Sierra Leone var fritt for ebola helt til en healer kom hjem fra nabolandet. Hundrevis av mennesker stelte henne i begravelsen. Det skulle de ikke ha gjort.

Sierra Leone var fritt for ebola helt til en healer kom hjem fra nabolandet. Hundrevis av mennesker stelte henne i begravelsen. Det skulle de ikke ha gjort.


Vi i VG anbefaler deg å lese denne historien også på en større skjerm, der de sterke bildene kommer mer til sin rett.

Stanken av for mange mennesker og for mye avfall på alt for liten plass river i nesa.

Sykepleier Jamie Sia Konyiema brøyter seg frem i slummen i Freetown, Sierra Leones hovedstad. Med hylende sirener har ebola-ambulansen tatt seg så langt inn i de trange smugene det er mulig å komme. Resten av veien frem til den syke må tas til fots.

Responsive image
TRANGE FORHOLD: En helsearbeider venter på at ambulansen skal komme frem i de hektiske gatene i Freetown. For å hindre smitte, dekkes bakken, kjøretøy og helsearbeidere med klor utført av en dedikert sprayer på ambulanseteamet.

Fire personer med månedrakt og sprøytekanner fulle av klor. Alle vet hva det betyr. Ordet «ebola» hopper fra munn til munn. Engstelsen slåss med nysgjerrigheten. Folk stimler sammen for å se.

Hvem er det denne gangen?

Pasienten er så dårlig at han må hentes på en båre. På toppen av steintrappen som fører ned til skuret hans, står kona og gråter sårt. To sønner hjelper til med den utdaterte, blytunge båren.

BÆRES UT: Et ambulanseteam henter en eldre mann de mistenker har ebola i slummen i sentrum av Freetown.

Svetten siler. For å unngå smitte skal folk egentlig holde to meters avstand til hverandre. Det er ikke mulig her.

Sykepleier Jamie Sia Konyiema betaler en høy pris for jobben hun gjør:

– Både venner og familie er skremt. De tror jeg har med meg ebolasmitte hjem. Folk er til og med redde for de to barna mine. Det er vanskelig. Men jeg gjør dette fordi jeg er sykepleier. Det er min oppgave å redde mennesker.

Dette er beretningen om et uår.

Ebolaviruset ble brakt til Sierra Leone med en kjent healer. Hun hadde krysset grensen til Guinea for å behandle det som viste seg å være ebolasyke der.

Da hun kom hjem til sin egen provins, ble hun syk og døde.

Den aktede healeren fikk en respektfull begravelse. Hundrevis av fremmøtte stelte og tok på den avdøde kvinnen.

Det antas at nærmere 400 ebolatilfeller skriver seg fra denne begravelsen.

Siden det første sykdomstilfellet ble bekreftet i Sierra Leone i slutten av mai i fjor, er over 100 helsearbeidere døde.

Landet hadde 120 leger da sykdommen begynte å spre seg.

Nå er 11 av dem døde.

Totalt har ca. 3500 mennesker mistet livet.

Sierra Leones egen beretning om ebolakampen handler om tapre lokale frivillige.

Med konstant fare for eget liv har de lagt ned det som betegnes som en helt avgjørende innsats. I januar pekte tallet på nye smittede endelig nedover. I februar har de gjort et nytt hopp oppover.

HARDEST RAMMET: Sierra Leone, Liberia og Guinea er de tre landene hvor flest er smittet av ebola. Forskere mener å ha sporet det første tilfellet til en to år gammel gutt som døde i Guinea i desember 2013, etter å ha lekt i et tre der det var flaggermus. Flaggermusen antas å være smittebærer og spreder av virsuet. I slutten av mai 2014 ble det første tilfellet av ebola registrert i Sierra Leone.
EBOLA-SMITTEDE I SIERRA LEONE: Sierra Leone er det landet som nådde tippen av epidemien sist, og derfor opplever senere nedgang i antall nye smittetilfeller. I januar i år hersket optimismen, tallene gikk ned, og man begynte å snakke om gjenåpnning av skoler og arbeidsplasser. I februar kom det en ny økning i antall smittede. Nøyaktige tall er vanskelig å fastslå, fordi melderutiner, øde områder og mangelnde samarbeide gjør det vanskelig samle data.

For bare et drøyt år siden hersket optimismen i Sierra Leone.

