, ser han utover Hardangerfjorden og den lille bygda Osa. Den kalles Hardangers diamant, der den ligger blant bratte fjellsider som stuper ned i fjorden.

Fra fjellknausen kan han se det store huset til fosterforeldrene sine. Han kan se nabohuset, noen kilometer unna, der hans beste venn bor. En gammel mann i rullestol på minst 80 år, som lar ham smugrøyke sigarer når ingen andre voksne ser det. Vennen bryr seg ikke om at han er den eneste mørkhudede i Hardanger.

Han klatrer enda høyere, finner en tue i gresset og legger seg ned. Slik kan han ligge i timevis. Han føler seg fri her oppe i fjellet. De brune krøllene blir fulle av gress, han lukker øynene.

Glenn Kenneth drømmer om en pappa i Amerika som han aldri har møtt.

– Jeg ba til Gud om at faren min en dag skulle komme til Hardanger i et helikopter for å hente meg, og så skulle vi fly langt, langt bort, sier han.

Dette er historien om hvordan Glenn Kenneth Andersen (45) endte opp som en av Oslos mest notorisk kriminelle.

FILM: VG har fulgt Glenn Kenneth i 2 år. Se VG-dokumentaren her.

7. oktober 2013

Frihet

Ute av fengsel etter dom på 110 dager – bostedsløs

Halvparten av sitt voksne liv har Glenn Kenneth sittet bak murene. Oslo-politiet har plassert ham på VIC-lista; de mener han er en «very important criminal».

Han er domfelt 28 ganger – for vinningskriminalitet, trusler, narkotika og ordensforstyrrelser. I 23 av dommene er han også dømt for å ha båret kniv på offentlig sted.

For syv år siden sa daværende seksjonsleder for påtaleseksjonen i Oslo politidistrikt, Hanne Kristine Rohde:

– Det finnes ingen annen kriminell i Norge som bryter knivforbudet oftere. Han gjør Oslo utrygg.

Da var Glenn Kenneth blitt pågrepet i hovedstaden med en øks, en skalpell og to kastekniver den ene dagen – og en kniv og et sverd den neste.

Han er tidligere dømt for ran. Han har truet med å kutte strupen på en drosjesjåfør. Men han er aldri dømt for å ha skadet noen med knivene sine.

VG har fulgt Glenn Kenneth Andersen i to år. Når han ikke har sittet innelåst, har han bodd på hospits, i en sosialbolig på Tveita og på gata.

På de kaldeste nettene har han krøpet sammen i et av byens parkeringshus.

På de mørkeste dagene har han hatt lyst til å sette sin siste sprøyte. Andre ganger har han syklet rundt i byen på en stjålet sykkel og tenkt at livet er bra.

Første gang vi møter ham i frihet er 7. oktober 2013. Han er høyt oppe, forholdsvis nykter etter å ha sittet inne i flere måneder.

Glenn Kenneth dunker nedpå en Solo og ber om få to smørbrød. Tar opp telefonen, ringer en venn:

«Hei, det er neger’n. Jeg har slippi ut. Veit ikke hvor jeg skal bo, blir sikkert hotell i natt».

Han legger på, og forteller om planene sine. Drømmen er å starte en grillvogn. Han har allerede tegnet opp selskapsstrukturen, sier han. Det andre prosjektet er en sprøyteautomat, et sted for byens løse fugler å levere fra seg brukte sprøyter mot pant. Han mener Oslo kunne trengt det. Men prosjektene må vente til en annen dag:

– Nei, nå må jeg ha øl. Klokka er ikke 12 en gang, og neger’n er tørst, he-he. I dag skal jeg ta meg en fest.

Når han ler, ser vi inn i et gapende hull der fortannen en gang var. Å slippe ut av soning er blitt rutine for Glenn Kenneth. Nå må han avreagere.

Noen timer senere, på Sundvolden hotel, går Norges nye statsminister Erna Solberg på talerstolen.

– Selv om Norge er et fantastisk godt velferdsland, ser vi hver dag at det er mennesker som faller gjennom sikkerhetsnettet vårt, sier hun.

Den blå-blå regjeringen lover et løft for de som har store utfordringer i livene sine. De som sliter med rus og psykiatri.

