FacebookTwitterEmail
Reise Logo
Magnifying glass

VG på ville veier i Albania

Av Mona Langset23.09.12 22:24

Del saken på:

ALBANIA (VG) Albanerne bygger motorveier i ekspressfart mellom de største byene. Men også svingete småveier langs kysten har fått ny asfalt i de siste årne.

Vi har testet hovedveien langs rivieraen i sør. En vei med parrende hunder, løpende grisunger, skarpe steiner, spankulerende haner, hoppende geiter og utsikt mot hvite badebukter og turkis hav.

Utsikten bør man likevel ikke bli for opptatt av. Det gjelder å ha full konsentrasjon på alt som kan dukke opp bak neste sving. Og svinger er det mange av, på veier som ikke har motorveistandard.

Annonsørinnhold

SE BILDESERIE FRA BILTUREN HER

For få år siden besto det albanske veinettet stort sett av jord, grus og hull. Noen steder er det jord, grus og hull fremdeles.

Men de siste årene har det skjedd mye, og Fremskrittspartiet hadde nylig en delegasjon i landet for å se på utviklingen. Bård Hoksrud (FrP) mener Norge har mye å lære av Albania.

- Albania startet fra null og har fortsatt mye å ta igjen, men det er imponerende å se er hvor raskt det går. I Norge har vi ni års planleggingstid, mens man i Albania kun bruker ett år, sier han til VG.

Enkel billeie
VG spurte i resepsjonen på hotellet i Sarada om de kunne hjelpe oss med å skaffe leiebil. Det var selvsagt ikke noe problem. En bil skulle stå klar neste morgen.

Vi fikk ingen spørsmål om ønsket biltype, forsikring, antall sjåfører, eller førerkort. Men neste dag sto en liten Hundai klar, og det var bare å sette seg inn uten å betale depositum eller levere kredittkort på forhånd.

40 euro dagen, skulle det koste, forsikring inkludert.

Men egenandel? Tror ikke sjefen for bilutleiefirmaet skjønte hva jeg mente da jeg spurte. Prisen var 40 euro dagen, sa han, selv om jeg bulket.

Få skilt
Så vi la i vei i den retningen vi trodde var ut av byen. I lyskrysset stoppet vi på rødt, men skjønte raskt av den hissige tutingen at det er ikke er slik man gjør det der.

Det er ikke så mange veier å velge mellom i Saranda, men det er ikke så mange skilt heller.

Til slutt ringte jeg nordmannen Jan Erik Elgvin Hildre som driver et skandinavisk turistkontor i byen, og ba han guide oss ut av sentrum. Samtidig spurte jeg om det med trafikklyset.

- Å, lyste det rødt? Det var rart. Det er lenge siden kommunen koblet ut trafikklysene fordi det bare skapte kaos, fortalte han.

Vel ute av byen kunne vi senke skuldrene med hensyn til veivalg. Nå måtte vi bare passe på ikke å overse avkjørslene til strendene vi hadde fått anbefalt.

Lukovë
Litt nord for Saranda ligger Lukovë med sin myke sand. Avkjørselen kommer brått, og plutselig var vi der, på en sikksakkvei ned mot sjøen.

Her møtte vi Vani Cari som var i ferd med å demontere baren «Happy Hours». Sesongen var over nå. Men denne gangen visste ikke eieren om han kunne starte igjen neste år.

- Alle som har drevet bar og restaurant i Lukovë har fått beskjed om å fjerne alt innen få dager. Hvis ikke vil myndighetenes bulldosere knuse det. Neste år skal det byggs nytt her. Kanskje restauranter og feriehus. Vi som har drevet her får ikke vite så mye. Sannsynligvis er det noen som kjenner folk i regjeringen som får bygge da, sa Vani Cari mens han forsøkte å redde materialene før de ble knust.

Borch
På veien videre til neste badelandsby svingte vi unna et parrende villhundpar, en påkjørt ku som var i ferd med å forvandles til et festmåltid for villhunder, en vraltende grisepurke og en stor hund med halsbånd som satt midt i veibanen og kikket godmodig på sjåførene som senket farten kjørte langsomt forbi.

