6. februar 2014: To dykkere døde og ytterligere tre ble sendt til sykehus etter en ulykke i et vannfylt grottesystem i Plurdalen.

Scroll deg gjennom det høydramatiske dødsdykket og den påfølgende redningsaksjonen

Planen er å ta seg fra kulpen, oppover elvesystemet og inn til den underjordiske tørrgrotten i Steinugleflåget, to kilometer høyere opp.

Grottens laveste punkt er
132 meter under vannoverflaten.

Jari H. følger Patrik ned under isen.

Risikofaktorene står i kø

Det kalde vannet: så vidt over null på vinteren

Det totale mørket: hva gjør du hvis lykten svikter?

De store dybdene

Mørket omslutter raskt de to ...

... og lyktene tennes

Dykkersyke

Plura: De fem dykkerne startet her fra kulpen nedenfor gården Jordbru i Plurdalen. Isen var tykk, nærmere halvmeteren. Dykkerne brukte motorsag for å lage åpningen i isen.

Neddynget i utstyr

På land veier grottedykkernes utstyr fort 60 kilo.

Lukket pustesystem

Det benyttes lukket pustesystem, såkalte rebreathere («gjenpustere»). I tillegg til rebreatherne som de har på ryggen, benytter grottedykkerne også vanlige reserveflasker.

De befinner seg nå i luftkammeret

Denne tørre grotten er et enormt luftfylt rom over vannet. Man kan både svømme og vade gjennom den nær 250 meter lange grotten som kalles luftkammeret.

Alt går foreløpig etter planen

De to kameratene følger linen som viser vei ned gjennom labyrinten.

Høsten 2013 var første gang at dykkere fant en åpning helt frem til Steinugleflåget.

Patrik og Jari H. befinner seg nå på den største dybden.

132 meter under vannspeilet.

De passerer det dypeste punktet,
så begynner den kronglete veien oppover igjen.

De har brukt omtrent en time frem til nå

Dekompresjon

På veien opp må de sette av to timer til dekompresjon, stanse opp i faste intervaller på bestemte nivåer, ellers blir de rammet av dykkersyke, som kan få en dødelig utgang.

På 112 meters dyp begynner ting å gå galt

Patrik merker at Jari ikke er bak ham, og snur og svømmer tilbake igjen

Patrik forstår at Jari sitter fast. Det er noe av det verste som kan skje.

Han sitter fast i passasjen - den trangeste forseringen, på vei opp mot Steinugleflåget

Patrik forsøker å hjelpe Jari løs. Etter en dramatisk kamp på ti minutter ligger de 30 centimeter fra hverandre og stirrer inn i øynene på hverandre

På dypet er det er det lett å miste bevisstheten og dø. Under stress øker produksjonen av kulldioksid, den mest lumske av alle farene dykkerne er utsatt for.

Jari dør, uten å ha kommet løs.

Patrik befinner seg nå i en ytterst farlig situasjon selv

Sist han så på dykkecomputeren fortalte den at han måtte beregne drøye 120 minutter på dekompresjonen på vei opp. Nå står computeren plutselig på 400 minutter!

Når tallene på computeren stiger, blir Patrik reddere og puster raskere og raskere.

Det hurtige åndedrettet er farligere enn den høye pulsen. Kulldioksiden dreper.

Patrik får kontroll over pusten, og begynner på den lange oppstigningen. Han må ta mange dekompresjonsstopp fordi han har vært altfor lenge på dypet.

Han bestemmer seg for at når han kommer til seks meter så skal han gå opp

Uansett dekompresjon, han klarer ikke være lengre i vannet.
Han har vært syv timer under vann.

Hva med de andre?

På vei opp frykter Patrik for det andre teamet som kommer to timer bak ham. De vil svømme rett på den døde dykkeren, og han har ingen mulighet til å varsle dem.

På seks meter ser Patrik noe under seg. Han svømmer ned.

Det er Vesa, førstemann fra det siste teamet.

Vesa har klart å presse seg forbi den døde vennen.

For å få det til måtte han ta av utstyret på ryggen og dytte det gjennom.

De går opp, mye raskere enn de skal.

Vesa har gått for raskt opp, han begynner å vise tegn på dykkersyke. Han kjenner press i leddene, i albuene og knærne.

Vesa og Patrik venter en time på land inne i tørrgrotten i Steinugleflåget.

Du skal ikke overanstrenge deg rett etter et dykk, da kan du få dykkersyke.

Nå må de komme seg opp av tørrgrotten

Grotten ligger 90 høydemeter nede, og 250 meter inne i fjellet. Det er en trang, rasfarlig passasje som de klatrer opp for å komme ut.

Patrik og Vesa kommer seg opp grotten og går til fots i snøen nedover i Plurdalen

Hele tiden håper de å se de to siste dykkerne fra team to komme mot dem. Men ingen kommer. De får igjen den vonde følelsen av at noe er veldig galt.

På gården nede ved kulpen i Plurdalen får de mat og tørre klær. Så, med ett, ser de et svakt lys i mørket, nede ved kulpen. Alle løper ut.

Det er Kai, den siste av dykkerne.