Hos VIC-prosjektet, som holder til høyt oppe i etasjene på politihuset på Grønland, er mantraet spikret på veggen:

«Enhver VIC-er som ikke er fengslet eller soner, skal man til enhver tid være forberedt på å fengsle».

De 85 personene som står på VIC-lista i dag, er notorisk vinningskriminelle. Alle har større eller mindre problemer med rus.

Å være på lista innebærer hyppig varetektsfengsling, ofte for relativt små forhold. Samtidig skal VIC-prosjektet følge dem opp. Men påtaleleder Lars Kruse vedgår at det ikke er mange av VIC-erne har klart å bryte ut fra det kriminelle livet siden oppstarten av prosjektet i 2005.

– Det er få gledeshistorier her, sier Kruse.

– Det er noen få som slutter helt med kriminalitet, men jeg kan nok ikke huske mer enn en håndfull.

«Jeg vil ikke på hospits. Vær så snill.

Jeg vil ikke ta heroin, jeg vil ikke ta amfetamin.»

Et døgn etter at han er løslatt, trer Glenn Kenneth ut av en hvit taxi utenfor NAV Østensjø, like ved Skullerud t-banestasjon i Oslo. Han har på seg caps, hvite solbriller, en brun Gant-genser med skjorte under, og bærer en pose med frukt og juice i hånden. Friheten er fersk.

– Jeg er jævlig spent på hva som skjer nå. Det er jo ingen som vet at jeg er ute, ikke eksen min, ikke sosialkontoret. Kun dere, og Sverre, da – advokaten min.

Han tar en stor trillebag og en ryggsekk ut av bagasjerommet. Svetten ligger som perler over neseroten.

Vel inne på kontoret dumper han alt på gulvet, og setter seg for å vente. Han har ikke penger, ikke noe sted å bo.

– Jeg vil ikke på hospits. Vær så snill. Jeg vil ikke ta heroin, jeg vil ikke ta amfetamin. Dere vet hva som skjer om jeg må på hospits. Gi meg et telt og en sovepose så jeg kommer meg ut av byen. Jeg kan bo i marka.

Den NAV-ansatte kan ikke gå med på det. Det eneste Glenn Kenneth kan få med seg er et kontantkort på 4 854 kroner til livsopphold for den neste måneden. Cash til den narkomane og rett på gata.

Glenn Kenneth er smådesperat. Han frykter at han må tilbringe natten på Prindsen, Oslo kommunes akuttovernattingssted.

– Det er det verste av det verste. Da har de gitt deg opp før du har gitt opp deg selv.

På Østbanehallen trykker han alt han eier og har inn i oppbevaringsboks nr. 1940. Han må bruke hele kroppsvekten for å få de fulle bagene på plass. Han skriver koden på døren, før han tenker seg om, visker den bort, og så er tallene i koden borte for alltid.

Han har vært med på denne runddansen mange ganger. Hadde han noen sinne en sjanse?

En vårdag i mai 1970, på Lovisenberg sykehus i Oslo, blir en 17 år gammel jente mor for første gang.

Hun ville egentlig ta abort, men hun hadde ingen til å hjelpe seg, og hun maktet ikke å ordne avtalen med sykehuset alene.

Fødselen varer i 17 timer, og er hard, skriver barnevernet i sin rapport. Senere skal jenta fortelle at hun ikke visste «om ungen kom til å være svart eller hvit». Faren, en amerikaner, er reist hjem for lenge siden. De har brevvekslet, og han har invitert henne over Atlanterhavet, men hun vil ikke til Amerika.

I flere rapporter skriver barnevernskonsulenten at den unge moren synes guttebabyen er det styggeste hun noen gang har sett.

Hun klarer bare å amme han i fem dager, før hun forteller at hun føler seg helt utsugd. Det går ikke lang tid før hun gir ham fra seg.

Glenn Kenneths Andersens første møte med en institusjon blir Åkebergveien spebarnshjem. Det markerer starten på et liv med avvisninger, misbruk og savn.

Senere skal han få erstatning for tapt barndom.

I store deler av oppveksten blir han utsatt for grov omsorgssvikt. Seksuelt misbruk og gjentatte avvisninger fra de voksne som skal passe på ham.