Mirakuløst hadde folket reist seg. Partene var forsonet etter borgerkrigen som herjet den tidligere portugisiske og britiske kolonien.

Mellom 1991 og 2002 ble nærmere 200 000 mennesker drept. To millioner ble drevet på flukt. Kidnappinger, barnesoldater, voldtekter og amputasjoner var en del av hverdagen.

Nå lever ofre og overgripere side om side. Landet har hatt demokratiske valg i mer enn ti år.

I 2013 hadde Sierra Leone relativt sett en av de raskest voksende økonomiene i verden.

Forventet vekst i 2014 var 11,3 prosent.

Landet er rikt på naturressurser, fiskeri og jordbruk. Kineserne bygget veier og jernbane for å få fraktet ut blant annet bauxit. Andre utlendinger drev gruvedrift etter gull og diamanter.

Lovverket sørget for at de utenlandske selskapene måtte lære opp lokalbefolkningen til å kunne ta over faglærte jobber. Landets egne innbyggere skulle sikres utdanning og økonomisk grunnlag.

De første eventyrlystne turistene hadde funnet veien til de postkortvakre strendene, der 50 000 frigitte slaver i 1787 gjorde landgang og ga byen det talende navnet Freetown.

For Sierra Leones drøyt seks millioner innbyggere så fremtiden endelig litt lysere ut.

Så kom ebola.

SIERRA LEONE
  • Hovedstad:
    Freetown
  • Areal:
    71 740 km²
  • Befolkning:
    5 245 695
  • Styreform:
    Republikk
  • Offisielt språk:
    Engelsk
  • Uavhengighet fra:
    Storbritannia 27. april 1961
  • Kilde: Wikipedia

Dr. Sheik Umar Kahn ble raskt en nasjonal helt.

I de første ukene da epidemien spredte seg med voldsom fart, behandlet han over 100 pasienter på sykehuset i provinsen Kenema.

– Jeg frykter for livet mitt, fordi jeg elsker livet. Selv med beskyttelsesutstyr er det smitterisiko, sa han til Reuters i juni.

Bare noen uker senere begynte han selv å merke de første symptomene, mens han stod og underviste kolleger i smitterisiko og beskyttelse.

Etter en knapp uke, 29.juli i fjor, døde dr. Kahn, 39 år gammel.

Behandlingen han fikk, utløste en internasjonal debatt om medisinsk etikk:

Han ble lagt inn på ebolasenteret til Leger uten grenser i Kailahun. Landets eneste doser av det eksperimentelle, canadiske medikamentet mot ebola, Zmapp, befant seg tilfeldigvis også her.

Medikamentet var aldri før gitt til mennesker. Et helt døgn diskuterte Leger uten grenser og WHOs representanter før de bestemte seg for ikke å gi Kahn medisinen.

Like etter ble Zmapp-dosene sendt til Liberia og gitt til to smittede, amerikanske hjelpearbeidere.

Begge overlevde.

Josephine Finde Sellu stod langt fremme i køen da naturlig autoritet ble utdelt.

Knapt 160 centimeter over bakken ruver hun i omgivelsene.

Som sykepleier på det offentlige sykehuset i Kenema, provinsen som var blant de første som ble rammet av ebola-viruset, jobbet hun tett sammen med dr. Sheik Umar Kahn.

EBOLA-SYKEPLEIER: Josephine Finde Sellu.

– Til å begynne med hadde vi direkte kontakt med pasienter. Vi visste jo ikke hva de feilte.

Så snart de fikk kunnskap om ebolaviruset, forsøkte de å beskytte seg etter beste evne. Men for mange var det allerede for sent.

Månedene fra mai til oktober var som et mareritt:

– Nå kommer alle for å hjelpe! Da det stod på som verst, hvor var dere da? spør Josephine oss utfordrende.

– Vi fikk ingen hjelp utenfra. Ti ansatte døde, mange flere rømte. Det var ekstremt krevende for oss som var igjen.

Innbyggerne i Kenema ville ikke ha de ebolasyke på det lokale sykehuset, som har behandlet godt over 100 bekreftede tilfeller.

Tre dager før dr. Kahn døde, ble sykehuset steinet av store folkemengder.

– Hadde ikke politiet klart å stoppe dem, hadde de brent ned hele sykehuset, sier Josephine.

Dagen etter lå det et lik foran døren hennes. En rasende gjeng innbyggere hadde stjålet to døde fra sykehusets likhus. Det andre liket ble plassert utenfor sykehusporten.

