FacebookTwitterEmail
Reise Logo
Magnifying glass

Fruefiske i Namsen

09.06.12 21:22

Del saken på:

GRONG (VG) Elven glitrer nedenfor det hvitmalte huset på Moum. På 1830-tallet oppdaget engelsk overklasse atlanterhavslaksen i «elvenes dronning», Namsen. Snart 200 år senere fører trondheimsfruen Eleonore (92) arven etter engelskmennene videre.


Av SKJALG BØHMER VOLD

På 1830-tallet oppdaget engelsk overklasse atlanterhavslaksen i «elvenes dronning», Namsen. Snart 200 år senere fører trondheimsfruen Eleonore (92) arven etter engelskmennene videre.

Annonsørinnhold

- Vi snakker ikke om de under fem kilo.

92 år gamle Eleonore Fredrikke Knudtzon Strømsland stiger ut av bilen foran «engelskhuset» på Moum gård i Grong.

- Jeg kaller det bare for sild. Laks under fem kilo altså.

Og det er ikke sild hun er på jakt etter i dag. Drømmen om storlaks lever i beste velgående hos 92-åringen. Hver sommer reiser hun de rundt 20 milene fra huset på Lade i Trondheim til Moum i Nord-Trøndelag. Her har hun på sine senere dager gjenoppdaget sin ungdoms lakseparadis.

Namsen regnes som en av Norges beste lakseelver og er kjent langt utenfor landets grenser. På slutten av 1830-tallet fosset utenlandske sportsfiskere innover norske lakseelver. Det var engelske lorder og andre overklassefolk på jakt etter atlanterhavslaks.

Frem til dette hadde laksefiske i Norge kun betydd matauk. Laksen ble tatt i store mengder med not eller garn. Tjenestefolk på gårder langs de store lakseelvene i Norge hadde gjerne kontraktfestet at de ikke skulle ha laks mer enn tre-fire ganger i uken.

Saken fortsetter under bildet


Den engelske sportsfisketradisjonen derimot, var en edel kunst.
Derfor er det et visst historisk sus over Eleonores fisketurer til Moum. Stedet er et gammelt engelsk lakseparadis. Selv er 92-åringen heller ikke helt blottet for historisk sus. Fruen har fått storlaks før.

- Det var i 1936. Jeg var sytten år og var invitert av skipsreder Bachke til Moum.

Det var første gang hun fisket laks. Svein Moum, visstnok en legende blant namsenroerne, satt ved årene da laksen bet.

- Den ruste ut. Jeg tror vi holdt på i to og en halv time.
Til slutt stoppet den opp og lot seg ikke rikke.

Svein Moum måtte ut elven. Med vann som rakk ham til livet, fikk han til slutt boret kleppen i fisken. Jubelen var stor da det viste seg å være en skikkelig rugg Svein halte på land.

- Femti pund veide den, rundt 23 kilo.

92-åringen viser frem bildet som henger i hovedhuset på Moum. En ung Eleonore poserer fornøyd ved siden av storlaksen. Det var den største laksen som ble tatt på Moum det året.

- Jeg har fisket laks hele livet. Bortsett fra under krigen selvfølgelig.

Det var først noen år etter at hun ble enke, at Eleonore for rundt ti år siden vendte tilbake til Moum for å fiske. Enkel tilgang til elven gjør Moum til en attraktiv plass. Gårdens hovedhus som var ferdigstilt i 1891, ser stort sett ut som det gjorde første gang hun var her.

Det var engelskmannen Frank Dugdale som tok initiativet til oppføringen av huset på Moum. Selv om det til daglig var bolig for Moum-familien, skulle det også være staselig nok til å huse både Dugdale og annen engelsk overklasse mens laksefisket pågikk.

I huset var både herskaps- og tjenerfløy og plass nok til at engelskmennene kunne ha med seg både kokk, sykepleier og annet tjenestefolk.

På veggene i huset henger en mengde gamle bilder. Over hundre år med lokal fiskehistorie. Staute engelskmenn med pipe i munnviken og storlaks i armene. Eleonore peker på et bilde av en særdeles velkledd herremann i tweeddress.

- Det der er Mr. Bainbridge. Han kledde seg ikke etter været, men hadde den samme dressen på uansett om det var 30 pluss og sol eller iskaldt regn.

Banebridge skal en gang ha overlatt sin plass i båten til tjeneren sin, slik at han kunne få prøve fiskelykken. Dette var på et tidspunkt da Banebridge selv ennå ikke hadde landet sin storlaks. Tjeneren fikk napp og landet en laks på over 20 kilo.

- Tjeneren fisket ikke mer etter dette, forteller Eleonore, mens hun ser seg om blant bildene i stuen.

- Og så var det Mrs. Gibson da. Hun var en festlig kvinne. Jeg traff henne her på Moum en gang. Da hun fikk tilbud om konjakk klokken elleve på formiddagen svarte hun «of course», men jeg kunne aldri se på Peggy Gibson at hun hadde drukket.

I dag er det Ingrid Moum som holder ved like eiendommen som har vært i familien hennes i generasjoner. I 1992 restaurerte hun huset, men det meste er fremdeles slik det var da det ble oppført.

- Jeg leier ut nesten hele laksesesongen. Fra juni til midten av august, forteller Ingrid.

De siste dagene bruker hun selv til å fiske. 20,8 kilo er rekorden til nå, men Ingrid vet det går større laks i elven.
Siden 1912 er det ifølge statistikken tatt opp over 10 767 laks, 63 tonn, i valdet som deles mellom Moum, Heggum og Duun.

Ingrids far, Erik Moum fikk i 1946 en storlaks på over 29 kilo. Det ikke langt unna rekorden i Namsen. 31,5 kilo veide den største laksen som er tatt på stang i elven.

- Hvem er det som skal ro for meg i dag?

Eleonore har fått på flytevest og den rosa fiskehatten som visstnok bringer lykke. Selv om man kan sette sin lit til lykkebringende gjenstander er det i realiteten roeren som bidrar til fiskelykken i Namsen.

For i engelsk tradisjon er det harlingfiske som praktiseres mest på Moum. Det foregår med to personer i båten, fisker og roer. Fiskeren er relativt passiv og holder oppsyn med stengene som er montert i akterenden. Roeren manøvrerer båten på tvers av elven mens den driver nedover. Når storlaksen biter handler det om samarbeid mellom roer og fisker hvis laksen skal landes.

- En god roer er også en god laksefisker. Han kjenner elven og vet hvor laksen står, forteller Ingrid.

Einar Johannes Sandnes griper årene med kraftige never. I 30 år har han fisket laks, men i dag har ikke roeren troen. Vannet er for klart og for varmt. I akterenden av båten er Eleonore likevel optimistisk.

- Det hadde jo vært så festlig å få en Storlaks.