FacebookTwitterEmail
Reise Logo
Magnifying glass

Ekte sjarm på Lindisfarne

03.06.00 05:10 | Oppdatert: 25.02.03 13:20

Del saken på:

LINDISFARNE (VG) Vikingene visste hva de gjorde da de i år 793 valgte øya Lindisfarne som mål for sitt første Englands-tokt: Vakker, med hyggelige folk, og liberale åpningstider på puben - om du kommer deg helskinnet ut dit.

VG følger vikingenes fotspor

- Redningsselskapet bruker gummibåt for å berge alle dem som sitter fast på causeway'en, forteller damen i turistbutikken.

Lindisfarne er halvt fastland, halvt øy. Den asfalterte veien fra 1954 ligger som rullet ut på sandbunnen - på én til to meters dyp ved høyvann.

Det vokser sjøgress og rur på asfalten, som også kan være såpeglatt av sleip tang. Med en viss skadefryd forteller øyboere om turister som er blitt overrasket av det raskt stigende vannet, og søkt tilflukt på biltaket, for til slutt å blitt reddet av redningstjenesten.

Men følger du de anbefalte krysingstidene, skulle veien være trygg.

Ro i sjelen

Lindisfarne har bare 150 fastboende, men midt på dagen er øya full av turister, så en overnatting må til for å nyte roen, lyset, vinden og havet.

- Det er så deilig rolig her. I hvert fall når turistene er reist hjem, sier Jean og Ross Peart. De har feriert på Lindisfarne i årevis, og nylig ble de til slutt fastboende. Jean pleide å selge kjøkkeninnredninger, og Ross var fengselsprest. Nå driver de The Open Gate - en såkalt retreat, som er et slags spirituelt lite Bed & Breakfast-sted der folk kommer for å finne ro i sjelen.

Og nettopp ro i sjelen er det lange tradisjoner for på Lindisfarne: Helt tilbake til år 635, da munken Aidan fra Skottland ble invitert hit av den nye kristne kongen. Aidan ble den første av ni helgener som er knyttet til øya. Den mest kjente er Cuthbert, hvis lik munkene tok med seg da de flyttet fra øya i redsel for vikingraidene. Liket skal visstnok fremdeles ha vært intakt sist det ble inspisert, 840 år etter hans død.

Kloster og slott

På 1100-tallet kom munkene tilbake til øya, og bygde klosteret vi i dag kan se ruinene av. De døpte øya om til Holy Island, Hellig øy, for å minnes de hellige menn som mistet livet under vikingraidene. Det er dette navnet øya går under i dag.

Etter reformasjonen tok staten over eiendomsretten til øya, og lot oppføre et fort for å forsvare England - denne gangen mot skottene. Restene av Lindisfarne Castle ruver ytterst på en liten forblåst kolle. Det etter hvert falleferdige fortet ble omgjort til et slags «hytteslott» i begynnelsen av dette århundret, av den kjente engelske arkitekten Lutyens. Slottet er åpent for publikum, og kan leies for vielser.

Til slott å være er det ikke store bygningen, og en amerikansk turist skal ha bemerket at selv eneboligene er større i USA. Han skal ha fått som svar at amerikanere også har større egoer.

Det er ikke store egoer, men gjestfrihet som preger Lindisfarnes lokalbefolkning. Vi trengte en båt til et høyvannsbilde av øya. Damen i turistbutikken sendte oss til posten, og Malcombe på posten brakte oss til båteier David Lishman. Han sa seg øyeblikkelig villig til å kjøre oss inn til boksen som er plassert slik at strandede bilister kan klatre opp for å holde bena tørre.

Lishman tok med seg kona, og skulle ikke ha en rød øre for tjenesten.

Ulåst

Tilbake på hotellet passerer klokken 23, som er vanlig pub-stengetid i dette landet. Klokken blir 23.30 og 24. Hotellvert Clive Massey skjenker like villig.

Når stenger dere her? - Jeg skal si ifra når jeg stenger, lyder hans noe upresise svar. Kanskje kan man ta det rolig når tidevannet dekker veien, og så vel politi som bevillingsmyndigheter holder til på fastlandet.

Men det hersker på ingen måte lovløse tilstander på øya. Her setter folk syklene ulåste utenfor butikken, de låser heller ikke utgangsdørene når de går ut. De lovløse tilstandene forsvant med vikingene for tusen år siden . . .