Plurdalen i Nordland, torsdag 6. februar
De fem kameratene fra Finland gledet seg til en langhelg med grottedykking i det fantastiske, underjordiske, nordnorske naturfenomenet.
Scroll deg gjennom det høydramatiske dødsdykket og den påfølgende redningsaksjonen
De fem kameratene fra Finland gledet seg til en langhelg med grottedykking i det fantastiske, underjordiske, nordnorske naturfenomenet.
Den store mengden kalkstein i fjellet har skapt de spektakulære grottene i Nordland. Noen er tørre, andre er fylt av vann.
Tre og en halv kilometer av elveløpet er skjult i jordens indre, bare halvparten er utforsket. Det er derfor grottedykkere fra hele Europa kommer til en liten bortgjemt dal i nord for å oppleve undervannseventyret Pluragrotten.
Her er de fem finnene som gjør seg klare
Planen er å ta seg fra kulpen, oppover elvesystemet og inn til den underjordiske tørrgrotten i Steinugleflåget, to kilometer høyere opp.
Grottens laveste punkt er132 meter under vannoverflaten.
Her kommer elven opp i dagslyset. Kulpen er et samlingssted for internasjonale grottedykkere. Herfra startet de to fatale dykkene.
Inn til denne grotten 90 meter under bakken skulle dykkerne svømme.
En trang og rasfarlig adkomstvei fører inn til den luftfylte grotten
Den trangeste forseringen, på vei opp mot Steinugleflåget.
Den nær 250 meter lange grotten er et enormt luftfylt rom over vannspeilet.
Patrik og Jari H. skal ha det første dykket. To timer senere skal det andre teamet følge etter samme vei.
Det kalde vannet: så vidt over null på vinteren
Det totale mørket: hva gjør du hvis lykten svikter?
De store dybdene
Dykkersyke
På land veier grottedykkernes utstyr fort 60 kilo.
Det benyttes lukket pustesystem, såkalte rebreathere («gjenpustere»). I tillegg til rebreatherne som de har på ryggen, benytter grottedykkerne også vanlige reserveflasker.
Denne tørre grotten er et enormt luftfylt rom over vannet. Man kan både svømme og vade gjennom den nær 250 meter lange grotten som kalles luftkammeret.
Høsten 2013 var første gang at dykkere fant en åpning helt frem til Steinugleflåget.
Det var nettopp Patrik Grönqvist og Kai Känkänen, som i dag er i hvert sitt team, som fant den første passasjen gjennom labyrinten.
132 meter under vannspeilet.
På veien opp må de sette av to timer til dekompresjon, stanse opp i faste intervaller på bestemte nivåer, ellers blir de rammet av dykkersyke, som kan få en dødelig utgang.
Han sitter fast i passasjen - den trangeste forseringen, på vei opp mot Steinugleflåget
På dypet er det er det lett å miste bevisstheten og dø. Under stress øker produksjonen av kulldioksid, den mest lumske av alle farene dykkerne er utsatt for.
Sist han så på dykkecomputeren fortalte den at han måtte beregne drøye 120 minutter på dekompresjonen på vei opp. Nå står computeren plutselig på 400 minutter!
Det hurtige åndedrettet er farligere enn den høye pulsen. Kulldioksiden dreper.
Uansett dekompresjon, han klarer ikke være lengre i vannet.Han har vært syv timer under vann.
På vei opp frykter Patrik for det andre teamet som kommer to timer bak ham. De vil svømme rett på den døde dykkeren, og han har ingen mulighet til å varsle dem.
Det er Vesa, førstemann fra det siste teamet.
For å få det til måtte han ta av utstyret på ryggen og dytte det gjennom.
Vesa har gått for raskt opp, han begynner å vise tegn på dykkersyke. Han kjenner press i leddene, i albuene og knærne.
Du skal ikke overanstrenge deg rett etter et dykk, da kan du få dykkersyke.
Grotten ligger 90 høydemeter nede, og 250 meter inne i fjellet. Det er en trang, rasfarlig passasje som de klatrer opp for å komme ut.
Hele tiden håper de å se de to siste dykkerne fra team to komme mot dem. Men ingen kommer. De får igjen den vonde følelsen av at noe er veldig galt.
Det er Kai, den siste av dykkerne.
Jari U. har sett sin navnebror Jari H. ligge druknet i den trange passasjen. Kanskje skjedde det noe, kanskje ble han stresset eller fikk panikk ved synet.
Deretter har han oppdaget den døde Jari H., og han har sett hvordan Vesa har klart å skubbe seg gjennom åpningen, forbi den druknede kameraten.
Han tror hele tiden at alle kameratene hans ligger døde i det mørke dypet bak ham.
Han måtte svømme for egen maskin hjemover.
uten kameratene Jari H. og Jari U., som ligger døde dypt nede i grotten.
Den offisielle redningsaksjonen ble avblåst. Det var rett og slett for farlig. De tre overlevende dykkerne, og resten av grottedykkergjengen, har vært forberedt på at dette kunne skje. Derfor har de planlagt en egen redningsaksjon.
Politiet har innført ferdselsforbud i grottesystemet, men dykkerne tenker at det trolig er lettere å få tilgivelse enn tillatelse.
De skal angripe fra to steder: Ett team fra Plura-siden, det andre teamet fra tørrgrotten i Steinugleflåget, men ikke på samme tid.
Det bygges et undervannshabitat på seks meters dyp. Et habitat er luftfylt dekompresjonskammer under vann, som forankres i fjellet. Går noe galt og dekompresjonstiden blir forlenget, så er det begrenset hvor lenge dykkerne kan oppholde seg i det kalde vannet. I kammeret kan de komme opp av isvannet samtidig som dekompresjonen fortsetter.
Enorme mengder utstyr må bæres for hånd ned til vannlinjen i Steinugleflåget. Reserveflasker, undervannsscootere, rebreathere, lykter, drakter, reserve rebreathere, forsyninger, førstehjelpsutstyr. Mer enn et tonn utstyr må forsiktig smyges for hånd ned den rasfarlige passasjen.
De plasseres på 6 meter, 21 meter, 56 meter, 75 meter, 90 meter og 100 meters dyp
Et eget sikkerhetsteam skal ta dem ned til dypdykkerne hvis noe går galt.
Nemlig Patrik og Sami Paakkarinen. Sami er trolig verdens fremste kapasitet på det de nå skal gjøre.
To team redningsdykkere er klare på motsatt side i Steinugleflåget, mens et redningsteam gjør seg klar på Plurasiden.
Siden det ene offeret sitter fast i samme retning som de nå kommer, vil det trolig være lettere å trekke ham løs bakover.
Det er mannen som døde sist. Han ligger fredelig i vannet, på samme sted som han døde.
De ligger foran timeplanen.
De andre dykkerne overtar ansvaret for den omkomne. Det siste steget av dekompresjonen på seks meters dyp tar to og en halv time.
Nå skal Jari U., som døde sist, hentes opp. I tillegg skal de rydde på åstedet.
Tredjemann, Jani Santala, venter på 100 meter, mens de to andre går ned de siste 20 dybdemeterne.
Det er fysisk svært tungt, men de lykkes.
De svømmer rundt på stedet i fem timer, venter bare på å komme ut. Av og til kommer sikkerhetsteamet ned til dem, for å sjekke at alt er vel.
Onsdag ettermiddag er begge campene tømt. Da gjenstår det siste.
Det er over. Neste morgen ringer de politiet og varsler at de omkomne er berget opp av dypet. Den vanskelige jobben er gjort, nå skal norske myndigheter få overta ansvaret.