– De skulle skremme oss fra å behandle de syke, sier hun.

Men Josephine ga seg ikke. Hun brettet opp ermene, dro på seg hansker og munnbind og beordret noen mannlige ansatte til det samme.

Så bar de likene tilbake til likhuset, og fortsatte å hjelpe de syke.

I dag er Josephine både desillusjonert og kampvillig.

– De sier det snart er slutt nå, sier hun.

Men hun tror ikke det er over på lenge. Kanskje aldri.

– For noen dager siden døde en lokal sykepleier på Røde Kors-senteret. Nå er 20 av helsearbeiderne der i karantene.

Siden mai i fjor er minst 10 000 mennesker smittet av ebola i landet. I januar begynte antallet tilfeller endelig å falle. Men nå i februar har tallene overraskende begynt å stige igjen.

– Vi har mange avsidesliggende områder og store mørketall. Andre land som har ebola, sier det aldri vil forsvinne, men komme og gå. Nå må vi organisere oss, slik at det ikke rammer på samme måte igjen, sier Josephine.

DR. SHEIK UMAR KAHN
Foto: Reuters

«Ebola is real» står det på bannere og plakater overalt.

Med nærmere 3500 døde, hvite mennesker i heldekkende beskyttelsesdrakter og teltleire bak høye gjerder, burde det ikke være tvil om sykdommens eksistens.

Men fornektelse og overtro, kombinert med fattigdom og korrupsjon, skaper store utfordringer i ebolakampen.

Nordvest i Sierra Leone ligger byen Oslo, oppkalt etter Norges hovedstad. Oslo er bygget opp av norske Elise Schanke og hennes organisasjon Sierra Leones Venner (SLV) – og er en landsby for amputerte fra borgerkrigen.

Sally var landsbyens tillitsvalgte og sprudlende gledesspreder. Hun hadde lyktes i å skape seg en familie, jobb og en fremtid. At opprørene hugget av henne begge beina under borgerkrigen, hindret ikke hennes livsglede og utfoldelse.

Så kom ebola.

Sally døde to uker etter at hun fødte sitt syvende barn.

«De tok henne fra meg og begravet henne på et hemmelig sted om natten.»
enkemannen Gibrilla Sesay

– Etterpå kom de og samlet alle eiendelene våre i en haug utenfor huset, og tente på. Så tvang de oss i karantene i huset vårt i tre uker, nesten uten mat.

Gibrilla begynner å gråte. Han er så sint, så fortvilet.

– Vi fikk ikke ha sykdommen i fred. Vi kunne ordnet dette på vår egen måte.

Responsive image
ALT ER BORTE: Gibrilla Sesay mistet kona, et barn og jobben på grunn av ebola. Så kom myndighetene og tente på alle eiendelene deres for å hindre smitte. Nå har han seks barn, ingen inntekt og knapt et hjem tilbake.

Overtro, medisinmenn og gamle ritualer er utbredt i distriktet Bombali, der Oslo ligger. Selv etter forbud og trusler om straff, fortsetter skikken med å begrave døde på rituelt vis. Avdøde vaskes og stelles i all hemmelighet. Liket gjemmes – for senere å smugles ut og begraves i ly av jungelnattens mørke.

– Hemmelige foreninger har en formidabel makt. Mange er sterkt knyttet til foreningen fra fødsel til død. Kvinner fra foreningen er stedets jordmødre. Blir det en jente, er det gjerne samme kvinne som omskjærer ungjenta senere, forklarer Elise Schanke, som har bodd i Afrika i flere tiår.

– Når døden inntreffer, stiller foreningen opp for å sikre en verdig avslutning, slik skikken tilsier. Den døde vaskes og salves. Slekt og venner deltar i ritualet, hvor berøring av avdøde inngår, sier hun.

Noen av de aller høyeste virusverdiene er påvist på mennesker som nettopp er døde av ebola.

FREETOWN: Utsikt over deler av den sierraleonske hovedstaden.

Sally ble smittet da hun pleiet moren, som var blitt syk.

– Hun ville ikke forholde seg til opplysningene om at moren kunne ha ebola, sier Mohamed Bangura, talsperson for landsbyen.

Naboene er fulle av omsorg for enkemannen og barna, men også sinte og redde fordi familien kunne smittet flere. De snakker i munnen på hverandre, der de sitter i skyggen under et tre. De har ikke tillit til de lokale myndighetene, og merker hvordan korrupsjon har spist opp hjelpen de angivelig skulle ha fått.

