BERYKTET AFTEN: Hiphop er ofte en utfordrende sjanger for deltakerne i «Stjernekamp». Dette bildet er hentet fra gjengens fellesnummer, som innledet hele programmet. Dommerne Mona B. Riise og Thomas Felberg (på andre rad) var også med på moroa.
BERYKTET AFTEN: Hiphop er ofte en utfordrende sjanger for deltakerne i «Stjernekamp». Dette bildet er hentet fra gjengens fellesnummer, som innledet hele programmet. Dommerne Mona B. Riise og Thomas Felberg (på andre rad) var også med på moroa. Foto: , NRK

VG anmeldte «Stjernekamp» låt for låt

TV

Lørdag kveld fikk «Stjernekamp»-deltakerne bryne seg på hiphop-sjangeren. VGs anmelder vurderte prestasjonene deres.

Publisert: Oppdatert: 27.09.15 01:16

I høstens femte «Stjernekamp»-runde var det hiphop som sto i fokus. Mens forrige uke bød på både storband og elegante antrekk, var deltakerne atskillig løsere i snippen denne lørdagen.

Mange av dem var nok også litt nervøse for det som ventet: Hiphop-låter er gjerne en krevende affære for artistene.

VGs Morten Ståle Nilsen trillet terning på kveldens fremførelser.

Les også: Øystein Wiik ute av «Stjernekamp»: – VGs anmelder kan ryke og reise!

Celine Helgemo: «Turn Up The Life» av LidoLido og Yosef & Timbuktu

Programleder Kåre Magnus Berg forsøker å forberede oss på nært forestående ubehageligheter ved å sammenligne «Stjernekamp»s hip hop-kveld med en katastrofefilm. I Celines tilfelle var det strengt tatt ikke nødvendig. Hun har imponerende kontroll på LidoLidos rapteknisk krevende, elegante låt, selv om hun svelger en del ord i det andre verset, og er dessuten gøy å se på: Repertoaret av «moves» er ikke stort, men hun serverer dem med liv og lyst og ungdommelig energi. Tipper at dette fort kan vise seg å bli kveldens minst pinlige fremføring. Men jeg tar gjerne feil.

Eirik Søfteland: «Ms. Jackson» av OutKast

Håh, hvilken konsentrasjon i versene! Søfteland synger dem som om han har muntlig eksamen i Ibsens ripsbusker, hvilket han jo langt på vei har, og innkasserer det vi må kalle en solid «arbeidsseier». Ikke sånn å forstå at det er flott å høre på akkurat, eller troverdig på noe som helst slags vis. Det er mer sånn at dette er en idrettsgren, og at Søfteland ikke river fullstendig. Godt gjort det. Og vi skal nok være glade for at han ikke valgte seg «B.O.B. (Bombs Over Baghdad)».

Trine Rein: «See You Again» av Wiz Khalifa og Charlie Puth

Sjangerjuksalarm! Dette er en popsang med innslag av rap. Rein lider av akutt energimangel i sistnevnte, i fraseringer som virker inspirert av den forurettede stilen til Eminem (via latsabben Wiz Khalifa). Det virker som om hun prøver å rappe saktest mulig. Hun forsøker definitivt å rappe minst mulig. Det rare er at hun virker så usikker og lidenskapsløs i de mer streite soulpop-passasjene også.

Knut Erik Østgård: «Candy Shop» av 50 Cent

Ren komedie. Østgård (fra Stange!) fremfører innledningsvis 50 Cents låt som om den var et revynummer han skammer seg over å synge, ikledd hallikklær fra 1974. Og hvem kan klandre ham? Det er en tvers gjennom tåpelig låt. Så tillater han seg å «rocke ut» litt mot slutten, og koser seg straks atskillig mer. Lite selvhøytidelig type, og det hjelper virkelig en hel masse. At det han gjør er verdiløst som «hip hop» betraktet, ligger i kortene. Å ta dette alvorlig skulle tatt seg ut.

Heidi Gjermundsen Broch: «Lonesome Traveller» av Paperboys

Det er bemerkelsesverdig hvordan norske artister klarer å eksotifisere hip hop som om det var noe som ble oppfunnet i går. Gjermundsen Broch får bruk for alle sine skuespillerkvaliteter fra musikalscenen her, og hyperventilerer seg gjennom på teknikken alene. Hun har utstrålingen til en streng lærer som er midt i et epileptisk anfall. «Formidlingen», om man kan kalle det det, er både pedagogisk og desperat. Stressende. Men hun skal ha for at hun hopper i det.

Tommy Fredvang: «Love the Way You Lie» av Eminem og Rihanna

Fredvang er det man i hip hopens hjemland kaller «eager to please». Låtvalget er sikkert et smart et, sånn demografisk sett (den har jo vært på radio!), og han har næringsvett nok til å planke originalen etter beste evne. Snubler ikke for mye heller. Men så var det dette med «troverdigheten» da. Den uteblir, og det er et problem i en sang der aggressiv «attitude» er alt. Den kvinnelige vokalisten er heller ingen Rihanna. Men OK. Ganske «proft» dette, om vi skal følge «i den blindes rike er den énøyde konge»-logikken.

Maria Haukaas Mittet: «Work It» av Missy Elliott

Ikke bare bare å skulle gjøre året 2002s beste singel til sin «egen». Det er ikke Haukaas Mittet i nærheten av, i en låt som trekker få veksler på den store kvaliteten hennes: Den pene sangstemmen. Koreografien er en av kveldens mest krevende, og hun mister mye pust underveis. Likevel gir hun seg i kast med selv med tekstbrokkene som går baklengs. Det er tøft.

Martin Halla: «Styggen på ryggen» av OnklP og De Fjerne Slektningene

Engel – vel, han har en englestemme – møter den tatoverte «demonen» OnklP. Halla har i utgangspunktet auraen til en fyr som drikker én lettøl i året (rundt juletider), så man skulle tro at dette med troverdighet ville bli et problem her også. Men ikke så mye, faktisk. Han ligger veldig nært opptil OnklP i de «spyttende» fraseringene, og oppnår et tilfredsstillende nivå av angstsvett desperasjon fra og med det andre verset. Han gir ikke noe nytt til sangen. Men han gjør sannelig ikke skam på den heller.

Her kan du lese mer om