Han har 16 forskjellige bosteder innen han fyller 18 år, på institusjoner og i fosterhjem. Da barnevernet slipper taket er han allerede godt plassert i en voksenverden med rus og kriminalitet. Han er en gategutt.

Jo mer aggressiv og utagerende han er, jo strengere blir straffen. Noen ganger blir han låst inne i en iskald kjeller i timevis. Andre ganger blir munnen vasket med såpe.

Noen av de voksne kommer altfor nært, de tar på ham på steder der ingen voksne skal ta.

I løpet av oppveksten har Glenn Kenneth flere lange opphold på Statens senter for barne- og ungdomspsykiatri. Han blir plassert der fordi ingen klarer å håndtere ham. Han er for sint, for mye villstyring.

I papirene som omhandler hans liv, kommer det frem at han her skal ha blitt utsatt for regelmessige voldtekter av en mannlig behandler.

I 1983 blir Glenn Kenneth beordret til Grepperød ungdomshjem utenfor Moss, ifølge institusjonen selv fordi «fosterhjemmet han bodde i ikke lenger maktet å ha omsorgen for gutten». Han er bare 13 år, og føler seg avvist av alt og alle.

Årene her er bedre. Han blir en naturlig del av ungdomsgjengen som bor på barnevernsinstitusjonen langt inne i skogen i Våler i kommune. Han er glad og morsom, stort sett grei og medgjørlig også. Han får dra på turer både i Norge og til utlandet sammen med de andre ungdommene. Men savnet forsvinner ikke.

Det han ønsker seg, innerst inne, er å flytte hjem til mamma, der lillesøsteren allerede bor, men det er uaktuelt, sier hun. Hun mener hun ikke vil klare å styre ham. Vil ikke ha sønnen hos seg.

Han blir mobbet for hudfargen sin. Han begynner å introdusere seg selv som «Neger Andersen», for å komme mobberne i forkjøpet.

Når barnevernet gir slipp på ham, har han allerede fått sin første dom. Han er på vei utfor rutsjebanen i en voldsom fart. Det finnes ikke et passende ettervern for en gutt som Glenn Kenneth.

«Vi hadde ønsket å oppheve ettervernet for gutten under andre omstendigheter. Slik det nå er skrives han ut som bostedsløs og uten skole eller arbeidstilknytning (…) Vi har intet annet å tilby gutten enn hospits og livsopphold», står det i den aller siste barnevernsrapporten, datert 3. oktober 1989.

Det var slik livet skulle fortsette.

KAOS: Hospitsrommet er fylt til randen med skrot. – Når det er så rotete på rommet, er det rotete i hodet, sier Glenn Kenneth.

Desember, 2013. – Welcome to «Paradise Andersen».

Rommet på Fagerborg hospits er møkkete. De omtrent ti kvadratmeterne er fylt til randen av tyvgods og klær. Senga kan ingen sove i uten å stikke seg på sprøyter, kniver eller en stor øks som ligger halvveis under puta. Sigarettsneiper har brent hull i lakenet.

En pornofilm er satt på pause. Over tv-en står en enslig julestjerne og blomstrer på en tallerken, han har bøffet den på Rema 1000 nede i gata.

Glenn Kenneth spiller munnspill.

– Det er Shania Twain som har laget favorittlåten min, du vet den «From this moment», sier han.

Kanskje spiller han for sine døde venner. Det er mange som har falt fra den siste tiden. Glenn Kenneth er trist og lei. Det er dårlig dop i omløp.

På leggene har han hevelser etter sprøytestikk. Det er lenge siden han har vært så syk som han er nå.

– Det å gå fra å være en nykter person til å være en møkkete friker. Det er ikke noe særlig altså, det er ikke et stolt liv.

Han har jobbet så hardt for å avruse seg selv i fengselet, og nå er han tilbake på null.

– Men det at du ruser deg nå, det er ditt eget ansvar?

– Ja, det er det. Men når du blir satt på et slikt sted som dette, hvor nesten alle ruser seg, er fristelsen dobbelt så stor. Det er bråk hele natten, det er alltid en eller annen som banker på døren din, ett eller annet som skjer. Skal du greie å henge med i det tempoet der, må du faktisk ruse deg. Eller så greier du det ikke, da er du nesten død.

