FacebookTwitterEmail
Reise Logo
Magnifying glass

Reisen til jordens indre

Av Gjermund Glesnes27.02.11 13:26 | Oppdatert: 28.02.11 10:36

Del saken på:

POTOSÍ (VG) Inne i en utdødd vulkan i Bolivia ligger en av Sør-Amerikas verste arbeidsplasser. Og en svært spesiell turistattraksjon.

Bli med VG Reise på gruvetur i Bolivia

Det første vi merker, en kilometer under overflaten, er lukten. Det dufter tobakk, og snart siver angen av kokablader inn i velduften.

Så ser vi ham, en over 300 år gammel steinskulptur med glassøyne, knebeskyttere av lamaskinn og fargerike konfettistrimler til hår. «El tio», «onkel», kalles han. Men det er omskrivninger, akkurat som Gamle-Erik, Simon eller hinmannen.

Annonsørinnhold

Han er djevelen. Og nå skal vi ofre til ham.

Vår guide Julio Vera (27) tenner en sigarett, tar et dypt drag og blåser røyken i onkels sotsvarte ansikt før han trykker filteret inn i steinkjeften. Deretter strør han kokablader over onkels penis og tar frem en spritflaske. Det er 96.

HAR DU ET REISETIPS FRA BOLIVIA? Legg det inn her!

- Med ren alkohol tror gruvearbeiderne at de får rent sølv. Drikker du den svakere, er du litt Ricky Martin, forklarer Julio før han tar første støyten.

Etterpå er det vår tur. Vi er seks turister og svelger en kork hver, alkoholen krafser i svelget. Resten får onkel. Han mukker ikke.

Han får sine skvetter medisinsprit hver fredag, når gruvearbeiderne har sine ukentlige ofringer.

I resten av Bolivia er det den katolske gud og moder jord, Pachamama, som styrer. Der vi er nå, i gruvegangene utenfor Potosí, er regimet et annet.

BILDESPESIAL: Se flere bilder fra Potosi

Her skjønte arbeiderne raskt at i fjellet er det djevelen som rår.

Amerikas største by

Indianeren Diego Huallpa oppdaget sølv i Potosí-fjellet i 1545. Da gikk det ikke lenge før byen hele 4067 meter over havet var blitt høna som la sølvegg til spanskekongen.

Etter 50 år var Potosí Amerikas største by, med 200.000 innbyggere og et byvåpen der det sto: «Jeg er rike Potosí, verdens skatt, fjellenes konge, og noe konger misunner».

For indianerne var det verre. De ble sendt på tvangsarbeid i gruvene. Skiftene var på tolv timer, og historien sier at de kunne gå fire måneder uten å se dagslys.

I mørket pustet de inn farlig støv, giftige gasser, og ble ofre for ulykker og ras. Dødeligheten var så høy at spanjolene måtte importere slaver fra Afrika. Men de døde like fort, de også.

- Mødrene her sa at «det er bedre å drepe barna enn å la dem gå i gruvene,» forteller Julio Vera.

Selv var han 12 år da han begynte i fjellet.

- De eldre sa til meg: «Hvis du tenker på døden, er det farlig. Ikke tenk, bare jobb og vær glad.» Det virket, sier han.

Kokablader virker også. De inneholder kokain og er forbudt i de fleste land. Men ikke i Bolivia. Og i gruvene tygger alle dem. Koka gjør ikke at de kan jobbe hardere, men de holder ut lenger og kan jobbe uten mat.

Uten lys

Vi går dypere inn. Forbi lukten av kruttslam, forbi usikrede sjakter og så mange kryss at vi aldri ville funnet veien ut alene. «Guarda,» roper Julio hver gang orten - gruvegangen - blir lavere. Beskjeden sendes bakover i følget, «guarda», «guarda».

Utenfor lyskjeglene fra hodelyktene er det bekmørkt. I løpet av tre timer i gruven ser jeg kun to lyspærer. Derfor stikker engstelsen hver gang hjelmen dunker inn i en bergnask eller halvrast bjelke.

Med krum rygg eller krabbende på knærne trenger vi inn i Pachamama, inn i underverdenen.

