FacebookTwitterEmail
Reise Logo
Magnifying glass

Spinalonga har blitt en av Kretas største turistattraksjoner

Av Mona Langset30.07.11 13:16 | Oppdatert: 31.07.11 13:14

Del saken på:

KRETA (VG) På båten fra Plaka til Spinalonga er det lett å tenke seg tilbake til tiden da spedalske fra hele Hellas ble skysset over det samme smale sundet. Mange skulle aldri få møte sine kjære i igjen.

Gir et innblikk i Hellas' mørke historie

Spinalonga utenfor Plaka på Kreta har de siste årene blitt kjent for et stort boklesende publikum, etter at Victoria Hislop skrev bestselgeren Øya med handling fra den tidligere leprakolonien.

Nå vil «alle» som har lest boken og er på ferie på Kreta oppleve stedet i virkeligheten.

I løpet av årene 1903 til 1957 ble minst 1341 voksne og barn fra hele Hellas skilt fra familiene sine og forvist til Spinalonga fordi de var spedalske.

SE FLERE BILDER FRA SPINALONGA HER

- Ordene «lepra» eller «spedalsk» var faktisk ikke lov å bruke om de om de syke på den tiden, siden det var forbundet med så mye negativt. I stedet ble de kalt Hansenikoi, etter den norske legen Gerhard Armauer Hansen som oppdaget basillen og ga håp om at det kunne utvikles en medisin, forteller Eleni Drakonaki.

38-åringen fra Elounda på Kreta har vokst opp med et nært forhold til leprakolonien. Bestefaren hennes fra Plaka hadde fast oppdrag med å kjøre varer til de spedalske.

Og moren hennes, som nå er 77 år, vokste opp i Elounda sammen med en gutt som var født der ute og tatt fra foreldrene sine som baby.

- Alle barn som ble født på Spinalonga ble tatt med til sykehuset i Heraklion for å finne ut om de var smittet.

Hvis barnet var sykt fikk foreldrene det tilbake. Hvis barnet var friskt, ble det plassert hos slektninger eller i en fosterfamilie på Kreta, forteller Eleni.

Øya-effekten

Vi sitter foran i den lille båten som frakter turister fra Plaka til Spinalonga.

Helt siden de første charterturistene kom til Kreta på 1960-tallet har det vært utflukter til den tidligere leprakolonien. Men de siste årene har det tatt helt av.

Mange Kreta-turister som har lest «Øya» føler behov for å reise den samme strekningen som noen av bokens hovedpersoner gjorde, og som så mange ulykkelige mennesker måtte i virkeligheten.

- Øya gikk også som serie på gresk TV i vår. Nå valfarter også grekere som aldri har vært på Spinalonga før, hit.

For få år siden gikk det ni småbåter daglig mellom Plaka og Spinalonga. Nå går 15 båter i skytteltrafikk, forteller Eleni Drakonaki.

I landbyen Plaka med 50 innbyggere har det poppet opp nye butikker og kafeer. Bare i løpet av 2011 kom det to nye klesbutikker, en smykkebutikk, en butikk som selger greske naturprodukter og to nye kafeer, mens antall restauranter økte fra seks til ti, takket være Øya-effekten.

I romanen Øya kommer en engelsk kvinne til Plaka for å finne ut om sine røtter. På en taverna treffer hun morens barndomsvenninne, Fotini. Og gjennom Fotinis fortelling får vi høre om familiehemmeligheter, skam, om livet i Plaka og livet på Spinalonga.

Helt fra Eleni Drakonai var seks år gammel, drev faren hennes en taverna ved sjøen i Plaka, bare 650 grønnturkise meter fra Spinalonga.

Blåmalte stoler og bord. Nygrillet fersk fisk fra havet. Eleni lekte på stranden nedenfor tavernaen da hun var liten, og jobbet der hver eneste sommer fra hun var ungdom. Helt til familien solgte tavernaen da faren døde for få år siden.

Det er lett å forestille seg at det var akkurat her Fotoni i romanen satt og fortalte familiehistorien til den engelske kvinnen.

En av de viktigste hovedpersonene i romanen øya heter Eleni.

- Jeg fikk nesten frysninger da jeg leste boken første gangen. Ikke bare heter hun det samme som meg. Moren hennes var lærer, akkurat som min mor. Og faren hennes var fergemann, akkurat som min bestefar. Til en viss grad følte jeg nesten at jeg leste om meg selv, sier Eleni Drakonaki.

- Selv om menneskene i romanen er oppdiktet, kunne historein veldig godt vært virkelig. Livet i leprakolonien var virkelig, fortsetter Eleni, i det vi legger til på den samme bryggen som de spedalske gikk i land etter å ha blitt skysset over fra Plaka.

(Historien fortsetter under bildet)

Vi går inn gjennom de spedalskes inngang til kolonien i muren på den venetianske festningen.

I dag står en dame her og kontrollerer at alle har kjøpt inngangsbillett til to euro i kiosken nede ved brygga.

Når vi kommer ut på den andre siden ser vi hus som har stått tomme siden de ble forlatt i 1957, bare tæret på av vær og vind.

Slitte vindusskodder, rester av gardiner og fetaostbokser brukt til blomsterpotter viser at de som bodde her forsøkte å ha et så normalt liv som mulig.

- Her hadde de butikker og kafeer. De hadde også egen skole, sykehus, kirker og kino. De hadde til og med elektrisitet. På mange måter var livet her ute bedre enn på Kreta. Der var det mye fattigdom, men på Spinalonga hadde de materielle goder som ikke fantes der inne, forteller Eleni Drakonaki.

Men når hun kikker ut gjennom vinduene på det som var de spedalskes sykehus på Spinalonga, sier hun:

- Selv om de hadde materielle goder, manglet de likevel det viktigste: Helsen. Og friheten.

Fra sykehuset er det god utsikt til Kreta på den andre siden. Avstanden virker så kort. Men likevel så uendelig lang for den som var forvist.

Eleni Drakonaki var bare ni år gammel første gang hun svømte de 650 meterene fra stranden i Plaka, over til Spinalonga.

- Det er ikke vanskelig. Det er ingen strøm i vannet. Men på leprakoloniens tid var det strengt forbudt. De første årene ble de som prøvde å svømme over skutt, forteller hun.

Mot slutten av leprakoloniens tid ble det mindre strengt. Ny medisin ble testet ut på noen av beboerne, og etter hvert ble flere av dem friske.

I 1957 ble det bestemt at alle som var igjen på Spinalonga skulle flyttes til sykehuset i Athen og få behandling der. Dermed var Europas siste leprakoloni historie.

(Les om «Øya» under bildet)

Romanen ØYA av Victoria Hislop
* Originalen «The Island» kom i 2005, og fikk prisen «Årets nykommer» i British Book Awards.
* Kom på norsk i 2007.
* Utgitt på 26 språk i tillegg til engelsk .
* Solgt i mer enn 1,2 millioner bare i Storbritannia, og 300.000 i Norge.
* En helt ny TV-serie av romanen gikk på gresk TV i vår. Serien har greske skuespillere, men dubbes for det engelskspråklige markedet. TV-serien blir også redigert ned til en 2,5 timers film.