Han har skrevet et testamente denne vinteren. Eiendelene er fordelt. Han tror ikke det blir flere turer i fengsel nå. Denne gangen ender det nok i en kiste, tror han.

Han vil egentlig leve, men ikke med en sosialsjekk i hånda, på et hospits. Han klarer ikke mer. Han får ikke tak i dem som kan hjelpe, kontantkortet på mobilen tappes i alle telefonkøene han sitter i. Glenn Kenneth har ikke bankkort eller pass. Han mestrer ikke å bruke internett.

– Samme hvor mye jeg prøver og prøver og prøver og prøver, så er det: Nei, du får ikke hjelp, vi setter deg inn, du mister alle tingene dine, vi gir egentlig faen i deg, vi har egentlig gitt faen i deg for ti år siden, sier han stille.

– Den følelsen av å bli pissa på, den sitter dypt.

Tøffe gutter gråter ikke, men nå er det like før.

– Jeg føler at jeg bare står her og stanger på et rom som jeg ikke kommer ut av. Du legger deg trist, du står opp trist, du har ikke det skuddet på morgenen, og så er det bare pes. 200 kroner er ikke mye penger, men det er jævlig mye penger når du ikke har dem. Og når du er sjuk i tillegg, da er 200 kroner mye å skaffe.

– Kunne du gjort noe annerledes denne gangen?

– Hva da? Jeg ser ikke hva jeg kunne gjort annerledes. Jeg har ikke hatt råd til å gjøre noe annerledes. Jeg måtte bo her, jeg måtte innom Prindsen. Sånn er det.

Han prøver likevel hardt å holde seg i skinnet. En dag han går nedover Grønland i Oslo, stopper han opp og ser opp mot fengselet.

Han tenker han har kastet vekk altfor mye tid bak de høye murene. Han tenker på alle de gangene han har sluppet ut, nynnende på Olsenbanden-melodien. Han vil for alt i verden ikke tilbake dit.

Men neste gang vi treffer ham, sitter han inne igjen.

9. april 2014

Fengsel

SONER DOM PÅ 120 DAGER, FRADRAG FOR 55 DAGER I VARETEKT

BAK EN LÅST DØR: Tilbake i Oslo fengsel for å sone en ny dom. Glenn Kenneth mestrer livet bak murene.

Det er samme visa som før: Bæring av kniv, tatt med narkotika. Nye måneder bak murene. Riktignok en sjanse til å bli nykter, til å bli frisk. Men hva skal være neste steg for Glenn Kenneth?

Bak de høye dørene, opp trappene, ned korridoren og opp noen flere trapper. Bak en sikkerhetsluke og en tung dør sitter Glenn Kenneth Andersen og ser på tv-programmet han liker best av alt: The Real Housewives of Beverly Hills.

– Dette forteller du ikke til noen, da ødelegger du imaget mitt totalt, altså.

Han skratter høyt og lenge. Retter på skjortekragen og viser oss inn på cella i Oslo fengsel, avdeling B.

Sengen er redd opp og det er ryddig i klesskapet. Kontrasten fra hospitsrommet er slående. Fra kaos og skitt til en ren celle med enkel orden. I hyllene står en pakke knekkebrød, syltetøy og frukt.

– Det VIC-prosjektet, hvor mange har de egentlig hjulpet? Hvor mange er på den lista? Det ble snakket så høyt om at vi skulle få både bolig og jobb, men vi har ikke sett mye til det. Når jeg er ute, og politiet ser meg, så er det liksom: «Her har vi Neger-Andersen. Han har helt sikkert kniv eller knark», sier han.

– Du føler ikke at du har gjort så mye galt, men så er du på den VIC-lista da, så får du et halvt år likevel.

Utenfor cella rasler betjentene med tunge nøkkelknipper. Glenn Kenneth er ren og pen i tøyet. Han har sovet godt.

Han har et motto som han forsøker å følge: Om han hver dag kan få noen til å smile, kan han legge seg med god samvittighet.

– Det lærte jeg av bestemoren min. Da kan du overleve hvor enn du er i verden.

Han spøker med fengselsbetjentene. På vei mot luftegården treffer han en av dem som har vært der lengst.

– Trodde du skulle pensjonere deg, jeg! roper Glenn Kenneth.