– Folk som blir hentet til sykehus, kommer sjelden levende ut igjen, forteller de.

Flere steder skal de som begraver eboladøde på forskriftsmessig vis, ha blitt angrepet av lokale bander som har ranet til seg de døde for å kunne utføre ritualene slik de pleier.

Sally insisterte på å stelle sin døde mor på rituelt vis. Hun ville vaske henne og kysse henne. Ta vare på såpestykket de hadde brukt, og dele det med andre familiemedlemmer, slik det er vanlig.

Etter morens død ble Sally satt i karantene. Hun rømte med en gang hjem til sin egen familie.

– Her smittet hun også to av sine egne barn. Den ene døde, den andre overlevde, forteller Bangura.

Nå sitter Gibrilla Sesay alene tilbake med seks barn. Også han er amputert, men han har en jobb – som mekaniker. Eller rettere sagt; han hadde en jobb.

Ingen vil lenger røre ved bilene eller syklene han har tatt på, av frykt for smitte.

John Lahaiswaray er sjefsadministrator for Port Loko-regionen. Dette distriktet er hardest rammet av ebola, sammen med hovedstaden Freetown.

Også han klandrer overtro og medisinmenn for at regionen er blitt så hardt rammet.

Sjefsadministratoren står og vipper på tærne ved inngangen til den lave, enkle bygningen som huser fylkesadministrasjonen.

Kveldssola skinner på et banner som forteller at ebola finnes, og at du ikke må spise bushmeat, som flaggermus og aper, fordi de kan spre ebola.

Det siste er bare tull, mener han. Og demonstrerer at overtro kan handle om mer enn hekser og medisinmenn:

«Ebola er et biologisk våpen som USA og Vest-Europa med vilje har sluppet ut for å ramme Vest-Afrika.»
John Lahaiswaray

Kontoret hans er halvmørkt. På vegger og skrivebord er bilder av ham selv med og uten andre prominenser. Han lener seg frem i en velbrukt stol med fløyelstrekk og konspirerer videre:

– Ebola finnes jo i Kongo. Der dør viruset av seg selv i varmen. Nå har Vesten utviklet en farligere type i laboratorier og sendt det til oss. Europa og USA står bak.

– Jaha. Og hva skulle motivet være for å gjøre det, da?

– Det er innlysende: Dere vil jo alltid krige mot noen!

– Men Vesten har jo sendt hjelp i form av helsearbeidere og penger. Er ikke det litt rart hvis vi egentlig vil ta livet av dere?

– Nei, det er bare et skalkeskjul. Og legene dere sender hit for å hjelpe, er åpenbart gjort immune mot sykdommen før de kommer, legger han til.

Det er bare de skolerte, som ham selv, som forstår dette, understreker Lahaiswaray. Flertallet tror fortsatt at ebola er hekseri.

Sierra Leone må være det muslimske land i verden med flest gladkristne. Folket her kjenner og respekterer hverandres religionshistorie, feirer hverandres høytider, gifter seg på tvers av religioner, går i hverandres gudshus og ber hverandres bønner.

Foreløpig tyder lite på at de er blitt bønnhørt.

SØNDAGSGUDSTJENESTE I FREETOWN: Myndighetene i Sierra Leone innførte en rekke restriksjoner for å bekjempe ebola utbruddet, blant annet måtte markedene stenge tidligere og skolene ble stengt. Men gudstjenestene fortsetter som før.

Mange måneder skulle gå fra Leger uten grenser først slo alarm til «de hvite» endelig skjønte alvoret og reagerte.

Plutselig ble statsledere og utenriksministre veldig opptatt av ebola og Vest-Afrika. De nærmest sloss om hvem som ga mest og raskest.

Var det tilfeldig at det skjedde like etter at de første vestlige hjelpere selv ble smittet av ebola?

Vestens hjelp betydde mye som moralsk støtte.

Men den kom sent.

Fra flere hold påpekes det nå at de virkelige heltene er de lokale frivillige. Innsatsen de har gjort for å begrense utviklingen, betegnes som avgjørende.

Høie om ebolautbruddet: - Vi var for sent ute
Les saken

AMBULANSETEAM: Hvert ambulanseteam består av fire personer. Fra venstre: Klorsprayer Alimamy F. Kargbo (28), motorsykkelfører Alphor Jalloh (27), ambulansesjåfør Lamin Seay (28) og sykepleier Mamusu Kabia (27) på bil nummer FS4.