- Her må dere ikke komme nær ledningene, advarer Julio da vi endelig står i en ort med skinnegang. Skinnene betyr at det er høyt nok til gruvevogner. Ellers bruker arbeiderne trillebår, og i de aller laveste ortene bærer de steinen i ryggsekk.

Over hodet lurer ledningene, og rundt slagstøvlene er det vann. Vi vader til langt oppå skaftet.

MER OM BOLIVIA: Ny turistrute i Che Guevaras fotspor

Elendige arbeidsforhold

Og jeg svetter. Cerro Rico er en utdødd vulkan og jo dypere inn vi kommer, jo varmere blir det.

43 grader er det visst.

Det hveser fra skjøtene i kompressorslangene, luften er så fuktig at jeg må tørke kameralinsen hvert minutt.

Språket mitt strekker ikke lenger til. Hvordan beskriver man den sure, fremmede smaken av steinstøvet som glimrer i lyset? Eller dunsten av steintåke og brunt sølevann?

Støvet er det som knekker flest gruvearbeidere. Etter 25-35 år i fjellets indre får de lungesykdommen silikose. De mister stemmen, spytter blod, får røykhoste - og dør.

- Gjennomsnittsalderen er 50-55, opplyser Julio.

Artikkelen fortsetter under bildet.

KOKASMIL: Don Pancho (71) er gruvens eldstemann. Arbeidsplassen, steinvinsjen innerst på nivå to i gruven, er så varm at han jobber i bar overkropp. Her har han fått en pose kokablader av turistene, dagens forsyning er reddet. Foto: GJERMUND GLESNES / VG

Men ingen regel uten unntak. Don Pancho er 71 år og har akkurat gått i gang med et 24-timersskift.

- Jeg fortsetter så lenge jeg har helse, sier han.

LES OGSÅ: Bolivia: Her er verdens høyeste golfbane

The real thing

Mange gruver i verden tar imot turister. Selv har jeg fulgt stollen inn i fjellet både i Kongsberg, Røros, Østerrike og Australia. Men det har vært museumsgruver med plansjer og verktøy i montre.

Her er det annerledes. Dette er upyntet, usikret, usensurert. Her må vi gå til side og slippe forbi gruvevogner hver gang en lykt flakker i orten.

Det er som om vi har reist med tidsmaskin. Kjartan Fløgstad treffer rett på sølvåren i reportasjeboken «Sudamericana»: «I utkantstrøk i den tredje verda (...) fører lukkinga av gruvedrift på kapitalistisk nivå til at industrialismen går i barndommen (...).»

I Cerro Rico bruker de spade og hakke, og to tonns jernvogner dyttes og dras frem av firemannslag.

Arbeiderne eier gruven selv. Derfor må de kjøpe sitt eget arbeidsutstyr, men etter fem år kan de beholde eventuelle sølvfunn selv.

- Noen av dem er rike. Det fins de som har motor på vognen og kjører Hummer, forteller Julio Vera. Han benekter likevel at drømmen om rikdom er det som lokker folk inn i fjellet.

- Det er nødvendighet, sier han.

GRUVEOPPLEVELSER LITT NÆRMERE HJEMME:
300 års bergverkshistorie i Røros || Bli med ned i saltkatedralen ved Krakow

TENT LUNTE: Julio Vera har tent lunta. Det er klart for det klassiske bildet for backpackere i Bolivia: Seg selv med en dynamittgubbe i hånden. Foto: GJERMUND GLESNES / VG

Ikke mer sightseeing

Tilbake i dagslyset pakker Julio en dynamittgubbe, tenner lunten, og én etter én poserer vi for kamera. Det er det faste Potosí-bildet.

Så er turen slutt. I kaldt vann på fellesbadet i Residencial 10 de Noviembre forsøker jeg å skylle vekk dunsten av gruven. Den sitter dypt. Inntrykkene enda dypere.

Jeg er helt utmattet. Orker ikke se noen av de over 80 kirkene fra byens storhetstid. Orker ikke besøke det gamle myntverket.
I stedet spiser jeg pizza. Så setter jeg meg på kafé. Kaféverten Roberto har også vært gruvearbeider.

- Alle i Potosí har vært det, sier han og legger til:

- Når sølvprisen er bra, er det greit. Men jeg liker dette bedre.

Klikk deg frem til din drømmedestinasjon