– Trodde du ikke skulle tilbake hit, jeg, parerer betjenten.

Det er en samtale mellom gamle venner. Likevel er det tungt for Glenn Kenneth å tenke på at han ikke fikset friheten denne gangen heller. Han var så klar for å slippe ut, og så ble det nok en runde på hospits. Nye runder med russisk rulett.

– Hospits er ikke bra for noe menneske. Det er helvetes forgård.

Når jeg er ute, og politiet ser meg, så er det liksom:

«Her har vi Neger-Andersen. Han har helt sikkert kniv eller knark»

Advokat Jon Anders Hasle har hatt Glenn Kenneth Andersen som klient i 17 år. De siste årene har også advokat Sverre Sjøvold bistått Glenn Kenneth.

– Jeg opplever at Glenn Kenneth var mer kriminell før; i en periode var han i et tungt kriminelt miljø. Men de siste 10–15 årene har det dreid seg mer om det jeg vil kalle hverdagskriminalitet. Det som gjør at han sitter så mye i fengsel, er at han går med kniv. Han sier jo selv at han er «knivofil», sier advokat Jon Anders Hasle til VG.

Han er sterkt kritisk til politiets VIC-prosjekt, som han mener langt på vei hindrer gjengangerne i å komme seg ut av den kriminelle løpebanen.

– VIC ble etablert som et tiltak som skulle hjelpe denne gruppen. Men ingen av mine klienter har sett noe til hjelpen. Det finnes ikke noe samarbeid med andre relevante instanser, sier Hasle til VG.

– Vi må ha et utgangspunkt i at alle kan klare seg. Men utgangspunktet til VIC virker å være at «her er det noen som ikke kan klare seg, og da må vi fengsle dem». Når det eneste målet er å holde noen fengslet, da har vi gitt opp den personen. Det kan vi ikke, mener jeg.

Samarbeidet mellom NAV, kriminalomsorgen og politiet fungerer ikke, mener advokaten. Når du blir fengslet, mister du kontaktnett, bolig og økonomiske rettigheter. Når du slipper ut, starter du på bar bakke – hver gang.

Glenn Kenneth føler seg fanget i en runddans mellom de forskjellige etatene. Og uten hjelp kommer han seg ikke videre.

– Mulighetene for å klare seg godt er mye mindre for noen som ikke har de samme referansene som oss andre. Om du aldri har hatt disse referansene, så blir veien mot et vanlig liv så mye brattere, sier advokaten.

Konsekvensen av dagens system er at mange av gjengangerne har det aller best når de sitter bak murene. De lengter tilbake dit, til låste dører og faste rutiner.

Men det gjør også at de kommer enda dypere inn i et miljø av rusavhengighet og kriminelle, påpeker Hasle.

– Dette er en inhuman behandling av dem det gjelder, og ikke hensiktsmessig dersom målet er å redusere kriminaliteten. Dersom de som er gjengangere og sliter med rus, kunne sluppet ut til noe – til rehabilitering, en bolig og et tilbud, er jeg sikker på at mange hadde klart seg, sier han.

4. juli 2014

Frihet

HAR SONET DOM NR. 27, FLYTTER INN I KOMMUNAL BOLIG

EN NY START: Glenn Kenneth er stolt og glad når han kan flytte inn i en kommunal leilighet på Tveita i Oslo. Advokat Sverre Sjøvold møter ham på utsiden av fengselsmurene.

Det er så mye håp i et eget hjem. En varm, vakker sensommerdag i 2014 slipper Glenn Kenneth ut av Oslo fengsel. Han får flytte inn i en kommunal bolig på Tveita i Oslo.

En gul villa med fire leiligheter for sosialklienter. De fleste som bor der, er gamle kjente. Frukthage og blomster på trammen, og et tørkestativ i hagen.

Planene er store. Han skal ha grillfest, venner på overnatting og besøk av opptil flere damer.

Skal bare ta den ene jointen, den siste oppturen, bare én fest til. Han er så stolt og fornøyd, men før vinteren kommer, forsvinner Glenn Kenneth.

Det er ingen som etterlyser slike som ham. Ingen som vet om han fremdeles er i live.

Vi leter på Tveita, men naboene har ikke sett ham på lenge. Vi henger opp lapper på forskjellige rustiltak i Oslo sentrum, der vi ber ham ta kontakt.