Vanligvis regner det ikke på rivieraen i september. Da vi var der i midten av måneden, hadde det ikke regnet på et halvt år. Men natten før åpnet himmelens sluser seg.

Styrtregnet løsnet store steiner og jord i fjellsidene, og noen form for rassikring har tilsynelatende ingen tenkt på.

Så mens vi svingte unna skarpe steiner for å unngå punktering og store steiner for å unngå bulker, håpet jeg at det ikke var noen misforståelser angående det med egenandelen på bilen.

- Det der tror jeg var avkjørselen til stranden i Borsh, sa fotograf Hilde plutselig og pekte bakover. Jeg rygget og så at hun hadde rett.

Men var det en vei? Den hadde i alle fall ikke asfalt. Og etter nattens regnskyll så den mest ut som en sammenhengende sølepytt.

Vi kjørte forsiktig og prøvde å unngå de største hullene. Plutselig smatt en rosa grisunge over veien. Og en flokk med geiter gjorde veibanen ennå smalere, før vi var helt nede på stranden.

Den var enorm. Sikkert et par kilometer med bølgepolert småstein, gjenglemte bademadrasser og høststengte strandbarer.

Bare én var åpen. Der bestilte jeg kaffe av en kar som ikke kunne engelsk, men som likevel forsto ordet «kaffe» og ga meg to små kopper. En med kruttsterk espresso, og en med bare sukker. Den med sukker var fullest.

Rask utvikling
På veien videre langs kysten måtte vi stadig svinge utenom nye steiner som nattens regn hadde flyttet ut i veien. Men vi begynte å bli vant til det, og plutselig var vi i Himara, en idyllisk badeby med små familiehoteller, restauranter og en lang, finkornet strand.

Da solen varmet, og vi satt der med hver vår is med italiensk kvalitet fra IceLand Ice Cream Shop, til 50 Lek (2 kroner og 70 øre) per kule, tenkte jeg at akkurat her kan jeg godt reise tilbake på ferie.

- De siste årene har det skjedd en enorm utvikling i den albanske infrastrukturen, sier Jan Erik Elgvin Hildre som har jobbet med turister i landet i fire år.

- Da jeg kom hit var det nesten ikke asfalt i sør. Nå er det asfalt både på de fleste veiene i Saranda, og på hovedveien langs kysten.

Snart er også motorveien mellom Saranda og Tirana helt ferdig, og da vil reisetiden på denne strekningen gå ned fra seks-syv timer til tre-fire.

Likevel er det langt igjen til landet kan takle store mengder charterturister langs kysten. Disse veiene ikke er dimensjonert for mange store busser, sier han.

Men veiene er spennende for turister som vil utforske dem i egen bil!

Les fakta om den albanske rivieraen under bildet


Rivieraen
* Den albanske rivieraen strekker seg fra Saranda i sør og nordover til Llogara, der det Ioniske hav går over i Adriaterhavet. Noen mener også at byen Ksamil sør for Saranda hører til rivieraen

* Vi kom til Albania med ferge fra Korfu, og bodde i byen som i sin tid var kommunistpartipampenes favorittferiested ved havet: Saranda. I dag er byen så smått i ferd med å oppdages av turister fra flere land, der i blant Norge.

* Norwegian og Ryanair har direktefly til Korfu fra Oslo flere ganger i uken om sommeren. Star Tour og Apollo har charterturer dit. Om sommeren går det ferge tre ganger om dagen mellom Korfu og Saranda. Utenom sesong kan man ta ferge til Igoumenitsa i Hellas, like sør for Albania.

* Det går også an å fly til hovedstaden, Tirana. Men dit kommer du ikke uten mellomlanding, og det er langt til kysten. Skal du på badeferie er det lettest å reise via Korfu.

* Landskapet ligner Hellas, bortsett fra bunkersene av jern og betong som stumt forteller at det ikke er mer enn 20 år siden Albania ble styrt av en paranoid diktator.

* Langs rivieraen er det mange fine badebyer med mye liv om sommeren. Men etter skolestart i begynnelsen av september er restaurantene stengt og strendene nesten helt øde, selv om det fremdeles er over 20 grader i både luft og sjø.

FØLG VG REISE PÅ FACEBOOK

Klikk deg frem til din drømmedestinasjon