Syv dager i uka. 10-15 timer hver dag. I flere måneder har det vært sykepleier Mamusu Kabbias kamp. Hver dag har det vært nye antatt smittede som må hentes hjemme og fraktes til behandlingssenteret.

Slik har hun holdt på siden tidlig på høsten.

En farlig og utakknemlig jobb, som hun har meldt seg frivillig til.

«Jeg er engstelig og sliten, men hva er alternativet? Jeg vil bidra til å redde mitt land og mitt folk.»
Mamusu Kabbia
EN AV HELTENE: Mamusu Kabbia (27) jobber som sykepleier på ambulanseteamet.

På det verste hentet de over 200 mulige ebolasyke om dagen fra ambulansebasen i Freetown. I går var det bare 12.

– Kanskje er det enda færre i morgen? sier hun håpefullt.

Et stort mangotre kaster skygge over bølgeblikktaket på det velholdte skuret hennes i bydelen Cabala Town. Som de fleste i Sierra Leone har hun hverken strøm eller vann. De færreste har jobb. Området er et av landets aller fattigste.

– Mange helsearbeidere rundt meg er døde. Da er det enda viktigere at vi som er igjen, gjør en innsats, sier Mamusu.

Utenfor behandlingssenteret til Leger uten grenser står Ali Manyf Kargbo og sparker i grusen, etter nettopp å ha levert en pasient.

Responsive image
KLORKANNE PÅ RYGGEN: Ali Manyf Kargbo (28).
Responsive image
FRIVILLIG: Ali jobber som klorsprayer på ambulanseteamet.

Ali er egentlig student, men universitetet har vært stengt siden august, grunnet ebola. Nå jobber han som frivillig i et ambulanseteam. Med klorkanne på ryggen sprayer han veien foran og bak pasienter som hentes, og alt de har rørt.

Jobben koster ham dyrt:

«Vi blir forfulgt og plaget for jobben vi gjør. Folk er livredde. Kjæresten min har forlatt meg. Venner og familie har slått hånden av meg. Han jeg leide bolig hos, har kastet meg ut. Der jeg nå bor har jeg ikke sagt hva jobben min er.»
Ali Manyf Kargbo

Men Ali nekter å gi seg.

– Klart jeg er redd. Det er en trist og vanskelig jobb. Men jeg må jo redde landet mitt.

Da de første tilfellene av ebola ble bekreftet i fjor, flyktet alle utledningene.

Folket i Sierra Leone ble overlatt til seg selv med et virus som dreper på en grusom og smertefull måte, og som det ikke fantes kur mot.

Landet befant seg allerede i øvre sjikt på de fleste elendighetslistene, som helse, utdanning, korrupsjon og fattigdom.

Viruset har skrudd fremskrittene i Sierra Leone brutalt tilbake. Ringvirkningene vil påvirke nasjonen i lang tid.

Den forventede økonomiske veksten er justert ned til fire prosent.

80 prosent av offentlige midler går nå til å bekjempe ebola. Folkeansamlinger er forbudt. Arbeidsplasser er stengt. Hundretusener av mennesker får ikke lenger lønn.

– Businessen har gått ned med minst 75 prosent siden ebola. Det er helt katastrofe, sier skredder Abuba Karri Rashid.

Responsive image
NEDGANG: Skreddere jobber for eier Abuba Karri Rashid i sentrum av Freetown. De forteller at handelen har falt med 75 prosent på grunn av ebolautbruddet.

Nå selger han varer for det folk har råd til å betale. Han har avtalt med de seks ansatte at de får halv lønn så lenge han klarer.

– Folk har ikke penger lenger. Dessuten er de redde for å komme hit for å ta mål og bli berørt av mennesker.

Rashid mener ebola er som en ny krig. Det vil ta lang tid å komme tilbake, mener han.

– Men vi er et hardtarbeidende og godt folk som er vant til å reise oss. Sist var det rebellene som plyndret og lemlestet, nå er det ebola.

Vi skal klare det denne gangen også. Vi tror på mirakler her i Sierra Leone, sier skredderen, uten snev av ironi.

5. februar ble det kunngjort at nesten 100 millioner dollar av de Vestafrikanske landenes gjeld til IMF skal slettes, for å frigjøre midler som blant annet skal lønne helsearbeidere.