Er det noen som har sett «Neger’n»? Glenn Kenneth? Neger Andersen?

Er han død?

Det snør, men ingen måker inngangen til den gule villaen. På tørkesnoren har noen hengt opp en sort herredress, den er gjennomvåt av snøfallet.

Vi banker på. Det kommer ikke en lyd fra leiligheten. Vi setter igjen en pose med mat litt mat på døren.

Noen uker senere tar han kontakt, tungt ruset. Han fant en av lappene våre, på sprøyterommet i Oslo.

Hjemme i leiligheten på Tveita er det et komplett kaos. Han har ikke vært der på lenge.

26. mai 2015

Fengsel

SONER DOM PÅ 110 DAGER, FRADRAG FOR 60 DAGER I VARETEKT

26. mai 2015, Oslo tingrett: I en av de aller minste salene, helt øverst på tinghuset i Oslo, står Glenn Kenneth og hører politiadvokaten lese opp det han er tiltalt for.

«Torsdag 5. februar 2015 ca. kl. 08.40, fra forretningen Kiwi i Storgata 33 i Oslo, borttok han en bukett roser til en verdi av kr 189,–», leser hun.

Glenn Kenneth humrer fra tiltalebenken. Men sammen med de to syklene han blir dømt for å ha stjålet, og de to gangene han – igjen – er blitt tatt med kniver på seg, bærer det inn igjen. 110 nye dager, med fratrekk for de 60 han allerede har sittet i varetekt.

Historien til Glenn Kenneth er ikke unik.

«Det er ikke bare-bare å føle seg uønsket her i verden,

det er en smertefull greie.»

– Den kan virke spesiell for dem som ikke kjenner dette miljøet, men det er den altså ikke, sier Rita Nilsen i Stiftelsen Retretten.

– Jeg vil heller si at dette er en vanlig historie for dem som har hatt en lang fartstid innenfor hjelpeapparatet. Det starter skjevt med foreldre som av ulike grunner ikke klarer å ta vare på barna sine. Barn og unge ender ikke opp som rusmisbrukere og kriminelle uten grunn, poengterer hun.

Nilsen har selv en tung rusbakgrunn. Hun har vært nykter i 19 år, og har viet livet sitt til å hjelpe dem som har havnet utenfor samfunnet.

– Dette er en gruppe mennesker som man tenker ikke vil noe annet enn å ruse seg. Men det de egentlig ønsker seg er et vanlig liv. De tror bare ikke at de får det til, sier hun.

– Samfunnet skyter på de innsatte, de narkomane, de rusavhengige, og sier at de kan takke seg selv for det de sliter med. Men hva med de som har sittet med kunnskapen og kompetansen til å ta tak i dette på et tidlig stadium, hvor var de da det gikk galt?

Gjennom våren og sommeren 2015 har Rita Nilsen og Retretten jobbet tett med Glenn Kenneth. Hovedmålet er at han skal bli rusfri, men det mest akutte er å skaffe ham en bolig – og på sikt en inntekt.

– Han har levd dette livet med rus siden han var veldig liten, og dette livet takler han godt. Men det å skulle stå ute i storsamfunnet rusfri, uten et nettverk rundt seg, det er der Glenn Kenneth sliter. Det er ingenting i hans historie som tilsier at han skal stole på at noen vil ham vel, sier hun.

– Det er ikke bare-bare å føle seg uønsket her i verden, det er en smertefull greie. Det er ikke det at du er alene, men det er det at ingen er glad i deg, ingen bryr seg om deg, ingen forventer noe av deg, ingen venter på deg. Det er ingen der til å fortelle deg hvordan det var da du vokste opp.

19. oktober 2015

Frihet

HAR SONET DOM NR. 28, FÅR BOTILBUD HOS FRELSESARMEEN

Oslo fengsel, 19. oktober 2015: Glenn Kenneth har pakket alt han eier og har ned i sorte søppelsekker og esker. På nytt skal han ta farvel med det som har vært det nærmeste han har hatt en fast adresse i sitt voksne liv.

Klemmene er varme og lange. Det er her kompisene er. Betjentene som han har et nært forhold til. Det er her han kan alle kodene. Men han har bestemt seg for virkelig å prøve denne gangen.

