FacebookTwitterEmail
Reise Logo
Magnifying glass

Spis og bo hjemme hos cubanere

Av Hanne Mølby Henriksen07.02.19 21:25 | Oppdatert: 27.02.19 12:44

Del saken på:

Mitt hjem er ditt hjem, sier de på Cuba. Og de mener det. Å bo og spise med lokale cubanere gir et spesielt innblikk i hverdagen på Cuba.

Havannas gater virker øde. Det er langt over midnatt. Vi humper av sted i en grønn Chevrolet, som vårt vertskap har sendt for å hente oss. Den stanser i mørket med et hark. «Det er løgn», mumler min mann fra forsetet. «Det kan da ikke være her».

Vi har aldri vært på Cuba før. De neste fire ukene skal vi reise rundt og bo i en håndfull av de tusenvis av «casa particulares», som har dukket opp siden det sosialistiske styret i 1997 ga sine borgere lov til å leie ut rom til turister. Vi gleder oss til å møte cubanerne hjemme hos dem selv, og vise våre barn på fire, ni og 12 en bit av livet utenfor deres egen lille verden.

Nye opplevelser

Husene lener seg inn over der vi befinner oss i den smale gaten, det ene mer falleferdig enn det andre. En liten kvinne i «flip-flops» smiler til oss fra en mørk døråpning. Malingen henger i flak rundt henne, fargen på murveggene er for lengst slitt av.

Vi har reist i over 20 timer. Bagasjen vår er forsvunnet. Vi trodde at vi hadde leid en herskapelig leilighet de første dagene, slik at ungene kunne oppleve en myk ankomst til fremmede omgivelser og venne seg til varmen og tidsforskjellen. Det kan hende vi heller skulle ha valgt et av de statsdrevne hotellene.

Herskapelig leilighet i Havanna

Vi ser taxien forsvinne i mørket og følger med den lille damen opp en bratt trapp uten vinduer. Til og med ungene ser skeptiske ut.

I andre etasje entrer vi en luftig leilighet med søyler i stuen, kunst på veggene, fire rom og noe som virker som seks meter høyt tak. Akkurat som vi hadde forestilt oss.

Morgenen etter serverer verten og hennes datter oss frokost, mens Havanna våkner utenfor under balkongen; Omeletter, friskpresset juice, varme boller, oppskåret papaya, banan, ananas, guava og kaffe. God, sterk kaffe i fine gamle kopper med gullkanter.

Margarita og Lissandra, som bor i leiligheten under, forteller at de for et drøyt år siden ble leid inn for å ta seg av gjestene i 2. etasje.

Lissandra jobber på en kafé rett rundt hjørnet. Margarita mottar en beskjeden pensjon. Ingen på Cuba kan leve av utbetalinger fra staten alene, så de to kvinnene er fornøyde med å tjene litt ekstra på turister, og gjør sitt ytterste for å hjelpe. De ringer til flyplassen og etterlyser bagasjen vår. De bestiller taxier, rer sengene våre, fyller kjøleskapet med vann og tryller frem solkrem til de vinterbleke barna våre. Og de stråler da bagasjen vår endelig dukker opp.

Etter fire dager gir de oss klemmer, kyss på kinnet og vinker farvel inntil taxien vår svinger av sted i retning Vinales

Bungalow på landet

Villa El Cowboy ligger ute blant tobakksplantasjene i Vinales, er farget i sjokkrosa og slett ikke noe estetisk mesterverk. Her bor Carlos og Amaryllis med tre hester, høner, hunder og hagegriser, samt med den utroligste utsikt til fjell og svevende rovfugler fra gyngestoler på verandaen.

Carlos er cowboy, går i store støvler og hilser til høyre og venstre. Amaryllis pludrer av gårde på spansk til barna, som ikke forstår et kvekk, men elsker å være her. Det gjør vi andre også.

Vinales er en frodig dal med fargesprakende hus og blomstrende trillingblomster rundt om i landsbyen. Den tiltrekker seg flust av turister uten å gjøre noe stort nummer ut av seg. Til og med de mange løshundene er vennlige.

