FacebookTwitterEmail
Reise Logo
Magnifying glass

Gå Salkantay - omveien til Machu Picchu

Av Gjermund Glesnes18.09.11 16:52

Del saken på:

ANDESFJELLENE (VG) Du kan godt la veien være målet - selv når turen går til et av verdens nye underverker.

Det er som om vi har krympet. Fjellene rundt oss er giganter. Selv blir vi lilleputter inne blant liene som bare fortsetter, og fortsetter, og fortsetter.

I enden av dalen står Tucarhuay (5910 m.o.h.) og stenger veien, hvitkledd, stupbratt og iskaldt vakker. Til høyre rundt dalsiden venter Salkantay, enda 354 meter lenger inn i himmelen og like loddrett, like dekket av snø som kan rase, like uinntagelig.

BILDESPESIAL: Se flere bilder fra Salkantay-turen

Ukjent for spanjolene

Dette er landet spanjolene aldri helt erobret.

I 1533 ble den siste egentlige inka, Atahualpa, henrettet og conquistadorene inntok inkahovedstaden Cuzco. Men det var byen. Her inne holdt Manco Inca Yupanqui og hans sønner stand i nærmere 40 år. Herfra angrep de spanjolenes karavaner, og europeerne klarte aldri å følge dem.

Selv etter at rebellene var slått ned og inka Tupac Amarus hode var blitt satt på stake, var dette fremmed land for erobrerne.

Inkabyen Machu Picchu visste de ikke engang om. Den ble først «oppdaget» i 1911, av amerikaneren Hiram Bingham.

24. juli i år var det hundre år siden.

På de årene har Machu Picchu blitt et fenomen. Den har fått verdensarvstatus og blitt utropt som et av verdens syv nye underverker. Og antallet turister har blitt så stort at eksperter roper varsku: De frykter at alle skosålene skal slite ned de gamle steinmurene. Også jordras er en bekymring.

Flerdagerstur

Toget fra Cuzco til Machu Picchu tar fire timer. Inkastien - den befestede og steinlagte veien indianerne lagde - tar én dag for en smakebit, eller tre dager for hele turen.

Ruten vi har valgt, over Salkantay-passet, er enda en dag lengre.

Den fikk guidede turer først da myndighetene innførte restriksjoner på Inkastien: Nå får maks 500 mennesker gå Perus mest kjente fottur.

Guiden vår, Nicolas Apaza Huillca (25), mener at vi uansett har valgt den beste turen.

- Av de 500 på Inkastien er 250 turister og guider. Resten er bærere og kokker. De pakker sammen etter deg og skal likevel ha rigget opp neste leir før du er der. Derfor har du hele tiden et renn av folk som sier «con permiso» og haster forbi. Det er aldri ro. Salkantay har mindre stress. I tillegg er naturen flottere og mer variert, argumenterer han.

Les også: Guidet tur til verdens syv nye underverker

Stor høyde

Solen har gjemt seg bak tindene da vi når første camp på turen, Soraypampa. Men snøen funkler fortsatt som diamanter, og i hyllene har Carmi Pimentel (60) både sjokolade, øl og cola.

Det er kveld på 3900 meter. Vi tar på jakker, ullgensere, votter, luer.

Neste dag bestiger vi turens høyeste punkt, Salkantay-passet.

Først på 4540 meters høyde kan vi legge oss i grusen og hvile. Vi er - bokstavelig talt - i skyene. De følger samme dalsøkk som oss før de driver forbi ørene våre. Verden er i svart og hvitt, stein og snø.

Vi har nådd barrieren Manco Inca beskyttet seg bak, «de ugjestmilde snøfeltene og isbreene» for å bruke Hiram Binghams ord.

Men nå bærer det nedover, til dalbunnen langs elven Rio Santa Teresa. Her er variasjonen Nicolas snakket om:

I høyfjellet satt vi på gress så kort og stritt at det lignet en dørmatte, neste dag går vi gjennom tropisk tåkeskog omgitt av duften av urter og bregner, frukt og forråtnelse. Vi går forbi jordbærblomster og passerer papayatrær, bananplanter, pasjonsblomster ... Nicolas bøyer seg ned og plukker en avokado opp fra stien. Han peker ut kaffeplantasjer og valnøttrær.

Artikkelen fortsetter under bildet.

- I disse dalene påvirket ikke kolonistene folks liv i det hele tatt, fastslår han.

Til Sør-Amerika? Les også reportasjen fra gruvetur i Potosi, Bolivia

Aguas Calientes

Andesfjellene er vakre, men i lavlandet er livet lettere å leve. Ettermiddagen tilbringer vi i en varm kilde - der de fleste av oss får sin første vask på tre dager - og på kvelden hopper en ekornape ned på bordet og forsyner seg med popkorn, før den legger seg til rette for å sove i armkroken til amerikaneren Benjamin Miller.

Neste natt har vi til og med dusj og sover i senger, i byen Aguas Calientes, rett under Machu Picchu.

Noe luksusliv er det riktignok ikke. Klokken 04 kimer vekkerklokken, med bly i øyenlokkene legger vi ryggsekkene i resepsjonen og går ut.

Foran oss venter 1700 trappetrinn, melkesyre, grålysning, soloppgang - og Machu Picchu.

Solskiven sniker seg opp mens vi står i kø, og morgentåken slipper ikke taket før i 09-tiden, men det gjør oss lite. Machu Picchu har ikke bare nær perfekt bevarte ruiner men også eiendomsmeglernes tre b-er i rikt monn: Beliggenhet, beliggenhet og beliggenhet.

Truet verdensarv

Hiram Bingham mente at byen kan ha vært et slags kloster for vakre inkakvinner. Fortsatt er det ingen som vet. Men historikerne tror at den hadde astronomisk og religiøs betydning.

Sikkert er det at stedet er populært. Kanskje for populært. I 2006 kom hele 691.623 turister hit. Nå er det satt en grense på 2500 per dag i høysesongen, og opp trappene til Huayna Picchu - sukkertoppen bak ruinbyen - får kun 400 gå. UNESCO opererer med en trusselscore på 92 av 100, og har tidligere seriøst vurdert å sette den på listen over verdensarv i fare. World Monuments Fund har den allerede på sin bekymringsliste.

Artikkelen fortsetter under bildet.

- Det har vært planer om å stenge Machu Picchu i tre, fem eller ti år for restaurering. Jeg er enig. Vi må bevare dette stedet, sier guiden Nicolas. Han står foran hovedtempelet og peker mot muren, som har stått på halv tolv i hvert fall siden Bingham fant den.

I den gamle inkahovedstaden Cuzco ser de annerledes på saken.

- Hva skulle vi leve av da? Alle i denne byen lever av turismen, vi har ingen industri, sier Asunta Ccoscco i reisebyrået Naty's Travel.

Kanskje er løsningen å få flere til å gjøre som oss: Ta omveien.

Bli tilhenger av VG Reise på Facebook!