Kai forteller at en av dykkerne i hans gruppe, som også heter Jari, er død

Jari U. har sett sin navnebror Jari H. ligge druknet i den trange passasjen. Kanskje skjedde det noe, kanskje ble han stresset eller fikk panikk ved synet.

Kai har sett Jari U. drukne. Han har forsøkt å hjelpe ham, uten hell.

Deretter har han oppdaget den døde Jari H., og han har sett hvordan Vesa har klart å skubbe seg gjennom åpningen, forbi den druknede kameraten.

Kai har deretter måttet svømme alene ned på det dypeste igjen, før han begynte på veien tilbake mot kulpen.

Han tror hele tiden at alle kameratene hans ligger døde i det mørke dypet bak ham.

Undervannsscooteren hans streiket i det han nådde luftkammeret.

Han måtte svømme for egen maskin hjemover.

I det Kai endelig tar seg opp gjennom råken i kulpen, har han bak seg et marerittdykk på elleve timer.

Patrik, Kai og Vesa forlater Plurdalen

uten kameratene Jari H. og Jari U., som ligger døde dypt nede i grotten.

Men de kommer tilbake

Den offisielle redningsaksjonen ble avblåst. Det var rett og slett for farlig. De tre overlevende dykkerne, og resten av grottedykkergjengen, har vært forberedt på at dette kunne skje. Derfor har de planlagt en egen redningsaksjon.

Nå er de 17 finner og ti nordmenn i redningsteamet.

Operasjonen må holdes hemmelig.

Politiet har innført ferdselsforbud i grottesystemet, men dykkerne tenker at det trolig er lettere å få tilgivelse enn tillatelse.

Dykkerne skal arbeide i to separate operasjoner.

De skal angripe fra to steder: Ett team fra Plura-siden, det andre teamet fra tørrgrotten i Steinugleflåget, men ikke på samme tid.

På begge operasjonsstedene plasserer egne dykkerteam ut reserveflasker

Totalt 50 stykker

26 flasker i Steinugleflåget, og 24 flasker fra Plurasiden

De plasseres på 6 meter, 21 meter, 56 meter, 75 meter, 90 meter og 100 meters dyp

Likeledes plasseres det ekstra rebreathere i hver ende.

Et eget sikkerhetsteam skal ta dem ned til dypdykkerne hvis noe går galt.

Det er ingen tvil om hvem som skal foreta dypdykket

Nemlig Patrik og Sami Paakkarinen. Sami er trolig verdens fremste kapasitet på det de nå skal gjøre.

Totalt er de ni mann i vannet.

To team redningsdykkere er klare på motsatt side i Steinugleflåget, mens et redningsteam gjør seg klar på Plurasiden.

Scooterne tar dem nedover. De skal igjen forsere den største dybden

Siden det ene offeret sitter fast i samme retning som de nå kommer, vil det trolig være lettere å trekke ham løs bakover.

Etter 50 minutters ferd inn i mørket ser de to dykkerne refleksene fra utstyret til den ene omkomne.

Det er mannen som døde sist. Han ligger fredelig i vannet, på samme sted som han døde.

20 meter videre ligger neste offer, han som satte seg fast.

De får trukket den omkomne gjennom den dødelige passasjen, uten nevneverdige problemer.

De ligger foran timeplanen.

Sami og Patrik stanser opp for dekompresjonen, den vil ta fem timer.

De andre dykkerne overtar ansvaret for den omkomne. Det siste steget av dekompresjonen på seks meters dyp tar to og en halv time.

Finnene har en god følelse den kvelden. Alt har gått bra, og de ligger foran skjemaet.

Neste dag, tirsdag, er de tre dypdykkere.

Nå skal Jari U., som døde sist, hentes opp. I tillegg skal de rydde på åstedet.

Denne gangen går de ned korteste veien, fra hulen i Steinugleflåget.

Tredjemann, Jani Santala, venter på 100 meter, mens de to andre går ned de siste 20 dybdemeterne.

Igjen passerer de restriksjonen, denne gang fra motsatt side.

Det er kronglete å få skåret av den omkomne alt utstyret, men det går.

Denne gangen er det betydelig vanskeligere å få buksert den omkomne gjennom passasjen.

Det er fysisk svært tungt, men de lykkes.

Sami rydder bunnen for utstyr, mens de andre forsiktig tauer offeret oppover.

Nok et vellykket dykk.

De overleverer den omkomne og stanser selv for dekompresjonen.

De svømmer rundt på stedet i fem timer, venter bare på å komme ut. Av og til kommer sikkerhetsteamet ned til dem, for å sjekke at alt er vel.

Det har gått over all forventning.

Onsdag ettermiddag er begge campene tømt. Da gjenstår det siste.

Alle går ned i dypet i Steinugleflåget igjen. De omkomne som har ligget i vannet, blir tatt opp på land og lagt i bodybags. Og så er det klart for en stille stund.

Det er over. Neste morgen ringer de politiet og varsler at de omkomne er berget opp av dypet. Den vanskelige jobben er gjort, nå skal norske myndigheter få overta ansvaret.