FacebookTwitterEmail
Reise Logo
Magnifying glass

Norge på vranga

Av Klaes Krog17.11.06 17:00 | Oppdatert: 17.11.06 17:17

Del saken på:

Stillheten suser i ørene. Mørket er mykt og totalt. Uten lykt ser du ikke hånden foran deg på ti centimeter. Vi er på vranga, så å si, inni Fjell-Norge.

En innsiderapport fra det underjordiske

FAUSKE (VG) Det eier sin egen spennende skjønnhet. Det milde draget i luften speiler hulens mystiske dragning på sinnet.
Og du forstår bedre at noen blir afficionadas, helfrelste grottere, som elsker å åle i trangboddhet, rappellere ned brønner og vegger, klatre opp heng eller vade inn i det ukjente, med lykt på hodet, målbånd i hånden og forstand på fjell mellom ørene.

Men verdenen inne i fjellene er ikke bare for «proffer». Den kan også være for deg. Men det er ikke tilrådelig å utforske grotteverdenen på egen hånd. Nybegynnere bør gå med guide.
Grotter finnes i alle varianter.

Noen passer for barnehageutflukter, andre må du belage deg på å overnatte i, atter andre krever avanserte klatrekunnskaper.
Det var Ivar Sandlands artikkel i Den Norske Turistforeningens årbok som satte oss på tanken om å sjekke innmaten, liksom, i Norge.

Det er derfor han nå står foran oss og foredrar:

- Det finnes ikke noen typisk grotte. Har du vært i en, så har du det. Og med det mener han at ingen grotte er den annen lik.

Ukjent landskap

Til oss har han valgt Svarthamarhola i Fauske, også kalt «statskjerka» på grunn av stor takhøyde. Den regnes for å være Nordens største naturlige fjellhall og en av de få i Europa som har en innvendig isbre. Den er langt fra noen krevende grotte, men interessant nok for en som første gang besøker de underjordiske.

Det som pirret nysgjerrigheten mest på forhånd, var tanken på at vi kunne oppleve et annet og hittil ukjent landskap i fedrelandet.

Grotteturisme er ikke noen stor nisje i Norge foreløpig. Norsk Grotteforbund (NGF) har 200 medlemmer og godt rom for flere. Ellers kan man kontakte operatører som Ivar Sandland og hans Nordland Turselskap. Du får garantert nye opplevelser.

Grottene åpner en ny eventyrverden med store haller, dype innsjøer, merkelige steinformasjoner og trange sjakter. Grotter med elver, fosser og innsjøer eller isbreer.

Etter en steil oppstigning fra 0 til ca. 300 moh. står vi ved inngangen til Svarthamarhola. Et sort hull i fjellet med en steinur å gå inn på.

Utstyrt med kjeledress, hjelm med lykt og fjellstøvler steg vi inn og ned på en mudrete flate. Ikke ville jeg visst at jeg sto på en isbre før jeg skled på det flate «gulvet».
Og selv med sterk lykt er det vanskelig å se takhvelvet over oss enkelte steder i den enorme hallen. Så labbet vi i vei innover i mørket.

Her nede er det som om tiden står stille, og steinen du setter deg på, kan godt ha ligget urørt i hundre tusenvis av år. Kanskje er den aldri berørt av et menneske før.

Grotteturisme er en av de få utendørsaktiviteter i Nord-Norge der du faktisk ikke behøver å ta hensyn til vær og vind.
Da vi var der, var det høst med regn og tåke ute, men inne i Svarthamarhola opphørte det å ha betydning.

Stillhet

- Selv når en nordnorsk vinterstorm raser som voldsomst ute, hersker stillheten her inne, sa Ivar. Temperatur, føre, vær og vind blir mindre interessant der inne. Det samme gjelder mobiltelefonen. Den virker rett og slett ikke.

Uansett årstid er temperaturen mellom to og seks grader, omtrent som et kjøleskap.

Svarthamarhola er ikke så lang. I luftlinje kanskje en kilometer. Bunnen er en ur, og når vi spør hvor steinen kommer fra, så peker bare Ivar mot taket.

- Men det er lenge siden, sier han og ler når han ser at vi hiver hodet bakover på skulderen og kikker undersøkende opp.

- Det som skal falle, har falt for lengst, kommenterer han og legger ut om grotte og tidsperspektiv.

Det som gjør Nordland til et grottesenter, er de mektige kalksteinslagene i området rundt Saltfjellet og Svartisen. Egentlig koraller og rev som levde i havet for 400 millioner år siden.

Først ble de til kalkstein, som ble til marmor under høyt trykk og temperatur under fjellkjedefoldinger. Og så begynte vannet sitt møysommelige gravearbeid i marmoren.

Dryppsteiner er sjeldne i norske grotter. Der de finnes, vokser de langsomt på grunn av det kalde klimaet, kanskje en cm på tusen år. Og ser du dem, så la dem bli. De tar seg ikke ut på peishylla likevel. Avbrukket mister de sin vakre fargeglans.
Krabbet ut

Etter en rast foreslo Ivar at vi skulle slukke lyktene og tie et par minutter. Det var da tankene om at stillheten kan høres, at mørket her inne har en myk kvalitet, men er ugjennomtrengelig og at tiden står stille, seg inn i sinnet.

På vei ut viste han oss også de trangere delene av Svarthamarhola. Vi krabbet ut til «nøkkelhullet» og nøt utsikten.