Han vet at en liten joint er første steg på vei tilbake til fengselet. Rusen utløser kriminelle handlinger. Om han skal klare å holde seg borte fra fengselet, må også han klare å holde seg borte fra fristelsene.

– Vi ses på utsiden om noen uker, roper en kompis før han går inn igjen på cella si.

Glenn Kenneth går andre veien, ut døren, gjennom porten, mot friheten.

«Jeg er veldig nervøs.

Jeg er redd for å ikke å få det til.»

Før han forlater Oslo fengsel, får med seg de tingene han hadde med seg da han ble fengslet. Blant dem en diger kniv. Blir han pågrepet med denne, kan han ryke rett inn igjen.

Han pakker den sammen og legger den helt nederst i en av baggene sine.

– Det er en rar dag. Jeg er glad for å komme ut, men samtidig er det litt vemodig, for jeg har tatt farvel med fengselet på en annen måte denne gangen. Både til betjentene og de andre som jeg har sittet sammen med, sier han.

– Jeg er veldig nervøs. Jeg er redd for å ikke å få det til. Neger’n kan bli igjen i fengselet, nå er det Glenn Kenneth som slipper ut, og han skal prøve å få det til, sier han.

Ute på gata venter Rita og Petter fra Retretten på Glenn Kenneth. De skal hjelpe ham nå, de første dagene. Frelsesarmeen har sørget for at han har tak over hodet.

Soningen er ferdig, det er nå den virkelige jobben starter.

– Jeg skal prøve å si «ha det» til det kjæreste jeg har, og det er rusen. Det har vært det kjæreste jeg har hatt gjennom hele livet mitt, sier han.

Han har håp, men statistikken viser at det er mer sannsynlig at han sprekker enn at han klarer det.

Han vil så gjerne klare det.

HANDLETUR: Rita og Petter fra Retretten er med Glenn Kenneth på IKEA for å kjøpe utstyr til sin nye leilighet.

Denne reportasjen er basert på 23 møter med Glenn Kenneth Andersen fra oktober 2013 til oktober 2015. 10 av møtene har vært i Oslo fengsel avdeling A og avdeling B.

VG har hatt samtaler med advokat Jon Anders Hasle og advokat Sverre Sjøvold, som begge har bistått Glenn Kenneth Andersen gjennom en årrekke, samt ansatte ved institusjoner der Glenn Kenneth Andersen har vært i oppveksten.

Skriftlig dokumentasjon har vært Glenn Kenneth Andersens barnevernsmappe fra 1970 til 1989, samtlige avsagte dommer fra 1988 til i dag, og en rekke skriftlige vurderinger fra psykiatere og psykologer, både fra barndommen og i voksen alder.

I noen av intervjuene Glenn Kenneth Andersen vært påvirket av narkotika. Reportasjen er i sin helhet gjennomlest og godkjent av Andersen og hans advokater før publisering.

Kommentarer
KRIMINALOMSORGEN:

– Uheldig uten bolig

Arbeidet med å forberede de innsatte på å komme tilbake til samfunnet skal starte på første dag av soningen, sier Jon Sverre Bråthen, Regiondirektør for Kriminalomsorgen region øst, til VG.

Kriminalomsorgen ønsker da å legge til rette både for bolig og aktivisering ved tilbakeføringen til samfunnet.

– Det som ofte er utfordringene i forhold til gjengangere, er at når soningstiden er relativt kort, har vi også kortere tid til å få tilrettelagt ting mot for eksempel kommune og NAV, sier Bråthen.

I løpet av den perioden VG har fulgt Glenn Kenneth Andersen, har han sluppet ut av fengsel tre ganger. Han har da stått helt uten et botilbud, eller fått et botilbud like før løslatelse. Han har ikke fått tilbud om aktivisering.

Bråthen vedgår at dette ikke er godt nok.

– Det er uheldig når domfelte blir løslatt uten bolig. Normalt når vi får en domfelt inn, får de tilbud om en innkomstsamtale. De får et helsetilbud, blir tilknyttet en kontaktbetjent, og vi har også sosialkonsulenter i alle fengslene som jobber nettopp med det å bistå og tilrettelegge for en løslatelse som innebærer i hvert fall bosted, og gjerne også en aktivisering.

