FacebookTwitterEmail
Reise Logo
Magnifying glass

Bli med på vårflyttingen i Finnmark

Av Bjørn Moholdt12.04.19 12:11 | Oppdatert: 15.04.19 14:57

Del saken på:

Vårflytting med rein er ikke bare en fenomenal måte å komme tett på norsk natur. Det er også en ypperlig anledning å bli kjent med vår unike samiske kultur.

– Jeg våkner som regel av smerter i kroppen.

Nils Per Sara (39) drar skinnluen ekstra hardt ned over ørene idet han forlater gompien for å sjekke ut reinen. I hælene følger sønnen Joar Heandarat (11) og niesen Sara Emilie (12). De har vært med på dette siden de var i stand til å stabbe rundt på egne bein.

Barna har bokstavelig talt fått reingjeting inn med morsmelken.

Mange historier

Vi befinner oss noen mil nordvest for nordlysbyen Alta, i utkanten av Finnmarksvidda et sted mellom Rafsbotn og Stabbursdalen nasjonalpark. Det er mot slutten av april, og reinflokken Nils Per skal følge til sommerbeitet på Seiland et par dagsmarsjer mot nord har vært i bevegelse i vel en uke. Nå hviler de ut på den raskt smeltende snøen.

– Dette føret er tøft for både mann og rein, sier Nils Per og går rolig bort til de bare rabbene der de to yngste reingjeterne raskt er i gang med å fordele pelletsfór.

– De trenger litt ekstra energi, mener Nils Per.

De bare flekkene er allerede beitet helt ned til den tynne jordsålen.

Nils Per og kompisen Nils Isak Sara (49) har fulgt flokken på hver sin snøscooter i vel en uke nå, det foretrukne transportmiddelet for reindriftssamene siden midten av 1960-tallet, da mekaniseringen av næringen for alvor skjøt fart. Nå klarer de seg ikke uten. Den gang samene fulgte flokken i pulk bak en sterk trekkrein er et fjernt, men slett ikke falmet minne.

Til det står tradisjonene for sterkt. Reindrift er fortsatt folkegruppens viktigste kulturbærer, i tillegg til språket, og du blir fort kjent med historien deres om du som oss deler noen timer eller dager med dem på fjellet. Ofte over en kopp kaffe og litt tørket reinkjøtt.

For historiene sitter løst. Etter aksjonen mot utbyggingen av Altaelva på begynnelsen av 1980-tallet – med den påfølgende etableringen av sametinget – har samisk kultur fått et solid oppsving stadig flere ønsker å ta del i.

Også mange utenfor samenes egne rekker.

Lun humor

Smertene Nils Per henviser til har han pådratt seg i den lille campingvognen på ski, som han og Nils Isak drar etter seg med flokken. Denne innretningen kalt gompi er ikke stor, knapt åtte kvadratmeter, og for fire personer blir det fort trangt.

– Når vi sover må vi snu oss samtidig for ikke å ramle i gulvet, sier Nils Per med et lurt glis.

Samisk humor er undervurdert. Den er ikke uten brodd, og ofte selvironisk. De er slett ikke fremmed for å le av seg selv, eller av det spesielle livet de lever inne på vidda.

Da jeg for noen år siden var på tur med reinpolitiet innover Finnmarksvidda – inn mot nasjonalparken Anarjokka – kom en same på snøscooter oss i møte fra et sted inne ved finskegrensen. Han hadde trolig vært med flokken sin i flere uker. Pæsken – den digre frakken i reinskinn som han var innpakket i – var rimet ned i den februarkalde lufta, og luen lå på snei. Våre ansikter var skjult bak mørktonete visirer.

Idet han begynner å rulle seg en røyk – og før vi får fjernet hjelmen – kikker han granskende på oss, før han på karakteristisk vis spør:

– Nå, har dokker kvinnfolk med?

Han skjønte utvilsomt hva vi tenkte, og tok brodden av våre spekulasjoner.

Hverken Nils Per eller Nils Isak er ukjent med denne humoren, som sitter løst, særlig når jeg noe uerfarent ved et par anledninger kjører meg fast.

Samtidig vet de bare så inderlig vel at neste gang kan det være deres tur ut i den våte løssnøens forbannelser.

Uten klokke

Vel ti prosent av den samiske befolkningen i Norge på vel 50 000 sjeler driver med reindrift. Den har i likhet med andre primærnæringer blitt effektivisert, selv om rammen rundt er slik den har vært i århundrer. Familien er utgangspunktet, der sønn eller datter overtar etter den forrige generasjonen.

Nils Per håper at sønnen Joar en dag vil gjøre som ham, og far og bestefar før ham igjen, selv om han ikke ønsker å presse den avgjørelsen igjennom.

– Han får velge selv, sier Nils Per.

Foreløpig virker det som om elleveåringen allerede har bestemt seg. Han elsker livet på vidda og med reinen, den frie og tilsynelatende ubekymrede tilværelsen i det fri.

– Frem til 1950-tallet var ulven og andre rovdyr det store problemet i det daglige, i dag er klimakrisen den største utfordringen, mener 39-åringen og skuer ut over flokken. Den har begynt å røre på seg nå, simlene (hunndyrene) skal kalve snart, og det bør helst skje på sommerbeitet ute på Seiland.

Det er et lett snødrev i luften når Nils Isak setter seg over skrevs på scooteren med bikkja bakpå og styrer mot andre enden av flokken. De to kompisene har siktet seg inn mot en ny leirplass nærmere kysten, men til syvende og sist er det flokken som bestemmer når og hvor, selv om de to på sitt vis styrer den sånn noenlunde dit de vil.

– Vi følger ikke klokken, men flokken, som Nils Per med litt poetisk schwung sier det og starter motoren.

Det tidløse og frilynte er litt av sjarmen ved det hele, og noe som gjør vårflyttingen til en familiebegivenhet. Også for oss som for noen dager blir en del av denne romslige familien i Sameland.

Vårflytting

  • Finnmarksvidda er delt inn i mange beiteområder, som er nøye organisert i såkalte siidaer. Dette er både en sammenslutning av reineiere og et leirsted vinterstid. Nils Per Sara og søsteren Inga Laila driver siidaen vi besøkte sammenmed med Nils Isak Eira og hans nevø Kim Rainer. I tillegg har noen mindre reineiere tilknytning her.
  • Hver vår – som regel mot midten av april – flyttes reinflokkene på vidda til sine respektive sommerbeiter, som regel ute ved kysten. Turen tar vanligvis rundt to uker. Lengden på denne reisen varierer veldig, fra rundt 8–10 mil til nærmere 13–14.
  • Det samme skjer på høsten, i motsatt retning. Opplevelsen er noe man på forespørsel kan delta på, enten hele eller deler av turen.
  • Under flytting rigges det til med lavvo. Husk medbrakt sovepose.
  • På dagsturer reiser man inn på snøscooter, litt avhengig av avstand. På scooter går det relativt fort, og scooterturen i seg selv er litt av opplevelsen. Alle får kjøre selv om de ønsker det.
  • Priseksempel: Tredagers snøscootersafari over Finnmarksvidda med full pensjon, guider og besøk i siida (sameleir) koster fra 9875 kr. Da er skuter, to guider og full vinterbekledning samt alt av mat inkludert.
  • De arrangerer også såkalte reinraid i samarbeid med Sorrisniva, det vil si besøk i en sameleir med reinsdyr.
  • Norwegian og SAS flyr til Alta fra de fleste byene i Norge. For mer informasjon om Sorrisniva og andre aktiviteter i Alta og omegn, kontakt Visit the Arctic.