Villa El Cowboy ligger fem minutters gange fra landsbyen. Amaryllis passer hus, gjester og kjøkken, mens Carlos tar seg av tobakksplantasjene, sigarene og de guidede turene til hest. Det fremstår som veldig tradisjonelt. Men slik er det ikke. De fleste av naboene omtaler Amaryllis som «Boss number one». Det samme gjør Carlos, mens han slår ut armene og sier: «Altså, jeg er cowboy og bor i et sjokkrosa hus».

Den enslige moren i Trinidad

Tiden ser ut til å ha stått stille i Trinidad. Hestevogner skrangler over brostein, og husene i bykjernen oser av kolonitid og sukkerbaroner. I den nordvestlige utkanten av byen, ved foten av fjellene, installerer vi oss i annenetasjen av et gult hus. Her ute er husene beskjedne, og gatene fulle av barn, hestemøkk og menn, som spiller domino.

I etasjen under oss bor verten vår, Yaharis, med sin tenåringssønn og sine gamle foreldre. Yaharis forsørger dem alle. Hver morgen forlater hun huset iført en nystrøket skjorte og mørk underdel for å servere turistene på Plaza Mayor. Samtidig styrer hun sitt bed and breakfast, men hjelp av to nabokvinner, som bidrar med frokost og rengjøring, og som derfor tjener en ekstra slant med penger på det.

Gjennomsnittlig månedslønn på Cuba ligger på 30 dollar, men det kan de færreste leve av. Og statens månedlige rasjoneringer av ris, bønner, sukker og kjøtt rekker ikke særlig lenger enn de første ti dagene i måneden.

Mange cubanere har flere jobber, og turistbransjen er ettertraktet på grunn av driksen. Å leie ut ett eller flere rom i hjemmet kan i den forstand øke levestandarden betraktelig for en lokal familie, og dermed gjøre livet lettere.

  • TIPS: Kjøp en parlør og lær litt spansk. Det er kjekt å kunne fortelle Amaryllis at «La comida estaba estupenda» (Maten var nydelig) eller bare å kunne spørre «¿cuánto cuesta?» (hvor mye koster det?) i butikkene.)
  • TIPS: Pakk håndbagasje, så du kan klare deg et par dager uten kofferten. Vi pakket med en T-skjorte, et par shortser og sandaler til alle i familien med i håndbagasjen. Til gjengjeld måtte vi klare oss i tre dager uten sjampo, solkrem og myggspray, som kan være vanskelig å finne på Cuba.
  • TIPS: Legg igjen driks til vertskapet ditt når du reiser. Til og med et lite beløp kan gjøre en stor forskjell. Små gaver som kulepenner, notatbøker, litt såpe eller sjampo blir også mottatt med glede.

FAKTA: Alle «casa particulares» har offisiell tillatelse fra staten, og er markert med et blått og hvitt skilt utenfor inngangsdøren. Vertene betaler en månedlig skatt på cirka 400 norske kroner per rom – uansett om det blir leid ut eller ikke.

Noen har mange rom og blir drevet som et slags minihotell. Andre tilbyr kun et enkelt rom, som man må liste seg forbi TV-en for å komme til. Vi bodde i syv forskjellige hjem. Alle stedene var rene og pene. Vi hadde aircondition, eget bad og fylt minibar alle stedene, og som regel to soverom. Alle vertene var hyggelige, gjestfrie og glade for å møte barna våre. Villa el Cowboy var billigst, og vi bodde der, fem personer, for knappe 300 kroner per natt på et enkelt og tettpakket rom, med bad og adgang til en stor, overgrodd terrasse.

Det dyreste stedet vi leide var herskapsleiligheten i Havanna, hvor vi hadde tre soverom, stue, kjøkken, bad og to balkonger for oss selv til 1100 norske kroner per natt. Vi bestilte og betalte det hele hjemmefra, via Airbnb. Frokosten er ikke inkludert i oppholdet, men avtales på daglig basis. Den koster cirka 40 kroner per person, og gir en behagelig og rolig start på dagen. Vårt fire år gamle barn spiste gratis. De fleste casa particulares tilbyr også middag til rundt 80 kroner per person. Forvent et mindre festmåltid med tre-fire hjemmelagede retter.