Men nyheten er ikke den gavepakken den kan virke som:

Kampen mot ebola innebærer også nye lånopptak på 160 millioner dollar. Gjelden Guinea, Liberia og Sierra Leone har til IMF vil dermed øke fra 410 millioner til 620 millioner dollar de neste tre årene.

De som tar til torde for å ettergi den gjelden, er foreløpig ikke blitt hørt.

På markedet i Guard Street i Freetown er det trangt om plassen. Matvarene ligger innbydende og fargerike langs veien. Men mange har ikke lenger råd til å handle.

– Prisene på mat er nesten doblet etter ebola, forteller Kadiatu Conteh.

I en foreløpig rapport tegner FN et dystert bilde av en fattigdom som bare vil bli dypere: Matprisene vil bli høyere. Arbeidsplasser vil gå tapt. Færre vil ta utdannelse og benytte seg av helsetjenester. Mor/ barn-dødeligheten, malariaforekomsten og HIV/ AIDS-spredningen vil øke, spår FN.

Sykdommen har utslettet hele familier og gjort tusenvis av barn foreldreløse.

FORELDRELØSE: Det anslås at minst 7000 barn har blitt foreldreløse under ebola-epidemien. De som selv har vært syke og overlevd, blir ofte stigmatisert og er uønsket av storfamilien. St. Georges Foundations barnehjem utenfor Freetown prøver å skape lisvmot og glede blant de rammede barna. Norske myndigheter avslo nylig økonomisk bistand til et norsk barnehjem i Freetown. Dette og andre barnhjem har lange ventelister på grunn av ebola.

– Å investere i gjenoppbygging er den smarteste måten å se fremover igjen, maner Abdoulaye Mar Dieye, leder for UNDP’s Regional Bureau for Africa.

Han mener verden må bidra til at de tre landene nå bygger mer robuste økonomier og helse- og utdanningssystemer.

Skolene har vært stengt siden august. For få uker siden varslet president Ernest Bai Koroma at de forhåpentlig kan gjenåpnes i slutten av mars.

Da vil antagelig mange pulter stå tomme.

– Jeg kjenner flere som er blitt gravide. Mange vil heller ikke ha råd til å fortsette, forteller Kadiatu Conteh, som går siste året på college.

Faren hennes har i praksis gitt henne husarrest. Delvis av frykt for ebola, men minst like mye i frykt for hva sykdommen har gjort med samfunnet:

Flere voldtekter, langt flere tenåringsgraviditeter, mer vold og altfor mye dårlig innflytelse.

«Jeg er streng. Naboene sier jeg holder dem i fengsel. Men jeg vet ikke hvordan jeg ellers kan beskytte barna mine.»
Edward Conteh

Ingen vet sikkert, men enkelte rapporter viser en økning i antallet gravide skolejenter på 48 prosent. Blant skoleguttene registreres det nå økt bruk hasj og alkohol, som flukt fra en trist hverdag.

Ebola kan føre til at en hel generasjon taper muligheten til utdanning, frykter eksperter.

– Jeg vil på universitet, selv om jeg ikke aner hvor jeg skal få penger fra, sier Kadiatu bestemt.

Det er den eneste veien til et liv med valgmuligheter.

SURFER PÅ HÅP: Forsøket på å tiltrekke turister til de enkle strandhyttene og surfeundervisning på Bureh Beach var lite lønnsomt før ebola kom. Nå bidrar utenlandske hjelpearbeidere til penger i kassa ved å komme hit på fridagene sine.

På Bureh Beach henger kokospalmer og regnskog ned over sandstrender som rekker helt til horisonten.

Her surfer håpet om fremtiden på bølgene.

For et par år siden bygget lokalsamfunnet noen enkle hytter på stranda.

De unge guttene som var oppvokst på surfebrettet, tilbød seg å lære bort sine kunster.

– Alt vi tjener, går tilbake til fellesskapet. Men det ble ikke så mye penger. Nesten ingen turister kom hit, sier Jahbez Benga.

Nå er strandkafeen fylt opp av utenlandske hjelpearbeidere og NGOer på søndagstur. Lyserøde i huden drikker de Carlsberg og lærer surfekunsten.

– Det er trist, men sant: Ebola har vært bra for vår business. Før var det bare noen få back-packere som fant veien hit. Verden hadde liksom ikke oppdaget Sierra Leone, sier Benga.

Nå har de det.