FacebookTwitterEmail
Reise Logo
Magnifying glass

Verdens beste kokk lager tapas

Av Lucas H. Weldeghebriel21.08.11 22:32 | Oppdatert: 22.08.11 10:26

Del saken på:

BARCELONA (VG) Tapasen er så spesiell at Douglas Sheerar spiser den fra gulvet.

VG besøkte stjernekokk Ferran Adriàs nye tapasbar i Barcelona

Ferran Adrià er ikke som andre Ferran'er. Han er syk. Han kan nemlig finne på å marinere en vannmelon.

Vi er på hans og brorens nyåpnede tapasbar i Barcelona, Tickets. Den tre-fire-måneders lange ventetiden for å få bord er ikke SÅ lang. I hans andre restaurant, El Bulli, tidligere kåret til verdens beste, men som nylig ble lagt ned, må du vente i over et år.

- Vær så god, sier servitøren. Marinert vannmelon, vakuumpakket og impregnert med sitron, kanel og mynte. En liten start for å renske munnen. For å drive bort de onde åndene, som vi sier i Barcelona.

Vannmelonbiten knaser i munnen. Vi kjenner den skarpe sitronen bli balansert av den fruktige melonen. Kanelen ligger og lurer svakt, mens myntebladet slår for fullt inn til slutt.

Tickets ser ut som en blanding av en japansk sushirestaurant og en amerikansk diner. Bestiller du is, kommer de ut med en liten 50-talls iskremvogn. Kelnerne har moderne pikkolouniformer. Det er lyssterkt, fargerikt og prangende, men ikke slitsomt som hos en McDonalds. Vi føler vi er på sirkus. I barokken.

Originalt

- Alle vet jo om El Bulli. Adrià er en superstjerne her i Barcelona. Da denne tapasrestauranten åpnet, måtte vi jo prøve. Dette er garantert annerledes fra all annen tapas jeg har smakt før, sier Estafania Fernandez.

Hun og venninnen Marta Nunez har ventet i tre måneder, og i dag skal det skje. De peker rundt, og smilene oser av store forventninger og spenning. Etter et par retter har de allerede konkludert med at maten er som fra en annen verden.

- Vet ikke hvordan jeg skal forklare det, men det er så originalt og så godt på samme tid, sier Nunez.

Nye smaker

Adrià ville gjøre noe med tapasen, han ville gjennomføre en «stille revolusjon», lage noe nytt som aldri har vært prøvd før. De følgende rettene vitner om at han i stor grad har lykkes.

Dekonstruert oliven. En oliven som egentlig bare er olivensaft satt sammen av fem ulike typer oliven. Saften holdes inne av en tynn hinne. Så fort du stikker tungen borti, får du en eksplosjon av olivensmak i munnen.

Eller hva med baconsvorifisert sjømat? Ansjos og blekksprut som ser ut som ansjos og blekksprut og smaker som ansjos og blekksprut, men som har konsistensen til baconsvor.

De har til og med tatt seg bryet med å «operere inn» ryggraden til en ansjos, slik at man faktisk kunne tro det var en ekte ansjos.

TIL BARCELONA?: Les alle våre artikler fra Barcelona

Verdt ventetiden

Barcelonas mest kjente kunstnere har noe til felles, en dragning mot det surrealistiske. Og her passer Adrià helt perfekt inn.

Den originale maten har også lokket et ektepar fra andre siden av jordkloden til Barcelona.

For tre måneder siden satt australske Douglas og Magda Sheerar foran pc-en i kunstgalleriet de har drevet i 35 år. De var inne på Tickets' nettside og fikk bekreftet en plass.

- Da var det bare å bestille flybilletten. Vi kom nettopp fra San Sebastian, hvor vi også har spist på flere Michelin-restauranter, forteller Magda, som ikke orker å ramse opp alle Michelin-restauranter de har vært på gjennom årene.

- Gi meg mailadressen din, så kan jeg sende deg en liste om et par uker, når vi er tilbake fra ferie, sier hun.

Magda har spist maten til Ferran Adrià før.

- Vi var så heldige å få spise på El Bulli for to år siden. Det er det beste måltidet vi noen gang har hatt. Vi kom til restauranten klokken 20 og dro halv tre på natta, forteller hun.

Matkunst

Det er ikke tilfeldig at det kunstinteresserte paret liker maten til Adrià.

- Dette er ikke mat eller tapas, det er kunst, sier Douglas.

Vi avbrytes av servitøren som kommer med neste rett. Tunfiskcarpaccio, malt med iberisk skinkefett.

- Det smaker en blanding av fjell og sjø, forteller han.

Douglas har et lite ritual før han rører maten. Han fotograferer den to ganger. Først fra en avstand på 50 cm, deretter helt inntil, slik at han får med seg de minste detaljene ved kunstverkene. Da Magda skal plukke opp første bit, sitter han klar med kameraet. Da faller den på gulvet. Smilet stivner. Han ser på kona, ser på biten. I en lynrask vending plukker han den opp og putter den i munnen, og det avsluttes med et «mhmmmm».

- Very good, utbryter han med en sterk australsk aksent.

- This is art.