Bråthen presiserer at han ikke kjenner til denne konkrete saken.

– Men dette høres uheldig ut. Dessverre er det i denne type saker noen ganger vanskelig å få til gode løsninger, sier han.

– I en optimal situasjon burde boligen vært tildelt så tidlig at han kanskje kunne ha besøkt sitt nye hjem i en permisjon, og fått på plass tingene sine før han slipper ut. Det å bli tildelt en bolig to-tre dager før du slipper ut, er for kort tid.

Les mer
OSLO-POLITIET:

– VIC er en suksess

Ti år etter at VIC-prosjektet ble startet, mener Jostein Bakke at Oslo-politiet har lykkes.

– VIC-prosjektet er en ubetinget suksess av to årsaker: Vi har spart samfunnet for mye kriminalitet, og vi har lykkes med å få flere mennesker til å endre en livsførsel preget av kriminalitet.

Bakke var en av initiativtakerne bak gjengangerprosjektet til Oslo politidistrikt.

– Glenn Kenneth, hans advokat og flere andre vi har snakket med som er i samme situasjon, hevder at VIC ble presentert som noen som kunne hjelpe denne gruppen med både bolig og jobb. Er det riktig?

– Nei, vi har selvfølgelig aldri lovet noen bolig eller jobb, det kan vi ikke. Derimot er det ikke unaturlig at vi kan samarbeide med andre for å bistå i en slik prosess.

Bakke mener at det ofte er til VIC-ernes eget beste at de blir fengslet.

– Det er min påstand at det vi gjør, er til alles beste. Til samfunnets beste og til deres beste. Det er ikke alle som har selvinnsikt i hvor destruktiv denne livsførselen er for dem selv. Men noen har det, og så er det noen som innerst inne har disse tankene, men ikke klarer å gjøre noe med det, sier Bakke.

Han presiserer at politiet har et ønske om at VIC-erne skal komme seg ut av kriminaliteten. De tar ofte kontakt med de innsatte i forkant av løslatelse, og kan bistå dem med forskjellige oppgaver – dersom de ønsker det selv.

– Når noen stjeler hver dag, er det i bunn og grunn fordi vedkommende opplever det som hensiktsmessig. Vårt bidrag er å forandre situasjonen for vedkommende slik at det blir mindre lønnsomt å stjele. Da kan vedkommende selv finne ut at dette ikke er så lurt allikevel. Det er vinn-vinn: Samfunnet blir påført mindre skade og det er til beste for vedkommende selv.

– Har fengsel i seg selv en oppdragende effekt for denne gruppen?

– Jeg er nok temmelig overbevist om at en del av VIC-erne har sluttet med kriminalitet fordi det ikke er så lønnsomt for dem, sier Bakke.

Han understreker at alle må være ansvarlig for sine egne handlinger.

– Hvis ikke bryter dette samfunnet sammen, sier han.

VG har bedt om kommentar fra øverste ledelse i Oslo politidistrikt i denne saken, men de har ikke hatt mulighet til å stille til intervju.

Les mer

Publisert 8. november 2015
Tekst: Synnøve Åsebø Foto og video: Annemor Larsen Redigering: Wibeke Nord Haugland
Design/utvikling: Tom Byermoen og Simen Grytøyr

En uke med Ku Klux Klan

Brennende kors og hvite kapper. I 150 år har de skremt, voldtatt og drept. Vi har fått følge verdens eldste terrororganisasjon i en uke – og kan konstatere at hatet fortsatt lever. Det gjør Ku Klux Klan også.

Les saken her

Kirkegården Mount Everest

Kirkegården Mount Everest

De kaller ham bare for «Green Boots» – grønne støvler. I nesten 20 år har hans døde kropp ligget der, på nordsiden av verdens høyeste fjell.

En uke med Ku Klux Klan

Møt nordmennene som jobber på Wall Street

De er unge, norske – og er involvert i forretninger og børshandel til enorme summer på sagnomsuste Wall Street.

Historiene om barna som levde som dyr

Disse barna levde som dyr

Tyve måneder gammel ble Genie lenket fast til en liten dostol på dagtid, og en barneseng på natten. Marerittet varte til hun var 13 år.